Svigers, er jeg urimelig?

[AnonymBruker]

Helt sykt. Utrolig at voksne mennesker behandler hverandre sånn. De har null respekt for deg. 

Desverre blir noen kvinnfolk helt galne når en baby blir født inn i familien. 

Anonymkode: 637ad...ea0

[AnonymBruker]

Her må du stå på ditt! Finn din indre urkvinne, og beskytt babyen( og deg selv selvfølgelig) fra alt dette maset! 

Anonymkode: d7ed9...e3b

[AnonymBruker]

Jeg forstår at dette er vanskelig å stå i. Jeg klarer ikke å se for meg at svigerforeldrene er oppegående mennesker som fungerer normalt sosialt ellers og i arbeid? 

Anonymkode: 02b67...cb0

[AnonymBruker]

Hverken din samboer eller hans familie forstår,respekterer eller er på din side... 

Det vet du nå. 

 

Anonymkode: f9a0e...6fe

[AnonymBruker]

Det høres ut som din samboer er konfliktsky, og hans foreldre er overkontrollerende og oppfører seg langt utenfor akseptabelt og empatisk. 

Føler med deg. Nei, du er ikke urimelig. Her har du krav på å bli både sett og hørt.

Familievernkontoret, og stå på ditt.

Jeg heier på deg!!!! Og jeg forstår at dette er en utfordrende situasjon. 

Vær sterk, og stol på deg selv. Denne oppførselen du blir møtt med er ikke ok.

 

Anonymkode: 4bfae...8ab

[AnonymBruker]

Erikasr skrev (4 timer siden):

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til min svigerfamilie. Vi har alltid hatt et godt forhold, og jeg har alltid likt de nesten mer enn min egen familie. Dette endret seg etter at jeg og min samboer fikk en baby. 
 

på forhånd sa vi at vi kanskje ikke ønsket besøk/dra på besøk med en gang etter fødselen, noe sykehuset også rådet oss til (jeg er kronisk syk, og hadde generelt mange risikofaktorer som kunne øke sjansen for en fødselsdepresjon). Dette var ikke greit, og det ble slengt mange kommentarer og var telefoner til min samboer om at de gråt seg til søvns og at det (jeg) var «syk» som kunne mene at de ikke skulle få se baby med én gang. Vi prøvde å forklare at det ville komme an på fødselen, formen og alt annet også. Kanskje var det bare snakk om den første dagen, eller kanskje lenger. Men vi ønsket å ta det i vårt tempo. Fødselen var forferdelig, og både baby og meg kunne ha dødd. Det endte heldigvis godt, men ikke uten alt en sånn fødsel medfører både fysisk og psykisk. Likevel ble jeg overkjørt, og vi måtte dra dit på vei hjem fra sykehuset. Jeg var heller ikke vanskelig (mener jeg), og vi dro dit og fikk besøk av dem svært mye! Det var konstant mas, og ingen sto opp for meg eller tok hensyn, noe som gjorde at jeg følte meg tvunget til å være med de hele tiden. 
 

etter to mnd var jeg så sliten (og hadde siden starten følt meg deprimert) at jeg sa nei til besøk når de spontant spurte. Det endte med at svigermor kom brasende inn til oss og ropte i gangen for å snakke med samboer. Kun én gang før dette hadde vi sagt nei til å komme på besøk, og da fikk vi valget om at vi skulle komme til dem eller så skulle de komme og «snakke» med oss. Jeg måtte lære meg å smile til livet! Når baby var 6 uker så sa de at jeg måtte være borte i 4 timer, for de skulle ha baby alene (spurte ikke, krevde). Dette sa jeg også nei til. Jeg har ingen ønsker om å være «slem» med dem, så jeg sendte en melding etter at svigermor sto i gangen og ropte. Jeg foreslo at jeg kunne invitere de hit på dagtid når jeg var alene med baby (de var kun intr i å se baby når samboer var hjemme fra jobb, og hvor det da var to timer før leggetid). Jeg sa også at jeg bare ønsket at vi kunne avtale besøk litt på forhånd, så vet man alltid at det passer og at man får sett baby, istedenfor å sende melding om besøk NÅ for så å bli sint hvis det ikke passer NÅ. Jeg fikk til svar at det ikke gikk, og de syntes det var så vanskelig å være besteforeldre på mine premisser. Eneste premisset her er at det faktisk må passe med besøk, og at de ikke bare kan komme å ta med seg en 2mnd gammel baby som de føler for. Det er veldig mye greier og kommentarer og jeg utleverer ikke alt her, men jeg føler meg generelt tråkket på, overkjørt og skjøvet bort. Ikke bare av svigers men også samboer som alltid valgte dem foran meg. 
 

Gjør fortsatt alt som før, men drar litt mindre på besøk (en gang i uken). Når vi er der føler jeg meg egentlig mest som en hund som skal stues vekk i et hjørne og helst ikke gjøre noe ut av seg. Jeg blir skjøvet bort, det er bare dem og «pappa» som gjelder. Får ikke ta baby når hen skriker, da er det bare «ja pappa kommer», selv om pappa ikke kommer. Føler meg rett og slett ikke som mamma når vi er med dem, og med kommentarer og måten de er på rundt meg føles det ut som det er sånn de vil ha det. Svigermor fikk en baby, ikke jeg. Det er sårt og forferdelig vanskelig. Jeg ønsker at alle skal ha en god relasjon, men alle besøk med de ender med at jeg blir lei meg og mer frustrert. Jeg er fortsatt utslitt etter alt som har vært, og det har også ødelagt mye mellom meg og samboer. 
 

Er jeg urimelig i hvordan jeg føler det? Eller mer bestemt, er det feil av meg å kjenne på disse følelsene? HS vet hele historien samt en psykolog, og de har hatt samme synspunkter som meg, men ønsker å høre fra dere som ikke vet hvem jeg er og ikke har noen «side» man kanskje føler man bør stå på. Tar også imot råd om noen har! 
 

forøvrig var det samme regler for min familie, og de så ikke baby før hun var to mnd. Min familie respekterte dette, og på grunn av psyken og hvor utslitt jeg var av alt med svigers så tok det enda lenger tid før de fikk sett baby. Vet ikke om noe av dette var forståelig men men..

Ja du er veldig urimlig er like mye din samboers baby og svigers bør få se barnet... her hadde vi besøk på sykhuset av de som ville og åpen hus, synes du virker egoitisk her

Anonymkode: 2c174...828

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja du er veldig urimlig er like mye din samboers baby og svigers bør få se barnet... her hadde vi besøk på sykhuset av de som ville og åpen hus, synes du virker egoitisk her

Anonymkode: 2c174...828

Du kan umulig ha lest hele innlegget. 

Anonymkode: 02b67...cb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du kan umulig ha lest hele innlegget. 

Anonymkode: 02b67...cb0

har lest alt ja

Anonymkode: 2c174...828

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja du er veldig urimlig er like mye din samboers baby og svigers bør få se barnet... her hadde vi besøk på sykhuset av de som ville og åpen hus, synes du virker egoitisk her

Anonymkode: 2c174...828

Det er ikke samboer eller hans foreldre som har vært gjennom en tøff fødsel.

Det er ikke samboer eller hans foreldre som blir kjeftet på og skreket til, eller utsatt for masse krav som går på helsa løs.

Alt TS ønsker er at de skal ta hensyn, noe de så til de grader ikke gjør; og du virker dessverre å være i samme modus som dem.

Anonymkode: 20f6a...831

[AnonymBruker]

Dette er ikke noe jeg pleier å si, men. 

Pakk deg en bag med det du og baby trenger, og dra til familie/ venner en uke. Skru av varsler på telefon, og la kun samtaler fra din mann komme igjennom. Pust, og få støtte. Det å stå med en baby alene slik, er uutholdelig. Det presset du blir utsatt for av svigerfamilie er ikke sunt for deg eller baby!

Anonymkode: 946bc...453

[Alivamale]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ja du er veldig urimlig er like mye din samboers baby og svigers bør få se barnet... her hadde vi besøk på sykhuset av de som ville og åpen hus, synes du virker egoitisk her

Anonymkode: 2c174...828

Selv om du ønsker å ha åpent hus og et renn av besøk på sykehuset, betyr ikke at dette passer for alle.

Svigerforeldrene får jo se barnet, men de har ikke rett til å diktere når og hvor ofte og hvordan, noe som er helt normalt. Det er ikke normalt å stå og skrike fordi man ikke får sett barnebarnet akkurat når det passer dem, eller å lage drama for at man kanskje ikke får se barnet umiddelbart etter at det har kommet til verden.

[AnonymBruker]

Her må du selv som sette grenser og stå opp for deg selv. Ikke være knofliktsky og forvente at din mann eller andre gjør det for deg. Det er du selv som må stå for det du ønsker. La heller mannen få ha sitt gode forhold til sine foreldre, du trenger ikke eller må ha et godt forhåld til svigers !

Anonymkode: abd55...64a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

har lest alt ja

Anonymkode: 2c174...828

Ellers går det bra???

Det er da ikke babyens beste at vi overkjører barnemor og gjør henne så utslitt med drama at hun blir psykisk dårlig. 

Anonymkode: 637ad...ea0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

har lest alt ja

Anonymkode: 2c174...828

Du kan da vel virkelig ikke mene at den oppførselen de har er normal eller grei? 

Anonymkode: 76f93...f64

[AnonymBruker]

Kjære ts, du er overhodet ikke urimelig. Dine svigerforeldre overkjører jo både deg og mannen din. De trår langt over grensen for hva som er greit ift måten de går frem overfor dere i den situasjonen dere er i. 
Babyen deres er deres barn, ikke svigers. Det er dere som er foreldre, dere som bestemmer. Det som er ille her er at mannen din ikke sier fra til foreldrene sine. 
 

Hva med å ta mannen med til helsesykepleier og ta en felles samtale om dette? Helsesykepleier kan støtte deg og hjelpe mannen din å forstå hvor tøft dette er for deg. Vær helt åpen og ærlig på hvordan du opplever situasjonen og hva det gjør med deg. Hvis ikke mannen stepper opp da, så hadde jeg faktisk vurdert å ta en liten pause i forholdet, slik at han får tenkt over sine prioriteringer. 

Anonymkode: 4469e...471

[AnonymBruker]

Føler med deg! Hadde det på noen måter likt. Lot alle treffe baby de første dagene, fordi jeg ønsket ro etter det. Likevel var det utrolig mye mas om å treffe baby, følte det ødela litt den første tiden min med baby.

Anonymkode: 9ea21...428

[AnonymBruker]

Har du lest «The lemon clot essay»? Søk, les, la mannen lese. Hvis ikke det blir bedring så vurder om forholdet er verdt det, i hvert fall denne fasen. 

Anonymkode: ace76...193

[AnonymBruker]

Høres ut som forferdelige svigerforeldre, feig mann. Samtidig som jeg synes det var grusomt at dine foreldre ikke fikk se barnebarnet sitt før det var 2 mnd, det synes jeg du bør ta litt selvkritikk, selv om de godtok det kan jeg tenke meg de hadde det passe vondt.

Anonymkode: 4252f...5ff

[Aureka]

I alle dager, dette er ikke normalt. Det eneste som er normalt her er din reaksjon. 

Svigers er totalt urimelige!!!!! Skjønner ikke at de tør å oppføre seg sånn. Hvis ikke samboer manner seg opp(kommer neppe til å skje), så må du på en eller annen måte få satt  grenser som er til ditt behag. Og her er det dine grenser, det som gangner deg og babyen. Du er ikke slem, du er ikke egoistisk, tvert i mot høres du alt for snill ut. 

Tenk etter hvordan du vil ha det og formidl dette, gjør det også klart og tydelig at dersom de ikke respekterer dette, så blir det lite kontakt fremover. 

Håper du får det mye bedre og at du får ro💖

[Limbogirl]

Å fytti, jeg kjenner jeg blir kvalm, sint og forbannet på dine vegne. 
Nei, du gjør ikke feil. Nei, du tenker ikke feil. Nei, du skal ikke føle deg kjip. 
 

Dette må ta slutt nå før du blir helt fullstendig utslitt. Her bør du rett og slett sette hardt mot hardt mot samboeren din. Ta han med til psykologen din og helsestasjonen din og forklar hvordan du har det og få dem til å bakke deg opp. Hadde dette vært meg og min samboer ikke hadde forstått dette, så vet jeg ikke om jeg hadde blitt.