Svigers, er jeg urimelig?

[Erikasr]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til min svigerfamilie. Vi har alltid hatt et godt forhold, og jeg har alltid likt de nesten mer enn min egen familie. Dette endret seg etter at jeg og min samboer fikk en baby. 
 

på forhånd sa vi at vi kanskje ikke ønsket besøk/dra på besøk med en gang etter fødselen, noe sykehuset også rådet oss til (jeg er kronisk syk, og hadde generelt mange risikofaktorer som kunne øke sjansen for en fødselsdepresjon). Dette var ikke greit, og det ble slengt mange kommentarer og var telefoner til min samboer om at de gråt seg til søvns og at det (jeg) var «syk» som kunne mene at de ikke skulle få se baby med én gang. Vi prøvde å forklare at det ville komme an på fødselen, formen og alt annet også. Kanskje var det bare snakk om den første dagen, eller kanskje lenger. Men vi ønsket å ta det i vårt tempo. Fødselen var forferdelig, og både baby og meg kunne ha dødd. Det endte heldigvis godt, men ikke uten alt en sånn fødsel medfører både fysisk og psykisk. Likevel ble jeg overkjørt, og vi måtte dra dit på vei hjem fra sykehuset. Jeg var heller ikke vanskelig (mener jeg), og vi dro dit og fikk besøk av dem svært mye! Det var konstant mas, og ingen sto opp for meg eller tok hensyn, noe som gjorde at jeg følte meg tvunget til å være med de hele tiden. 
 

etter to mnd var jeg så sliten (og hadde siden starten følt meg deprimert) at jeg sa nei til besøk når de spontant spurte. Det endte med at svigermor kom brasende inn til oss og ropte i gangen for å snakke med samboer. Kun én gang før dette hadde vi sagt nei til å komme på besøk, og da fikk vi valget om at vi skulle komme til dem eller så skulle de komme og «snakke» med oss. Jeg måtte lære meg å smile til livet! Når baby var 6 uker så sa de at jeg måtte være borte i 4 timer, for de skulle ha baby alene (spurte ikke, krevde). Dette sa jeg også nei til. Jeg har ingen ønsker om å være «slem» med dem, så jeg sendte en melding etter at svigermor sto i gangen og ropte. Jeg foreslo at jeg kunne invitere de hit på dagtid når jeg var alene med baby (de var kun intr i å se baby når samboer var hjemme fra jobb, og hvor det da var to timer før leggetid). Jeg sa også at jeg bare ønsket at vi kunne avtale besøk litt på forhånd, så vet man alltid at det passer og at man får sett baby, istedenfor å sende melding om besøk NÅ for så å bli sint hvis det ikke passer NÅ. Jeg fikk til svar at det ikke gikk, og de syntes det var så vanskelig å være besteforeldre på mine premisser. Eneste premisset her er at det faktisk må passe med besøk, og at de ikke bare kan komme å ta med seg en 2mnd gammel baby som de føler for. Det er veldig mye greier og kommentarer og jeg utleverer ikke alt her, men jeg føler meg generelt tråkket på, overkjørt og skjøvet bort. Ikke bare av svigers men også samboer som alltid valgte dem foran meg. 
 

Gjør fortsatt alt som før, men drar litt mindre på besøk (en gang i uken). Når vi er der føler jeg meg egentlig mest som en hund som skal stues vekk i et hjørne og helst ikke gjøre noe ut av seg. Jeg blir skjøvet bort, det er bare dem og «pappa» som gjelder. Får ikke ta baby når hen skriker, da er det bare «ja pappa kommer», selv om pappa ikke kommer. Føler meg rett og slett ikke som mamma når vi er med dem, og med kommentarer og måten de er på rundt meg føles det ut som det er sånn de vil ha det. Svigermor fikk en baby, ikke jeg. Det er sårt og forferdelig vanskelig. Jeg ønsker at alle skal ha en god relasjon, men alle besøk med de ender med at jeg blir lei meg og mer frustrert. Jeg er fortsatt utslitt etter alt som har vært, og det har også ødelagt mye mellom meg og samboer. 
 

Er jeg urimelig i hvordan jeg føler det? Eller mer bestemt, er det feil av meg å kjenne på disse følelsene? HS vet hele historien samt en psykolog, og de har hatt samme synspunkter som meg, men ønsker å høre fra dere som ikke vet hvem jeg er og ikke har noen «side» man kanskje føler man bør stå på. Tar også imot råd om noen har! 
 

forøvrig var det samme regler for min familie, og de så ikke baby før hun var to mnd. Min familie respekterte dette, og på grunn av psyken og hvor utslitt jeg var av alt med svigers så tok det enda lenger tid før de fikk sett baby. Vet ikke om noe av dette var forståelig men men..

[AnonymBruker]

Herregud for en drittfamilie. Men den samboeren din er ikke mye bedre. Hva fader er det han holder på med egentlig? Han skal stille opp og støtte DEG, ikke mamma og pappa som oppfører seg som rasshøl. Sett ned foten. Å da mener jeg like mye til din samboer. Si rett ut at han har skuffet deg med oppførselen og at du føler deg fullstendig overkjørt. Sånn kan det faktisk ikke fortsette. 

Anonymkode: 76f93...f64

[AnonymBruker]

og hvorfor valgte du egentlig å få barn med en sånn forbanna tøffel?? 

Anonymkode: ff191...9d5

[Blåjojo]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Herregud for en drittfamilie. Men den samboeren din er ikke mye bedre. Hva fader er det han holder på med egentlig? Han skal stille opp og støtte DEG, ikke mamma og pappa som oppfører seg som rasshøl. Sett ned foten. Å da mener jeg like mye til din samboer. Si rett ut at han har skuffet deg med oppførselen og at du føler deg fullstendig overkjørt. Sånn kan det faktisk ikke fortsette. 

Anonymkode: 76f93...f64

Enig i denne. Din samboer høres ut som en dust som ikke tørr å stå imot foreldrenes krav. 

[AnonymBruker]

Dette høres ikke bra ut, men foreslår at du prater med kjæresten din om dette, og at han setter grenser ovenfor egen familie, hvis baby gråter på besøk, så tar han baby og gir til deg f.eks. 

Anonymkode: 413d6...d38

[Erikasr]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Herregud for en drittfamilie. Men den samboeren din er ikke mye bedre. Hva fader er det han holder på med egentlig? Han skal stille opp og støtte DEG, ikke mamma og pappa som oppfører seg som rasshøl. Sett ned foten. Å da mener jeg like mye til din samboer. Si rett ut at han har skuffet deg med oppførselen og at du føler deg fullstendig overkjørt. Sånn kan det faktisk ikke fortsette. 

Anonymkode: 76f93...f64

Akkurat sånn jeg føler det. Føler virkelig jeg har prøvd å sette ned foten også, men hjelper på en måte ikke når ingen bryr seg likevel og bare fortsetter. Er nå der at jeg vurderer å gå fra han pga alt, særlig hvis det ikke blir bedre. Så han vet dette, men har hittil ikke endret noe. Går også med konstant dårlig samvittighet og føler meg «kjip» som føler som jeg gjør, at jeg egentlig er den slemme og bare ikke ser det selv eller noe. Godt å høre at det ikke bare er i mitt eget hode😅

[AnonymBruker]

Din baby, du bestemmer hadde jeg sagt. Liker de ikke dette får de bare ikke komme på besøk og du ikke gidder ikke å reise dit. Så enkelt og greit.  

Anonymkode: 82b97...28d

[Prestekragen]

Det er jo helt hårreisende at ikke samboer tar i et tak og snakker med familien sin. Her må noe skje. Du er overhodet ikke urimelig, og jeg forstår godt at du føler deg overkjørt. Sett klare og tydelige grenser, men samboeren din MÅ være med på dette! Hva sier han når du tar opp dette? 

[AnonymBruker]

Du bør kontakte Familievernkontoret fort som fy! Enten så får du med deg barnefar, eller du drar alene. Dere/du trenger hjelp i denne situasjonen. 
Føler med deg ❤️

Anonymkode: 1a763...3c4

[AnonymBruker]

Kjære deg, stor klem. 

Jeg kjenner meg så igjen i din historie, det kunne vært min egen. 

Dette var slik jeg hadde det for noen år tilbake. Følte meg nærmest som en surrogat som hadde gitt de barn. Forskjellen var at min samboer var enig med meg, men feiga ut i å konfrontere foreldrene. 

Jeg kom til det punktet at familiefred, "god stemning" mellom meg og svigers og generelt deg å please de, gikk på bekostning av mitt eget privatliv, familieliv og lykke. Jeg satt ned foten. Stramma inn grensene gradvis. Avviste de uten å la det gå innpå meg, la fra meg den dårlige samvittigheten.

Idag er forholdet kjølig, men levelig. Jeg er lykkeligere. De er besteforeldre og gode ressurser for ungene. Men det er på mine premisser. Enkelt og greit. 

Lykke til! Stå opp for deg selv. Trenger ikke nødvendigvis å konfrontere, men vær bestemt på hvor dine grenser går. Og sist men ikke minst, ikke gi deg. Ikke la deg overkjøre, og gjør det tydelig. 

Anonymkode: 0933d...897

[Erikasr]

Prestekragen skrev (3 minutter siden):

Det er jo helt hårreisende at ikke samboer tar i et tak og snakker med familien sin. Her må noe skje. Du er overhodet ikke urimelig, og jeg forstår godt at du føler deg overkjørt. Sett klare og tydelige grenser, men samboeren din MÅ være med på dette! Hva sier han når du tar opp dette? 

Han har sagt mange ganger at han forstår meg og skal støtte meg, men det har ikke skjedd. Han sier også at jeg må forstå at det er vanskelig for han å si ifra til foreldrene sine (noe jeg også forstår, men samtidig ment at det er urimelig at jeg skal bli deprimert og utslitt fordi det er vanskelig for han å si ifra). Så mest føles det ut som at han bare jatter med meg når vi snakker sammen, men når situasjoner oppstår så gjør han ingenting.. Er han sinna så får jeg beskjed om at jeg bare kan si ifra selv (har ikke gjort det, da jeg ikke ønsker å gjøre situasjonen verre og mener egentlig også at det er hans ansvar. Jeg sier ifra til min familie om det er noe, han til sin). 

[Prestekragen]

Erikasr skrev (3 minutter siden):

Han har sagt mange ganger at han forstår meg og skal støtte meg, men det har ikke skjedd. Han sier også at jeg må forstå at det er vanskelig for han å si ifra til foreldrene sine (noe jeg også forstår, men samtidig ment at det er urimelig at jeg skal bli deprimert og utslitt fordi det er vanskelig for han å si ifra). Så mest føles det ut som at han bare jatter med meg når vi snakker sammen, men når situasjoner oppstår så gjør han ingenting.. Er han sinna så får jeg beskjed om at jeg bare kan si ifra selv (har ikke gjort det, da jeg ikke ønsker å gjøre situasjonen verre og mener egentlig også at det er hans ansvar. Jeg sier ifra til min familie om det er noe, han til sin). 

Nei, dette går ikke. Depresjon og psykiske plager har ingenting med at han ikke klarer å si ifra til foreldrene sine, han fremstår jo som en liten gutt. Jeg så du fikk et godt råd over her av en som hadde gått gjennom mye av det samme. Jeg tror også at det kan være lurt å få litt hjelp om det blir for vanskelig (familievernkontoret etc.) 

[Erikasr]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kjære deg, stor klem. 

Jeg kjenner meg så igjen i din historie, det kunne vært min egen. 

Dette var slik jeg hadde det for noen år tilbake. Følte meg nærmest som en surrogat som hadde gitt de barn. Forskjellen var at min samboer var enig med meg, men feiga ut i å konfrontere foreldrene. 

Jeg kom til det punktet at familiefred, "god stemning" mellom meg og svigers og generelt deg å please de, gikk på bekostning av mitt eget privatliv, familieliv og lykke. Jeg satt ned foten. Stramma inn grensene gradvis. Avviste de uten å la det gå innpå meg, la fra meg den dårlige samvittigheten.

Idag er forholdet kjølig, men levelig. Jeg er lykkeligere. De er besteforeldre og gode ressurser for ungene. Men det er på mine premisser. Enkelt og greit. 

Lykke til! Stå opp for deg selv. Trenger ikke nødvendigvis å konfrontere, men vær bestemt på hvor dine grenser går. Og sist men ikke minst, ikke gi deg. Ikke la deg overkjøre, og gjør det tydelig. 

Anonymkode: 0933d...897

Godt men vondt å se at andre kan relatere. En sånn løsning jeg har hatt i tankene mine (og følt meg fryktelig slem for å ha tenkt på, haha), takk for gode råd!♥️ 

[AnonymBruker]

Erikasr skrev (Akkurat nå):

Godt men vondt å se at andre kan relatere. En sånn løsning jeg har hatt i tankene mine (og følt meg fryktelig slem for å ha tenkt på, haha), takk for gode råd!♥️ 

Aldri glem at "nei" er et fullstendig svar. Man trenger ikke begrunne, forklare og forsvare. Det brukte jeg mye tid på. "Vi skal ha barnebarnet vårt på besøk idag" svar: "nei". 

Når barnet blir eldre må det jo selvfølgelig få bygge bånd til besteforeldre. Men du er sjefen, det skal ikke du eller de glemme. Så får folk korsfeste meg for disse bastante uttalelsene. Men for oss som lever med denne type innblanding av svigers, er det tydelighet og bestemthet som er løsningen. 

Tråkker de over dine grenser, så vis de helt tydelig at det er uakseptabelt. Man trenger ikke nødvendigvis konfrontere, kommer langt med et NEI og kroppsspråk.

Anonymkode: 0933d...897

[AnonymBruker]

Du er ikke urimelig ❤ Dette er ditt første barn, og hvis jeg forstår riktig så har du litt bagasje med deg? Det tar tid (og ro) for å bli vant til den nye situasjonen med en liten en, selv uten ekstra utfordringer. Og leit at ikke svigers respekterer dette og ødelegger for dere. 

Når mennesker er nybakte foreldre så respekterer man de grensene de setter, for det er av en grunn. Desverre forstår visst ikke alle dette. 

Vet ikke, men kanskje sett deg ned å forklar følelsene dine uten å "angripe" de hvis du skjønner....... Si at du på ingen måter vil stå i veien for at de skal ha et godt forhold til barnebarnet sitt, men akkurat nå trenger dere ro? 

 

Anonymkode: 422b1...7f4

[AnonymBruker]

Erikasr skrev (1 time siden):

Akkurat sånn jeg føler det. Føler virkelig jeg har prøvd å sette ned foten også, men hjelper på en måte ikke når ingen bryr seg likevel og bare fortsetter. Er nå der at jeg vurderer å gå fra han pga alt, særlig hvis det ikke blir bedre. Så han vet dette, men har hittil ikke endret noe. Går også med konstant dårlig samvittighet og føler meg «kjip» som føler som jeg gjør, at jeg egentlig er den slemme og bare ikke ser det selv eller noe. Godt å høre at det ikke bare er i mitt eget hode😅

Han tar jo ikke denne trusselen seriøst. Å jo flere ganger du bruker trusselen om å gå jo mindre verdi får den. Så enten må du forberede deg på å gå neste gang du truer med det, eller leve med en sånn mann. For han har tydeligvis ingen intensjon om å forandre seg. Han syns vist det er bedre å bli singel enn å stå opp mot sine foreldre, pusling. 

Anonymkode: 76f93...f64

[AnonymBruker]

Hvem eier boligen dere bor i? Hvis det er 50/50 så betaler du for en verdivurdering eller hvertfall ber om et anslag av en megler. Så ser han at du gjør grep for å gå.

Hvis du ikke eier boligen så ser du på leilighet på PCen mens han ser det. 

Anonymkode: f5a0d...8bf

[AnonymBruker]

Erikasr skrev (2 timer siden):

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til min svigerfamilie. Vi har alltid hatt et godt forhold, og jeg har alltid likt de nesten mer enn min egen familie. Dette endret seg etter at jeg og min samboer fikk en baby. 
 

på forhånd sa vi at vi kanskje ikke ønsket besøk/dra på besøk med en gang etter fødselen, noe sykehuset også rådet oss til (jeg er kronisk syk, og hadde generelt mange risikofaktorer som kunne øke sjansen for en fødselsdepresjon). Dette var ikke greit, og det ble slengt mange kommentarer og var telefoner til min samboer om at de gråt seg til søvns og at det (jeg) var «syk» som kunne mene at de ikke skulle få se baby med én gang. Vi prøvde å forklare at det ville komme an på fødselen, formen og alt annet også. Kanskje var det bare snakk om den første dagen, eller kanskje lenger. Men vi ønsket å ta det i vårt tempo. Fødselen var forferdelig, og både baby og meg kunne ha dødd. Det endte heldigvis godt, men ikke uten alt en sånn fødsel medfører både fysisk og psykisk. Likevel ble jeg overkjørt, og vi måtte dra dit på vei hjem fra sykehuset. Jeg var heller ikke vanskelig (mener jeg), og vi dro dit og fikk besøk av dem svært mye! Det var konstant mas, og ingen sto opp for meg eller tok hensyn, noe som gjorde at jeg følte meg tvunget til å være med de hele tiden. 
 

etter to mnd var jeg så sliten (og hadde siden starten følt meg deprimert) at jeg sa nei til besøk når de spontant spurte. Det endte med at svigermor kom brasende inn til oss og ropte i gangen for å snakke med samboer. Kun én gang før dette hadde vi sagt nei til å komme på besøk, og da fikk vi valget om at vi skulle komme til dem eller så skulle de komme og «snakke» med oss. Jeg måtte lære meg å smile til livet! Når baby var 6 uker så sa de at jeg måtte være borte i 4 timer, for de skulle ha baby alene (spurte ikke, krevde). Dette sa jeg også nei til. Jeg har ingen ønsker om å være «slem» med dem, så jeg sendte en melding etter at svigermor sto i gangen og ropte. Jeg foreslo at jeg kunne invitere de hit på dagtid når jeg var alene med baby (de var kun intr i å se baby når samboer var hjemme fra jobb, og hvor det da var to timer før leggetid). Jeg sa også at jeg bare ønsket at vi kunne avtale besøk litt på forhånd, så vet man alltid at det passer og at man får sett baby, istedenfor å sende melding om besøk NÅ for så å bli sint hvis det ikke passer NÅ. Jeg fikk til svar at det ikke gikk, og de syntes det var så vanskelig å være besteforeldre på mine premisser. Eneste premisset her er at det faktisk må passe med besøk, og at de ikke bare kan komme å ta med seg en 2mnd gammel baby som de føler for. Det er veldig mye greier og kommentarer og jeg utleverer ikke alt her, men jeg føler meg generelt tråkket på, overkjørt og skjøvet bort. Ikke bare av svigers men også samboer som alltid valgte dem foran meg. 
 

Gjør fortsatt alt som før, men drar litt mindre på besøk (en gang i uken). Når vi er der føler jeg meg egentlig mest som en hund som skal stues vekk i et hjørne og helst ikke gjøre noe ut av seg. Jeg blir skjøvet bort, det er bare dem og «pappa» som gjelder. Får ikke ta baby når hen skriker, da er det bare «ja pappa kommer», selv om pappa ikke kommer. Føler meg rett og slett ikke som mamma når vi er med dem, og med kommentarer og måten de er på rundt meg føles det ut som det er sånn de vil ha det. Svigermor fikk en baby, ikke jeg. Det er sårt og forferdelig vanskelig. Jeg ønsker at alle skal ha en god relasjon, men alle besøk med de ender med at jeg blir lei meg og mer frustrert. Jeg er fortsatt utslitt etter alt som har vært, og det har også ødelagt mye mellom meg og samboer. 
 

Er jeg urimelig i hvordan jeg føler det? Eller mer bestemt, er det feil av meg å kjenne på disse følelsene? HS vet hele historien samt en psykolog, og de har hatt samme synspunkter som meg, men ønsker å høre fra dere som ikke vet hvem jeg er og ikke har noen «side» man kanskje føler man bør stå på. Tar også imot råd om noen har! 
 

forøvrig var det samme regler for min familie, og de så ikke baby før hun var to mnd. Min familie respekterte dette, og på grunn av psyken og hvor utslitt jeg var av alt med svigers så tok det enda lenger tid før de fikk sett baby. Vet ikke om noe av dette var forståelig men men..

Herregud. Jeg er tom for ord. 
 

Her må du sette samboeren din på plass, ikke underkue deg selv helt. Du må stå opp for både deg og babyen, og at samboern din aksepterer denne oppførselen av foreldrene sine sier jo utrolig mye om han? Kjenner jeg blir irritert faktisk. Sett hardt mot hardt, samboeren din skal selvfølgelig støtte deg. Han får ta en prat med foreldrene sine, og det skulle bare mangle at man avtaler besøk. Man tar heller ikke en baby ut av armene på mor, herregud. Nei, bare nei.

Anonymkode: 0da4d...7f4

[AnonymBruker]

Oi! Dette er SÅ likt mi svigermor! Overkøyring av ein annen dimensjon, sutrete/sint/angrepsmodus/silent treatment dersom ein ikkje syng etter hennar pipe... Fy flate,føler med deg. Det er tøft å stå i, spesielt i starten med nyfødd baby. Her MÅ far på banen. Også må du truleg vere krystallklar og krass når du set grenser. 

Anonymkode: 0ec0d...8aa

[AnonymBruker]

Jeg er tilhenger av masse kontakt mellom besteforeldre og barnebarn, men dette hørtes jo helt sjukt ut! Stoppe på tur hjem fra klinikken for å dra på besøk! Og de oppfører seg jo så stygt mot deg at det må være svært ukoselig å være sammen. Har du bra nok helse til å bli alenemor for babyen? Jobb? Mulighet til å finne ok bolig? 

Anonymkode: fe475...5f4