Skilles, men han vil ikke

[AnonymBruker]

Jeg lever i ett langvarig forhold med en mann og vi har felles barn. Vi har vokst i forskjellige retninger, har lite felles interesser og  gjør generelt lite sammen. Ingen sex. Vi samarbeider om barna og krangler lite. Jeg kjenner på depresjon over situasjonen jeg er i, men som jeg ikke kommer ut av.

Tatt det opp med han flere ganger, over flere år at vi ikke har det det bra. Så dette har foregått over lang tid. Men han vil ikke høre det. Endrer heller ikke på ting han vet er viktig for meg.

Føler livet mitt står fast, siden han ikke vil snakke om det. Flere som er eller har vært i samme situasjon? Erfaringer? Råd?

Anonymkode: f24e7...5d7

[AnonymBruker]

Hvorfor går du ikke? Det er ikke slik at begge må ville skilles, det holder i massevis at du vil det. 

Anonymkode: cbd0a...446

[MaestroR]

Ta vare på deg selv, ikketa vare på han, det kan han gjøre selv

[Rucula]

Hva er best for barna da?

[AnonymBruker]

Rucula skrev (12 minutter siden):

Hva er best for barna da?

Det er vanskelig å si, de opplever ikke mye krangling etc. Men de begynner å bli store,så ser jo at de reagerer på den dårlige stemningen. De ser også at jeg har tunge dager. Jeg vil jo at de skal ha en munter og livsglad mamma, den er der ikke så ofte nå.

Anonymkode: f24e7...5d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg lever i ett langvarig forhold med en mann og vi har felles barn. Vi har vokst i forskjellige retninger, har lite felles interesser og  gjør generelt lite sammen. Ingen sex. Vi samarbeider om barna og krangler lite. Jeg kjenner på depresjon over situasjonen jeg er i, men som jeg ikke kommer ut av.

Tatt det opp med han flere ganger, over flere år at vi ikke har det det bra. Så dette har foregått over lang tid. Men han vil ikke høre det. Endrer heller ikke på ting han vet er viktig for meg.

Føler livet mitt står fast, siden han ikke vil snakke om det. Flere som er eller har vært i samme situasjon? Erfaringer? Råd?

Anonymkode: f24e7...5d7

FVK!

Anonymkode: 3ac01...a7a

[tussi680]

🥱Blir det virkelig så mye bedre etterpå?

Tenk deg om både en og to og tre ganger,  samt at det må alltid eller er alltid kneiker en må over i livet for å forstå. Men det skjer etterpå, ikke sikkert at en får tilbake ting som er godt i livet videre.

En slipper ikke unna de kneikene ellers i livet heller, da blir det andre ting en må ta stilling til. 

[AnonymBruker]

Om du vil skille deg er jo opp til deg, og ikke mannen. Det er altså ikke sant at du er fanget i en situasjon du ikke kommer deg ut av.

Om du velger å bli av hensyn til barna, så er jo det et valg du tar. Men du må jo vurdere dette hensynet opp mot hensynet til deg selv. 
 

Det er mange foreldre i dag som klarer å samarbeide fint om barna og ivareta disse på en god måte selv om de går ifra hverandre. Jeg vet om flere, meg selv inkludert, som opprettholder et vennskap med eksen. Det er enklere å være hyggelig med et menneske og se de positive egenskapene når man slipper hverdagsgnissingen og daglig irritasjon.

Ingen av oss vet hvordan fremtiden blir, men om din nåværende situasjon er blitt uutholdelig, så bør du jo vurdere å gjøre noen endringer.

Anonymkode: 8cb8a...f3d

[Virrevirrevapp]

Du kan jo fint ta ut skilsmisse selv om han ikke vil. Men da må du stå for det.

Hvilke ting er det han ikke endrer på, som er viktige for deg?

[AnonymBruker]

Familievernkontoret eller parterapi? Parterapi kan også hjelpe med å fasilitere et brudd.. 

Det er slettes ikke uvanlig at bare den ene vil skille seg, det er vel tvert imot ganske ofte slik. 

Men det trengs bare en som vil gå altså, han kan ikke bestemme at du ikke skal ta ut skilsmisse. 

Du kan føle deg låst, men du er ikke det, du er fri til å gjøre det du vil.

Så skal man jo ta hensyn til barn og sånt såklart, men som du sier, de kan vel også bli mer happy med en livsglad mor.

Anonymkode: d7a12...142

[AnonymBruker]

tussi680 skrev (2 timer siden):

🥱Blir det virkelig så mye bedre etterpå?

Tenk deg om både en og to og tre ganger,  samt at det må alltid eller er alltid kneiker en må over i livet for å forstå. Men det skjer etterpå, ikke sikkert at en får tilbake ting som er godt i livet videre.

En slipper ikke unna de kneikene ellers i livet heller, da blir det andre ting en må ta stilling til. 

Det er ikke bare en kneik når man ikke føler noe for den andre, og har følt dette i åresvis. Man skal ha det bra, livet er ikke til for kun å holde ut.

Anonymkode: e5411...65b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg lever i ett langvarig forhold med en mann og vi har felles barn. Vi har vokst i forskjellige retninger, har lite felles interesser og  gjør generelt lite sammen. Ingen sex. Vi samarbeider om barna og krangler lite. Jeg kjenner på depresjon over situasjonen jeg er i, men som jeg ikke kommer ut av.

Tatt det opp med han flere ganger, over flere år at vi ikke har det det bra. Så dette har foregått over lang tid. Men han vil ikke høre det. Endrer heller ikke på ting han vet er viktig for meg.

Føler livet mitt står fast, siden han ikke vil snakke om det. Flere som er eller har vært i samme situasjon? Erfaringer? Råd?

Anonymkode: f24e7...5d7

Har du vurdert om det er et alternativ å ende forholdet men fortsette samlivet? Altså - å fortsette som nå, der dere bor sammen, samarbeider og lever sammen men begge dater og etablerer relasjoner på utsiden av huset?

De fleste som ikke ønsker å ende et forhold med felles barn er stuck i et gammeldags mønster der det å bo sammen og oppdra sammen har sammenheng med å være kjærester. Trolig fordi de to var uatskillelige den gang barn fldt utenfor ekteskap var synd og skam. Men nå er de to helt uavhengige enheter, go samfunnet forventer at alle par med felles barn fortsetter sin felles foreldrerolle etter at de har avviklet forholdet som kjærester. 

Så luft dette for han. Alternativt gjør du det klart at dere selvsagt som oppegående mennesker og ok foreldre vil fortsette et tett samarbeid og vennskap om ungene etter at dere flytter fra hverandre. Og så starter dere jobben med å avvikle kjæresteforholdet. 

Anonymkode: 09a0f...466

[AnonymBruker]

Hva er det du vil ha som han ikke gir deg? Hvilke interesser har du og hvilke har han? Konkret hvilke interesser vil du dele med ham? Hvorfor har dere ikke sex?

Anonymkode: 8039f...964

[AnonymBruker]

Jeg er i nøyaktig samme situasjon. Jeg har egentlig ingen grunn til å gå for mannen er helt okei. Vi har heller ingen sex. Men så har det seg slik at jeg nå er blitt forelsket i en annen, og jeg tror det kan være katalysatoren min for å komme meg ut.
Men så var det barna da…

Anonymkode: 2028c...c99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er i nøyaktig samme situasjon. Jeg har egentlig ingen grunn til å gå for mannen er helt okei. Vi har heller ingen sex. Men så har det seg slik at jeg nå er blitt forelsket i en annen, og jeg tror det kan være katalysatoren min for å komme meg ut.
Men så var det barna da…

Anonymkode: 2028c...c99

Samme her ! Barna også skjønner jeg ikke hvordan vi skal klare det økonomisk. Jeg vil ikke at barna skal flyttes ut av sin skolekrets . Drømmer om å f. Eks leie en liten leilighet som vi kan bytte på å bo i, så kan barna bli der de er, men det er jo dyrt det også .

 

Anonymkode: 664cc...4af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

ar du vurdert om det er et alternativ å ende forholdet men fortsette samlivet? Altså - å fortsette som nå, der dere bor sammen, samarbeider og lever sammen men begge dater og etablerer relasjoner på utsiden av huset?

tenkte jeg også på.. hvorfor ikke, hvis begge er enige om at forholdet er over uansett 

Anonymkode: 8786b...1fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er i nøyaktig samme situasjon. Jeg har egentlig ingen grunn til å gå for mannen er helt okei. Vi har heller ingen sex. Men så har det seg slik at jeg nå er blitt forelsket i en annen, og jeg tror det kan være katalysatoren min for å komme meg ut.
Men så var det barna da…

Anonymkode: 2028c...c99

Jeg gjorde akkurat det der for ca 6 uker siden. Hadde nok ikke gjort det på noen år til hadde det ikke vært for han nye. Nye kjæresten ba om skilsmisse og jeg skjønte at jeg også måtte gjøre det, selv om det var veldig skummelt. Har gått superbra! Bodd alene i 2 uker nå. Eksen ble kjempe lei seg, men tok ikke lang tid før han forstod at dette var det beste. Vi samarbeider foreløpig veldig bra. Har barna 50/50, og er veldig hyggelige og snille med hverandre. Barna har tatt det helt fint (4 og 10 år). Lykke til ❤️

Anonymkode: 2ce41...99f

[Governorswife]

Jeg var i samme situasjon for to år siden, bortsett fra at vi hadde forsøkt parterapi en liten stund uten at det endret på så mye. Jeg konkluderte på å gå, og har aldri sett meg tilbake. Selvfølgelig er det en stor sorg å ødelegge familieidyllen og se hvor tungt det var for barna i starten, men alt i alt så har barna det aller best når begge foreldrene er glade. Det kommer til å være veldig tøft en stund og du kan forvente at mannen gjør seg vanskelig og er ekstremt bitter en lang stund, men så plutselig blir alt så mye bedre. Jeg er nå helt vilt forelsket i en ny mann og har det så bra med han. Angrer ikke et sekund på at jeg dro og å få oppleve lykken med forelskelse, så sterke følelser og passion igjen. Bare unngå å bland inn barna i noe sånt på lang lang tid, mine barn skal ikke møte han før det i hvertfall har gått ett år til så vi bor sammen annenhver uke og har det kjempefint. Send meg gjerne en melding hvis du vil ha konkrete tips eller råd.

[AnonymBruker]

Governorswife skrev (31 minutter siden):

Jeg var i samme situasjon for to år siden, bortsett fra at vi hadde forsøkt parterapi en liten stund uten at det endret på så mye. Jeg konkluderte på å gå, og har aldri sett meg tilbake. Selvfølgelig er det en stor sorg å ødelegge familieidyllen og se hvor tungt det var for barna i starten, men alt i alt så har barna det aller best når begge foreldrene er glade. Det kommer til å være veldig tøft en stund og du kan forvente at mannen gjør seg vanskelig og er ekstremt bitter en lang stund, men så plutselig blir alt så mye bedre. Jeg er nå helt vilt forelsket i en ny mann og har det så bra med han. Angrer ikke et sekund på at jeg dro og å få oppleve lykken med forelskelse, så sterke følelser og passion igjen. Bare unngå å bland inn barna i noe sånt på lang lang tid, mine barn skal ikke møte han før det i hvertfall har gått ett år til så vi bor sammen annenhver uke og har det kjempefint. Send meg gjerne en melding hvis du vil ha konkrete tips eller råd.

Akkurat det med å ødelegge familieidyllen er det som holder meg tilbake. Vi har jo alt sammen, og å bryte opp det for å kanskje, muligens oppleve passion og kjærlighet igjen, skremmer meg. Jeg er usikker på om han jeg er forelsket i tør å satse på meg som har den bagasjen jeg har. Han har ingen og er fri. Jeg er livredd for å plutselig stå der, uten mannen og uten den nye, og føle at jeg tok feil valg. At jeg burde ha blitt og vært fornøyd med det jeg hadde. Dét er det eneste som holder meg tilbake. Følte du på det?

Anonymkode: 2028c...c99

[Havspeil]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg lever i ett langvarig forhold med en mann og vi har felles barn. Vi har vokst i forskjellige retninger, har lite felles interesser og  gjør generelt lite sammen. Ingen sex. Vi samarbeider om barna og krangler lite. Jeg kjenner på depresjon over situasjonen jeg er i, men som jeg ikke kommer ut av.

Tatt det opp med han flere ganger, over flere år at vi ikke har det det bra. Så dette har foregått over lang tid. Men han vil ikke høre det. Endrer heller ikke på ting han vet er viktig for meg.

Føler livet mitt står fast, siden han ikke vil snakke om det. Flere som er eller har vært i samme situasjon? Erfaringer? Råd?

Anonymkode: f24e7...5d7

Han SER deg ikke...det er vanskelig å ta inn over seg,og ikke minst leve med. Men det er virkelig ikke enkelt å være alenemor heller...Ville du klart hverdagen alene økonomisk ?