Vi må si farvel til vår beste venn (hunden)

[AnonymBruker]

I fjorten og et halvt år har vi fått ha ham med oss, gjennom både gleder og sorger. 
Han har alltid vært her - alltid like glad når vi kommer hjem uavhengig av om vi har vært borte i 5 minutter eller 5 timer, trøster på dårlige dager og er der for oss når enn det måtte være. 
 

Jeg sliter generelt veldig med alt som innebærer døden, og jeg har lenge gruet meg til denne dagen. Den er så skummel og fremmed, og jeg er så håpløs med alt som innebærer døden at jeg genuint tror jeg egentlig bør søke profesjonell hjelp - rett og slett for at jeg ikke greier å håndtere følelsene jeg får i forbindelse med dette. 

Jeg har vært livredd for å holde ham i live av egoistiske årsaker, og nå ser jeg at han er sliten. Tiden er inne for at han skal få hvile, etter mange år som trofast følgesvenn.
Men herregud, så vondt det gjør. 
 

Aldri mer skal han ønske oss velkommen hjem etter endt arbeidsdag med logring og sang, og aldri mer skal jeg få gå de faste turene våre før frokost, middag og på kvelden.
Aldri mer skal jeg få kjenne den myke pelsen mot ansiktet mitt, og aldri mer skal vi få le av de morsomme og tidvis håpløse påfunnene hans.

Hvordan skal hverdagen bli, nå når jeg ikke lengre må stå opp tidligere for å rekke lufteturen med ham før jobb, og hva i alle dager skal jeg finne på når ettermiddagen kommer, når jeg ikke lengre har en fast følgesvenn til å være med meg på ettermiddagsturene? Hvem skal trøste de dagene jeg bare har en dårlig dag og ikke greier å sette fingeren på hva det er som plager meg sånn? Han har aldri trengt noen forklaring, han bare forstår. Og er der når jeg trenger det. 
 

Han har vært her nesten halve livet mitt. Jeg har så mye å takke ham for, og jeg er så utrolig takknemlig for at vi har fått så mange år sammen som vi har gjort.
Vi kommer til å sitte igjen med mange fine minner etter ham, og de skal tas godt vare på. Jeg skulle bare ønske vi fortsatt hadde litt mer tid, og jeg skulle på en måte også ønske at det ikke var vi som ble nødt til å ta avgjørelsen for ham - det beste (for min del, men dessverre ikke nødvendigvis for ham) ville vært om han bare sovnet inn en dag av seg selv.
Men istedenfor må vi sitte her i et par dager til, mens vi venter på den uunngåelige veterinærtimen som allerede er avtalt.
Herregud, så vondt dette gjør - og han er ikke engang borte ennå. 😭

Anonymkode: bc0f9...3e0

[AnonymBruker]

Stor klem til deg.. dette er grunnen til at jeg ikke orker å ha flere dyr, jeg tror ikke jeg vil klare å gå gjennom et sånt tap en gang til uten å brekke sammen.

Anonymkode: 7ca58...e5f

[Tatja]

Å, nå fikk jeg klump i magen... Min beste venn er 10 år, og i god form foreløpig. Men man vet jo at dagen kommer, der man må ta den tunge turen. Det blir en av de verste dagene i mitt liv.

Hvordan går det m deg, TS? 

[AnonymBruker]

Huff det er så trist, føler så veldig med dere😢

Anonymkode: 44ddf...ec5

[AnonymBruker]

On 10/28/2022 at 9:21 PM, AnonymBruker said:

Stor klem til deg.. dette er grunnen til at jeg ikke orker å ha flere dyr, jeg tror ikke jeg vil klare å gå gjennom et sånt tap en gang til uten å brekke sammen.

Anonymkode: 7ca58...e5f

Kjenner på samme selv😢

Anonymkode: 44ddf...ec5

[Gjest supernova_87]

Stor klem til deg.  

Mistet min beste venn for ... snart 6 år siden, blir det visst. Men jeg tenker på henne mange ganger i uka. Har et bilde av henne ved senga, og hun finnes i hjertet mitt og er der som en stor støtte i livet mitt fremdeles. Hunder dør dessverre lenge før oss, men hun vil alltid være med meg, og jeg setter pris på den enorme støtten hun var for meg. Jeg gråter regelmessig og savner henne stort. 

Jeg tenker at det er helt okei, og ikke noe å skamme seg over. Noen venninner dømmer meg, men jeg bare deler det ikke til dem. Men så mange kan forstå og har hatt sin beste venn i en firbent skapning. 

[Heydayotheinterweb]

On 10/28/2022 at 9:18 PM, AnonymBruker said:

I fjorten og et halvt år har vi fått ha ham med oss, gjennom både gleder og sorger. 
Han har alltid vært her - alltid like glad når vi kommer hjem uavhengig av om vi har vært borte i 5 minutter eller 5 timer, trøster på dårlige dager og er der for oss når enn det måtte være. 
 

Jeg sliter generelt veldig med alt som innebærer døden, og jeg har lenge gruet meg til denne dagen. Den er så skummel og fremmed, og jeg er så håpløs med alt som innebærer døden at jeg genuint tror jeg egentlig bør søke profesjonell hjelp - rett og slett for at jeg ikke greier å håndtere følelsene jeg får i forbindelse med dette. 

Jeg har vært livredd for å holde ham i live av egoistiske årsaker, og nå ser jeg at han er sliten. Tiden er inne for at han skal få hvile, etter mange år som trofast følgesvenn.
Men herregud, så vondt det gjør. 
 

Aldri mer skal han ønske oss velkommen hjem etter endt arbeidsdag med logring og sang, og aldri mer skal jeg få gå de faste turene våre før frokost, middag og på kvelden.
Aldri mer skal jeg få kjenne den myke pelsen mot ansiktet mitt, og aldri mer skal vi få le av de morsomme og tidvis håpløse påfunnene hans.

Hvordan skal hverdagen bli, nå når jeg ikke lengre må stå opp tidligere for å rekke lufteturen med ham før jobb, og hva i alle dager skal jeg finne på når ettermiddagen kommer, når jeg ikke lengre har en fast følgesvenn til å være med meg på ettermiddagsturene? Hvem skal trøste de dagene jeg bare har en dårlig dag og ikke greier å sette fingeren på hva det er som plager meg sånn? Han har aldri trengt noen forklaring, han bare forstår. Og er der når jeg trenger det. 
 

Han har vært her nesten halve livet mitt. Jeg har så mye å takke ham for, og jeg er så utrolig takknemlig for at vi har fått så mange år sammen som vi har gjort.
Vi kommer til å sitte igjen med mange fine minner etter ham, og de skal tas godt vare på. Jeg skulle bare ønske vi fortsatt hadde litt mer tid, og jeg skulle på en måte også ønske at det ikke var vi som ble nødt til å ta avgjørelsen for ham - det beste (for min del, men dessverre ikke nødvendigvis for ham) ville vært om han bare sovnet inn en dag av seg selv.
Men istedenfor må vi sitte her i et par dager til, mens vi venter på den uunngåelige veterinærtimen som allerede er avtalt.
Herregud, så vondt dette gjør - og han er ikke engang borte ennå. 😭

Anonymkode: bc0f9...3e0

Føler deg. Det er kjipt å måtte kvitte seg men hunden.
Min venn ble 16 år. I feel you!

[Firtina]

Nå ble jeg lei meg  har selv en på 10 år og er redd for å miste han hver eneste dag. 

Skjønner så inderlig godt hvordan du har det ❤️ 

Skulle ønske jeg kunne sagt noen ord som kunne fått  deg til å føle det litt bedre, men jeg vet det ikke vil hjelpe uansett hva jeg sier.  

Bare vit at du ikke er alene . 

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg. Er så utrolig trist når man har hatt sin bestevenn med seg i så mange år, virkelig medaljens bakside. Vi mistet vår fine hund da han ble 16 år gammel, han var veldig gammel og trøtt, og vi hadde egentlig ikke noe valg. Men det var mye angst knyttet til å kjøre på hver sjekk det siste året han levde, og nå ser jeg at han fikk en veldig rolig død etter et langt, godt liv. Du har gitt hunden ditt det beste livet, så prøv å finn trøst i det. Jeg ble skikkelig dårlig etter at hunden min døde, og savnet er tilstede hver dag fremdeles. Det kommer å være tungt, man vil alltid savne de man elsker når de er borte ❤️ men så heldig at dere fant hverandre og delte så mye av livet sammen. 

Anonymkode: e2c0a...4c2