.... :)

[Gjest Tankefull]

Så...her sitter jeg da...fikk plutselig en bølge av følelser inni meg. Av en eller annen grunn kom jeg til å nynne på Mariah Carey's "Hero", og før jeg visste av ordet det fylte musikken hennes hele huset mitt...Da jeg var liten pleide jeg å stå på rommet mitt og synge sangene hennes til lungene holdt på å sprekke. Hun ble flykten min i en ellers så hard hverdag. Med en ustabil mor og en verre "far", så uttrykte jeg ofte følelsene mine gjennom musikk og ord. Jeg ble det en kan kalle en drømmer. Drømte om at noen skulle redde meg bort fra alt, sånn som i filmer og i musikk...selvsagt skjedde det aldri. Jeg sto alltid igjen i mørket, alene...

Jeg følte meg usynelig og etterlatt...Hvorfor var det ingen som så meg? Gjennom frykt og ensomhet kom raseriet. Hat og sinne mot at drømmene mine aldri ble oppfyllt. Jeg bad da ikke om så mye da jeg spurte om en frisk mor og et stabilt hjem? Eller gjorde jeg det?

Jeg kan huske alle nettene jeg var alene hjemme...jeg gikk vel i barnehagen på den tiden. Jeg kunne sitte å gråte i timesvis av redsel, men da foreldrene mine kom hjem var det ikke en eneste mine i ansiktet mitt. Jeg måtte være sterk. Ikke vise følelser. Følelser var for de svake. Jeg var ikke en av dem. Jeg var sterk og fryktløs, iallefall i verdens øyne. Inni meg var jeg fremdeles en 5 år gammel jente som bare ville føle trygghet. Det ble ikke lettere etterhvert som jeg ble eldre, det virket som om raseriet mitt vokste med alderen og høyden. Jeg ble høy og slank...hadde ravnesvart hår og store svarte øyne. Definerer svarte øyne...for jeg så ikke på livet med et smil, men smerte. Jeg hadde sett ting som 10 åring, som andre forhåpentligvis aldri vil oppleve. Jeg så eldre ut enn mine år tilsa...noe genetisk, mye erfaring. Det var vel på ungdomskolen jeg nådde høydepunktet som en rasende tenåring. Alt gikk i oppløsning og verden min ble aldri det samme. For å gjøre en lang historie kort; Barnevern og spiseforstyrrelser.

Fremdeles med rak rygg og en stolthet uten like, men 20 kilo lettere, var jeg fremdeles bestemt at jeg ville noe mer med livet mitt...Jeg visste bare ikke hvor jeg skulle begynne...hvor begynner en når familien ligger i grus og en ikke har noen å støtte seg til? Babysteps...bittesmå skritt om gangen...Merkelig nok fikk jeg hjelp av å hjelpe. Jeg lot ikke noen slippe inn på meg, men det var en som lot meg slippe inn på henne. Hun hadde hatt det tøft...tøffere enn meg. Faktisk ble min barndom lykkelig i forhold til helvete hun hadde vært igjennom. Og ved å hjelpe henne å innse mange av sine problemer, hjalp jeg meg selv uten å vite det. Hun åpnet en dør for meg som gjorde meg sterkere. Fra der begynte veien til å finne ut hvem jeg var. Det er vanskelig å finne seg selv når en aldri har hatt noen barndom eller rollemodeller, når en stenger verden og følelser ute. Jeg ble nesten født på nytt som 17 åring.

Det har vært en lang vei å gå, og jeg er ikke helt i mål enda, men der kommer vi vel egentlig aldri? Men jeg er på god vei, og har aldri hatt det bedre enn jeg har det i dag. Jeg brøt ut av onde sirkler, rev ned murebrikkene en for en, og kjempet meg opp fra mørket. Når folk treffer meg har de ingen mistanker om hvem jeg en gang var...Jeg var tapt, men kom tilbake. Jeg var innestengt i et bur, men nå er jeg fri...

Det virker som om drømmer faktisk går i oppfyllelse...

[Gjest Gjesta]

Håper det.

[Gjest Tankefull]

[Gjest Gjest]

[Gjest Gjest_Pandora_*]

Stor klem til deg, Tankefull! Ønsker deg alt godt, lykke til videre!

Vær stolt av deg selv nå, det har du god grunn til synes jeg!

[Gjest 2324]

Vær stolt av deg selv nå, det har du god grunn til synes jeg!

←

Ja, det har du absolutt!

[Gjest Gjest]

Jeg digger deg!