Vonde følelser rundt familien.

[Pingleton]

sletta

Endret 30. oktober 2022 av Pingleton

[~white lady~]

Tips?

Lev ditt liv, og la foreldrene dine få ha sitt. De er voksne mennesker og klarer helt sikkert å styre tilværelsen sin selv- slik det passer dem best. 
Ønsker du å snakke med faren din på egenhånd kan du vel invitere han til deg på en kaffe? Eller treffes ute?

Ikke skap problemer der det tilsynelatende ikke er noe. 
 

[Aristoteles]

Du overtenker, ja. Sikker på at du ikke bruker så mye tid på å tenke på noen andre for å slippe å tenke på deg selv?

[AnonymBruker]

Skjønte ikke helt.....du har vonde følelser fordi du tror de ikke har det bra? Fordi du ikke kjenner faren din godt? 

Er det ikke bare å ringe til faren din å spørre om dere kan finne på noe alene?

Hvorfor så negative følelser når du skal treffe dem? 

Virker som det er mye du ikke forteller her 🤔

Anonymkode: 6a5e8...6c8

[AnonymBruker]

Pingleton skrev (På 28.10.2022 den 16.05):

Jeg sliter veldig mye med overtenking og nedstemthet for tiden. Går konstant rundt og har gråten i halsen og vonde tanker i hodet. Jeg har det bra i livet - og ser lyst på mitt liv sånn sett. Synes jeg har det bra, og har mange spennende planer fremover, har mange gode venner og lignende.

Men det jeg sliter med er at jeg er lei meg på vegne av familien min - spesielt min far. Jeg har fått det for meg at han ikke har et godt liv - både fordi min mor er litt kontrollerende og tidvis snakker over ham. Jeg kjenner mye på at jeg ikke kjenner ham på samme måte som jeg kjenner min mor. Jeg har begynt å se for meg at jeg skal snakke i hans begravelse, og ikke kan si så mye om hva han likte å gjøre eller hvordan hans liv har vært. Han gir ikke i så stor grad utrykk for sine egne ønsker eller følelser. Jeg er ikke sikker på hva hans drømmer er, eller hva han vil fremover. Jeg innser at jeg kanskje prosesserer mine følelser på dem - ettersom jeg er en veldig sosial person med veldig sterke ønsker og drømmer. Kanskje de, og spesielt han, ikke er sånn. Men ... jeg vet ikke.
 Jeg ønsker å bli bedre kjent med ham, men jeg opplever at moren min overkjører situasjonen de gangene vi er sammen - og jeg vet ikke hvordan jeg skal få kommunisert at jeg vil henge med ham alene. 

 Og i tillegg hadde de masse venner før i tiden - da jeg var yngre. Hadde ofte fester og arrangementer og lignende - men nå har de, iallfall som jeg har fått med meg - ingen venner. De henger aldri med folk utenom familien. Og jeg innser at det kan være selvvalgt, at de ikke ønsker å henge med venner. Men jeg blir likevel bare så lei meg på deres vegne. Jeg tror at de ikke har det bra, at de ønsker å være sosial og gjøre ting, men bare ikke gjør det.  De er begge sent i 50årene, tidlig i 60årene.

Jeg føler utrolig mye ansvar for deres liv - jeg bor ikke i samme by men føler et veldig ansvar for at de skal ha det bra. Jeg vet jo at det ikke er mitt ansvar, og at de må ta ansvar for seg selv-  men det gjør meg utrolig lei meg.  Jeg gleder meg aldri til å få besøk av dem eller reise til byen de bor i. Jeg får vondt i magen og har lyst å begynne å gråte. Selv om jeg jo egentlig liker dem veldig godt. 

vet ikke hva jeg vil med dette, men tar gjerne noen tips. 

 

Min far er nå 87 år gammel, og jeg har også tenkt samme tanker, om at min mor overkjørte han osv. Selv om han hadde en mye høyere stilling enn henne da de begge var i jobb.

Men da jeg snakket med min far på tlf  på deres bryllupsdag i juli, så var han så sprudlende og glad! De hadde vært gift i så mange år, og han var så glad og lykkelig! Jeg hørte virkelig glede og lykke ut av den samtalen med han. Han var så glad og lykkelig, så jeg ble nesten satt ut, for jeg hadde glemt at det var deres bryllupsdag. Men sånn har han også vært på deres tidligere bryllupsdager. 

Og sånn har han alltid vært i deres forhold. Det ser ut som han har funnet sin dame til tross for at hun også har vært veldig bestemt og vært litt kontrollerende! Han har alltid elsket henne, selv om hun har vært både overvektig og normal, og litt kontrollerende. Og han elsker henne nå også med all sin glede. 

Ettersom jeg har opplevd moren min som den som har kontrollen, så har jeg selv opprettet kontakt med min far. Jeg vil ha en selvstendig kontakt med han uavhengig av min mor. Så jeg ringer han flere ganger i uka. Eller jeg ringer begge flere ganger i uka, og annenhver gang ringer jeg til han. Så jeg får snakke med dem begge to hver dag. 

 

 

 

 

Anonymkode: 2973b...fda

[AnonymBruker]

Pingleton skrev (På 28.10.2022 den 16.05):

Jeg sliter veldig mye med overtenking og nedstemthet for tiden. Går konstant rundt og har gråten i halsen og vonde tanker i hodet. Jeg har det bra i livet - og ser lyst på mitt liv sånn sett. Synes jeg har det bra, og har mange spennende planer fremover, har mange gode venner og lignende.

Men det jeg sliter med er at jeg er lei meg på vegne av familien min - spesielt min far. Jeg har fått det for meg at han ikke har et godt liv - både fordi min mor er litt kontrollerende og tidvis snakker over ham. Jeg kjenner mye på at jeg ikke kjenner ham på samme måte som jeg kjenner min mor. Jeg har begynt å se for meg at jeg skal snakke i hans begravelse, og ikke kan si så mye om hva han likte å gjøre eller hvordan hans liv har vært. Han gir ikke i så stor grad utrykk for sine egne ønsker eller følelser. Jeg er ikke sikker på hva hans drømmer er, eller hva han vil fremover. Jeg innser at jeg kanskje prosesserer mine følelser på dem - ettersom jeg er en veldig sosial person med veldig sterke ønsker og drømmer. Kanskje de, og spesielt han, ikke er sånn. Men ... jeg vet ikke.
 Jeg ønsker å bli bedre kjent med ham, men jeg opplever at moren min overkjører situasjonen de gangene vi er sammen - og jeg vet ikke hvordan jeg skal få kommunisert at jeg vil henge med ham alene. 

 Og i tillegg hadde de masse venner før i tiden - da jeg var yngre. Hadde ofte fester og arrangementer og lignende - men nå har de, iallfall som jeg har fått med meg - ingen venner. De henger aldri med folk utenom familien. Og jeg innser at det kan være selvvalgt, at de ikke ønsker å henge med venner. Men jeg blir likevel bare så lei meg på deres vegne. Jeg tror at de ikke har det bra, at de ønsker å være sosial og gjøre ting, men bare ikke gjør det.  De er begge sent i 50årene, tidlig i 60årene.

Jeg føler utrolig mye ansvar for deres liv - jeg bor ikke i samme by men føler et veldig ansvar for at de skal ha det bra. Jeg vet jo at det ikke er mitt ansvar, og at de må ta ansvar for seg selv-  men det gjør meg utrolig lei meg.  Jeg gleder meg aldri til å få besøk av dem eller reise til byen de bor i. Jeg får vondt i magen og har lyst å begynne å gråte. Selv om jeg jo egentlig liker dem veldig godt. 

vet ikke hva jeg vil med dette, men tar gjerne noen tips. 

 

Ring til faren din. Snakk med han. Finn den felles greia!!!

Og om din mor er til stede da. så får hun være det. Min mor vifter ofte med armene fordi hun vil si noe eller blir litt sjalu når det bare er jeg og pappa som snakker. Men da får hun vente. Det er hun ikke vant til, men det må hun venne seg til.

Anonymkode: 2973b...fda