Dere med angst: Hva skjer med kroppen din i stressende situsjoner?

[AnonymBruker]

Dere med angst: Hva skjer med kroppen din i stressende situsjoner?
Og hvis du feks er med andre, eller en plass du er ukonfortabel: hva gjør du for å roe deg selv ned?

Anonymkode: 462b5...a07

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 462b5...a07

[AnonymBruker]

Jeg får stort sett bare veldig voldsom "grue seg-sommerfulglstorm" i magen. Så jeg kan se helt normal ut på utsiden og ingen merker det. Noen ganger må jeg løpe på do, da, men da kan jeg sitte der og jobbe med å puste rolig. Det er stort sett bare veldig ekkel følelse i magen, dobehov og høy puls.

Anonymkode: 89cfa...468

[AnonymBruker]

Hjertebank, hører hjertet mitt og kroppen dunke, hyperventilerer i de verste tilfeller, blir svimmel, besvimer, skjelver. 
Er forskjellig hver gang

Anonymkode: 5f5a7...848

[AnonymBruker]

Skjelvinger, hjertebank, småkvalm osv. Ikke ekstreme symptomer, men nok til at det er ubehagelig. Som oftest prøver jeg bare å ignorere det til det går bort av seg selv

Anonymkode: f6d12...937

[AnonymBruker]

I forkant av noe så kan det være kvalme, men i selve situasjonen blir det kjempesterke smerter i brystet, tungpust, svimmel og mister energi.

Anonymkode: eeb38...29a

[orkide1]

Jeg har generell angst, så i pressede situasjoner kjenner jeg som regel ikke noe særlig bare normal "nervøsitet". Angst for meg er den forbanna tingen som gir meg smerter i hele kroppen og trykk i bryst og mage ut av INGENTING. Kommer og går..

[orkide1]

Når jeg får panikkanfall fokuserer jeg på pusten, ellers lar jeg det bare være til det går over..

[Sjokoladefruen]

Hjertebank, muskelsmerter, begynner å svette og noen ganger begynner jeg å gråte. 
Om jeg er bland folk, pleier jeg å si at jeg må ta en liten pause for meg selv, for å hente meg inn. Går da en plass jeg er alene, puster dypt, til jeg roer meg ned.

[AnonymBruker]

orkide1 skrev (3 minutter siden):

Når jeg får panikkanfall fokuserer jeg på pusten, ellers lar jeg det bare være til det går over..

Hvor lang tid tar det? Har hat et jævlig anfall som har ridd meg i hele dag, nummen i hendene, svimmel, utmattet, kroppen bare klikka av det flashbacket jeg hadde i morres. Tøff oppvekst.

Anonymkode: eead4...ca5

[AnonymBruker]

Skjelvinger, hjertebank, halsen snurper seg sammen og jeg får en fjernhetsfølelse. og  i de Verste rundene begynner jeg begynner å hyperventilere og gråte på toppen. 

Når jeg er med andre trekker jeg meg unna hvis det er mulig og bare fokuserer på pusten. Er det ikke mulig å trekke seg unna så må jeg jo bare stå i det, og prøver å tenke "det er bare amygdala som er klikk, det går over" 

Anonymkode: 12076...245

[orkide1]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvor lang tid tar det? Har hat et jævlig anfall som har ridd meg i hele dag, nummen i hendene, svimmel, utmattet, kroppen bare klikka av det flashbacket jeg hadde i morres. Tøff oppvekst.

Anonymkode: eead4...ca5

Uff, leit å høre. Føler med deg. Jeg har av og til ikke klart å få det til å roe seg.. skal innrømme at noen ganger har det vart i flere dager.

 

Mitt beste tips er å praktisere eksponeringsterapi( har kjøpt og lest en bok om dette). For meg blir det å godta at det er angst. Minne seg selv på at det ikke er farlig, men vondt. Gjøre noe godt for seg selv. F eks hva trenger du? En pause? Mat? Gå en tur? Vær snill mot deg selv..
Det er ironisk- men det er akkurat som med en gang man godtar angsten er der, og slutter å stritte i mot så gir den seg. Har i alle fall blitt betraktelig bedre for meg. Kan også hjelpe å snakke med noen som forstår<3

Det gir jo mening fordi om man tenker " oh, shit angsten er her igjen. Den går jo aldri over!" så blir du mer redd, og dette forverrer jo angsten. Gir det mening?

[AnonymBruker]

orkide1 skrev (1 minutt siden):

Uff, leit å høre. Føler med deg. Jeg har av og til ikke klart å få det til å roe seg.. skal innrømme at noen ganger har det vart i flere dager.

 

Mitt beste tips er å praktisere eksponeringsterapi( har kjøpt og lest en bok om dette). For meg blir det å godta at det er angst. Minne seg selv på at det ikke er farlig, men vondt. Gjøre noe godt for seg selv. F eks hva trenger du? En pause? Mat? Gå en tur? Vær snill mot deg selv..
Det er ironisk- men det er akkurat som med en gang man godtar angsten er der, og slutter å stritte i mot så gir den seg. Har i alle fall blitt betraktelig bedre for meg. Kan også hjelpe å snakke med noen som forstår<3

Det gir jo mening fordi om man tenker " oh, shit angsten er her igjen. Den går jo aldri over!" så blir du mer redd, og dette forverrer jo angsten. Gir det mening?

Tusen Takk, ja jeg har hatt hell med dette på mange områder, men akkurat dette her, denne greia her, det gjør så vondt at jeg faktisk litt redd for å klikke mentalt om jeg prøver å nøste i det, vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Liksom, er jeg sterk nok til å akseptere hvordan det var, ta den angsten, klarer jeg meg mentalt? Vet ikke om du skjønner... 

Anonymkode: eead4...ca5

[Egvilværeanonym]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen Takk, ja jeg har hatt hell med dette på mange områder, men akkurat dette her, denne greia her, det gjør så vondt at jeg faktisk litt redd for å klikke mentalt om jeg prøver å nøste i det, vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Liksom, er jeg sterk nok til å akseptere hvordan det var, ta den angsten, klarer jeg meg mentalt? Vet ikke om du skjønner... 

Anonymkode: eead4...ca5

Det verste, det jævligste du har vært gjennom; det er fortid. Det har skjedd, men det skjer ikke her og nå - selv om kroppen tror det. Det er viktig å minne deg selv på - det har skjedd men det skjer ikke nå. Du er trygg, du kom deg gjennom det; du har all grunn til å være stolt 💗

[AnonymBruker]

Egvilværeanonym skrev (1 time siden):

Det har skjedd, men det skjer ikke her og nå - selv om kroppen tror det.

Kroppen tror at nå skjer det igjen. Og det kan jo hende at det gjør. Så hva gjør man med angsten da?

Anonymkode: f511a...561

[AnonymBruker]

Egvilværeanonym skrev (1 time siden):

Det verste, det jævligste du har vært gjennom; det er fortid. Det har skjedd, men det skjer ikke her og nå - selv om kroppen tror det. Det er viktig å minne deg selv på - det har skjedd men det skjer ikke nå. Du er trygg, du kom deg gjennom det; du har all grunn til å være stolt 💗

Jeg tror det skjer igjen, dvs at kroppen og hodet mitt reagerer på det først NÅ. jeg har vært i en frys tilstand nesten hele livett mitt. De tingene jeg føler nå, har jeg merket at er reaksjoner på ting jeg aldri reagerte på som barn. Det har jeg ikke kontroll over, skyller over meg som bølger fra helvete. Går jo over, men de verste reaksjonene, er veldig ille. 

Anonymkode: eead4...ca5

[Egvilværeanonym]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kroppen tror at nå skjer det igjen. Og det kan jo hende at det gjør. Så hva gjør man med angsten da?

Anonymkode: f511a...561

Nå tenker jeg på om man får flashbacks og man f.eks sitter hjemme i sofaen - da skjer det ikke - det skjer i hodet/minnene, men ikke i det virkelige liv. Med mindre du mener minner er virkelige liv - her og nå 🤷🏼‍♀️

[Egvilværeanonym]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror det skjer igjen, dvs at kroppen og hodet mitt reagerer på det først NÅ. jeg har vært i en frys tilstand nesten hele livett mitt. De tingene jeg føler nå, har jeg merket at er reaksjoner på ting jeg aldri reagerte på som barn. Det har jeg ikke kontroll over, skyller over meg som bølger fra helvete. Går jo over, men de verste reaksjonene, er veldig ille. 

Anonymkode: eead4...ca5

Ja det kan jeg tenke meg er jævlig. Kanskje du kan prøve å knipe deg i armen for å komme tilbake her og nå?

Ellers er det bare å prøve å puste seg gjennom angstanfallet, ta dype åndedrag og prøve minne på at dette er ting som har skjedd før, men ikke nødvendigvis nå selvom kroppen og hodet sier noe annet.

Det er såklart lettere sagt enn gjort, dette med angst; men bare fordi kroppen og hodet får deg til å kjennes ut som du skal dø, så er det ikke nødvendigvis sant/fakta - og da kan det hjelpe med å repetere fakta til seg selv. 

[AnonymBruker]

Egvilværeanonym skrev (Akkurat nå):

Ja det kan jeg tenke meg er jævlig. Kanskje du kan prøve å knipe deg i armen for å komme tilbake her og nå?

Ellers er det bare å prøve å puste seg gjennom angstanfallet, ta dype åndedrag og prøve minne på at dette er ting som har skjedd før, men ikke nødvendigvis nå selvom kroppen og hodet sier noe annet.

Det er såklart lettere sagt enn gjort, dette med angst; men bare fordi kroppen og hodet får deg til å kjennes ut som du skal dø, så er det ikke nødvendigvis sant/fakta - og da kan det hjelpe med å repetere fakta til seg selv. 

Det går ikke, det er som om jeg blir lammet og stuck i det minnet, til det går over, kan ta dager, timer, en uke i blant. Problemet mitt har derimot blitt at hver av de episodene jeg må gjenoppleve på nytt, i det minste skjer det bare en gang pr stykk, men det er tusenvis av de, så setter de fysiske spor. En ting er det mentale, angsten og følelsene, men så begynte det å sette seg fysisk, og det er vanskelig selv med oppfølging fra fagfolk der. 

Om bare kroppen og hodet fikk meg til å kjennes ut som jeg skal dø.. det jeg gjenopplever er verre tortur enn det. 

Anonymkode: eead4...ca5

[AnonymBruker]

Jeg har veldig kraftig angst, og jeg spyr rett og slett av det. Kvalmen fosser på og det ender med 10-30 brekninger daglig der flere resulterer i oppkast. Får også kraftig diaré, alt går igjennom meg. Mye uro og ukontrollerte skjelvinger, spesielt i beina. Kaldsvetter mye, og ofte klump i halsen det jeg ikke får til å svelge mitt eget spytt.

Har fremdeles ikke funnet noe som hjelper til å roe meg ned, men går til psykolog og håper livet skal bedres snart..

Anonymkode: 1cb1a...e69