Jeg er lei... hvorfor kutta du ut din siste venn??

[AnonymBruker]

Jeg blir alltid på et eller annet tidspunkt utfryst  og kutta ut av gamle venner. Og skjønner ikke hvorfor. 

Jeg har en liten flokk som desverre har flyttet langt unna for flere år siden.  Vi har både forståelse og respekt for at vi er i forskjellige faser i livet. Men vi stiller opp når ting er kjipt. Hun ene har jeg i lengste periode ikke hatt kontakt med på 5år, i verste småbarnsperioden. Men jeg var på plass når mannen hennes uventet døde. vi tar alltid opp kontakten, og vi har det alltid hyggelig sammen.

Når man har nære venner så kan det jo i perioder bli litt mye, og man trenger jo litt pauser, når livet lever seg selv, og ikke får plass til alt. Men man trenger da ikke bli uvenner av den grunn.

Jeg opplever også ofte at det må handle om sjalusi. Jeg skjønner det ikke helt. Men feks nr jeg fikk kjøpt hus, forsvant det noen, når jeg fikk arv, forsvant en barndomsvenn, når datteren min lykkes med noe, ble det borte to. Når mannen min ble dødssyk,  forsvant det mange. Når jeg var syk en periode,  forsvant det endel. 

Så jeg lurer da på, tåler ikke folk at venner er på topp eller bunn i livet? Så hva var din grunn til å kutte ut din venn?

Sist jeg kuttet ut en god venn, var da hun ble sammen med min ex, som hadde slått meg og kvalt meg to ganger. Så det ble nødvendig da jeg ikke ville ha kontakt med han, hun var der jo ene gangen. Så jeg aviste henne når hun kom krypende noen uker etter, og han ikke var hyggelig mot henne heller. Der hadde jeg nok en grense.

Uansett så hadde jeg satt pris på en samtale , som handler om å ha mindre kontakt, eller at man ikke ønsker mer kontakt av en grunn. Som jeg feks gjorde med hun som ble sammen med min ex. Jeg har heller ikke noen vonde følser for henne,  og aldri hatt det. Men har ingen tilitt bare. Vet også at hun har sendt meldinger til han jeg er gift med også,  noen år etterpå. Han viste meg dem. 

Så hvorfor frøs du ut din forrige venn, og kutta kontakten? Var det fordi vennen var flinkere enn deg i noe?

Anonymkode: aabf7...ef0

[drue]

Jeg har kutta ut ei venninne én gang fordi hun løy til meg. Det varte kun i 4 mnd. Hun kontaktet meg etter de 4 nnd og var virkelig lei seg for det, og jeg valgte å tilgi. Vi er venner i dag, men har sklidd litt fra hverandre da vi har veldig ulike liv. 

Ellers har jeg aldri kutta ut noen. Det er folk jeg har mistet kontakten med, men det er pga flytting/ulike livssituasjoner, o.l. Hadde aldri kutta ut venner fordi de var bedre enn meg i noe, hadde mer penger, eller noe annet som tilsynelatende er bedre enn mitt liv. Blir jeg sjalu eller plaget av slike ting, så vet jeg at problemet ligger hos meg. Da må jeg jobbe med meg selv, ikke kutte ut folk som er bra mennesker selv om de har det bedre enn meg på enkelte områder i livet. 

Skjønner derimot godt du kutta ut hun som ble sammen med eksen din. Sånn oppførsel hadde vært uakseptabelt her også. 

[AnonymBruker]

Jeg har vel ikke kutta venner siden ungdomstiden, da pga typisk ungdomsdrama.

I voksen alder har jeg aldri kuttet ut venner, men det er klart at noen venner har jeg vokst fra igjennom årene og noen møter jeg sjeldent pga andre ting som foregår i hverdagen. Med noen har kontakt blitt gradvis mindre og mindre av naturlige årsaker, og noen har kontakten blitt dårlig grunnet flytting. Men det har vært naturlig, og ikke fordi jeg bevisst kutter venner grunnet krangling, at noen har gjort noe dumt mot meg osv. 

 

 

Anonymkode: 84d4a...e70

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp kuttet ut en venn. Vi er også kollegaer. Grunnen er at vi har hatt et godt vennskap i flere år, og jeg har vært naiv. Hun snakker dritt om meg på jobb, og jeg får høre det igjen av andre. Prøvde ta opp en episode med henne, men hun evner ikke å ta det til seg. Begynte bare å snakke om noe annet, og feiet det bort. 
Så kommer det vare mer og mer, og jeg ser hvordan hun er. Slike mennesker vil jeg ikke ha i livet mitt. Jeg liker henne på mye, men å leke venninne, for så å lyve og snakke skit det orker jeg ikke. 
Det er der grensa går for meg. 
Ellers heier jeg på venner som er på topp, og støtter når de er på bunn. Men baksnakking sårer meg, da mister de meg 

Anonymkode: 433d4...089

[AnonymBruker]

Basert på det du skriver så virker det som at det er en av to muligheter (og kanskje den harde sannhet): 
1) Vennene dine er ikke så gode mennesker som du trodde/de er ikke så gode venner som det virket som
2) Et eller annet du gjør som du kanskje ikke er bevvist på, gjør at folk tar avstand til deg. Ikke at jeg tror det da, men for eksempel la oss si at du smakløst skryter over alt det du har fått til, eller at du snakker om deg selv hele tiden eller noe. 
Altså jeg tror ikke det - men når det handler om at så mange folk forvinner så må det enten være at du dessverre havner i dårlige vennskap, eller at det er et eller annet som kanskje du må jobbe med. 

Men som sagt ut i fra det du skriver så virker det jo som at det er vennene dine som dessverre ikke er så gode venner da.

Jeg har kuttet ut en venn i mitt liv og det var også pga sjalusi fra hennes side. Det var på videregående skole. Jeg kunne ikke fortelle henne om jeg fikk bra resultat på en prøve eller om en gutt hadde sjekket meg opp, for da gikk hun rett i kjellern i en uke og snakket bare om "hvorfor får ikke jeg like bra karakter som deg, vi har jo øvd like mye" eller "hvorfor kommer det aldri gutter fram til meg". Vi hadde mange gode stunder også, men etter to år med dette vennskapet og fler og fler av våre felles venner trakk seg bort fra henne (pga hennes negative energi) ble det plutselig nok for meg da jeg kom inn på en folkehøyskole som hun også hadde søkt på men ikke kom inn på. Og da ba hun med rett og slett om å takke nei til plassen sånn at hun ikke måtte tenke på at jeg var bedre enn henne. Hun hadde rett og slett utrolig dårlig selvtillitt, men det går jo ikke an å behandle noen slik. Så da sa jeg til henne at en venn skal ønske det beste for sin venn, og jeg kan ikke være vennen hennes om det fortsetter slik. Og da ble det slutt fordi hun syntes jeg var slem som sa det. 

Anonymkode: ad738...2e4

[AnonymBruker]

Siste venn røk pga psykisk sykdom. På henne. Jeg orket rett og slett ikke mer. Det var traumedumping 24/7 og bare klaging, selv om jeg sa i fra flere ganger at nå er det nok.

Så ble jeg selv syk tidligere i år. Og likevel fikk hun dette til å omhandle seg og hvor ille det var. Så da orket jeg ikke mer. Det slet meg ut…

Anonymkode: 6b78c...b71

[AnonymBruker]

Jeg kuttet ut ei venninne for noen måneder siden, fordi hun fortalte en falsk (og drøy) historie om meg til vår felles venninne, jeg fikk rett og slett nok og bare blokket hun overalt. Det skal også sies at hun var svært selvopptatt og slitsom som f. Syntes alltid synd i seg selv, og var evig pessimist - ga fra seg dårlig energi generelt, jeg fant bare ut at dette gidder jeg ikke bruke tid på…

Anonymkode: d458b...8d2

[AnonymBruker]

Jeg har ikke kuttet ut noen med vilje  siden jeg var 10 år. Jeg hadde ei bestevenninne (hun populære i klassen) og vi fortalte hverandre alt, absolutt alt. Jeg hadde en stor hemmelighet jeg hadde båret på siden jeg var ca 6 år og ikke sagt til en eneste sjel, bortsett fra denne bestevenninna. Dette var informasjon som hadde vært veldig skadelig for personene det gjelder hvis det kom ut.

En dag kom den store mobberen klassen bort til meg og sa "hahaha jeg hørte at du har xxxxx". Jeg avfeiet det selvfølgelig og lo det bort og sa at det var absurd. Jeg tror han trodde på meg fordi han nevnte det aldri igjen. Men jeg konfronterte bestevenninna mi og spurte om det var hun som hadde sagt det. Nei, hun hadde ikke sagt noe, påstod hun. Jeg sa bare OK og kuttet henne ut på flekken. Jeg er fortsatt stolt over at jeg var så moden i så ung alder. Jeg kunne ha fortalt hennes hemmeligheter. Men de har jeg låst unna og aldri nevnt til noen, til tross for at jeg hater henne. Det tok over 20 år før jeg fortalte om hemmeligheten til en annen person, som da hadde vært min bestevenninne i over 20 år.

Anonymkode: 73267...39c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Basert på det du skriver så virker det som at det er en av to muligheter (og kanskje den harde sannhet): 
1) Vennene dine er ikke så gode mennesker som du trodde/de er ikke så gode venner som det virket som
2) Et eller annet du gjør som du kanskje ikke er bevvist på, gjør at folk tar avstand til deg. Ikke at jeg tror det da, men for eksempel la oss si at du smakløst skryter over alt det du har fått til, eller at du snakker om deg selv hele tiden eller noe. 
Altså jeg tror ikke det - men når det handler om at så mange folk forvinner så må det enten være at du dessverre havner i dårlige vennskap, eller at det er et eller annet som kanskje du må jobbe med. 

Men som sagt ut i fra det du skriver så virker det jo som at det er vennene dine som dessverre ikke er så gode venner da.

Jeg har kuttet ut en venn i mitt liv og det var også pga sjalusi fra hennes side. Det var på videregående skole. Jeg kunne ikke fortelle henne om jeg fikk bra resultat på en prøve eller om en gutt hadde sjekket meg opp, for da gikk hun rett i kjellern i en uke og snakket bare om "hvorfor får ikke jeg like bra karakter som deg, vi har jo øvd like mye" eller "hvorfor kommer det aldri gutter fram til meg". Vi hadde mange gode stunder også, men etter to år med dette vennskapet og fler og fler av våre felles venner trakk seg bort fra henne (pga hennes negative energi) ble det plutselig nok for meg da jeg kom inn på en folkehøyskole som hun også hadde søkt på men ikke kom inn på. Og da ba hun med rett og slett om å takke nei til plassen sånn at hun ikke måtte tenke på at jeg var bedre enn henne. Hun hadde rett og slett utrolig dårlig selvtillitt, men det går jo ikke an å behandle noen slik. Så da sa jeg til henne at en venn skal ønske det beste for sin venn, og jeg kan ikke være vennen hennes om det fortsetter slik. Og da ble det slutt fordi hun syntes jeg var slem som sa det. 

Anonymkode: ad738...2e4

1. Riktig det at noen har jo ikke vært så gode venner jeg trodde. Men da forstår jeg heller ikke hvorfor de later som å være venn. Tar inch til å komne på besøk,  og be med ut osv. 

2. Jeg er også en som tåler en konfrontasjon. Så 0 problem for meg å høre at nå er jeg for mye feks. Jeg er jo ikke perfekt  ikke de heller.  Og de vennskapet jeg hat hatt har det gått begge veier ang å si både positive og negative ting. Uten å sette  skryte betegnelse på det. Det handler jo om å dele både gleder og sorger. Samt ha litt forståelse to veier iht hva man står i.

Hva er skryt da? Jeg har da antenner nok til å ikke legge ut i det vide og brede. Men det må jo være lov å dele med glede at du har fått en forfremmelse på jobb, at barnet ditt har knekt en kode , som har vært vanskelig osv. Uten at det bør være skryt. Spesielt når det går to veier.  Vanskelig å holde på vennskap om man ikke kan nevne en kjip dag, for da sutrer du bare, eller nevne på noe bra, fordi da er man en skrytepave.  Og hvis noen snakker plagsomt mye på en ting,  så er det vel lov å si fra at jeg skjønner..... Men dette blir litt fir mye for meg. Istedenfor å plutselig kutte ut en venn. 

Ser jo feks ofte det er to venner. Der den ene blir gravid. Det er jo naturlig å bli opptatt av baby i magen og baby etter fødsel. De fleste håper jo på at bestevennen vil være en ekstra tante, og dele gleden med barnet. Men så blir veninnen sur, fordi det blir for mye baby.  Og når de blir gravid selv, forventer de det samme som ex veninde og skjønner ingenting hvorfor de blir kuttet ut. Lote forståelse for endret oppførsel pga hormoner er det også. 

Da kan man jo  bare akseptere at veninden er i en annen livsfase. Kontakten behøver ikke brytes, men mest sannsynlig reduseres litt. Ser du en utslitt nybakt mor, så er du en god venn, om du tar en handletur, eller vasker noen gulv feks. 

Ser jo utallige tråder her inne iht vennekonflikter iht det å få barn. Noen tåler ikke at andre får barn fordi bla de sliter selv med å bli gravid,  de syntes det blir for mye babyprat, veninden kan ikke bli med på like mye som før, osv osv. 

Lettere med guttevenner der man tar opp ting og blir ferdig med det. Jenter skal alltid baktale hverandre. Og viser lite forståelse for andres valg og situasjon

 

 

Anonymkode: aabf7...ef0

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ut det fleste. Har bare 2 stk jeg bruker tid på nå.

Livet er krevende nok med jobb og alt annet, så skal man ha masse venner å forholde seg til. Det har jeg ikke tid eller kapasitet til.

Anonymkode: c811c...8a2

[AnonymBruker]

Kuttet ut flere, dessverre og heldigvis. Men ikke gøy å kutte ut folk. Årsaken er like mye min som deres ofte. Jeg taklet ikke deres måte å være på pluss at jeg hadde en tendens til å bli valgt som venn og ikke alltid av folk jeg ville valgt selv, men takket ja av takknemlighet og ensomhet . Og så var vi egentlig for ulike. Samtidig så har jeg forandret meg veldig mye.. Nei komplisert 

Mye har det gått på folk som invaderer eller som har krever mer av meg enn jeg har å gi. Jeg trodde en stund jeg ikke kunne sette grenser og slik var jeg problemet. Ser nå jeg prøvde mange ganger. 
 

 

Anonymkode: 70865...8f7

[AnonymBruker]

1: Psykisk sykdom, vedkommende ble gradvis «klin kokos» og var lagt inn i over et halvt år med psykose osv. Jeg kan tåle mye, bare så det er sagt, men det gikk ikke an å stole på personen lenger i det hele tatt (var ustabil og skremmende). Personen hadde ikke vært en super venn før dette heller, men ble utrolig selvsentrert, paranoid og frekk/arrogant pga psykdommen og det var rett og slett ikke noe igjen å «hente» der. 

 

2: Alkoholisme. Var et bra vennskap i noen år, men ble mer og mer «enveis» og lite hyggelig etter hvert som personen utviklet alkoholismen mer og mer (uten å være noe mottagelig for hjelp overhodet, jeg prøvde). Da jeg over lengre tid hadde kjent på at vennskapet ga meg mer sorg og vondt i magen enn glede og positive følelser kuttet jeg personen ut. Vondt. Savner den personen mye. Tviler på at jeg er savnet, er nok dessverre flaska som betyr mest der.

 

3. Depresjon og økonomisk utnyttelse. Hadde en venn jeg var veldig glad i og så på som min beste venn, som plutselig bare «forsvant» over natta - i et halvt år. Jeg prøvde alt for å få kontakt, finne ut hva som hadde skjedd, om jeg hadde sagt/gjort noe galt osv… Slet veldig etter denne uforklarlige ghostingen. Så dukket vennen like plutselig opp igjen, ba om unnskyldning, forklarte, skyldte på tung depresjon og lovte at det aldri skulle bli sånn igjen. Jeg tilga, forsto osv… Og så ble det så klart plutselig sånn igjen. Holdt ut en stund til, men det var ikke sunt for meg. Dessuten lånte jeg personen noen tusen kr i en akutt krise, som jeg ikke fikk tilbake noe av uten mas og gnål og det syntes jeg var veldig kjipt, for jeg hadde lite penger selv. (Personen skylder meg fremdeles rundt 2000 og dette er vel 12-15 år siden). Og personen var ikke noe hyggelig mot meg på slutten heller, kom med stygge stikk og mye negative kommentarer. Sikkert pga psykdom og egen dårlig situasjon, men var sinnssykt lite hyggelig å f.eks. bare høre negativt dritt om hvor dum jeg er i stedet for «gratulerer! Få se!» el.l. når man har kjøpt leilighet for første gang.

Var kjempeglad i alle disse menneskene, men jeg er en trofast og god venn og jeg fortjener gode venner selv også. Kutter heller folk ut enn å ha enveis-vennskap eller «venner» som trykker meg ned og ikke tilfører noe bra til livet mitt.

Anonymkode: 9b96d...5a3