Når kjæledyr dør

[Gjest Gjest]

For 11 år siden fikk vi en bichon frise i huset. Han har alltid vært frisk og rask, men nå har han fått svakere nyrefunksjon, drikker og spiser veldig mye.

Dette har fått meg til å tenke på at han om ikke mange år kommer til å forlate oss, og jeg får tårer i øynene bare ved tanken....

Jeg var bare 12 år når vi fikk han, så han har liksom alltid vært der.

Det er så gøy å komme hjem, å møte den glade lille ulldotten i døra. Han er like spinnvill hver gang jeg kommer hjem på besøk, og er jeg i dårlig humør når jeg kommer, varer det ikke lenge når han viser så tydelig gjensynsglede.

Så tenker jeg liksom at en dag jeg kommer vil han ikke være der. Ingen kommer å møter meg i døra med logrende hale....

Det vil bli veldig rart. Mange vil kanskje si at det er bare en hund, men jeg er overbevist om at jeg kommer til å bli like lei meg som om det var et menneske som døde. Han er jo en del av familien. Det er utrolig hvor glad man blir i dyrene sine.

Jeg stryker over din gylne pels,

men halen din slår ikke mer.

Øynene dine er lukket igjen

over øyne som ikke ser.

Ditt gylne hjerte har sluttet å slå

aldri mer løpe, hoppe, eller gå

Livet er slutt, det er over nå.

Resten av diktet har blitt slettet.

I henhold til Kvinneguidens regler er det ikke tillatt å gjengi dikt og annet materiale med kopirett.

Veslejenta - moderator

Endret 3. desember 2005 av Veslejenta

[Rusjenten]

Herregud! Det er det tristeste diktet jeg noensinne har lest! Jeg har faktisk sitti her og hylgrått og bælja i 10 minutter før jeg klarte å svare.

Jeg har også en gammel hund.

[Svart Katt]

Jeg har en katt som nærmer seg 18 år.

Hun har alltid vært der så lenge jeg kan huske, og jeg prøver å la være å tenke på at hun er så gammel. Jeg prøver istedet å nyte den tiden jeg har med henne. Men det er så vondt å se aldringstegnene og å vite at hun ikke alltid kommer til å være her.

Hva skal man si? Hun er jo som en.. søster? Om den man er glad i går på to eller fire ben spiller ingen rolle.

[Gjest Spacegirl]

Det er forferdelig tungt å miste noen man er glad i, uansett om vedkommende går på 2 eller 4 bein. Da jeg var 16 år, mistet jeg hunden min, en dachs som het Leo. Jeg fikk han til 2-års dagen min, så han hadde liksom alltid vært der. Da husker jeg at jeg grein i flere uker. Han ble begravd i hagen, og vi la blomster på graven hvert år.

Nå har jeg 2 katter, og jeg gruer meg til de dør. Men de er veldig unge, ene er bare kattungen, så forhåpentligvis får jeg ha dem i mange år enda.

[Sheba]

Det er jævlig. Så ille at man ikke tror man skal kunne gå videre. Men det gjør vi. Min gamle katt var min beste venn. Vi var sammen i 15 år (han ble 18 år, men var omplasseringskatt og han ble min - og jeg ble hans når han var 3 år) Hele mitt voksne liv - så langt, delte jeg med pusen min. Nå er det to år siden han døde. Det har ikke gått en dag i løpet av de tö årene som han ikke har vært i mine tanker.

Og folk kan bare prøve seg å si at han bare var en katt..han levde og pustet, spiste, sov, kosa seg - gjorde egentlig alt det vi mennesker også gjør - og jeg elsket det dyret. Det gjør jeg fortsatt, og jeg savner han hver dag. Ingen skal prøve å si til meg at han "bare var en katt"...Alt som puster og lever på denne kloden vår har en mening, og ingen av oss er verdt noe mer (eller mindre) enn disse umælende små - som ikke kan snakke for seg selv - vi er her alle sammen, og verden hadde vært et mye bedre sted å være hvis alle skjønte det.

Love you still, Mascot

- Sheba - :rosasmil:

[Gjest Gjest]

Vakkert sagt Sheba!

[thessa]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg, men jeg føler med deg. Har en hund som heldigvis ikke er mer enn 3 år, men jeg tenker allerede på det. Bare jeg ser på henne og tenker på henne så kan jeg lett få tårer i øynene fordi jeg er så veldig glad i henne. Det er vanskelig for et menneske som ikke har hatt dyr å forstå, så det er antakelig mennesker som ikke har eid menneskets beste venn som sier at : det var bare en hund. For det er ikke det..

Som shiba sa så fint, så er du like glad i dyret ditt som du er i et familiemedlem.. For det er jo det det er.. et familiemedlem. Jeg har ingen visdomsord å si til deg, men jeg føler med deg og håper du har noen å dele sorgene med når dagen er kommet..

[Shagya]

Min første hest ble 20 år gammel, og jeg brukte flere år på å komme over hennes død.

Jeg knytter meg voldsomt til dyrene mine, derfor blir de akkurat som familiemedlemmer og da blir det helt naturlig at det er forferdelig når de dør.

[Amanlis]

Sorgen over å miste et dyr behøver ikke være mindre enn sorgen over å miste et menneske.

Glemmer aldri da katten min Nusse døde, det var helt grusomt. Tenker ofte på henne forsatt selv om det er mange år siden hun døde.

[Gjest Gjest]

Går igjennom det nå Hunden vår måtte avlives i går og det er bare helt grusomt. Fikk ham når jeg var 12 år, og den var 10 år gammel nå i februar. Jeg var så enormt knyttet til ham, han var en så stor del av familien. Hele huset bærer preg av at han ikke er her lenger nå. Det er så uedenlig tomt og stille. Jeg elsket ham av hele mitt hjerte, han var verdens beste hund..

Ikke en dag gikk det uten at jeg klarte å la være å susse og kose på ham... og han var en lykkelig hund, elsket av familien sin. Trøster meg med at han hadde et fantastisk liv, bare så synd de lever så kort i forhold til oss! Tror faktisk ikke jeg orker å skaffe meg noen flere dyr, sorgen er så stor når man mister dem.