Hva snakker dere om?

[Ylvalin]

"Den gode samtalen" har blitt en klisjé, men samtale er ikke mindre viktig for det. "Intellectual Intercourse" er et begrep jeg liker, og for meg handler det om å være på bølgelengde med en person. Jeg føler at min kjære og jeg kommuniserer veldig bra, men så er han da også et verbalt og emosjonelt unikum synes jeg da. Med ekser har det ikke vært slik. Ta for eksempel han som var redd for at jeg skulle lese tankene hans fordi jeg studerte psykologi..! Vi hadde forsåvidt ikke noe å snakke om heller, så jeg tror uansett ikke tankene hans ville vært særlig spennende.

For å komme til poenget, så lurer jeg på om det er noen som takler et forhold hvor samtalene ikke når de helt store høydene. Hva snakker dere om? Løser dere verdensproblemer eller snakker hun om neglelakk og han om tippekampen?

[Gjest Zalomine]

Jeg snakker, han lytter. Jeg spørr om hva han tenker på... han er stille lenge i håp om at jeg skal glemme at jeg har spurt høyt.

De viktige tinga får vi likevel på et vis snakka om, og jeg føler at vi kommuniserer godt, selv om jeg på en måte kommuniserer mest. Erfaringen min er at rett frem "enkle" spørsmål som er klart formulert, de kan han svare på, mens "hva tenker du på" er for vidt. "fortell om barndommen din" funker. Eller "hva mener du om (bestemt emne)". Min erfaring. Fordi jeg har en lite snakkesalig samboer. Som visstnok ikke tenker så mye. (svarer jo "ingenting" stadig vekk) Som et lite sidesprang... når menn/gutter sier "ingenting" så betyr det somregele "ingenting". Når jenter/kvinner sier "ingenting" så betyr det "noe, og du burde vite av deg selv hva", alternativt "hold meg, så går det over"

[Gjest Kinga]

Tror vi snakker om det meste. Alt fra hvor mange ark det er med papir på dorullen til årsaker til at laksekjøttet er rødt til hva som er så spennende med rollespill-sex til konfliktene i Midtøsten. Og så prater vi mye om følelser, hvordan vi har det og hvordan vi vil ha det.

Hadde blitt gal om samtaler med han var som å snakke til en vegg.

Jeg lærer mye av han, jeg får nye synsvinkler på saker, han har en interessant hjerne - og han får meg til å føle meg klok når vi prater sammen.

Gode samtaler er for meg livsviktig og en grunnleggende del av et parforhold.

[Gjest Zalomine]

Gode samtaler er viktig, og å snakke til en vegg hadde jeg også blitt gal av. En vegg er da heller ikke min samboer, han har meninger, og gir tilbakemeldinger. Han er bare ikke sååå pratesalig, og jeg er et skravle-menneske. Misforstå meg ikke, vi snakker sammen, og har det fint

[Gjest Janna]

Har det som Vibeke og kjæresten hennes.

I tillegg ler vi mye sammen, har det aldri kjedelig egentlig

[Gjest Tristessa]

Små og store problemer diskuteres opp og ned i mente, hva vi drev med før og vil drive med i fremtiden, ellers går det mye i mat, data, ting vi har gjort, steder vi vi reise til, politikk, skole, jobb, musikk, sex og lignende.

Selv om ikke alle samtalene er like vettuge, synes jeg det er bra at vi kan snakke om alt. Etter å ha vært sammen såpass lenge synes jeg nesten det er deilig å bare snakke tull en hel kveld fordi om jeg er sliten, i stedet for å finne på noe kjempeintellektuelt.

[Melian]

Hmmm... går d an å li avhengig av Intellectual Intercourse? Slik som med vanlig sex?

Nei, helt seriøst; vi er et par der jeg skravler i vei, mens han er veldig stille/beskjeden overfor andre mennesker. Men på hjemmebane er vi lke skravlete begge to. Det resulterer dessverre i at vi kan ha diskutert hele natten, glemt å sove, og klarer ikke å stoppe, slik vi lar være å dra på skole eller jobb. Vi kan ha d så arti avogtil, at vi gir gjerne blaffen i resten av verden..... Og slik vil vi ha d.

PS NÅr jeg snakker om diskusjoner så mener jeg ikke krangling; selv om d kan innebære d også :blunke:

[Melian]

Og så er jeg enig i at den gode samtalen innebærer alt ifra dorullskvip til Midtøstenkonflikten.

Jeg mener; vi kan ha den gode samtalen bare ved å spørre "kjedelige og hverdagslige" spm som: Hvordan var d på jobb idag? Den gode samtalen kan også for meg være at vi er stille, at vi snakkermed hverandre med øynene.

Den gode samtale betyr for meg på en måte den kontakten vi har med/imellom hverandre...

[Gjest Anonymous]

Så fint det må være å kunne snakke med sin partner om alt mulig, uten hele tiden å måtte passe på å ikke si noe som hun mener er "galt".

Misunner dere.

[Ylvalin]

Så fint det må være å kunne snakke med sin partner om alt mulig, uten hele tiden å måtte passe på å ikke si noe som hun mener er "galt".

Misunner dere.

Til gjest:

Hvis du ikke kan snakke uten å være redd for å si noe galt, hvorfor er du da sammen med din partner?

[jordbær]

Tja..

Vi snakker.. eh.. jeg snakker for det meste.

Sambo er vant med bablinga mi fra jeg kommer hjem til jeg sovner.

Han vet med en gang hvis det er noe galt. For da holder jeg kjeft.

Så hvis jeg sitter opptatt med noe og ikke gidder å si så mye, spør han altid "Er det noe i veien? Du er så stille" :oops:

MEN! Det som plager meg, er at av og til er det bare jeg som sier mine meninger. Sambo har sikkert mange meninger han også, men hvis jeg diskuterer noe med han (f.eks. midtøsten) vil han bare sitte og lytte på hva jeg sier. Og kanskje fleipe litt. Men hans meninger kommer ikke så ofte frem. Det er litt dumt, for da føler jeg meg litt.. Slem..?

Altså.. Egoistisk.. Men han vil jo ikke snakke jooo..

*gruble* Dette ga meg noe å tenke på jo..

*sende sambo på snakkekurs* :D

[Gjest Zalomine]

Kan min få være med? Altså, han har meninger, og de kommer frem, men ikke alltid uten at jeg må dra litt i dem, for å få dem ut... når jeg tneker meg om vet jeg ikke om han har fått ut så mange meninger om sånne kriger og sånn. De drar jeg ikke så hardt i.. men sånne personlige meninger, de vil jeg jo vite! (sånn, hund, baby, hus, hvor skal vi bo, pluss "hva plager deg" og sånne ting, de drar jeg i, de vil jeg ha ut!)

Organisere snakkekurs for dem ville sikkert vært bra.

Jeg er også skravelte, bablejente.... Stillhet er at noe plager meg ja, det merker han... Deilig er han jo da, tross alt. Verdens beste!

[Gjest Kinga]

Kom til å tenke på en kis jeg var sammen med for en god stund siden.

Han snakket ikke norsk, kunne litt engelsk og jeg kan litt av hans morsmål. Ytterst begrenset hva vi kommuniserte om - og skulle vi prate om noe litt dypere, måtte vi sette av hele ettermiddagen og finne fram ordboken

Med andre ord: Me Tarzan - You Jane - opplegg.

Han sjarmerte meg imidlertid i senk når han kom på besøk med roser og parløren under armen. Dessuten var han dritlekker å se til, oppførte seg som en gentleman, kjørte meg til skolen hver dag og ellers dit jeg ville, han danset som en gud og var flink til å lage mat.

Og vi kommuniserte utmerket på det internasjonale kjærlighetsspråket

Forholdet varte i 3 måneder. Ganske kul erfaring egentlig.

[Melian]

Vel Vibeke; det forholdet du nevne,r fremmet vel mer Det gode samleiet?

Jeg har også hatt kiser som må dras ut hva d mener om ting. Som himlet med øynene og sukket dypt da "samtalene" nærmet seg....

Jeg hadde også en eks som Pink Lady som trodde jeg analyserte alt han gjorde og sa. D var så morsomt. Samme om jeg sa jeg var et vanlig menneske, så trodde han jeg kunne lese noe i han bare av måten han spurte om å sende melka på...

[Gjest Kinga]

Ikke undervurder det gode samleiet, Melian!

Det fikk selv meg, som er så glad i dorull-samtaler og laks, til å holde ut i 3 - tre - hele måneder.

Skulle gjerne holdt ut lenger også, jeg for min del.

Men han dumpet meg. Til fordel for en han faktisk kunne prate med.

Vibeke

[Thea]

I det forrige forholdet jeg var i kunne vi snakke om alt. Men det tror jeg rett og slett var en stoooor feil siden han ble mer og mer en kompis enn kjæreste.

Med sambo kan jeg snakke om mye, men siden jeg har brent meg på dette før er det nå enkelte ting som blir delt med venninner i stedet. Men for det meste tuller vi mye og ler stort sett hele tiden. Synes det er arti jeg, siden jeg er veldig mindre seriøs selv