Utdrag fra Yvonnes romaner

[Anglofil]

Jeg skriver fortiden på noen romaner. Selvbiografiske. Alle hendelser og alle tanker er sanne. Jenta som forteller og bærer historien har jeg valgt å kalle Antoinette. Ekte kjærlighet har jeg kalt romansamlingen. Den omfatter flere bøker. Jeg tar utdrag fra flere, de kan leses individuelt, nettopp fordi jeg er usikker på hvor jeg skal plassere alt jeg har skrevet. Kommer med ett avsnitt av gangen. Så selv om det ser lite ut, kommer det mer, mye mer.

Hun forsto seg ikke på ham. Forsto seg ikke på ham i det hele tatt. Alt som hun hadde trodd på, alt hun hadde forutinntatt, døde hen i hennes hjerte. Hennes hjerte fyltes med smerte og anger, fortvilelse og engstelse. Åh! Hvilken ydmykelse! Og hvert sekund, i hvert minutt, i hver time på dagen, var det ham hun tenkte på. Han var så forvirrende og herlig. Så skremmende og fantastisk på en gang. Hun dagdrømte om han hver eneste dag, hver eneste ledige stund. Det var håpløst. Det kjentes ut som det ble revet ut en liten bit av hennes hjerte hver gang hun iakttok ham. Og hun klarte ikke å skjønne sine egne følelser engang. De var så splittede, så forskjellige. Det gjorde henne urolig og rastløs. Hennes kjørlige årer fyltes med hete. En fakkel ble tent i henne, ilden sto i venene hennes og fyltes med brann. Hun simpelthen glødet av sødmefylt lykke. Og bare på grunn av denne mannen. Mannen som hun elsket. Ja, elsket ham gjorde hun. Og uten at hun hadde noen mulighet til å styre det. Aldri før hadde hun følt det slik. At en mann som ham kunne få henne til å føle det på denne måten! Det var eventyrlig. Og enn så absurd. Men med ett fyltes hun med ergrelse og mismot. Hvorfor henne? Hvorfor måtte hjertet hennes fylles med slik kjærlighet og vellyst?

Hun hadde greid det store. Gå hen, å gjøre elsk på en guddommelig mann, med de samme klare blå øynene og det blonde håret som henne selv. Han var Guds gave til jorden. En hellig utgave av det mannlige kjønn. Og med all den mandighet og sjarme man kan ønske seg. Og alt dette ved ham, hadde hun falt for. Hun hadde stupt inn i en forelskelse, med hodet først. Hennes hjerte slo saltoer i hans nærvær og klumpen i magen lekte pingpong med følelsene hennes. Og det verste var, han visste det. Hun hadde oppført seg på den verst tenkelige måte. Noe han hadde lagt merke til. Det måtte han ha gjort. Hun var ikke sikker, men det var en liten sjanse at han ikke visste. Visste om de intense følelsene hun gjemte så godt hun kunne. Det var nemlig ikke lett å skjule rødmen, når hun ble blodrød som en pion i hans påsyn. Hun mislikte det sterkt. Og enn hvor mye hun drømte og tenkte, det kunne aldri skje. Det ville aldri skje. Den bistre sannheten tillot ikke innbillinger. Hun var dømt. Og følelsen var spottende, og det såret henne mer enn den var trøstende og trygg. Den kunne få henne til å gråte hver dag. Gi følelsen av å være uønsket og forkastelig. Frastøtende og ufeminin.

For det var det rene svare strevet å leve i denne situasjonen. Offisielt ble hun regnet som en del av møblementet. En flue på veggen. En kjørlig jente, som aldri tiltrakk seg den oppmerksomheten hun fortjente. Spesielt fra det andre kjønn. Ei jente som aldri ble lagt merke til, men som alltid strevde med å føle seg likeverdig med andre kvinner. Med de andre supermodellene. Det var også noe rart ved henne. Noe udefinerbart. Hun hadde mange venner. Hun hadde et fabelaktig spesielt forhold til sine foreldre. Var flink på skolen. Åndet for det hun drev med på fritida, i kampkunstens verden. I hennes verden. Hun elsket det. Men allikevel. Det var noe som manglet. Som hun aldri hadde fått oppleve. En manns hengivenhet til henne. Menn så aldri på henne, det var det hun i hvert fall trodde. For hvorfor skulle de begynne å se på henne nå, når de aldri hadde gjort det før? Hun var nemlig ingen stor skjønnhet. Men hun klarte fremdeles ikke å forstå. For i hennes egne øyne fant hun ingenting galt ved seg selv. Hun undret seg, mens hun gråt seg selv i søvn, som antakeligvis ikke var den første eller siste gangen.

Hun hadde nemlig begynt å stille spørsmål til seg selv. Uten resultat. Uten svar. Og hun følte seg hjelpesløs i ensomheten. For hvorfor likte ikke det mannlige kjønn henne. Hva var feil? Hun hadde lært å akseptere seg selv, for den hun var og hva hun sto for. Etter flere år med mobbing og dårlig selvtillitt, hadde hun snudd sitt eget liv på hodet, og snudd ryggen til de onde og slemme. Hennes barn, blant hennes elskede, kampkunsten, hadde reddet henne. Og hun var kampkunsten evig takknemlig. Men allikevel var hun alene. Alene i mengden. For det var tungt å vite at hun ikke klarte å holde guttenes interesse. Hun var for sjenert. Det stokket seg bare, og hun klarte ikke å holde en samtale med fremmede av det andre kjønn. I hvertfall ikke ta initiativet. Frykten for avvisning tok alltid overhånd. Hun ville heller spare seg for pinlige hendelser. Derfor gjemte hun seg i sitt skjell og ble stille. Og hikstet i gråt inne i seg. Sterke mørke krefter dro og slet hjertet hennes i stykker, og levnet det blødende. Det som skulle ha blitt sosialt og gøy, ble en lidelse, en tortur. Og det ble den ultimale ydmykelsen. Bekreftelsen på hennes enslige liv.

De gangene hun hadde åpnet seg for det andre kjønn, hadde hun blitt avvist. Det hadde såret både stoltheten og selvtilliten ovenfor andre menn. Hvis de bare visste hvordan hun egentlig var. Alle de skjulte talentene som bare noen få visste om. Svært få viste om hennes begeistring for tegning, hvilket kreativt menneske hun kunne være. Sang og musikk var noe som hun ikke kunne leve foruten. Det var bare det at hun hadde ingen å dele disse gledene med. En kjæreste som kunne holde henne i hånda og fortelle henne hvor flink hun var. Hvor henrivende hun var. Det var det hun ønsket seg mest av alt i verden. En som kunne dele hennes gleder og sorger. En som bare var hennes. En å elske. En som elsket en igjen. For det var slitsomt å være enslig. Det var slitsomt å ikke få leve det livet hun ønsket mest av alt i verden. Menn så ikke på henne mer som en venn. Hun var ikke så flink til å selge selv. Det var ikke misjon hun drev med. Derfor gravde hun seg ned i et vel av oppgaver og arbeid, i håpet om å bli funnet. Hjemme leste hun i romantiske bøker, og latet som, for noen stakket timer, at det var hun som ble reddet av en kjekk kirurg i en snøstorm.

Demningen hun hadde bygget på innsiden, begynte å vise seg fram. Vise seg ovenfor dem hun elsket mest. De menneskenes som betydde mest i verden. Dager hvor det sto til som verst, lagde hun dikt. Dikt om lengsel og håp. Om den fortryllende kjærligheten. Den hun aldri ville få oppleve. Ikke i den verden hun levde. Men hennes bestefar hadde sagt, at man kunne oppnå alt, hvis man ønsket det nok. Men aldri hadde hun hatt en slik tro. Hvordan skulle hun kunne tro på det nå, når det enda ikke hadde skjedd? En bitter, meningsløs bølge av angst skyllet over henne hver gang hun tenkte på det. Angsten over å måtte leve ensom og forlatt til døden tok henne bort fra denne jorden. Så hva var meningen med dette livet, når hun ikke klarte å skape komplett lykke for seg selv? Hva var meningen med et liv som ikke var tilfredsstillende? Hva var Guds plan for henne? Disse grubleriene drev henne til vannvidd. Fullstendig ut av balanse. Hun likte ikke den situasjonen var en del av. Eller den usikre framtida.

Hun visste hun måtte så sin egen lykke for å oppnå den. Problemet hennes var bare at hun ikke visste hvor hun skulle plante frøene, hvor spirer av forventninger og håp ville gro fram. For det var alt hun drømte om her i verden. Lykke. For henne var lykke å elske, og å få elske en igjen. Og hun tenkte ikke på sine venner eller foreldre, men den personen kunne dekke hennes tomrom. Som kunne gi henne dypere kjærlighet, og med kjærligheten, lykke. Hun så på lykken som en vei, og langs denne veien kunne man finne kreativitet, et langt liv og kjærlighet. Det var bare det, at hun hadde ikke klart å finne det tredje elementet. Et element hun aldri ville kunne leve uten. For hva var vel et langt kreativt liv, uten kjærlighet? Uten gleder, uten sorger? Det materielle kunne aldri oppveie det å kunne elske noen høyere enn noen i verden. Hun kunne aldri kjøpe seg til gleder. De dyreste gledene, fulgte som oftest med den dårligste lykken. Den lykken som aldri oppfylte hennes forventninger. Men kanskje hun satt for høye krav til seg selv eller de utenfor?

Husk, det kommer mer. Og dette er bare én av mange historier, dette er ikke hovedtema, bare et utdrag.

Mvh Yvonne

Endret 19. desember 2005 av yvonne

[Anglofil]

Man ser det man selv vil se. Det var slik det var i realiteten. Hver dag fikk man høre hva man skal mene. Hva man skal tro på. Hva man skal gjøre. Dette merkelige samfunnet kritiserte henne for å ikke oppfylle den rollen hun egentlig hadde, som en ”normal” jente, slik samfunnet mente normale oppførte seg. Hun gikk sine egne veier og ble betraktet som en slags synder. Hun hatet klassevenninnene. De var overflatiske og oppblåste. Egosentriske og lettsindige. Deres tomme hoder svirret rundt og gjorde skam på en som henne. En som ikke ønsket med et liv uten mening. Ingen nye gutter hver helg, ingen fyll. For henne virket det som de bare flyktet fra tilværelsen, enn å være tilstede i den. Hun fnyste oppgitt. Unge dumme jenter. På en måte var hun ett slags sosialt avvik, innenfor det sosiale systemet hun egentlig tilhørte. Hun trakk seg velvillig unna det og brøt bevisst med deres normer. Den sosiale kontrollen som hersket i det miljøet hun ble nærmest kastet inn i på skolen, gjorde henne rasende. Men alltid beholdt hun masken. Hun var alltid høflig. Hun holdt derfor en kjørlig overflate, selv om det syndet innenfor som en vulkan. Sinnet praktisk talt bruste i årene. De var så dumme. Så urettferdige. Så slemme. Og jentene var alltid verst. Deres gåtefulle bemerkninger hadde alltid godt dekte meninger, som oftest var tvetydige. De såret henne alltid mye mer enn de som kom direkte. Det fikk henne til å føle seg som motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig, som måtte gå under jorda for å forsvare seg selv. Disse jentene var som en slags maktelite som hadde sine rike foreldre og villige gutter å støtte seg til. De støttet noe hun kalte bruk og kast teorien. De var som edderkopper som spant sine nett rundt deres godtroende foreldre og sine ukritiske gutter, som om de var nikkedukker. Deres velvillige danset marionett for dem, i mens de suget ut all deres livskraft og med en slik erosjon i deres sjel. Disse små ærbare jentene skyllet sine kalde bølger som en tsunami over sine elskede. Med en slagkraft så stor som universet. Og med våte drønn trakk de seg like rakt tilbake, og forlot deres elsklinger. Iskalde og forvirrede. Bortkommende og ulykkelige. Og disse jentene beklaget seg aldri. Det var jo over deres stand. De tenkte rett og slett ikke over konsekvensene over deres egne handlinger. Og deres nærmeste satt som regel igjen som taperne, ynkelige og patetiske. Antoinette gremmet seg over de stakkarslige guttene som aldri skjønte sitt eget beste, som gikk med på å lure gang på gang. Dette var jenter hun aldri ville kunne skjønne, siden de var for ulike hennes selv. De var drevet av slik, ja nesten ond kraft, som hun aldri kunne relatere seg til.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Flere bøker om samme tema altså? Jeg syns ikke du bør kalle det "for ekte kjærlighet". Det er opbrukt for lenge siden. Finn heller en tittel som symboliserer temaet ved bruk av et annet ord, du kan også bruke et ord eller en setning som beskriver personene, noe av historien og så videre. eller noe av det de sier. Men jeg syns ikke du skal bruke ordet "ekte kjærlighet".

Vær orginal og ikke bruk klisjer. Det er dummeste man kan finne på når man skriver på noe slikt. Finn din egen stil, dine egne bilder og symboler, så blir forfatterskapet ditt noe helt unikt!

[Anglofil]

Nå har jeg ikke sagt at bøkene som sådan skal hete dette, det er på en måte romansamlingens øverste tittel. Men selve bøkene har helt andre navn, og jeg hadde tenkt, hvis det noen gang blir aktuelt, at bøkene får individuelle navn. På dette planet har jeg mange tanker. Så misforstå meg rett, tittelen var mer ment som en tanke fra meg selv, mer enn en virkelig tittel, hvis du forstår. Grunnen til at jeg ikke har sagt de "virkelige" tittelene, er fordi jeg vil beholde de litt for meg selv. Og temaet er kjærlighet, men på mange plan, men ikke nødvendigvis romantisk kjærlighet. Det handler om mange ting, på en gang, vennskap, osv osv, og jeg kan si så mye som at ikke alt går bra. Dette er realisme fra mitt eget liv, hvor det på mange måter går bra, på andre gjør det ikke. Dette er et tankeeksperiment, og har vel egentlig aldri hatt noen tro på å gi det ut. Det jeg derimot ønsker å gi ut en dag, er diktene mine.

Uansett, jeg takker for svar.

Mvh Yvonne

Endret 6. desember 2005 av yvonne

[Gjest gjest1]

ilden sto i venene hennes og fyltes med brann.

Litt forsiktig så du ikke blir for svulstig. Ilden stod i venene hennes og fyltes med brann... her leser jeg at det er ilden som fylles med brann....

videre har du en setning hvor du skriver at hun blir blodrød som en pion. Smør på flesk. Peonrød holder. Det enkle er ofte det beste er det noe som heter.

Jeg fikk engang beskjed av min skrivelærer om at jeg undervurderte leseren min, i betydningen at jeg ikke overlot noe til fantasien men la alt i linjene med teskje.

Pass deg, la leseren få forestille seg noe helt på egen hånd også.

og det heter kjølig - ikke kjørlig.

Men tankene har du, ideen har du... jobba på bara, gumman

[Anglofil]

Joda, takk for tips, men skrive tross alt mine tanker, ingen andres. Jeg skriver det jeg føler er riktig, jeg er ingen profesjonell forfatter. Jeg er derfor ikke helt enig med deg. Og små skrivefeil har jeg ikke engang gått igjennom, det kan skje alle.

Mvh Yvonne

Endret 6. desember 2005 av yvonne

[Gjest Gjest]

du legger bare ut tekstene her for å få ros eller?

[Anglofil]

Nei, absolutt ikke. Jeg legger de ut for at alle skal se. Jeg har takket for all respons, og noe velger jeg også å bruke. Men respons går ikke en vei, det må være lov for meg også å si hva jeg mener. F. eks at det er skrivefeil er jeg fullstendig klar over, og det er fint å si i fra. Men jeg understreker også at jeg ikke er noen profesjonell forfatter, så dette er heller ingen profesjonell tekst.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Siden du legger det ut her, går jeg ut i fra at du kan takle respons. Dette er virkelig dårlig. Det høres ut som om du har forlest deg på svulstige kjærlighetsromaner. Og det er så selvmedlidende og stakkarslig.

[Gjest 2324]

OK!

Jeg synes du er veldig flink til å skrive. Men jeg synes at den første historien er for svulstig, og bærer også mye preg av gjenntagelser til det kjedsommelige. Ta dette med en klype salt, da det er i en sjanger jeg ikke har spesielt sansen for, og derfor er noe farget av det.

Den andre liker jeg mye bedre, og synes også du har et bedre språk i den.

Uansett, fortsett å skrive, for du har potensiale!

Får du noen tilbake meldinger på det du skriver, annet enn her selvfølgelig? Av noen som virkelig har peiling mener jeg?

Endret 19. desember 2005 av Milah

[Gjest Bellatrix]

Enig med Milah. Det første ble veldig svulstig. Det andre var bra. Stå på!

[Anglofil]

Siden du legger det ut her, går jeg ut i fra at du kan takle respons. Dette er virkelig dårlig. Det høres ut som om du har forlest deg på svulstige kjærlighetsromaner. Og det er så selvmedlidende og stakkarslig.

←

Javel, det er i såfall din mening.

Mvh Yvonne

[Gjest Virvel]

Synes absolutt du har potensiale, men er enig med de andre her, særlig det første blir altfor svulstig. Jeg orker ikke å lese det engang, sorry... Jeg ser at du prøver å unngå de verste klisjeene, men selv om du lager dine egne uttrykk og bilder ender du innimellom opp med å høres ut som en klisjé likevel. Det er i hvert fall ikke helt min stil. :icon_smile:

Det viktigste er uansett at du skriver, det finnes ikke noe bedre enn å bare la ordene fosse ut, selv om det ikke alltid blir like bra. Jeg var enormt produktiv på den fronten helt fra jeg lærte å lese og til jeg begynte på videregående, men i løpet av de tre årene mistet jeg inspirasjonen og skrivegleden, og har aldri helt funnet den igjen. Jeg vil så gjerne, men flyten er borte... savner den så fælt. Så bare skriv, og kos deg med det, selv om du bare skriver for deg selv.

(Men for guds skyld jente, lær deg genitiv... Vi bruker IKKE apostrof i genitiv på norsk, det heter Yvonnes romaner, ikke Yvonne's... blaaaaaargh! )

[Anglofil]

OK!

Jeg synes du er veldig flink til å skrive. Men jeg synes at den første historien er for svulstig, og bærer også mye preg av gjenntagelser til det kjedsommelige. Ta dette med en klype salt, da det er i en sjanger jeg ikke har spesielt sansen for, og derfor er noe farget av det. 

Den andre liker jeg mye bedre, og synes også du har et bedre språk i den.

Uansett, fortsett å skrive, for du har potensiale!

←

Takk Milah.

Får du noen tilbake meldinger på det du skriver, annet enn her selvfølgelig? Av noen som virkelig har peiling mener jeg?

←

Nei, det har jeg ikke lyst til.

Mvh Yvonne

[Anglofil]

Synes absolutt du har potensiale, men er enig med de andre her, særlig det første blir altfor svulstig. Jeg orker ikke å lese det engang, sorry... Jeg ser at du prøver å unngå de verste klisjeene, men selv om du lager dine egne uttrykk og bilder ender du innimellom opp med å høres ut som en klisjé likevel. Det er i hvert fall ikke helt min stil. :icon_smile:

Det viktigste er uansett at du skriver, det finnes ikke noe bedre enn å bare la ordene fosse ut, selv om det ikke alltid blir like bra. Jeg var enormt produktiv på den fronten helt fra jeg lærte å lese og til jeg begynte på videregående, men i løpet av de tre årene mistet jeg inspirasjonen og skrivegleden, og har aldri helt funnet den igjen. Jeg vil så gjerne, men flyten er borte... savner den så fælt. Så bare skriv, og kos deg med det, selv om du bare skriver for deg selv.

(Men for guds skyld jente, lær deg genitiv... Vi bruker IKKE apostrof i genitiv på norsk, det heter Yvonnes romaner, ikke Yvonne's... blaaaaaargh! )

←

Man kan vel si at jeg har mistet den egentlig. Genetiv s'en har jeg fra engelsk antar jeg, siden det er det språket jeg best liker å skrive på. Men det er sant det du skriver, med unntak;

Apostrofen kan likevel brukes i særtilfeller: i forbokstavord som ender på liten bokstav og blir skrevet uten punktum, og etter enkeltbokstaver, visse forkortinger og ord som er brukt mer tilfeldig som substantiv.

Siden jeg ikke bruker punktum i overskriftene kan det da tolkes dithen at det faktisk er lov. Hentet fra Norsk Språkråds side.

Mvh Yvonne

[Gjest Virvel]

Jeg tror du misforstår det unntaket litt. Forbokstavord er forkortelser som f.eks. aids eller hiv. Du kan altså skrive "hiv's betydning for gjennomsnittsalderen i afrikanske land" eller "bokstaven k's plassering i ordet kjøkken", men fortsatt ikke Yvonne's romaner eller Virvel's grammatikkbesettelse...

Endret 19. desember 2005 av Virvel

[Anglofil]

Det er rettet på.

Mvh Yvonne

[Gjest Bellatrix]

:-D

[Diktern]

Det første utdraget var ganske dårlig skrivi. Det andre var litt bedre.

Jeg synes du burde konsentrere deg litt mer om handling også, ikke bare tanker og følelser til det kjedsommelige. Prøv å overlate litt til leserens fantasi også. Var jeg deg, ville jeg forsøkt å bruke sammenlikninger, metaforer og andre virkemidler i større grad. Det siste utdraget har noen gode setninger, og tidvis fin språkbruk.

Det er ikke lett å skrive. Jeg synes du er tøff som tør å legge ut det du har skrivi på denne måten, men da må du nok tåle at det ikke bare blir ros å få.

[Anglofil]

Jeg skriver for meg selv. Alt jeg gjør har en mening bak. Det er greit at dere ikke liker det, eller ikke ønsker å lese det. Det går fint. Dette er mine "barn", men ja, kritikk må jeg helt klart tåle. Selv synes ikke JEG det er dårlig, og det må dere tåle. Jeg skriver faktisk vanskelig med vilje, jeg lar ingenting være tilfeldig. De er ikke skrevet slik som en vanlig noveller heller. Jeg trøster meg med at Ingvar Ambjørnsen fikk beskjed om at han ikke kunne skrive. Det var egentlig meningen å dele mine tanker, siden det er det dette er, ikke noe mer, ikke noe mindre fra en tid da jeg hadde det slik, det var ikke å prøve å tro at jeg er en forfatter. Om jeg kommer til å gi meg? Aldri. En gang skal jeg gi ut mine dikt. Det er de jeg konsentrer meg over. Hvis du tror Diktern at jeg skrev dette for å få ros, tar du grådig feil.

Mvh Yvonne

Endret 20. desember 2005 av yvonne