Hvordan blir folk sykemeldte av psykiske årsaker egentlig?

[AnonymBruker]

Føler at det psykiske er så diffust. Mange fysiske sykdommer, skader og lidelser er det åpenbart at krever sykemelding. De kan ikke utføre jobben sin.

Men med psyken så er det ikke så krystallklart nødvendigvis. Eller? Hvor dårlig skal du være før legen sykmelder deg pga. psyken? Når vet du at nå klarer du ikke å ta deg sammen mer? Er det typ når du blir så dårlig psykisk at du fysisk ikke kommer deg opp av senga?

Forstår at dette er ulikt for alle, men for meg personlig så må jeg nok være veldig dårlig før jeg mister evnen til å ta meg sammen nok til å møte opp på jobb og late som om det går bra. Jobben jeg gjør der er kanskje elendig, men jeg er der. Nedprioriterer heller alt annet. Sikkert ikke så lurt, det da.

Anonymkode: 08174...ea5

[AnonymBruker]

Psykisk og fysisk sykdom henger gjerne sammen. Jeg trodde også at jeg kunne ta meg sammen og gå på jobb, men så kommer man til et punkt der man ikke sover, ikke spiser, er kvalm og kaster opp, konstant svimmel, er redd for alt, ser ting som ikke er der og griner om noen spør hvordan du har det.,. 

Ikke diffust i det hele tatt. 

Anonymkode: 79b8a...abe

[Ford3000]

Ofte har kroppen en del fysiske kjennetegn som kan gjøre det litt vanskelig å stå i jobb, grunnet disse psykiske utfordringene. Har nylig gått på en smell selv, med sykemelding. Kroppen makter ikke mer. Jeg gjorde som deg, lot det stå til og prioriterte jobb og familie, ikke meg selv. Har oppfølging hos lege og ser lysere på fremtiden nå enn før, må bare jobbe litt med meg selv, og faktisk la kroppen få hvile litt innimellom.

[AnonymBruker]

Jeg var så dårlig at jeg gråt og var nedstemt hele tiden. Dette kom gradvis. Var forhold på arbeidsplassen som gjorde meg deprimert, og legen så det på meg med en gang at jeg ikke hadde det bra. Er 3 år siden nå, å har ikke jobbet siden jeg ble sykemeldt. 

Det er liksom ikke bare å skjerpe seg og gå på jobb. Type jobb har nok også mye å si. Jeg jobbet i helsevesenet med eldre mennesker. Hadde ikke holt å gjøre en halvgod jobb der da man må være fokusert på jobben. 

Anonymkode: 40ddf...6cc

[AnonymBruker]

Det må jo være når de psykiske plagene blir såpass sterke at det går utover arbeidet. At man stadig gjør feil i jobben sin, at man ikke klarer å forholde seg til kollegaer eller kunder på en ok måte osv. Og her snakker jeg ikke om ting som f eks kjærlighetssorg hos en snowflake-person som føler at hen fortjener "å ta seg et par tredagers", men når man f eks blir utbrent, utvikler lammende angst osv.

Anonymkode: 2531e...060

[AnonymBruker]

På slutten før jeg ble sykemeldt hovedsakelig pga psyken så våknet jeg flere ganger i panikk og gjennomvåt på natten. Jeg måtte ofte på toalettet på jobb for å gråte. Jeg klarte ikke å gjennomføre arbeidet og fikk ofte  en slags panikk på jobb som gjorde at jeg dro i hu  og hast. Denne panikken våknet jeg ofte med på morgenen også. Jeg hadde ikke energi til noe. Selvtilliten var på bunn. Jeg var så sliten at jeg ofte tenkte at det hadde vært greit å kjøre bilen ut av veien for å havne på sykehuset bare for å få en pause fra livet. Jeg klarte ikke å ta vare på meg selv og familien min mm. 

Jeg presset meg og presset meg, som resulterte i flere fysiske sykdommer i tillegg, masse migreneanfall og smerter i kroppen.

Det har nå gått over 3 år siden jeg stod i jobb. Etter utallige behandlinger og terapi timer så skal jeg snart prøve meg så smått i arbeid igjen. 

Aldri la det gå så langt. Sliter man med helsa, oppsøk hjelp før det er for sent. 

Anonymkode: 88381...29d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Psykisk og fysisk sykdom henger gjerne sammen. Jeg trodde også at jeg kunne ta meg sammen og gå på jobb, men så kommer man til et punkt der man ikke sover, ikke spiser, er kvalm og kaster opp, konstant svimmel, er redd for alt, ser ting som ikke er der og griner om noen spør hvordan du har det.,. 

Ikke diffust i det hele tatt. 

Anonymkode: 79b8a...abe

Jeg har vært sykemeldt/«skjult sykemeldt» på dagpenger (og ba til slutt om sykemelding fra dagpenger) av psykiske årsaker.

Det var litt sånn som beskrevet her, minus svimmelhet og oppkast.

Men generelt angst som totalt dominerte ethvert minutt av dagen. Alle valg jeg tok osv. Livet ble et frimerke.

I jobbsammenheng så satt jeg ofte på do med panikkanfall, har også avlyst viktige møter og «flyktet» hjem. 
Dro hjem en gang fra en jobbtur, faktisk skjedd 2 ganger. 
Faket sykdom før jobbtur fordi jeg var så preget av angst i flere måneder før og bare ble helt lammet av det. 
 

Kunne sitte i festlige lag og BARE tenke på at «om 2 måneder skal jeg ta fly i 30 min» og de resterende 2 mnd gråt jeg panisk ofte om kveldene. 
 

Dette eskalerte til flere og flere ting (mat, ikke tørre kollektiv, turte ofte ikke gå ut døra osv). Løgn på løgn på løgn og stor fortvilelse. 
 

Jeg var ekstremt sta på sykemelding - så jeg stod noen av årene i jobb og dukket opp med lite fravær. Men jeg gjorde ikke en veldig god jobb, og mange nær meg (sjefer, kollegaer) merket at det var «noe». 
Jeg er fornøyd med at jeg dro på jobb alle de dagene, for det HAR vært med å gjøre meg mye friskere også. 
 

Men det var ikke alltid arbeidsgiver synes jeg var et kupp nei. 

Anonymkode: 79909...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg har vært sykemeldt/«skjult sykemeldt» på dagpenger (og ba til slutt om sykemelding fra dagpenger) av psykiske årsaker.

Det var litt sånn som beskrevet her, minus svimmelhet og oppkast.

Men generelt angst som totalt dominerte ethvert minutt av dagen. Alle valg jeg tok osv. Livet ble et frimerke.

I jobbsammenheng så satt jeg ofte på do med panikkanfall, har også avlyst viktige møter og «flyktet» hjem. 
Dro hjem en gang fra en jobbtur, faktisk skjedd 2 ganger. 
Faket sykdom før jobbtur fordi jeg var så preget av angst i flere måneder før og bare ble helt lammet av det. 
 

Kunne sitte i festlige lag og BARE tenke på at «om 2 måneder skal jeg ta fly i 30 min» og de resterende 2 mnd gråt jeg panisk ofte om kveldene. 
 

Dette eskalerte til flere og flere ting (mat, ikke tørre kollektiv, turte ofte ikke gå ut døra osv). Løgn på løgn på løgn og stor fortvilelse. 
 

Jeg var ekstremt sta på sykemelding - så jeg stod noen av årene i jobb og dukket opp med lite fravær. Men jeg gjorde ikke en veldig god jobb, og mange nær meg (sjefer, kollegaer) merket at det var «noe». 
Jeg er fornøyd med at jeg dro på jobb alle de dagene, for det HAR vært med å gjøre meg mye friskere også. 
 

Men det var ikke alltid arbeidsgiver synes jeg var et kupp nei. 

Anonymkode: 79909...7e6

Uff Fikk du tilsnakk på jobb for det? Det er skrekken, at en kollega eller sjef skal kjefte på meg fordi jeg gjør en dårlig jobb. Dvs. jeg synes jeg gjør en dårlig jobb men så redd for at de skal bekrefte det.

Anonymkode: 08174...ea5

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle var det så ille at jeg ikke spiste, ikke vasket, forsømte helsa og knapt sov. Jeg måtte starte på nytt med alt av basiskunnskaper og da måtte jobben vike en periode.

Anonymkode: 3610d...f54

[Laraa]

Når du er så utbrent at du har dobbelt syn,  angstanfall så sterke at du ikke har pust til å klare en normal samtale og ikke klarer å reise deg igjen etter å ha knyttet skolisser. Da klarer du ikke å å skjule det det du febrilsk undertrykker. Da kommer trollet ut av esken . Er 100% i full jobb i dag, men kommer aldri til å glemme den tiden 

Endret 26. oktober 2022 av Laraa

[AnonymBruker]

Hos meg var det heldigvis kroppen som sa stopp først. Lå rett ut i 2 mnd med ryggsmerter, manuellterapeut var sikker på det var prolaps men mr viste ingenting unormalt. Men det var pausen jeg trengte fra jobb for å finne ut av hva som var galt. Da ryggen ble bedre og det ble snakk om å kutte sykmelding ble jeg kvalm og fikk hjertebank bare ved tanken på å gå tilbake i samme jobb. Tok en samtale med avdelingsleder, ble henvist til bedriftshelsetjenesten og fikk bytte arbeidsplass. Når jeg fortalte dette til legen  var det ikke noe problem med sykemelding til bytte av arbeidsplass var i orden. Har nå siste året kun hatt 3 dagers sykefravær med covid. De siste åra på forrige arbeidsplass var jeg stadig av og på med sykmelding. Viktig å tenke på seg selv. Jeg var den siste personen som skjønte hvor galt det egentlig var. Både mann, avdelingsleder, kollegaer, lege og manuellterapeut prøvde å fortelle meg det i lang tid, men det sitter langt inne å gjøre noe med situasjonen når det er en selv det gjelder.. 

Anonymkode: f5408...387

[Gjest dreamstar]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Føler at det psykiske er så diffust. Mange fysiske sykdommer, skader og lidelser er det åpenbart at krever sykemelding. De kan ikke utføre jobben sin.

Men med psyken så er det ikke så krystallklart nødvendigvis. Eller? Hvor dårlig skal du være før legen sykmelder deg pga. psyken? Når vet du at nå klarer du ikke å ta deg sammen mer? Er det typ når du blir så dårlig psykisk at du fysisk ikke kommer deg opp av senga?

Forstår at dette er ulikt for alle, men for meg personlig så må jeg nok være veldig dårlig før jeg mister evnen til å ta meg sammen nok til å møte opp på jobb og late som om det går bra. Jobben jeg gjør der er kanskje elendig, men jeg er der. Nedprioriterer heller alt annet. Sikkert ikke så lurt, det da.

Anonymkode: 08174...ea5

Jeg hadde en periode der jeg var så utslitt at jeg fikk en 2 ukers sykemelding for å hente meg inn igjen.  Det var null problem å få den sykemeldingen av legen. Det holdt med de 2 ukene for meg.

Er det snakk om eventuelle ordentlige psykiske diagnoser så blir man sannsynligvis henvist til dps.

[AnonymBruker]

Jeg hadde overhodet ikke klart å være i jobb i de periodene jeg har vært alvorlig psykisk syk, det er ikke slik at jeg kunne ha tatt meg sammen og bare brukt all energien min på jobb så hadde jeg klart å stå i jobb. Hvis man klarer det tenker jeg det dreier seg mer om å være utslitt eller eventuelt nær å være utbrent enn at man er alvorlig psykisk syk.
 

Jeg kunne overhodet ikke ta vare på meg selv i de periodene, jeg hadde angst døgnet rundt, sov ikke i det hele tatt uten sterke medisiner, brukte flere timer på å klare å gå i dusjen, andre måtte passe på og tvinge meg til å spise ellers fikk jeg ikke i meg mat, jeg kunne ikke være alene overhodet, klarte ikke konsentrere meg om noe som helst og hadde mange panikkanfall hver dag. For ikke å nevne alle fysiske symptomer som kvalme, svimmelhet, høy puls, hjertebank og kvalme. Så ganske åpenbart helt ute av stand til å jobbe, overhodet ikke noe diffust over det! Jeg har derimot hatt perioder hvor jeg har vært veldig sliten og allikevel har «tatt meg sammen» og gått på jobb hver dag selv om absolutt all energien min gikk til det, men det kan ikke sammenlignes på noen som helst måte med de periodene jeg har vært psykisk syk. 

Anonymkode: 83562...e1f

[AnonymBruker]

For ett år siden ble jeg sykemeldt med noe legen anså som utbrenthet. Brukte to mnd på å komme meg nogenlunde til hektene. Jobbet 50 prosent i 5 mnd før jeg gradvis trappet opp. Har fortsatt ikke den energien jeg hadde før dette skjedde. Hadde gått et halvt år og følt at noe var galt. Dagen jeg kom meg til legen var dagen jeg rett og slett ikke klarte å tvinge meg selv ut døra og på jobb. Skal sies at jeg på daværende tidspunkt var sammen med min eksmann som jeg i etterkant(etter mange timer i terapi) har skjønt har mange narsissistiske trekk. Ble helt ødelagt av mange år med han og da ble det for mye å håndtere både hjemmebane og krevende jobb. Har gått til psykolog i ett år nå og fått hjelp til å forstå hva jeg har vært igjennom. 

Anonymkode: 26426...377

[AnonymBruker]

Jeg ble sykemeldt i dag, med bakgrunn for det psykiske. Den psykiske helsa står så dårlig til at det har gått over til fysiske plager. Jeg mistet menstrasjon, mareritt der jeg våknet hver natt, svimmelhet og blodtrykksfall, kvalme, skjelvinger, vondt i magen, vondt i hodet, hukommelsessvikt, konsentrasjonsvansker, gikk ned i vekt.. dette har kommet snikende på grunn av stress på jobb, og har blitt avfeid av meg selv helt til kollegaer har kommentert at NÅ måtte jeg ta grep før det gikk ordentlig galt. Ble sykemeldt i to uker.

Anonymkode: 0e66c...4b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Uff Fikk du tilsnakk på jobb for det? Det er skrekken, at en kollega eller sjef skal kjefte på meg fordi jeg gjør en dårlig jobb. Dvs. jeg synes jeg gjør en dårlig jobb men så redd for at de skal bekrefte det.

Anonymkode: 08174...ea5

Ja, både direkte og indirekte.

Det direkte var en dyktig og raus leder som tok en samtale med meg.

»DundreMilfin, du avlyste og ble plutselig borte i møte X. Jeg merker noe er på avveie her, skjer det noe du ønsker snakke om». 
 

Det synes jeg var en veldig fin måte å si det på.

Sjef 2 var også en veldig god og raus leder, MEN - tok aldri samtalen. Så h*n trodde jeg hadde flyskrekk(det var ikke tilfellet), noe som ble sagt til alle referansesamtaler selv 10 år etter. 

De kostet meg et par jobbtilbud hvor jeg vet jeg var innstilt som nr 1. 

Grunnen til at jeg vet dette er at en sjef hvor jeg fikk jobben fortalte hva referansene sa. Men jeg hadde en veldig sterk følelse av det.

Sjef 3 var jeg helt åpen om behov for tilrettelegging på intervju, fikk jobben. Denne sjefen forstod nok ikke hva jeg sa veldig tydelig (?), så h*n gav meg en tjenestereise dag 2 i jobb 😅🤷‍♀️ Tvang meg med, det gikk greit den gangen. 
Men den ene gangen h*n ble brukt som referanse fikk jeg ikke jobben. Heller ikke der sa jeg hva det gjaldt, men er rimelig sikker på at en kollega nevnte det i god tro og omsorg.

Det brukte nok h*n mot meg uten å tenke på konsekvensene. Nemlig at jeg jo ble stående uten jobb, ikke råd til psykolog = ble MYE dårligere fordi jeg ble arbeidsledig og ikke hadde råd til hjelp.

Når jeg fikk hjelp ifbm graviditet så ble jeg til min store overraskelse stadig bedre ganske «raskt», tok 6-12 mnd før betydelige deler av angsten bare ikke var der lengre 🤷‍♀️Veldig god følelse og enorm frihet. 

Anonymkode: 79909...7e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Psykisk og fysisk sykdom henger gjerne sammen. Jeg trodde også at jeg kunne ta meg sammen og gå på jobb, men så kommer man til et punkt der man ikke sover, ikke spiser, er kvalm og kaster opp, konstant svimmel, er redd for alt, ser ting som ikke er der og griner om noen spør hvordan du har det.,. 

Ikke diffust i det hele tatt. 

Anonymkode: 79b8a...abe

helt enig.

dette skjedde meg etter å ha jobbet altfor mye i lange perioder, søvnen min sviktet også. Dårlige og negative kollegaer som hakket på meg, til sluttet kastet jeg opp hver dag på jobb. Dette pågikk i over 15år.

endte opp som ufør, trist. men nå er livet mitt mye bedre. slipper å forholde meg til arbeidslivet og alt det negative det kan medføre.

Anonymkode: e6970...3d5

[Topsi]

Kommer vel helt an på. Er du deprimert ig har angst og du jobber i helsevesenet er det kanskje ikke så ideelt hvis du griner hele tiden eller ikke klarer å konsentrere deg når du har pasienter og pårørende og kolleger du må forholde deg til hele tiden?

[AnonymBruker]

Det fysiske og det psykiske henger svært mye sammen.

Jeg ble ufør (jobber nå 50%) etter å ha trosset psykiske symptomer i årevis. Angst og depresjon, OCD og mye annet prøvde jeg å skyve vekk. Da jeg endelig gikk i terapi, var det for sent, og behandlingsapparatet var rimelig ræva. Jeg gikk til mange forskjellige spesialister, og fikk egentlig bare diagnoser og ingen visste helt hvordan de skulle behandle meg. Jeg fortsatte å trosse psyken og gå på jobb, mot alles råd.

Da kom de fysiske greiene. IBS, oppkast ved den minste angst-trigger, så paranoid ovenfor enkelte mennesker/situasjoner at jeg ikke fikk sove, utslett over store deler av kroppen, hårtap, brå vektnedgang, mystiske vitamin- og mineralmangler, migrener, ekstremt vondt over alt hele tiden og komplett utmattelse. 

Om man ikke lytter til huet, kommer kroppen inn som en dampveivals. Det er vel derfor man blir sykmeldt før det går så langt, hvis man går til en god lege.

Anonymkode: 71f34...f7e

[AnonymBruker]

Jeg ble sykemeldt da jeg sleit veldig med å kontrollere gråten på jobb, og at jeg gråt og var veldig nedstemt stort sett hele dagen etter jobb. Begynte å isolere meg. I tillegg manglet jeg konsentrasjon og tålmodighet, og jobber i et yrke hvor begge deler er viktig. Gjør jeg feil kan det få relativt store konsekvenser for liv og helse. Jeg hadde også begynnende selvmordstanker, så da sykemeldte legen meg. 

Sa opp jobben få dager inn i sykemeldingen. Det hjalp, men er fortsatt ikke helt bra. 

Anonymkode: 04cf7...003