Er dette en begynnende fødselsdepresjon?

[AnonymBruker]

Hei

Er i slutten av 20 årene og fikk for fem uker siden mitt første barn. Barnet er ønsket og jeg var spent gjennom hele svangerskapet på å endelig få møte jenta mi.

Babyen måtte (etter timer med mye smerter og rier) tas ut med hastekeisersnitt og da jeg fikk møte baby i ansiktshøyde samtidig som jeg ble sydd igjen var jeg groggy, kvalm og ikke meg selv og klarte ikke nye øyeblikket. 

2 timer etter fikk jeg møte babyen min men var så utrulig sliten og de fem dagene vi var på sykehuset var det lite søvn pga babygråt på natt og at jeg slet med amminga.

Nå behersker jeg amming (selv om jeg nå amme hver 1-2 time) men klarer ikke helt å nyte barseltiden. Tenker fortsatt på fødselen som opplevdes som litt traumatisk , og er veldig gla i babyen min men skulle ønske jeg følte meg ennå mer knyttet til henne. Jeg har en fantastisk mann som er flink med henne og vi nyter flere gode øyeblikk sammen vi tre.

Jeg feller tårer daglig for jeg er så sliten og skulle ønske jeg følte mer. Samtidig vet jeg at jeg dekker alle hennes behov. Men nesten daglig kjenner jeg på litt nedstemthet i løpet av dagen. Jeg er redd for å gjøre noe feil som mamma. Jeg kan være redd for å holde henne feil selv om jeg vet at jeg mestrer dette. 
Jeg synes også at nettene er tunge siden jeg er trøttnog døsig og tanker om at «tenk hvis jeg ruller på henne i søvne» kommer. I morgest hadde jeg ubehag/klump i magen for jeg var usikker om jeg hadde drømt eller om jeg hadde skubbet litt borti henne i halvsøvne (jeg kan være litt klumsete).Vet at babyen uansett ikke tok skade av det men ga meg skikkelig angstfølelse. Har nevnt dette for helsesykepleier og skal starte med samtaler som jeg håper kan hjelpe for jeg ønsker ikke å føle slik som dette.

 

Men ønsker gjerne å høre om flere har liknende erfaringer og om det ble bedre? 
Skulle ønske jeg kunne nyte denne tiden.

 

Anonymkode: bc7cc...959

[AnonymBruker]

Høres sånn ut! Snakk med hs eller fastlegen din for å få hjelp! ❤️

Anonymkode: a54f0...335

[AnonymBruker]

Noen som har erfaring med dette som ønsker å dele?

Ts

Anonymkode: bc7cc...959

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn, ble deprimert. Men tror at man kan ha det sånn etter en tøff fødsel uten at det blir depresjon av det.

Det tok lang tid før jeg knyttet meg til babyen, men var livredd for at noe skulle skje. Turte ikke samsove for var sikker på at hun kom til å dø av det.

Vi har det bra i dag, men angrer på at jeg ikke ba om skikkelig hjelp.

Har du noen avlastning? Søvnmangel gjør en mye mer sårbar for depresjon.

Anonymkode: 7dca6...220

[AnonymBruker]

Tror nok du gjør rett i å snakke med noen om dette - venner, familie, helsesykepleier, fastlege eller en annen du «klarer» å snakke åpent med. Det er så mange følelser den første tiden, og med hormoner og en helt ny hverdag med lite søvn er man ekstra sensitiv.

Jeg gråt mye de første ukene fordi jeg ikke klarte å løfte/bære/bysse (pga bekkenløsning og sting etter fødsel/klipp). Kjente på at pappaen fikk så mye mer av de koselige øyeblikkene, mens kroppen min var nedbrutt og sliten. Slet også med ammingen og da var jeg plutselig «ingenting» for babyen. Det er utrolig tungt å føle at man ikke strekker til der man ønsker! 

Anonymkode: c4671...fca

[AnonymBruker]

Det kan være det. Men det kan også bare være normal nedstemthet etter fødsel. Jeg hadde også hastesnitt og alt ble veldig tøft. Syns barseltiden var et helvete på mange måter. Var sikker på jeg var på vei inn i en depresjon. Men nå er baby 3 mnd og ting ser veldig mye lysere ut. Så det kan gå seg til også. 

Anonymkode: 99c6f...f57

[AnonymBruker]

Ville bare si at den angstfølelsen du har er helt normal også. Jeg har 3 barn og følt den samme angsten i starten med alle. 

Anonymkode: 99c6f...f57

[AprilLudgate]

Jeg synes det høres ganske «innenfor normalen» ut, men det er aldri dumt å ta det opp på helsestasjonen. 
 

Jeg hadde fulgt litt med på om det stadig øker på fremfor å være overkommelig. 
 

Men foreløpig tenker iallefall jeg høres veldig normalt og vanlig ut. 

[AnonymBruker]

Det er mange som ikke føler på den umiddelbare kjærligheten til babyen rett etter fødsel. For meg handlet det mer om beskytterinstinkt enn om kjærlighet, men kjærligheten kom gradvis. Særlig etter han begynte å smile og kommunisere. 

Så det du føler er helt vanlig. Men syns absolutt du skal snakke med helsesykepleier og evt psykolog om dette, for det er jo ikke kjekt å ha det sånn. 

Anonymkode: 3bed7...32b

[AnonymBruker]

Jeg har hatt mange av de samme følelsene som deg. Gråter hver dag og noen dager føles ikke overkommelige ut og jeg angrer nesten daglig på at vi har fått barn  Babyen min er 15 uker og har kolikk. 

Jeg dro til legen denne ukenog fikk beskjed om at det ikke er fødselsdepresjon fordi jeg har gode stunder innimellom, mens ved en depresjon er du nedstemt hele tiden. Jeg synes det høres merkelig ut, da få jeg kjenner har hatt det så tungt så lenge som jeg har hatt  Hadde håpet på en sykemelding sånn at far kunne tatt over for en periode, men det ble det altså ikke noe av. Nå føler jeg at jeg bare må vente på at det skal bli verre i stedet for at vi kanskje kunne forebygget en potensiell depresjon ved å gi meg litt pusterom og hjelp.

Du er med andre ord ikke alene om å ha det vanskelig, selv om det føles sånn ❤️ Håper du får bedre hjelp av din lege eller helsestasjonen ❤️ 

Anonymkode: bcb07...5c1

[AnonymBruker]

Jeg følte det ganske likt de første 4-5 ukene. Kjente et stort ansvar for og tilknytning til babyen, men ikke kjærlighet. Var sliten og grein av ingenting. Da babyen var et par-tre måneder gammel, merket jeg en endring. Jeg ble lettere til sinns og mer stabil i humøret, og begynte å bli mer glad i barnet. Det er helt normalt å kjenne på slike følelser i starten - husk at det er en stor omveltning i livet å få barn, i tillegg at hormonene raser i kroppen din, du skal komme deg etter en heftig operasjon, lære deg å amme, og alt dette mens du sover mindre og mer oppstykket. Når det er sagt, er det lurt å snakke med helsesykepleier eller fastlegen din om dette. Selv om det ikke skulle utvikle seg til en fødselsdepresjon, er det noe med å få satt ord på det før det vokser seg til noe alt for stort. Det er veldig fint at du skal få noen samtaler nå. Håper at det, kombinert med at tiden går, vil hjelpe deg.

Anonymkode: f8746...9d9