Mor og baby tilknytning

[AnonymBruker]

Jeg har fått fødselsdepresjon og sliter med en del vanskelige tanker rundt min egen rolle ovenfor babyen. Jeg elsker han høyere enn selve livet og gjør alt jeg kan for at baby skal ha det godt.

Problemet er at jeg føler meg helt utilstrekkelig. Føler meg mislykket som mor og får vondt av gutten min som må ha meg til mamma.

Jeg synes far og barn er så fine sammen og baby roer seg blant annet mye bedre hos pappaen. Jeg har vurdert å gi hele fellesdelen av permisjonen til pappaen da jeg føler det er til barnets beste.

Helsepersonell sier derimot at jeg er den viktigste personen for barnet, og alle snakker om denne magiske mor-barn-tilknytningen. Jeg føler at dette ikke gjelder mitt barn. Ja, han ammes, men jeg er da bare et matfat, men han kan få mme? Hva er det som gjør mor så mye viktigere enn far?

(ja, jeg får hjelp mot depresjonen. Jeg bare lurer på hva andre tenker om hvorfor mor angivelig skal være så viktig for barnet)

Anonymkode: 0de7a...dd1

[AnonymBruker]

Det er så simpelt som at det er deg babyen kjenner.

Babyen har hørt dine hjerteslag, din pust, din stemme, ditt alt i ni måneder. 

Så du er det eneste babyen kjenner i det den blir født, og den tror lenge den bare er en forlengelse av mor.

Anonymkode: b3ecb...d51

[AnonymBruker]

Det går faktisk helt fint for babyen om far er primæromsorgspersonen første leveår. Dersom det er det du trenger for å komme deg, er det selvfølgelig til alles beste. 

Det er ingenting magisk ved mor-barn. Ja, babyen gjenkjenner sin mor etter svangerskapet. Ja, babyen tåler helt fint at noen andre er den primære omsorgspersonen. Babyer knytter seg primært til én, det kan like gjerne være far. 

Anonymkode: eac06...fd2

[AnonymBruker]

Da høres det jo i grunnen ut som at det ikke har noe å si for baby om jeg blir borte! 

Hva kan være årsaken til at en nyfødt knytter seg til far fremfor mor når begge har vært like tilstedeværende for ham?

ts

Anonymkode: 0de7a...dd1

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke synse om hva du bør gjøre, jeg vil bare si at da jeg var deprimert så begynte jeg på jobb i 50% da babyen var 5,5mnd. Og for meg gjorde det godt, jeg kjente at jeg savnet babyen mens jeg var på jobb. Og det var så godt å kjenne at jeg hadde gode følelser for barnet mitt.

Anonymkode: dd6c9...227

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Da høres det jo i grunnen ut som at det ikke har noe å si for baby om jeg blir borte! 

Hva kan være årsaken til at en nyfødt knytter seg til far fremfor mor når begge har vært like tilstedeværende for ham?

ts

Anonymkode: 0de7a...dd1

Babyen din har lært seg å kjenne deg allerede, så jo det ville gjort noe om du forsvant. Hadde heller bedt om tettere oppfølging vedrørende depresjonen din. Selvfølgelig betyr du alt i verden for barnet ditt. Selv om du kanskje ikke kjenner det sånn nå. Men det er bra at babyen har pappaen sin nå være trygg på i tillegg til deg, slik at du kan jobbe med å komme deg vekk fra kjipe tanker. Dette vil løsne for deg når de negative tankene slipper taket i deg. Det farger hvordan du ser på ting akkurat nå. Og det er ikke uvanlig å ha det slik som har det nå, det er en tilvenningsprosess alt sammen. Jeg tror du vil få til dette super bra, bare du gir deg selv litt slækk og hvile ❤️ Du er en super mamma allerede, hvis du ikke hadde vært det så hadde du heller ikke reflektert over at du vil babyen din det beste her i livet. Og det er å ha deg som mor. 

Anonymkode: ac214...c8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Da høres det jo i grunnen ut som at det ikke har noe å si for baby om jeg blir borte! 

Hva kan være årsaken til at en nyfødt knytter seg til far fremfor mor når begge har vært like tilstedeværende for ham?

ts

Anonymkode: 0de7a...dd1

Barnet merker at du er stressa og anspent.

Anonymkode: 2d8ea...2e6

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe klart svar på det du spør om, men jeg vil si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg fikk fødselsdepresjon da babyen min var ca 3mnd gammel, og lurte i lang tid på hvorfor jeg i det hele tatt var her, babyen hadde det jo fint med pappa..  det var helt forferdelig vondt og slitsomt, og det varte dessverre en stund. Først da baby var rundt 7mnd klarte jeg å finne glede i morsrollen. I mellomtiden overtok far permisjonen og jeg var sykmeldt og fikk behandling. Da fikk babyen en trygg omsorgsperson i pappa, samtidig som jeg deltok i alt jeg klarte (som gradvis ble mer og mer).  Jeg ville vel egentlig bare si til deg at det blir bedre..❤️

Anonymkode: f61c8...1d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Barnet merker at du er stressa og anspent.

Anonymkode: 2d8ea...2e6

Det tviler jeg på. De fleste voksne merker jo ikke det en gang, om en annen voksen er stressa og anspent. Så tviler på at en nyfødt baby er synsk på dette området.

(med mindre hun er skikkelig irritert og sint eller andre tydelige signaler, så klart).

Anonymkode: ce5c4...7aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Da høres det jo i grunnen ut som at det ikke har noe å si for baby om jeg blir borte! 

Hva kan være årsaken til at en nyfødt knytter seg til far fremfor mor når begge har vært like tilstedeværende for ham?

ts

Anonymkode: 0de7a...dd1

Det er ingen konkurranse om å bli best likt. Våre har knyttet seg like mye til far som til meg, har aldri tenkt at det skulle være noe galt i det.

Anonymkode: a2a8d...523

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det tviler jeg på. De fleste voksne merker jo ikke det en gang, om en annen voksen er stressa og anspent. Så tviler på at en nyfødt baby er synsk på dette området.

(med mindre hun er skikkelig irritert og sint eller andre tydelige signaler, så klart).

Anonymkode: ce5c4...7aa

Babyer merker dette mye bedre enn voksne, det samme gjelder dyr faktisk.  Du kan lese mer om hvorfor det er slik om du er interessert. 

Anonymkode: bce3f...983

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det tviler jeg på. De fleste voksne merker jo ikke det en gang, om en annen voksen er stressa og anspent. Så tviler på at en nyfødt baby er synsk på dette området.

(med mindre hun er skikkelig irritert og sint eller andre tydelige signaler, så klart).

Anonymkode: ce5c4...7aa

Babyer er særdeles sensitive for stress og uro. Man kan ikke sammenligne det med voksne. 

Anonymkode: a82e6...842

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Babyer er særdeles sensitive for stress og uro. Man kan ikke sammenligne det med voksne. 

Anonymkode: a82e6...842

Så med andre ord så er det faktisk ikke bra for babyen å være sammen med meg så lenge jeg har depresjon?

ts

Anonymkode: 0de7a...dd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Så med andre ord så er det faktisk ikke bra for babyen å være sammen med meg så lenge jeg har depresjon?

ts

Anonymkode: 0de7a...dd1

Du. Nei. Ikke gjør dette. Ikke let etter grunner til å rettferdiggjøre at depresjonen har rett. Prat med helsepersonell, ingen av de vil råde deg til å ikke tilbringe tid med babyen din.

Anonymkode: dd6c9...227

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Så med andre ord så er det faktisk ikke bra for babyen å være sammen med meg så lenge jeg har depresjon?

ts

Anonymkode: 0de7a...dd1

Jo, babyen trenger deg❤️ Men kan hende barnet merker at far er mer rolig , og derfor roer seg raskere hos han. 
 

Får du noe alenetid ila dagen? Prøv å gå deg en tur alene hver dag f.eks en times tid? Fysisk aktivitet er viktig for psykisk helse. Snakk også med helsestasjonen, kanskje du kan få en psykolog å ha samtaler med. Er du alene med barnet i permisjonstiden nå, eller er far hjemme med dere? 

Anonymkode: 2d8ea...2e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Du. Nei. Ikke gjør dette. Ikke let etter grunner til å rettferdiggjøre at depresjonen har rett. Prat med helsepersonell, ingen av de vil råde deg til å ikke tilbringe tid med babyen din.

Anonymkode: dd6c9...227

Helsepersonell sier så mye rart, er derfor jeg spør fordi de mener mor er viktig for barnet i starten og at jeg derfor bør beholde permisjonen.
 

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jo, babyen trenger deg❤️ Men kan hende barnet merker at far er mer rolig , og derfor roer seg raskere hos han. 
 

Får du noe alenetid ila dagen? Prøv å gå deg en tur alene hver dag f.eks en times tid? Fysisk aktivitet er viktig for psykisk helse. Snakk også med helsestasjonen, kanskje du kan få en psykolog å ha samtaler med. Er du alene med barnet i permisjonstiden nå, eller er far hjemme med dere? 

Anonymkode: 2d8ea...2e6

Ja, jeg går ofte med hunden når pappaen kommer fra jobb, det hjelper 😊 Jeg står i kø for psykolog og får god hjelp på hs, så det står ikke på det 😊 Jeg er alene ja, synes det er så leit og er litt derfor jeg vil gi bort mest mulig permisjon til far, ser hvor glad baby er for å se pappaen sin når Jan kommer hjem ❤️ Vil heller at de skal ha den tiden sammen!

ts

Anonymkode: 0de7a...dd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Helsepersonell sier så mye rart, er derfor jeg spør fordi de mener mor er viktig for barnet i starten og at jeg derfor bør beholde permisjonen.
 

Ja, jeg går ofte med hunden når pappaen kommer fra jobb, det hjelper 😊 Jeg står i kø for psykolog og får god hjelp på hs, så det står ikke på det 😊 Jeg er alene ja, synes det er så leit og er litt derfor jeg vil gi bort mest mulig permisjon til far, ser hvor glad baby er for å se pappaen sin når Jan kommer hjem ❤️ Vil heller at de skal ha den tiden sammen!

ts

Anonymkode: 0de7a...dd1

Nå har du ikke skrevet hvor gammel barnet er, men er du frisk nok til å være alene med baby hele dagen? Hvis ikke anbefaler jeg deg å prate med legen din, sånn at du kan bli sykemeldt og far ta over permisjonen din❤️ Du må ta vare på helsa di også, for å klare å være mor. 

Anonymkode: 2d8ea...2e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Helsepersonell sier så mye rart, er derfor jeg spør fordi de mener mor er viktig for barnet i starten og at jeg derfor bør beholde permisjonen.
 

Ja, jeg går ofte med hunden når pappaen kommer fra jobb, det hjelper 😊 Jeg står i kø for psykolog og får god hjelp på hs, så det står ikke på det 😊 Jeg er alene ja, synes det er så leit og er litt derfor jeg vil gi bort mest mulig permisjon til far, ser hvor glad baby er for å se pappaen sin når Jan kommer hjem ❤️ Vil heller at de skal ha den tiden sammen!

ts

Anonymkode: 0de7a...dd1

Jeg tror du glemmer at babyen ser deg hele dagen, og at det er naturlig at babyen blir glad for å se far pga babyen ikke ser han hele dagen  Om dere hadde byttet plass, til at du jobbet og han var i permisjon, hadde ganske sikkert det samme skjedd. Det betyr ikke jeg mener du skal presse deg selv, men det virker som om du prøver finne grunner til at du skal rømme og lar depresjonen tar over. 

Anonymkode: 38823...285

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så med andre ord så er det faktisk ikke bra for babyen å være sammen med meg så lenge jeg har depresjon?

ts

Anonymkode: 0de7a...dd1

Når jeg hadde vanskelig tanker i barselperioden tok jeg å kysset babyen på panna og sa ut i rommet «mamma elsker deg, mamma passer alltid på deg». På den måten klarte jeg å snu de negative tankene, og ga mer rom for det positive over tid. Og tilslutt hadde jeg ikke negative tanker om det å være mamma. Det krever litt innsats, og du må selv være villig til å komme ut av mønsteret. 
Hvis du finner en taktikk for å se mer positivt på ting, så er det lettere å komme ut av depresjonen. Bry deg mer om de små og lette gledene livet, som å gå tur i skogen med hunden, at det er sol ute osv, de store tingene kan vente. Det hjelper selv om du bare kjenner på den gleden i et minutt eller to, neste gang varer det lenger osv. Aldri mat det negative, det vil deg ikke noe godt. 
og viktigst av alt, gi deg selv tid til å hvile. 
Det kan være overveldende å få snudd livet 180 grader når man får barn, og med tiden blir du mer og mer vant med tanken om å være mor og mer trygg på at du har det du trenger i deg for å gi barnet ditt et godt liv. 

Anonymkode: ac214...c8c

[bergenser]

Har vært der du er. Det er tøft og hardt å stå i! Men du kommer deg gjennom det. Du trenger ikke nødvendigvis å gi all permisjonen til far for å kjenne at det blir noe utvikling, men hvis du har en fleksibel jobb, så er det jo mulig å dyppe tærne litt uti for å komme litt tilbake i jobb? noen timer i uken eller noe sånn, så får du kommet deg ut og vært "litt alene"? 

Jeg klarte å komme meg ut av depresjonen og bygge opp båndet til barnet mitt når jeg også kjente på at jeg fikk tid til å savnet det innimellom, og ikke bare være mamma 24/7. Litt jobb innimellom, litt sosiale ting med bare voksne osv. 

Men også det å komme seg ut i sosiale settinger med barnet kan være en god ting. Åpen barnehage, babysang, babysvømming kan være veldig gode arenaer for at du og barnet ditt kan få gjort fine ting sammen