«MUPS»

[AnonymBruker]

https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/fastlege-pa-notteroy-merker-at-hjemmelekse-til-pasientene-hjelper-1.16137639?fbclid=IwAR3lm8h20aWCdS9UpMjrUBn6Fypjadc6qzdz6YrooJ8X4Nw3Yx0WFTNLk5k
 

Jeg kjenner at jeg blir provosert når jeg leser dette. Opprinnelig ønsket jeg å kommentere på Facebook, men jeg tør ikke å stå frem offentlig. 

Her er mitt svar anonymt:

Jeg hadde kronisk blindtarmbetennelse i 5 år. Med ujevne mellomrom hadde jeg intense smerter i øvre del av magen (kan sammenliknes med rier i intensitet). Jeg lå sammenkrøket på gulvet og hylte. Ofte med oppkast og litt feber. Diaré på slutten av anfallene. Anfallene varte opptil et døgn.

Ingen forklaringer på undersøkelser, altså i dag såkalt «MUPS».

Det siste anfallet var ikke verre enn de andre. Jeg ble vant til at dette bare måtte leves med. 

De siste anfallet skilte seg ut ved at smertene flyttet seg nedover i magen, men ble mindre intense. Det var en lettelse da smerten flyttet seg ned til selve blindtarmen. Da ble de mindre intense, og jeg sov faktisk litt.

Men feberen ga seg ikke etter to døgn, slik som den pleide ved anfall. Jeg ringte derfor legen for sikkerhets skyld. Jeg sa at smertene var mye mindre enn i begynnelsen, men hadde flyttet seg til nederst høyre i magen, og jeg hadde litt feber. Da ble jeg endelig, etter 5 år, tatt på alvor.

Med sprukken blindtarm og høy crp kjørte jeg selv til sammen over 80 km til lege og sykehus. Mellom legen og sykehuset (1 time) økte crp fra 116 til 137. 

Jeg ble liggende fem dager på sykehuset. Patologi viste at blindtarmen hadde vært infisert før. 

Jeg har ikke hatt anfall etter at blindtarmen ble fjernet! Jeg har fått et bedre og mer forutsigbart liv. Før visste jeg aldri når anfallene kom. 

Ikke minst så er jeg kvitt de grusomme smertene.

Jeg prøvde å si til legene på sykehuset at de måtte sørge for at det ble forsket på blindtarmen min. Men jeg tror dessverre ikke det har skjedd. Kanskje det er noen andre med kronisk blindtarmbetennelse der ute, som lider lenge før det plutselig bli kritisk. 

Jeg unner ikke min verste fiende de smertene jeg hadde under anfallene disse 5 årene. Sykepleierne på sykehuset var omsorgsfulle, men de kunne dessverre ikke gjøre noe med mitt ønske om videre forsking. Legene ga inntrykk av at jeg bare måtte være fornøyd med at jeg ble operert. 

De reddet tross alt livet mitt, og det er jeg glad for.  

I ettertid av sykehusoppholdet har jeg mer respekt for sykepleiere enn for leger.

Jeg ønsker ikke at andre skal gå gjennom de grusomme anfallene som jeg hadde disse 5 årene, og i dag få diagnosen «MUPS». Jeg fikk ikke diagnosen på papiret. Dette er 4 år siden. Men jeg ser jo nå at det var «MUPS» jeg i dag hadde fått helt frem til blindtarmen endelig sprakk.

«MUPS» har ofte naturlige forklaringer. Først og fremst bør hver stein snus for å finne årsaken når pasienter lider av store smerter. Ofte må pasientene mase til legen om undersøkelser som viser seg å være nødvendige. Selv da får vi ikke undersøkelser som er nødvendige.

Derfor: Smertepasienter må bli fullt utredet! Ikke kall noe «MUPS». En god lege bør ikke gi seg før hver eneste stein er snudd! Det er grusomt å lide av uforklarlige smerter!

Min kroniske blindtarmbetennelse kunne aldri blitt løst av samtaler. De samtalene jeg hadde om at anfallene var ufarlige, kunne heller kostet meg livet mitt. Jeg ble vant med store smerter, og da det ble kritisk forstod jeg ikke alvoret. Alvorlig syk kjørte jeg selv til akutten. Selv da følte jeg meg «dum» og trodde jeg ville bli sendt hjem.

Ved det siste anfallet gikk det altfor langt, fordi «ingenting er farlig med smertene dine» og «du må leve med det». 

 

 

 

Anonymkode: 0ae28...e34