Så lei av traumedumping og emosjonell manipulasjon, noen andre?

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel siden det ble slutt med barnefar for et par år siden. Har ikke vært mye på datingapper o.l., men har blitt bedt ut noen ganger av menn jeg har truffet i ulike settinger. Kanskje jeg tar feil, men jeg tror jeg er ganske grei, humoristisk, litt sjenert men fungerer fint sosialt, har mye kjærlighet å gi men er nok litt konfliktsky og selv om jeg har mange meninger rent samfunnsmessig så er jeg litt sånn som blir med på det den/de jeg er med ønsker og vil gjøre. 

Det er her jeg opplever at menn "utnytter" det at jeg er litt for grei å ha med å gjøre- jeg gnager ikke om jeg ikke hører fra en fyr på en stund (type det går et par uker mellom melding/samtale), jeg lager ikke noe fuss hvis han finner på andre ting - jeg har ting å gjøre jeg også, og jeg kommer ikke med mye krav "du må være slik og sånn/jeg liker å x eller y". Det har mer eller mindre hver gang vært slik at mannen har jaktet på meg, gjerne lenge, jeg har kanskje vært i tvil eller bare jattet litt med, og så har de gitt meg lange taler om at jeg må slippe dem inn, tørre å føle, at de skal "gi meg verden" osv. og jeg har blitt med på noen dater.

Det er gjerne der det begynner- de oppfører seg stresset, plutselig er det mye (selv om jeg altså verken pusher eller stiller krav), de forteller masse om ekser, vond fortid o.l. og jeg blir egentlig ganske innesluttet fordi jeg opplever mennene som litt dramatiske. Jeg blir gjerne presset til å si hvordan jeg føler det leeeenge før jeg ville naturlig falt for en mann (vi snakker 1-2 dater??) og jeg opplever dem som manipulative. En eller to var sikkert veldig på fordi han ville ha sex, men de fleste av dem har ikke pushet for intimitet i det hele tatt i begynnelsen og vet at jeg ikke har sex utenfor forhold eller møter mange menn.

Likevel opplever jeg at det er noe de vil ha fra meg; bekreftelse, eller at jeg skal "gi meg hen" emosjonelt veldig tidlig? Den ene gangen jeg gjorde dette med en jeg har kjent i et par år som har sendt meg blomster, gaver, komplimenter hele tiden, vært ekstremt interessert - så sa jeg ok, vi kan se hvor dette leder, og det gikk kun dager før han ringte med panikk og var så stresset over fremtiden, redd for at jeg skulle bli ulykkelig med ham (??) og slike floskler jeg opplever som "jeg er ikke interessert i deg". Jeg sa at det var helt greit og at vi kan være venner; men han har oppført seg så utrolig nedrig siden da og virket skikkelig bitter. Som om han forventet å knuse hjertet mitt?

Han påstår at han eeeelsker meg og alltid har gjort det, men blir altså så emosjonelt overladet og det oppleves manipulativt. Jeg blir liksom dyttet i alle retninger. Hvor vanlig er det at menn er slik?

Anonymkode: 4d414...b85

[AnonymBruker]

Det er ikke vanlig at menn er sånn som du beskriver. Du har nok vært uheldig og bør øve på å ha en bedre radar, ettersom du har vært med ustabile menn er det ofte sånn at man ikke ser de røde flaggene på andre ustabile menn bare fordi det ikke er like ille som han du var sammen med, men ustabile menn fins på alle nivåer. 

Anonymkode: 30f88...3fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er ikke vanlig at menn er sånn som du beskriver. Du har nok vært uheldig og bør øve på å ha en bedre radar, ettersom du har vært med ustabile menn er det ofte sånn at man ikke ser de røde flaggene på andre ustabile menn bare fordi det ikke er like ille som han du var sammen med, men ustabile menn fins på alle nivåer. 

Anonymkode: 30f88...3fd

Takk. Ja jeg opplever dem som ustabile, kanskje til og med ganske nevrotiske. Veldig rart å tiltrekke seg flere av de samme der, når jeg tror jeg er ganske avbalansert og rolig. De får jo ikke de store reaksjonene ut av meg, jeg blir bare sittende stille i båten/slutter å ta kontakt med dem type ting. Jeg -oppsøker- ikke bråk. Vil gjerne ha en bedre radar, men vet ikke helt hva jeg ser etter av røde flagg eller hva man sier, annet enn at de gjerne vil ha mange ord ut av meg som jeg ikke er helt med på så tidlig. De har gode jobber og flere av dem har vært fedre eller i lengre forhold tidligere så det har vel fungert på et vis for dem.

Anonymkode: 4d414...b85

[AnonymBruker]

Har en venn som hjelper meg å forstå røde å grønne flagg da jeg tydeligvis blander dem 😅 men ja vi som faller inn under der blir somregel der jeg er blitt livredd menn men kompisen min hjelper meg masse ❤ forteller hva jeg skal se etter å hva jeg skal løpe fra å i mot å sånn 😊

Anonymkode: 390bd...d4e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Veldig rart å tiltrekke seg flere av de samme der, når jeg tror jeg er ganske avbalansert og rolig. De får jo ikke de store reaksjonene ut av meg, jeg blir bare sittende stille i båten/slutter å ta kontakt med dem type ting. Jeg -oppsøker- ikke bråk.

Anonymkode: 4d414...b85

Det er nettopp fordi du er så avbalansert og rolig at du risikerer å tiltrekke deg de som tydeligvis trigges av dette: hos deg ser de en de "må" få tak på så fort som mulig. Kanskje de vokste opp med kjølige og fjerne mødre og savnet morskjærlighet, eller kanskje de bare er vant til å få masse bekreftelse fra kvinner og være populære, og så blir de kjempestressa når de møter rolige deg.

Når jeg skriver at "du tiltrekker deg" disse dramatiske typene, så er det ikke ment som kritikk av deg eller oppfordring til å være annerledes; du gjør jo ikke noe galt eller spiller spill.

Men jeg vil råde deg til å se an de mennene du møter, slik at du kan styre unna de som vil så altfor mye, så altfor fort; og heller prøve å finne noen som aksepterer din personlighet og væremåte. Kanskje han er ganske lik deg selv, og tar det mer med ro.

Anonymkode: 482df...b45

[AnonymBruker]

Du er ikke avbalansert, du er konfliktsky. 

Anonymkode: 9f68a...54e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Du er ikke avbalansert, du er konfliktsky. 

Anonymkode: 9f68a...54e

Hvilken konflikt? Det er jo ingen konflikt der; bare mennesker som ikke er helt kompatible.

Anonymkode: 482df...b45

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan beskrives mye som deg, i at jeg er avbalansert, har mine egne interesser, er ikke needy og er svært omgjengelig og enkel å være med, i og med at jeg er omtenksom, høflig og en god lytter. Vennlig nysgjerrig og hyggelig. Jeg vil egentlig bare kalle det godt oppdratt og hyggelig, samt å stå ganske sterkt i seg selv. 

Jeg har også vært en magnet på menn med problemer du nevner, og jeg tror det er min vennlighet og styrke de ble tiltrukket av, som om det var en kilde de kunne drikke det de trenger av, men på en egoistisk og utnyttende måte, siden de ikke hadde tilsvarende stabilitet og trygghet i seg selv. 

Jeg har utallige førstedater der jeg allerede da endte opp med å lytte til alt fra vond barndom til fæle ekser. Kjempehyggelig date mente samtlige slike menn, og synes det var forferdelig dumt at jeg ikke ønsket flere dater. De menn som var bedre på å holde slikt tilbake i starten kom med det samme etter noen dater, og de som var såpass gode til å holde det tilbake til det ble forhold druknet meg i det straks vi var litt etablert. 

Jeg måtte ta et selvoppgjør etter noen år med å tiltrekke meg slikt, og kom frem til at jeg rett og slett måtte bli mindre villig til å være hobbypsykolog, og flinkere til å sette grenser og kreve gjensidighet i omtanke, å bli lyttet til også, og ikke være så dumsnill i å være selvgående selv, men "krykke" og kilde til omtanke for menn. Det ble bare utnyttet, og selv om jeg er vennlig og omtenksom av natur er jeg virkelig ikke interessert i å ha en slik rolle. Så jeg måtte lære meg å sette grenser og stille krav. 

Sannheten er at jeg har opplevd mye mer graverende ting i livet enn det flere av disse mennene gnaget på til det uttømmende og kjedsommelige, men det fikk de aldri med seg, i sitt ønske om å bli lyttet til, få forståelse og omtanke. Jeg gnager bare ikke på det, og har innstillingen at dumme ting skjer, og det er så normalt at det må man takle lære av og gå videre. Jeg er oppdratt til å være vennlig, høflig og lyttende, men inni meg fnyser jeg av menn som "Har blitt såret tidligere, så stakkars stakkars meg!" Jeg har hørt den historien utallige ganger. Den UNNSKYLDNINGEN for å være ok i å gi like mye som man krever, og for å manipulere andre til å gi trøst og omtanke de ikke evner/vil gi tilbake, vil jeg si. 

Så jeg måtte lære meg å sette grenser for slikt, og da ble det også slutt på at menn utnyttet min vennlighet på slike måter. 

Jeg har egentlig konkludert med at mennesker tenderer til å være svært selvopptatte dersom de ser muligheter for å være det. De samme mennesker kan også oppføre seg bedre og mer gjensidig dersom de skjønner at det er et krav, så det var egentlig meg selv jeg måtte endre, fra å tilsynelatende være en de bare kunne øse sitt over til å være en menn forstår at de ikke kan bruke på den måten. Jeg skriver tilsynelatende, fordi de tydeligvis trodde det var ok, men jeg mistet jo interesse for dem som mann når de begynte slik. Så fikk de sjokk når jeg sa takk for meg, for det så de ikke komme, så hyggelig som "vi" hadde det sammen. Hvilket egentlig var så hyggelig de hadde det. 

Når jeg begynte med å skjære av når menn ville øse sin historie over meg, og lærte meg floksler som "Ja vi har alle vårt!", istedenfor å være høflig (og egentlig ufrivillig) lytter til alt mulig, så ble det slutt på slikt. Anbefales! 

Anonymkode: 738ca...e01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Du er ikke avbalansert, du er konfliktsky. 

Anonymkode: 9f68a...54e

Jeg skrev også i HI at jeg sikkert har noen drag av konfliktskyhet, men det er virkelig ikke hovedproblemet mitt og jeg har ikke dårlig selvtillit eller unngår å si det jeg mener om jeg bør. Jeg ser derimot ikke noe poeng i å flisespikke eller oppsøke trøbbel med verken menn eller kvinner i livet mitt. Jeg er definitivt mye mer avbalansert enn konfliktsky, for å si det sånn. Det plager meg ikke å snakke ut om reell problematikk, men det er ikke naturlig for meg å dumpe problemene mine på andre mennesker jeg knapt kjenner/kun har datet noen ganger. Det er veldig mange som tydeligvis synes det er helt prima å dumpe alle plagene sine på andre, tidlig og ofte, slik som AB under her beskriver! 

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen. Jeg kan beskrives mye som deg, i at jeg er avbalansert, har mine egne interesser, er ikke needy og er svært omgjengelig og enkel å være med, i og med at jeg er omtenksom, høflig og en god lytter. Vennlig nysgjerrig og hyggelig. Jeg vil egentlig bare kalle det godt oppdratt og hyggelig, samt å stå ganske sterkt i seg selv. 

Jeg har også vært en magnet på menn med problemer du nevner, og jeg tror det er min vennlighet og styrke de ble tiltrukket av, som om det var en kilde de kunne drikke det de trenger av, men på en egoistisk og utnyttende måte, siden de ikke hadde tilsvarende stabilitet og trygghet i seg selv. 

Jeg har utallige førstedater der jeg allerede da endte opp med å lytte til alt fra vond barndom til fæle ekser. Kjempehyggelig date mente samtlige slike menn, og synes det var forferdelig dumt at jeg ikke ønsket flere dater. De menn som var bedre på å holde slikt tilbake i starten kom med det samme etter noen dater, og de som var såpass gode til å holde det tilbake til det ble forhold druknet meg i det straks vi var litt etablert. 

Jeg måtte ta et selvoppgjør etter noen år med å tiltrekke meg slikt, og kom frem til at jeg rett og slett måtte bli mindre villig til å være hobbypsykolog, og flinkere til å sette grenser og kreve gjensidighet i omtanke, å bli lyttet til også, og ikke være så dumsnill i å være selvgående selv, men "krykke" og kilde til omtanke for menn. Det ble bare utnyttet, og selv om jeg er vennlig og omtenksom av natur er jeg virkelig ikke interessert i å ha en slik rolle. Så jeg måtte lære meg å sette grenser og stille krav. 

Sannheten er at jeg har opplevd mye mer graverende ting i livet enn det flere av disse mennene gnaget på til det uttømmende og kjedsommelige, men det fikk de aldri med seg, i sitt ønske om å bli lyttet til, få forståelse og omtanke. Jeg gnager bare ikke på det, og har innstillingen at dumme ting skjer, og det er så normalt at det må man takle lære av og gå videre. Jeg er oppdratt til å være vennlig, høflig og lyttende, men inni meg fnyser jeg av menn som "Har blitt såret tidligere, så stakkars stakkars meg!" Jeg har hørt den historien utallige ganger. Den UNNSKYLDNINGEN for å være ok i å gi like mye som man krever, og for å manipulere andre til å gi trøst og omtanke de ikke evner/vil gi tilbake, vil jeg si. 

Så jeg måtte lære meg å sette grenser for slikt, og da ble det også slutt på at menn utnyttet min vennlighet på slike måter. 

Jeg har egentlig konkludert med at mennesker tenderer til å være svært selvopptatte dersom de ser muligheter for å være det. De samme mennesker kan også oppføre seg bedre og mer gjensidig dersom de skjønner at det er et krav, så det var egentlig meg selv jeg måtte endre, fra å tilsynelatende være en de bare kunne øse sitt over til å være en menn forstår at de ikke kan bruke på den måten. Jeg skriver tilsynelatende, fordi de tydeligvis trodde det var ok, men jeg mistet jo interesse for dem som mann når de begynte slik. Så fikk de sjokk når jeg sa takk for meg, for det så de ikke komme, så hyggelig som "vi" hadde det sammen. Hvilket egentlig var så hyggelig de hadde det. 

Når jeg begynte med å skjære av når menn ville øse sin historie over meg, og lærte meg floksler som "Ja vi har alle vårt!", istedenfor å være høflig (og egentlig ufrivillig) lytter til alt mulig, så ble det slutt på slikt. Anbefales! 

Anonymkode: 738ca...e01

Takk for et veldig godt svar med mye gjenkjennelse! Du beskrev flere menn jeg kjenner, selv noen jeg absolutt ikke har datet- og det er sikkert slemt og generaliserende men jeg ser dette mye oftere hos gutta enn hos venninner og andre kvinner. Dette med å både snakke om livserfaringer de fleste har, som om man har overlevd et terrorangrep som ingen andre kan forstå omtrent, mens det er helt vanlige ting som samlivsbrudd eller sykdom.

Det koker vel ned til det du sier om å sette grenser. Det er greit nok å være tålmodig og ikke så oppfarende når ting skjer, men det er jo rett og slett irriterende å være på så ulik bølgelengde som det man opplever med de som egentlig har dårlig selvinnsikt når de mener at man har hatt det så koselig sammen (fordi de fikk traumedumpe på deg en hel kveld lol) mens du selv egentlig sitter igjen med å tenke "hjelpes".

Anonymkode: 4d414...b85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Hvilken konflikt? Det er jo ingen konflikt der; bare mennesker som ikke er helt kompatible.

Anonymkode: 482df...b45

Å være konfliktsky er et personlighetstrekk der man sliter med å stå for det man vil så lenge ikke alle andre vil det samme. 

Anonymkode: 9f68a...54e