Positive endringer ved vektøkning etter anoreksi

[AnonymBruker]

Jeg har anoreksi og er veldig undervektig, og noe av det vanskeligste med å skulle bestemme seg for å bli bedre er det å gå opp i vekt. Dere andre som har hatt anoreksi og vært undervektige, merker dere noen positive endringer når dere gikk opp i vekt? Feks i forhold til hvordan dere føler dere fysisk og psykisk, relasjoner til andre, hva enn det måtte være. Kanskje det kan være til litt motivasjon ❤

Anonymkode: d8241...e62

[AnonymBruker]

Jeg følte jeg ble mer robust / motstandsdyktig for livet generelt. At jeg tålte mer uten å falle sammen mentalt. Jeg taklet etterhvert følelser mye bedre, og sluttet med selvskading. 

Jeg orket mer fysisk og gikk ikke brått tom for energi når jeg var i aktivitet. 

Jeg fikk etterhvert et mye bedre selvbilde, og følte jeg fikk smalere midje, siden jeg fikk mer timeglass figur. Det var en positiv sideeffekt. 

Følte meg generelt mer tilstede i meg selv og i stand til å ta valg som er bra for meg, og livet jeg vil ha. Klare å planlegge fremover, se mål, muligheter og kunne drømme 😊☀️ 

Stor klem til deg 💖

Anonymkode: aafdc...f5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg følte jeg ble mer robust / motstandsdyktig for livet generelt. At jeg tålte mer uten å falle sammen mentalt. Jeg taklet etterhvert følelser mye bedre, og sluttet med selvskading. 

Jeg orket mer fysisk og gikk ikke brått tom for energi når jeg var i aktivitet. 

Jeg fikk etterhvert et mye bedre selvbilde, og følte jeg fikk smalere midje, siden jeg fikk mer timeglass figur. Det var en positiv sideeffekt. 

Følte meg generelt mer tilstede i meg selv og i stand til å ta valg som er bra for meg, og livet jeg vil ha. Klare å planlegge fremover, se mål, muligheter og kunne drømme 😊☀️ 

Stor klem til deg 💖

Anonymkode: aafdc...f5c

Deler denne ❤ jeg må fremdeles veie fot og i mot for om det var verdt å gå opp i vekt, og jeg må ta bevisste valg hver dag ift kost og trening. Men nå, etter 18 lange år!!! klarer jeg å se det positive med å være normalvektig. Jeg fungerer i jobb, jeg har fått barn og fungerer som mamma og jeg takler den aktive hverdagen. Av og til savner jeg tiden som syk og mager, men det er i de periodene jeg er mest sliten av å måtte jobbe for å takle/godta meg selv. 

Jeg ville ikke byttet denne friske kroppen mot den magre syke og ikke orket hverdagslivet. Tenk å få være frisk nok til å oppleve det å få barn, tidsklemma, være en del av et arbeidsmiljø og andre sosiale settinger 😊

Anonymkode: 4d453...4f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Deler denne ❤ jeg må fremdeles veie fot og i mot for om det var verdt å gå opp i vekt, og jeg må ta bevisste valg hver dag ift kost og trening. Men nå, etter 18 lange år!!! klarer jeg å se det positive med å være normalvektig. Jeg fungerer i jobb, jeg har fått barn og fungerer som mamma og jeg takler den aktive hverdagen. Av og til savner jeg tiden som syk og mager, men det er i de periodene jeg er mest sliten av å måtte jobbe for å takle/godta meg selv. 

Jeg ville ikke byttet denne friske kroppen mot den magre syke og ikke orket hverdagslivet. Tenk å få være frisk nok til å oppleve det å få barn, tidsklemma, være en del av et arbeidsmiljø og andre sosiale settinger 😊

Anonymkode: 4d453...4f6

 

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg følte jeg ble mer robust / motstandsdyktig for livet generelt. At jeg tålte mer uten å falle sammen mentalt. Jeg taklet etterhvert følelser mye bedre, og sluttet med selvskading. 

Jeg orket mer fysisk og gikk ikke brått tom for energi når jeg var i aktivitet. 

Jeg fikk etterhvert et mye bedre selvbilde, og følte jeg fikk smalere midje, siden jeg fikk mer timeglass figur. Det var en positiv sideeffekt. 

Følte meg generelt mer tilstede i meg selv og i stand til å ta valg som er bra for meg, og livet jeg vil ha. Klare å planlegge fremover, se mål, muligheter og kunne drømme 😊☀️ 

Stor klem til deg 💖

Anonymkode: aafdc...f5c

Tusen takk for at dere deler💕 det er så vanskelig å skulle gi slipp, det å holde på spiseforstyrrelsen oppleves jo som alt, men så orker jeg heller ingenting fungerer ikke i livet i det hele tatt og kan aldri være med på noe, oppleve noe eller ha noe sosialt liv. Og hva betyr det egentlig da..

Anonymkode: d8241...e62

[AnonymBruker]

Jeg hadde anoreksi hele ungdomstiden. Nå er jeg førti år og det er tjue år siden jeg ble frisk. Jeg har ikke savnet sykdommen en dag. Det jeg kan si er at det er lurt å våge å arbeide med følelser og behov. Anoreksien er der av en grunn, den dekker et behov, i de fleste tilfeller. Dvs noe i livet ditt er ikke eller har ikke vært godt nok. Noe gjorde at anoreksien utviklet seg. For meg handlet det aldri om ønsket om å være tynn primært. Får du tak i ditt egentlige problem, vil du ikke ha behov for eller bruk for anoreksien lengre. Jeg har tre barn og fungerer i jobb. Har gode venner. Alt dette hadde ikke vært mulig om jeg ikke våger meg ut av undervekten den gangen jeg bestemte meg for å forsøke å være modig nok til å være normalvektig. Jeg har en annen psykisk lidelse i dag. Men det står jeg fint i med litt hjelp innimellom. Prøv å snakke med noen. Anoreksi er er fengsel. Det er mye bedre utenfor.

Anonymkode: 79830...5f9

[AnonymBruker]

Ja ❤️ Jeg følte meg mye friskere, mer energi, mindre smerter i kroppen, og etterhvert begynte jeg å like kroppen min bedre, følte meg mer kvinnelig og fin med former. For meg tror jeg mye av anoreksien lå i at jeg skammet meg over kvinnelige former og det å bli seksualisert, så jeg pakket inn kroppen min og ville ikke ha oppmerksomhet men når jeg ble eldre så endret noe seg i hvordan jeg så på det. Jeg hadde da vært i feministisk nettverk i noen år og lært å slippe den skammen men heller eie og være stolt av at jeg er kvinne, dey var mye fokus på kroppspositivsme hvor jeg lærte å se det vakre i tkl og med veldig overvektige damer som gjorde at jeg begynte å forstå at det ikke var ille med mer fett på kroppen, jeg omgikk bare støttende bra damer og ble rett og slett mer glad i meg selv så jeg sluttet med sultingen og selvskadingen

Håper du også blir frisk ❤️

Anonymkode: 487c7...fac

[AnonymBruker]

Jeg fikk mye bedre kognitive evner. Noe som egentlig overrasket meg, fordi jeg trodde ikke at undervekten/underernæringen påvirket mine kognitive evner i den grad. Jeg ble plutselig "smartere" og fikk bedre karakterer på studiet uten å legge inn mer innsats. Det ble bare plutselig enklere. Det samme gjaldt andre områder av livet hvor mer abstrakt tenkning, evne til å se sammenhenger, forstå ting osv var en fordel. Jeg lærte raskere også. Jeg var ikke engang klar over at jeg hadde blitt så mye "dummere" av underernæring og undervekt. Jeg begynte også å tenke at jeg var penere med litt kvinnelige former og fett på kroppen og i ansiktet. Jeg så utmagret og syk ut, og det var virkelig ikke pent. Jeg så det ikke før jeg hadde gått opp i vekt. Jeg var ikke interessert i å bli "dum" igjen ved å gå ned i vekt nok en gang, så jeg så meg aldri tilbake. Det er ikke verdt det. Anoreksien er ikke verdt alt den tar fra deg. Livet er så mye mer. Det blir også mye lettere etter hvert. Jeg bryr meg ikke så mye lenger, og spiser hva jeg vil. Jeg trives med å være normalvektig, men jeg følger av og til med på vekten for å se om jeg går opp eller ned i vekt. Jeg trives på den vekten jeg er på nå. Jeg spiser likevel hva jeg vil, når jeg vil. Jeg prøver selvfølgelig å ha et sundt kosthold som alle andre, så jeg spiser ikke masse godteri hver dag, men jeg nekter meg ingenting heller. Akkurat det tror jeg er helt normalt. Å tviholde på anoreksien er helt meningsløst, og uansett hvor vondt vektoppgang føles så er å snu tilbake mye verre. For hvorfor har det så mye å si egentlig? Hvorfor har utseende så mye å si at man er villig til å ødelegge resten av livet på grunn av det? Jeg vet at anoreksi handler om mye mer, men de anorektiske tankene går ut på akkurat de tingene. 

Anonymkode: 0ed05...cdc