Ubehagelige og deprimerende tanker forfølger meg.

[AnonymBruker]

Jeg gaddenes vond tid der jeg vokste opp. Hele barn og ungdomstiden. Nå bor jeg i Oslo. Men hender seg jeg drar til familien på hjemstedet. Jeg blir lei meg og får tilbake samme følelsen når jeg tar toget gjennom distriktet. Det er så mange triste avsidesliggende hus. Jeg forstår ikke hvordan folka der kan være lykkelige. Og mange av de som mobbet meg bor i området. Jeg synes det er bra at de holder seg der. 
Selv har jeg bodd forskjellige steder. Men jeg valgte en vei som ikke er særlig lett, men som jeg trives med. Jeg lurer på hvordan jeg klarte å overleve den tiden jeg faktisk bodde der. Jeg er redd for at det skal skje en krise i Norge så jeg mister jobben jeg har og kanskje ikke kan bo i Oslo mer. Jeg er livredd for å måtte flytte eller havner i samme distriktet igjen og må forbli i en jobb jeg ikke trives i, med folk jeg ikke trives med. Livet kan man bare avslutte selv om man vil, men så lenge man lever, straffes man med å måtte jobbe der man ikke trives. Det ER altså ikke slik nå, men tanken forfølger meg. Jeg vet at jeg kan komme i faresonen for å avslutte mitt, om jeg skulle havnet der. Jeg skriver dette for å poengtere at miljøet har alt å si for trivsel i livet. Kontrasten er helt ekstrem, om jeg ser på opplevelsene mine senere i livet vs fortiden min. Jeg vet også at enkelte fra fortiden min håper at jeg ikke lykkes og mener jeg sikter for høyt. Jeg ser så ned på de, fordi de er fornøyd med å leve på dette triste stedet. Det kjennes som jeg har vunnet fordi jeg kom meg vekk, men ser med skrekk på hva som hadde skjedd om Jeg ikke gjorde det. Jeg hadde mest sannsnylig ligget under jorden. 

Anonymkode: 7886b...2f7

[AnonymousBruker]

Dette hørtes ikke noe godt ut. Jeg forstår tankene dine, fordi jeg er i samme boble, men har ikke kommet så langt at jeg har flyttet enda. Stedet jeg fortsatt bor, har alle stedene og skolene jeg har gått på der tida har vært helt forferdelig trist og vond. I 7., 8. og 10.klasse hadde jeg ganske alvorlige depresjoner der jeg ikke orket å leve lenger, og levde bare for mamma og pappa - ingenting annet. Jeg har det bedre i dag, men gleder meg veldig til å flytte langt vekk herifra for det. 

Jeg tenker at du burde fokusere på det som gir deg glede, fordi det virker som at de vonde tankene dine påvirker realiteten for mye. Det vil si at tankene "endrer" minnene til noe enda vondere enn det er (føler det selv), selv om det var virkelig vondt akkurat der og da. I dag, her og nå, prøv å være i øyeblikket og tenk på de små detaljene som gir glede. Høres veldig filosofisk ut, men tro meg; det hjelper jo bedre og oftere du gjør det! Det var nettopp det som fikk meg ut av de vonde tankene mine i hvert fall. 

Går du på noen antidepressivaer som kan hjelpe deg, eller er det noe du vil holde deg unna? For min del, vil jeg påstå at de reddet livet mitt.