Du som har blitt frisk av fødselsdepresjon

[AnonymBruker]

Jeg er nokså sikker på at jeg har en fødselsdepresjon - gråter daglig, føler at fremtiden er helt håpløs og uten mening, kjenner meg tom og klarer ikke å glede meg over noe. Tar vare på babyen min (3 måneder) så godt jeg kan. Er veldig glad i henne og hun får alt hun trenger. Men kjenner jeg blir mer og mer apatisk. Når jeg lukker øynene mine for å sove, ser jeg masse svarte skygger og jeg får tvangstanler om at noen er stygge med babyen min og at jeg ikke kan hjelpe. Aller helst vil jeg forsvinne - det eneste som holder meg igjen er at jeg ser hvor avhengig babyen er av meg.

Den siste uken har babyen begynt å roe seg mer med far. Dette er helt nydelig å se på og det er kjempefint at de begynner å få et nært og godt forhold. Men i dag så begynte jeg å kjenne på tanken om at "Nå er det ingen grunn for meg å bli her lenger". Nå har babyen faren sin, så babyen kommer til å få det babyen trenger - mens jeg i større og større grad bare kjenner på tomhet og ofte bare sitter og ser stille på babyen mens den leker i babygymmen (babyen kan ligge og underholde seg selv ganske lenge, men tidligere har jeg alltid ligget der og "vært med").

Jeg er ikke redd for at jeg skal skade babyen fysisk - men jeg er litt redd for mitt eget hode. Og jeg blir redd når jeg kjenner på at tanken og lysten til å forsvinne blir sterkere nå som jeg ser at far og baby klarer seg fint på egenhånd.

Jeg har vurdert å ta kontakt med fastlegen, men samtidig så kjenner jeg på en motløshet når det kommer til å eventuelt skulle behandle depresjonen. Vet ikke om det er et symptom, men jeg ser bare ikke poenget - livet er bare meningsløst uansett, så hvorfor gidde? Hva skal liksom hjelpe meg?

Det skal nevnes at jeg har god erfaring med behandling fra før av - har tidligere vært i psykiatrien lenge pga. bl.a. PTSD og anoreksi. Så jeg vet hva det går ut av og jeg har fått god hjelp før. Nå derimot ser jeg ikke poenget.

Hvordan behandlet du din fødselsdepresjon?

Anonymkode: 1714d...aea

[AnonymBruker]

Ble sykmeldt, far tok permisjonen og gikk i jevnlige samtaler med jordmor/helsesykepleier på helsestasjonen. Bare for å ha noen å prate med.

Anonymkode: 1a41f...c56

[AnonymBruker]

Avsnitt 2 er som å lese om meg selv. Har vært hos jordmor og fastlege for samtaler, men er henvist til psyk og fastlegen har luftet tanken om medisiner. Har gått slik i omtrent 8 måneder (både før og etter fødsel), så håper selv det er hjelp å få. Skaff hjelp! Du taper ingenting på det 🤞🏼 lykke til

Anonymkode: d260d...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ble sykmeldt, far tok permisjonen og gikk i jevnlige samtaler med jordmor/helsesykepleier på helsestasjonen. Bare for å ha noen å prate med.

Anonymkode: 1a41f...c56

Takk for at du delte ♥️

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Avsnitt 2 er som å lese om meg selv. Har vært hos jordmor og fastlege for samtaler, men er henvist til psyk og fastlegen har luftet tanken om medisiner. Har gått slik i omtrent 8 måneder (både før og etter fødsel), så håper selv det er hjelp å få. Skaff hjelp! Du taper ingenting på det 🤞🏼 lykke til

Anonymkode: d260d...944

Lykke til til deg også, håper det blir bedre ♥️

Flere som kan dele litt?

- ts

Anonymkode: 1714d...aea

[AnonymBruker]

Jeg hadde det nesten på samme måte med min første. 

Jeg fikk først angst, med katastrofetanker. Så for meg at jeg feks klikket og ristet babyen osv. Var jo evig glad i småen, men den enorme kjærligheten ble bare om til angst rett og slett. Deretter fikk jeg depresjon som følge av all angsten (som deg var jeg redd for mitt eget hode og tankene). Jeg snakket med helsesøster om det, og hun kom hjem til meg ukentlig et par mnd for en prat. Det hjalp mye, men ikke nok. Når baby var året gikk jeg til lege, og jeg burde gått tidligere for all angsten og depresjonen hadde fått skikkelig rotfeste og det tok tid å bli frisk. 

Anbefaler deg derfor å bestille legetime asap. Send en melding til legen på helsenorge eller få din mann til å ringe om du mangler gutset til å gjøre det selv. Få behandling NÅ, og ikke vent til det blir verre!!

I mellomtiden kan du begynne å gå daglige turer, det gjør deg ikke frisk, men det hjelper litt. Ut i frisk luft og gjerne i skog og mark.

Anonymkode: 8faa5...a56

[AprilLudgate]

I ditt tilfelle vil jeg jo si det sklir over i en alvorlighetsgrad hvor det bør følges opp med medisinering i tillegg til samtaleterapi.

Jeg plages mest av angst og hadde ingen påbegynnende selvmordstanker, men i ettertid ser jeg at jeg nok med hell kunne forsøkt lavdose ssri. Hverdagen hadde absolutt blitt bedre da.

Har venner som har vært der du er nå, og fordi de ikke oppsøkte hjelp for noen år senere ble det bare hengende i til de fikk medisinering og samtaler.

Husker spesielt denne ene jeg forsøkte litt å hinte veldig sterkt om at «du har ikke vurdert medisiner da», og hun var veldig sta på at det sikker ikke ville virke/bare negative bivirkninger osv (pga et mislykka forsøk med ett preparat mange år før).

Men hun prøvde et annet preparat i samarbeid med DPS, og det hadde super virkning. Ting ble helt fint, helt greit - ikke selvmordstanker lengre og den fysiske og psykiske kapasiteten økte godt. 
 

Jeg merket stor forskjell. Og det har jeg sett på flere venninner med fødselsdepresjon. 
 

Men ja: jeg tok kontant med helsestasjon/fastlege og fikk henvisning til lavterskeltilbud hos DPS. Ble prioritert fordi gravid/nybakt forelder. Før dette sendte jordmor meg til psykiatrisk sykepleier på helsestasjonen, supert tilbud  Husker jeg følte meg dum som måtte dit, inntil jeg skjønte at de timene der var høy rift om. 

Prøvde selv ikke medisiner (kunne gjerne gjort det for å slippe så jækla mye strev), men for meg gikk det over når jeg sov bedre. Som tok 2-3 år  Burde prøvd søvnmedikamenter og, men jeg hadde en idiotisk aversjon mot alt medikamentelt 🙃 
 

For å oppsummere: vi kom oss alle på bena igjen, de som tok imot også medikamentell hjelp (når det røynet skikkelig på slik det nå gjør hos deg) raskere. Med raskt mener jeg ikke uker, men bare at hverdagen ble lettere. 
 

Glemte å legge til at det var 2 ting som nok hjalp meg mye i tillegg til profesjonell hjelp:

- Pappen tok endel/delte nattevåk 

- Barnet sov kun i trillende vogn, men det betydde jo at jeg da ble gående mye ute i frisk luft og fikk masse dagslys selv på vinterstid. 

 

Endret 23. oktober 2022 av DundreMilfin

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlegen. Nå. Vis hen innlegget du skrev her. 
Jeg hadde fødselsdepresjon, men jeg klarte ikke å be om hjelp. Det angrer virkelig på, depresjonen ville nok gått over tidligere hvis jeg hadde fått behandling. Det er IKKE verdt det. 

Anonymkode: 41540...9d3

[AnonymBruker]

Tja. Jeg var faktisk i behandling på DPS fra før. Skulle egentlig avslutte behandling men så ble jeg gravid og psykologen ville fortsette forebyggende.

Men jeg klarte ikke å være ærlig om hvor dårlig det stod til. Det tok mange måneder før jeg fikk varme følelser for barnet. Før det var det mest angst for at babyen skulle dø, jeg våknet mange ganger i panikk fordi jeg trodde babyen lå under dynen min. Tanker om å gi den bort, om at jeg burde flytte langt bort og at både baby og far ville få det bedre uten meg, om at jeg ville dø. Tanker om at jeg angret veldig på hele greia. Mange fæle følelser, som st jeg ble sint på babyen når den gråt eller ikke ville sove.

Så vet ikke om psykologen skjønte hvor dårlig jeg var, ble i alle fall ikke satt noen diagnose fødselsdepresjon. Jeg begynte i 50% jobb da babyen var 5mnd, det hjalp noe. Og ellers kom det seg gradvis etter hvert som barnet sov bedre. Nå er hun 1,5 og sover som en helt, livet er godt!

Uansett, ikke gjør sånn, vær åpen😅 det er tungt å bli frisk på egenhånd.

Hvis jeg skal gjøre det igjen så vil jeg vurdere å droppe amming eller delamme fra start så far kan ta flere netter. Tror en dårlig start og varig søvnmangel spilte mye inn, jeg tåler det visst dårlig. 

Anonymkode: 3d05c...7a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg hadde det nesten på samme måte med min første. 

(...)

Anonymkode: 8faa5...a56

Takk for at du delte 😊 Snakket du med helsestasjonen først? Jeg fylte ut et rutine-skjema ved 6-ukerskontrollen på helsestasjonen, hvor jeg nok viste antydninger til fødselsdepresjon fordi helsesykepleieren spurte meg litt ut i etterkant. På den tiden trodde jeg at jeg visste årsaken til nedstemtheten, og var derfor innstilt på at jeg kunne finne ut av det på egenhånd. Fikk derfor tilbud om å få en samtale med en familieterapeut på helsestasjonen. Fikk ikke inntrykk av at de hadde så mange andre tilbud enn det. Nå føler jeg at jeg ikke lenger vet grunnen til hvorfor jeg føler det slik jeg føler, og jeg vet ikke hvor det blir riktig å gå - helsestasjon eller fastlege. Føler at jeg har så lite mental energi til overs at jeg ikke kommer til å klare og "kjempe" for meg selv, i tilfelle jeg ikke blir tatt på alvor eller blir forstått.

DundreMilfin skrev (3 timer siden):

 

Takk for at du tok deg tid til å svare ♥️ Jeg er ikke imot medisin - har både gode og dårlige erfaringer med det fra tidligere av, så vet at dårlig erfaring med medisin ikke nødvendigvis betyr at medisinering ikke kan være til hjelp. Selv om jeg foretrekker andre tiltak før medisin.

Føler ikke det skorter på den fysiske energien. Jeg fullammer, trener 3-4 ganger i uka og går tur i flere timer hver dag mens babyen sover i vogna (så lenge det ikke pøser ned). Gjør husarbeid, møter venner/familie et par ganger i uka og har begynt på et par barselaktiviteter. Men siste par ukene så har matlysten gått til bunns så spiser tidvis veldig lite. Kjenner det begynner å tære litt på.

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ta kontakt med fastlegen. Nå. Vis hen innlegget du skrev her. 
Jeg hadde fødselsdepresjon, men jeg klarte ikke å be om hjelp. Det angrer virkelig på, depresjonen ville nok gått over tidligere hvis jeg hadde fått behandling. Det er IKKE verdt det. 

Anonymkode: 41540...9d3

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tja. Jeg var faktisk i behandling på DPS fra før. Skulle egentlig avslutte behandling men så ble jeg gravid og psykologen ville fortsette forebyggende.

Men jeg klarte ikke å være ærlig om hvor dårlig det stod til. (...)

Anonymkode: 3d05c...7a3

Syns også det er vanskelig å skulle be om hjelp og ikke minst å være ærlig om hvordan ting egentlig er. Det var noe jeg slet veldig med sist jeg gikk i behandling også - følte aldri jeg fikk sagt helt ordentlig hvordan jeg hadde det. Jeg er så redd for å høres sutrete ut at jeg selv bagateliserer følelsene mine. Litt sånn "Jeg har det ikke så bra, men det går helt greit altså, sånn er det jo bare."

Håper dere alle har det godt nå ♥️

- ts

Anonymkode: 1714d...aea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 

Syns også det er vanskelig å skulle be om hjelp og ikke minst å være ærlig om hvordan ting egentlig er. Det var noe jeg slet veldig med sist jeg gikk i behandling også - følte aldri jeg fikk sagt helt ordentlig hvordan jeg hadde det. Jeg er så redd for å høres sutrete ut at jeg selv bagateliserer følelsene mine. Litt sånn "Jeg har det ikke så bra, men det går helt greit altså, sånn er det jo bare."

Håper dere alle har det godt nå ♥️

- ts

Anonymkode: 1714d...aea

Ja, jeg har det godt nå! Og det er veldig vanskelig å be om hjelp, det er derfor jeg anbefalte deg å vise legen innlegget du skrev først. Jeg hadde fødselsdepresjon med førstemann. Da jeg skulle få andremann hadde jeg ny fastlege pga flytting. Da fortalte jeg ny fastlege hva som hadde skjedd før, og sa rett ut at hvis jeg fikk ny fødselsdepresjon kunne jeg finne på å lyve til ham. Men jeg ville neppe klare å opprettholde en løgn særlig lenge. Så hvis han følge at noe skurret, måtte han stille noen kritiske spørsmål og ikke gi seg hvis jeg bare sa at «alt er bra». Nå fikk jeg ingen fødselsdepresjon med andremann eller tredjemann, men det var viktig for meg å informere fastlegen om hvordan hjernen mkn fungerer når jeg er syk. Det er nok depresjonen som snakker når du skriver ting som det jeg uthevet i bold.

Anonymkode: 41540...9d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Syns også det er vanskelig å skulle be om hjelp og ikke minst å være ærlig om hvordan ting egentlig er. Det var noe jeg slet veldig med sist jeg gikk i behandling også - følte aldri jeg fikk sagt helt ordentlig hvordan jeg hadde det. Jeg er så redd for å høres sutrete ut at jeg selv bagateliserer følelsene mine. Litt sånn "Jeg har det ikke så bra, men det går helt greit altså, sånn er det jo bare."

Håper dere alle har det godt nå ♥️

- ts

Anonymkode: 1714d...aea

Det er kjempevanskelig... Det gikk jo "greit", liksom, babyen lever, den får mat og ren bleie, noe nærhet... Men man kjenner at det ikke er bra nok og man klarer ikke strekke til. Og for meg en stor sorg over at jeg ikke hadde den riktige morsfølelsen, slik jeg så for meg at det skulle bli.

Det går bra med oss nå, det ble mye lettere for min del da hun ble rundt 1,5 og det løsnet med søvn og diverse. Men vi vurderer nr.2 og jeg er så redd for at det blir samme regla. Håper at jeg i så fall klarer å være ærlig med lege og helsesykepleier dersom det går dårlig.

Anonymkode: 3d05c...7a3

[Christina82]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg til å ta kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Christina82 ,mod

Endret 24. oktober 2022 av Christina82