Depresjon og «ta seg sammen»

[AnonymBruker]

Jeg er dårlig igjen. Men har gjennomgått dette så mange ganger at jeg vet nå hvilke små grep som kan gjøres for å redusere det noen lunde. Men det finnes ingen mirakelkur. Jeg har bare akseptert at jeg har det. Jeg har fått diagnosen hos dps, så jeg er ikke «bare trist». Det er slik hver høst og vinter. Det er kulden, det grå været og mørket som kommer. Alt blir stille og dødt. Men så var det dette med folks syn på sykdommen. Alle har jo noe, og jeg fikk depresjon. Men er det fler enn meg som føler at en del ikke helt aksepterer deg når du har det? Selv om folk forstår mer rundt dette nå, så er det fremdeles mange som ikke forstår. Jeg blir ikke kjeftet på, men kan bli møtt med kommentarer på at jeg ikke er så sliten som jeg tror, «du vil ingenting», «er du ikke i form?» «får du vært aktiv?» og her inne leser man stadig vekk sånn som «ta deg sammen! Folk sulter her i verden! Det er krig i Ukraina!» og dette gir meg dårlig samvittighet for å ha det sånn. Men nå er jeg sånn at jeg blir mer egoistisk. Jeg orker ikke bruke tid for lenge med mange, jeg blir ikke motivert av det samme jeg ble for bare litt siden, interessene mine fader litt og alt kjennes kjedelig. 

Anonymkode: 2020f...1d1

[AnonymBruker]

Folk glemmer at det er ikke en konkurranse i å ha det verst. 

Anonymkode: 27dc8...3ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Folk glemmer at det er ikke en konkurranse i å ha det verst. 

Anonymkode: 27dc8...3ea

Nja. Er ikke omringet av folk som konkurrerer akkurat, det er heller manglende forståelse for at vi har forskjellige ting og behov.

Anonymkode: 2020f...1d1

[AnonymBruker]

Ingen kunne forstå at jeg var deprimert heller, jeg hadde jo alt. 

Hus, mann, friske barn, god økonomi og "alt på stell". 

Men, det som hjalp meg til slutt, var faktisk å ta meg sammen. Men det gjorde jeg på mine premisser, på min måte og i mitt tempo. Etter to år med kjemping mot tunge dager, så jeg endelig lyset. Og har, så langt, etter sju år som glad, ikke sett mørket igjen. 

Eller kanskje det var flaks, karma eller skjebnen, ikke vet jeg. Men jeg anser meg som frisk og glad igjen etter 35 år med depresjon. 

Anonymkode: 2fa1a...2ab

[Egvilværeanonym]

Skjønner deg veldig. Her inne på KG kan det sees ut som at det er konk i å ha det verst. Alltid noen som har det verre enn en selv, men det hjelper ikke personen med depresjon. Jeg har selv tilbakevendende depresjoner. Det kan gå flere uker, måneder og år mellom hver depresjons periode og har nå hatt relativt greit selv i 1år uten antidepressiva. Greien er at jeg er ufør også, noe som tilsier at jeg kan ta hver dag som den kommer og jeg slipper stress, press, krav etc. Det er noe av det som gjør meg dårlig - klarer ikke at folk har forventninger og krav til meg. Jeg blir faktisk psyk av det. 
Ellers så er jeg veldig heldig mtp at venner og familien min faktisk forstår dette og respekterer dette, da mange i min familie har eller går gjennom det selv. Samtlige har faktisk gått gjennom depresjon selv. 
 

Jeg håper du bare tar tid til å bare være. Ta tid til deg og det du trenger, ikke hva alle andre trenger. Depresjon er så jævlig og jeg har kjent på følelsen, selv om den heldigvis ikke har satt seg i meg enda, men det er det som er med tilbakevendende depresjoner; den kan komme i morgen eller neste uke. Jeg må bare selv ta en dag av gangen. 

[AnonymBruker]

Når jeg er deprimert er jeg ikke egentlig sliten, jeg bare mangler motivasjon. Alt jeg gjør må gjøres på viljestyrke, og det gjør meg sliten. Jeg har den fysiske energien, jeg bare mangler den mentale energien til å gjøre noe.

Jeg tar meg sammen masse når jeg er deprimert. Hver eneste gang jeg går på do, forlater senga, henter meg noe å drikke eller ordner mat må jeg ta meg sammen.

Mine depresjoner er heldigvis veldig kortvarige, så jeg klarer å leve med dem. De er heller ikke alltid så kraftige, nå som jeg kjenner dem og kan ta grep når de er på vei. 

Anonymkode: ad772...c13

[Snertensnella]

Du er kortvarig deprimert? Jeg skjønner ikke helt… 

Jeg kjenner til tanken din, den er ikke uvanlig. Men å tro at andre har motivasjonen til å utføre alt mulig!? 
Depresjon handler IKKE om vilje og viljestyrke. Da synes jeg du skal lese deg opp. 
Du virker bare umotivert…

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Når jeg er deprimert er jeg ikke egentlig sliten, jeg bare mangler motivasjon. Alt jeg gjør må gjøres på viljestyrke, og det gjør meg sliten. Jeg har den fysiske energien, jeg bare mangler den mentale energien til å gjøre noe.

Jeg tar meg sammen masse når jeg er deprimert. Hver eneste gang jeg går på do, forlater senga, henter meg noe å drikke eller ordner mat må jeg ta meg sammen.

Mine depresjoner er heldigvis veldig kortvarige, så jeg klarer å leve med dem. De er heller ikke alltid så kraftige, nå som jeg kjenner dem og kan ta grep når de er på vei. 

Anonymkode: ad772...c13

Kjenner meg igjen i det du skriver, jeg er mentalt sliten og alt er et ork. Jeg er deprimert nå pga en situasjon som har oppstått i livet mitt - og som jeg har vanskelig for å stå i. Det er grusomt å bli deprimert, og jeg har begynt på antidepressiva - venter veldig på mer effekt, gått på de i snart 5 uker - så føler meg litt bedre, men hver morgen er en kamp mot mørket og jeg hater det. Grusomt å ikke fungere på jobb, hjemme eller som mor. Tankekjør hele døgnet. Jeg jobber hardt for å komme ut av situasjonen eller akseptere at sånn er livet nå - men det er ikke lett.  Ingenting gleder meg lenger, jeg har ingen motivasjon til å gjøre noe - bare det å gå på butikken drøyer jeg lengst mulig, sulter heller. Forferdelig trasig å ha det sånn - jeg kjenner ikke meg selv igjen. Klamrer meg til håpet om at ting blir bedre!

Anonymkode: 916a6...02f

[AnonymBruker]

Har både slitt med perioder med angst//depresjon og har adhd. Har hele livet fått høre ‘ ta deg sammen’. ‘Du jobber deg ikke hardt nok ut av det’ ‘ Du må jobbe med innstillingen din’ ‘skjerp deg’

Det jeg mistenker de ikke forstår er at dette ligger i hodet vårt. En defekt kan det vel nesten kalles. Depresjon skyldes mangel på eller ubalanse i serotonin nivåer i hjernen. Hjernen trenger tilførsel av serotonin eller stabilisere det. Uten er det faktisk i mange tilfeller helt umulig å bare ‘skjerpe seg’. Bare slutte med å være deprimert liksom. KNIPS! Glad og lykkelig igjen. 

Hadde det vært mulig hadde jo ingen hatt denne diagnosen. 

Ts har du prøvd å få opp nivåene med dopamin? Det stabiliserer serotonin. Lek med barna kan være en slik ting. Det utløser også oxytocin som igjen også regulerer serotonin. Hos meg funker litt trening og sukker ganske bra. Men det gjelder å komme i gang fort nok. Har det gått for lang tid uten å øke dopamin og med lavt serotonin, så blir mørket mørkere og bakken brattere å kravle seg oppover. 

Anonymkode: 95b66...1b4