Må du gifte deg?

[Gjest Machogrande]

Picture this: Du har funnet drømmemannen (trodde du). Kjærlig, snill (men ingen pudding), initiativrik, ja i det hele tatt rik, bra utdannet, kjekk, killersmil, sporty, kulturell, har kule venner, er dyp, er overflatisk, ja full pakke. But there is a catch...

Han vil ikke gifte seg? Dæven.

Skal du miste denne gyldne anledningen til å kle deg ut som prinsesse, ha stort party, skaffe deg trygghet, spise kake etc. bare fordi denne dusten ikke vil/har motforestillinger mot denne superfine tradisjonen? Ville DU forlatt ham?

Akkurat hva er det viktigste med å gifte deg som du ikke kunne fått som samboer? Er kjolen viktigst? Eller er delt økonomi viktigst? Eller er det følelsen av at mannen ikke vil forlate dere? Eller er det kanskje noe annet? Skikkelig ærlige svar søkes.

[Gjest gjest1]

Ikke noe problem for meg i hvert fall.

Vel var jeg gift, men det gjorde vi for å få bedre vilkår på lån da vi kjøpte rekkehus i sin tid. Eller bedre skattefordeler så vi skulle klare lånet var det vel ja.

Gifter meg neppe igjen om jeg treffer en ny mann.

Men en samboeravtale skal jeg nok ha dersom det blir aktuelt - av hensyn til barn og arv.

[Gjest Gjest]

Av praktiske grunner som nevnt over kan det jo lønne seg å være gift i forhold samboere. Som f.eks. vedrørende skatt og kanskje spesielt dersom det skulle skje den ene noe.

Jeg er personlig vil gifte meg, fordi JEG føler det gir mer trygghet, har jo tross alt stått i kirka og lovet foran Gud at det skal vare livet ut. I tillegg tror jeg at en får Guds velsignelse over ekteskapet ved å gjøre det i kirken. Vil bare påpeke at dette er min mening.

[Gjest Gjesta]

Ville ikke gitt slipp på mitt livs kjærlighet bare fordi han ikke ville gifte seg. Akkurat det er det minst viktige, synes jeg.

[Arkana]

Enig med Violetta. Selv om jeg skal gifte meg med min samboer og ser veldig fram til det, så er det overhodet ikke noe problem å la være, blir bare litt mer papirarbeid.

[Gjest Dalwhinnie]

Jeg ønsker ikke å gifte meg selv heller, så problemet hadde ikke vært stort. MEN: Det som hadde vært viktig var hvorfor han ikke ville giftet seg. Var det fordi han ikke synes ekteskapet som institusjon har noen verdi for han etc, så hadde det vært helt greit. Hadde det imidlertid vært fordi at han ikke føler seg trygg på oss to, at det kanskje kunne dukke opp noe bedre om et par år, da hadde det vært mer problematisk.

[Cata]

Ikke det store problemet her heller. Har nemlig aldri drømt om å gifte meg, og om jeg likevel "måtte" fordi han absolutt ville, så ville jeg argumentert godt for å slippe stort kirkebryllup. Ingen skulle fått se meg som "overpyntet bløtkake" i hvit brudekjole. :hår:

[Lassie]

Som Dalwhinnie skriver, det aller viktigste er kanskje hvorfor han ikke vil gifte seg.

Grunnen til at jeg vil gifte meg, er som Gjest skriver, om praktiske forhold. Særlig hvis vi skulle reist til utlandet for en tid med felles barn. Om noe skulle skje en av oss da, så står den andre sterkere i utlandet med barnet enn om man kun er samboere. Ifølge søsteren til min venninne som akkurat har giftet seg av den årsaken. Bortsett fra det har det ikke så mye å si om jeg er gift eller ikke.

Så mitt livs kjærlighet hadde nok ikke blitt kastet på dør om han ikke ville gifte seg.

[tommeline]

Enig med de over her som nevner en del praktiske forhold. Hadde vi ikke giftet oss hadde vi nok skrevet en samboerkontrakt.

Jeg syns også det er fint å gifte seg, fordi det gir et veldig tydelig signal til alle rundt oss om at vi virklig har tro på at dette skal vare livet ut.

Vi hadde stort bryllup (men jeg var ikke hvit prinsessebrud), men hadde ikke han villet det hadde vi selvsagt ikke gjort det. Men jeg hadde nok hatt et ønske om at vi skulle giftet oss, om så bare enkelt borgerlig uten noe stæsj rundt.

[Linselus]

Jeg tror jeg er litt underlig. Har ikke egentlig noen store tanker om det å gifte meg. Selvom jeg ofte tenker at jeg gjerne vil signalisere overfor nåværende følge at han er mannen i mitt liv.

Men om noen ikke for alt i verden ville gifte seg med meg, er jeg helt sikker på at jeg hadde blitt litt stressa og begynt å lure på hvorfor, samtidig er det mange som setter ord på dette over her: hvorfor er jo det viktige. Drømmemann eller ei, hva hjelper det om han ikke vil ha meg...

[Retz]

Jeg har ikke noen sterke meninger for eller imot ekteskap som institusjon, men jeg fatter ikke poenget med å gifte seg. Treffer man en partner som man vil leve sammen med en stund, i lang tid eller til man dør, så kan man jo bare gjøre det. Når jeg likevel valgte å gifte meg etter mange års samboerskap, så var det fordi det betød mer for samboeren min å gifte seg enn det gjorde for meg å ikke gifte meg. Jeg er altså ikke prinsippielt imot ekteskapet, jeg ser bare ikke vitsen.

[Nita]

Jeg er en skikkelig unge på det område vil gjerne gifte meg og ikke p.g.a. praktiske grunner. Vil føle meg spesiell, ha et spesielt rituale osv......men når det er sagt, behøver ikke være noe tradisjonelt bryllup. Det viktigste for meg er "commitment" og det å lage en dag som er vår egen..sukk

[Gjest Aria]

Jeg vil gifte meg. Både på grunn av økonomiske og andre praktiske grunner, men også fordi jeg vil "fortelle hele verden, at vi har valgt hverandre" Siden dette er ganske viktig for meg, har det vært helt naturlig å ta opp dette før forholdet ble veldig alvorlig, på samme måte som jeg har gjort med tanke på fremtidige barn. Derfor hadde jeg gått i fra han, hvis han plutselig sa at det var uaktuelt for han å gifte seg/få barn, dette er en dealbreaker for mitt vedkommende!

Jeg vil ikke ha noe stort bryllup, vil ha det lite og intimt, gjerne bare med forlovere til stede, så det kommer ikke av noen prinsessedrøm!

[Leo]

Jeg har allerede vært gift to ganger, så for meg er det overhodet ikke viktig lenger. Årsaken til at jeg har giftet meg har vært de juridiske forholdene rundt det å være gift. Ekteskap er rett og slett den ultimate samboeravtale!

Samboeren min har også vært gift og har nok ikke så veldig lyst til å gjenta det.

Sant å si synes jeg samboerskap er en bedre samlivsform fordi det rett og slett er to voksne mennesker som velger å dele hverdagen på godt og vondt. Vil man ikke mer er det i prinsippet bare å pakke kofferten og man trenger ikke å ha noe mer med det mennesket å gjøre. Satt på spissen, velger man partneren på nytt hver dag, siden det ikke er noe annet enn vår egen frie vilje som holder oss sammen.

Når det er sagt, så kommer vi helt sikkert til å gifte oss når vi kommer til det punktet at vi skal få barn og/eller ha felles økonomi/eiendom. Grunnen er at det er den eneste juridiske avtalen som virkelig "holder vann" gjennom alle livets krumspring.

[Gjest Erwin]

Jenter som stresser bryllup er tapere.

[Gjest personlig]

Når jeg var yngre likte jeg godt tanken på samboerskap. Har jo vært samboer flere ganger, har ikke noe imot det. Men da når jeg møtte den personen som helt klart skilte seg ut, den jeg kunne tenke å leve resten av livet sammen med, så ble saken helt annerledes.

Det ble viktig for meg å kunne få "slå fast" at han var helt spesiell, og at jeg ville være "exclusive" for han, være og arbeide i et forhold hvor målet var et partnerskap så lenge som overhodet mulig. Og jeg ville at han skulle føle det samme tilbake. Partnerskap for meg er å ha en likestilt og likeverdig partner, og at vår interesse for forholdet skal stemme overens. Er interessene for forholdet ulikt, så går det ikke, uansett hvor godt man liker hverandre.

Når begge oss to ville at vi begge skulle ta et godt gjennomtenkt valg om vår definisjonen av forholdet vårt, da ble svaret vårt slik: At vi skulle være ærlige, både med hverandre og oss selv, om målet med og innhold i forholdet vårt. Var dette det samme, måtte vi erklære vår enighet i dette. Og da ble jo dette egentlig helt likt et ekteskap! Så da så vi ingen grunn til hvorfor vi ikke skulle gifte oss. Da fikk vi jo i tillegg erklære det for samfunnet, ja hele verden. At det juridisk er fordeler var bare en ekstragave. Vi hadde ikke fest, bare en veldig enkel ikke-pyntet seremoni med våre to forlovere. Men forstår godt at folk vil feire denne enigheten, og sammenkomsten av to personer!

[Heidipia]

Jeg vil ikke ha noe stort bryllup, vil ha det lite og intimt, gjerne bare med forlovere til stede, så det kommer ikke av noen prinsessedrøm!

←

Akkurat slik gjorde vi det.

Giftet oss ikke for selskap,kjole og alle de tingene som følger med et stort bryllup. Synes slike bryllup er både fine og koselige men det er er ikke oss. Vi giftet oss fordi vi ville være gift og vise verden at vi satser på hverandre.En liten kirke, kun vi og forloverne. Intimt og kjempe flott!!!

[Gjest Gjest]

Forlate mannen fordi han ikke vil gifte seg? For noe tull!

[Gjest Gjesta]

For meg er det ikke noe alternativ å leve sammen i evigheter uten å være gift. Så da hadde han ikke vært drømmemannen allikevel.

[Piglet]

Jeg ville ikke ha noe problem med og ikke ha et stort bryllup og kjole og fest og alt det der, og er heller ikke opptatt av og avgi et eller andet løfte. Synes man har lovet det som går ann, når man flytter sammen. Men hvis jeg skulle ha barn, så ville jeg foretrekke et ekteskap, da det sikrer alle parter best. Så i det tilfellet hadde jeg håpet av vi kunne komme frem til et kompromis - som f.eks. en rask tur på rådhuset i lunchpausen. Men det ville nok gått uten også, hvis vi ellers hadde det bra.

Piglet