Fortvilet og deprimert over morsrollen og forholdet

[AnonymBruker]

Er i en fortvilet situasjon, og vet ikke engang hvilket tema jeg skal legge dette under – samliv, eller barn og familie, eller kropp og helse. Jeg begynner å innse at jeg sliter med langvarig depresjon, som startet for fullt da jeg ble gravid. Barnet er nå 3 1/2 år, og følelsen av å være totalt ulykkelig forsvinner ikke. Jeg elsker barnet mitt over alt på jord, han er fantastisk og morsom og intelligent og kjærlig, og vi er veldig tett knyttet til hverandre. Samtidig, var jeg ikke klar for å få barn, og hadde egentlig aldri ønsket meg barn. Jeg er samboer med barnefar, men forholdet vårt er turbulent, han har en del issues som det virker som all verdens terapi, parterapi, veiledning og jobbing ikke kan gjøre noe særlig med. Jeg var på vei til å bryte ut av forholdet da jeg plutselig fikk uplanlagt positiv graviditetstest, og da landet vi (jeg følte meg på et vis overtalt av ham) på å beholde, og jeg bestemte meg for å gi det et forsøk til. 

Nå bor vi rett i utkanten av en by hvor jeg har noen gode venner og fram til nylig har hatt jobb. Kontrakten min gikk nettopp ut, og jeg er fersk arbeidsledig. Jeg vurderer å flytte til en annen by hvor jeg har familien min, men ingen jobb og ingen venner. Jeg vil på én måte ut av forholdet, jeg er utslitt av å prøve å få det til å fungere, men hver gang jeg prøver, føler jeg at jeg blir sugd inn igjen. Jeg føler meg veldig alene, sliter med å snakke med noen om hvordan jeg har det, føler på skam og skyld, og vil ikke ta fra barnet mitt muligheten til å tilbringe tid med far. Føler også på skam over å ikke klare å stå støtt i valget om å avslutte forholdet, og jo mer vinglete det blir, jo verre blir det å snakke med noen om det. Barnets far er verbalt sterk og blir lett sint og det er så vanskelig å bli stående i avgjørelsen om å gjøre det slutt, i møte med hans argumenter og temperament. Vi eier hus sammen, som må selges. Barnet går i barnehage her og må i så fall bytte barnehage. Barnets far har arbeidsplass der vi bor nå. 

Jeg er også livredd for å bli alene med barnet, fordi jeg ikke egentlig ønsket meg å bli mor, at jeg ikke skal klare det alene. Samtidig suger forholdet livskraften ut av meg.

Jeg opplever at jeg føler meg stadig mer fortvilet, mørk til sinns, mangler livslyst og håp. Vet ikke hva jeg ønsker meg her – kanskje bare å lette mitt hjerte.. Går til psykolog, men det hjelper vel bare sånn passelig.

Anonymkode: 406e9...4ab

[AnonymBruker]

TS her – min psykolog har i det siste foreslått for meg å starte med antidepressiva. Hvem har erfaring med dette? Jeg har aldri prøvd det før, og er redd for at de bare skal få meg til å holde ut en situasjon jeg egentlig ikke vil være i. Hva ville du gjort?

Anonymkode: 406e9...4ab

[Gjest supernova_87]

På innlegget ditt høres det ut som du vet godt hva du vil: gå fra barnefar. Men at du ikke føler deg trygg på deg selv til å ta den avgjørelsen. Det er dessverre ingen andre som kan si "Gjør dette". Stol på deg selv. Du vet at du vil ut. 

Planlegg for hvordan det kan skje best mulig. Husk at hvorvidt du vil bli i et forhold er ikke noe som er oppe til diskusjon. Du trenger ikke diskutere det med barnefar. Om han blir voldelig eller truende, så planlegg for dette, slik at du ikke blir presset inn igjen i en relasjon du ikke ønsker å ta del i. 

Du er modig og sterk, og du kan klare dette. 

Du er mor til dette barnet, enten du ville det eller ei. Og tror du det blir vanskeligere å klare det alene, eller kan det å bli fri fra et forhold som suger livskraften ut av deg gjøre at du kanskje kan trives bedre som mor? 

Heier på deg ❤️ 

Apropos antidepressiva, hvis du tror det får deg til å holde ut en situasjon du ikke vil være i, lytt til dette. Hvis det er situasjonen som gjør deg deprimert, gir det ikke mening å bruke medikament for å flykte fra seg selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her – min psykolog har i det siste foreslått for meg å starte med antidepressiva. Hvem har erfaring med dette? Jeg har aldri prøvd det før, og er redd for at de bare skal få meg til å holde ut en situasjon jeg egentlig ikke vil være i. Hva ville du gjort?

Anonymkode: 406e9...4ab

Jeg ville tatt et oppgjør med livet og utfordringene. 

Antidepressiva vil bare flate deg ut og gjøre det verre.

Anonymkode: a3eee...bed

[AnonymBruker]

Kanskje det går an å gå fra barnefar, men bo i nærheten slik at barnet kan være litt hos begge. Da vil du få litt «fri» innimellom. Men det er ikke lett å gjøre det slutt med noen som ikke vil, og som argumenterer og er sint. Jeg gjorde det en gang, men vi hadde ikke barn og eide ikke hus så det var lettere. Føler med deg. 

Anonymkode: 1758c...ce8

[AnonymBruker]

Takk alle dere som har svart ❤️ Jeg er nok veldig redd for hvordan ting vil bli om jeg går. Det var også mye av grunnen til at jeg valgte å gi det en sjanse til - jeg var for redd for å bli alene med barnet. Og nå når jeg tenker på å bryte ut er jeg redd for både dagene og kveldene alene med barnet, og for dagene uten ham. 
 

Min samboer har blandet personlighetsforstyrrelse (dramatiserende, emosjonelt ustabil og noe tvang) og en del angst. Han opplevde omsorgssvikt som barn, og er dermed på tuppa og overbeskyttende i en del settinger, har tidvis lite tillit til mennesker i mitt liv og til meg. Dette har ført til at jeg føler meg isolert fra familie og venner, fordi han kan tro så ille om folk. Jeg tror egentlig ofte godt om folk, og har tillit, men jeg blir så urolig av hans skepsis og prøver å skjerme de jeg er glad i fra det. Det har blitt en veldig dårlig vane at han mistenker meg for å gjøre ting med vilje, alt fra å ha ryddet bort ting han leter etter, eller avvise ham for å vise dominans? Han virker ikke til å forstå hvordan anklagene og mistilliten skaper utrygghet og jeg går på eggeskall for å ikke trigge ham fordi jeg opplever det som så ubehagelig. Forholdet har aldri nådd dit at det har vært fysisk vold, men han har skallet i dører, veltet bord, kalt meg ting, skreket og smelt i dører, også foran barnet vårt. Jeg vet at han ikke har som intensjon å kontrollere meg, men all angsten som kommer til uttrykk som sinne er ødeleggende, og jeg klarer ikke å kjenne meg trygg, og dermed kjenne at jeg elsker ham, på grunn av dette. 

Samtidig er han en omsorgsfull pappa som elsker sønnen vår, og som hver dag forteller meg at jeg er en fantastisk mamma. Jeg vet han klikker fordi han strever, og fordi han føler seg avvist. Når vi har det bra, så har vi det topp. Når han mistenker eller anklager meg, og jeg ikke reagerer særlig på det, eller trøster ham, så går det ofte fort over og han mykner igjen. Men jeg er så sliten, det tærer på å prøve å ha et forhold som mangler grunnleggende tillit og trygget. Ofte er den der, men jeg kan liksom aldri vite når den plutselig er vekk. 
 

Disse psykiske problemene er mye å stå i, og jeg føler ikke jeg har så mange å betro meg til, som kan forstå det. De sier som regel «bare forlat ham», men så er det ikke så enkelt heller.. Igjen, tusen takk til dere som har svart, det betyr så mye å føle at jeg kan bare få si det som det er, som jeg føler det, til noen andre levende mennesker, som i tillegg viser så mye forståelse og empati ❤️ 

Anonymkode: 406e9...4ab

[Fru2020]

Jeg ble i et forhold med en sint mann alt for lenge. Fikk PTSD og har nå vært ute av arbeidslivet i fem år. For meg ble det ekstra vanskelig når vi fikk barn fordi jeg følte jeg måtte beskytte han mot farens vrede.

Jeg er veldig glad for at jeg til slutt brøt ut. Jeg hadde hatt lyst til å bryte ut i over ti år når jeg endelige gjorde det. Jeg angrer ikke. Men ting ble utfordrende. Jeg gikk fra å bo i et stort hus til å bo i en liten leilighet. Det var en stor overgang. Har brukt tre år på å spare opp nok til å kjøpe mitt eget. 

Det å være alenemor har sine utfordringer. Økonomisk er det selvfølgelig utfordrende å stå alene. Og så kjenner jeg at det kan være vanskelig når store beslutninger skal tas.

Men når jeg ser tilbake skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne bli i et sånt forhold. Jeg tenker det hver gang jeg snakker med han at jeg er så glad for at vi ikke er i et forhold lenger.