Agurk Skrevet 2. desember 2005 #1 Skrevet 2. desember 2005 Jeg har gått fra samboeren min. Orker ikke flere nedturer. Flere ganger har vi bestemt vi skal gifte oss, like mange ganger har han kommet i ettertid og sagt han ikke vil allikevel. Vi skulle gifte oss til sommereen, bare et lite uformelt bryllup rådhuset, nok en gang har han trukket seg, eller det vil si at han nekter å si at vi skal gifte oss til familien sin. Da skjønner jeg hvor han vil hen, det blir ikke noe bryllup til sommeren heller. Tviler ikke på at han ikke er glad i meg, men har ekteskaps-angst. Ikke ville han kjøpe hus sammen med meg heller, det kjøpte jeg aleine. Mulig han har forplikningsangst. Vi har barn sammen. Så jeg gikk fra han i dag jeg. Orker ikke flere skuffelser. Å gifte meg, eller ihvertfall forplikte meg med mannen jeg elsker og har barn med er viktig for meg. Så jeg sa at jeg respekterer at han ikke vil gifte seg, men da får vi gå hvert til vårt. Jeg føler det var riktig av meg. Er dere enige? Er uansett veldig lei meg nå...
Gjest gjest1 Skrevet 2. desember 2005 #4 Skrevet 2. desember 2005 Forstår deg kjempegodt, og håper at dette får ham til å bestemme seg, for nå ser han hva han mister ved vingleoppførselen sin. Når man har barn, så skjønner jeg ikke hvor mye mer forpliktet han er redd for å bli. Du blir ikke mer bundet enn du blir når du har barn, eller hva?
Gjest Gjesta Skrevet 2. desember 2005 #5 Skrevet 2. desember 2005 Det betyr jo ingenting om vi er enige, det viktigste er at du føler at det du har gjort er riktig. Lykke til videre.
airia Skrevet 2. desember 2005 #6 Skrevet 2. desember 2005 Det betyr jo ingenting om vi er enige, det viktigste er at du føler at det du har gjort er riktig. Lykke til videre. ← Henger meg på denne jeg.... Så lenge du føler du har gjort det som er riktig for deg, er det viktigst.
Agurk Skrevet 2. desember 2005 Forfatter #8 Skrevet 2. desember 2005 Takk. dette er bare helt jævlig. Håper jeg har gjort det rette. Det værste jeg vet er at folk lyver til meg, ihvertfall gang på gang. Om han bare hadde vært ærlig fra begynnelsen...
Lassie Skrevet 2. desember 2005 #9 Skrevet 2. desember 2005 Forstår at dette er vondt. Du er sikkert veldig glad i ham siden dere egentlig skulle gifte dere, men det er som du sier. Du vil ha stabilitet og ikke en som vingler etter vinden... Det virker som du har gjort det rette. Kanskje han nå ser hva han mister? Det er som en eller annen her skrev, at hvor mye mer forpliktelse kan man få når man allerede har barn sammen? Det virker som mange menn ser på det å gifte seg som en større forpliktelse enn å få barn, skjønner ikke den der helt...
Agurk Skrevet 2. desember 2005 Forfatter #10 Skrevet 2. desember 2005 Tusen takk jenter. Urolig at en slik smiley's klem fra dere kan varme så mye..
Agurk Skrevet 2. desember 2005 Forfatter #11 Skrevet 2. desember 2005 Men er jeg egoistisk som går fra pappan til datteren min pga dette her? Det er jo litt mere til historien da, men føler meg litt råtten, at jeg bare tenker på meg selv liksom. Personlig føler jeg at jeg har gjort det rette, må jo ta hensyn til mine egne føleleser. Men tolererer ikke at folk fører meg bak lyset Hva mener dere?
Gjest Gjesta Skrevet 2. desember 2005 #12 Skrevet 2. desember 2005 Men er jeg egoistisk som går fra pappan til datteren min pga dette her? Det er jo litt mere til historien da, men føler meg litt råtten, at jeg bare tenker på meg selv liksom. Personlig føler jeg at jeg har gjort det rette, må jo ta hensyn til mine egne føleleser. Men tolererer ikke at folk fører meg bak lyset Hva mener dere? ← Jeg har en sterk tro på at lykkelige barn har lykkelige foreldre. Og motsatt. Om du skjønte hva jeg mente med det.
Agurk Skrevet 2. desember 2005 Forfatter #13 Skrevet 2. desember 2005 Ja Violetta, jeg skjønte det. Takk Men allikevel, føler meg litt som en super-egoist nå. Men det går vel over.
Gjest vimse Skrevet 2. desember 2005 #14 Skrevet 2. desember 2005 Hvordan jeg kan si om du har valgt rett eller ei, nei det kan jeg ikke, men, jeg kan gi deg en klem og si lykke til! Og nei, jeg synes ikke du er en superegoist, og jo, jeg tror den tanken går over etterhvert.
Gjest Gitte Skrevet 2. desember 2005 #17 Skrevet 2. desember 2005 Har ikke så mye mer å si egentlig...
Gjest Gjest Skrevet 2. desember 2005 #18 Skrevet 2. desember 2005 Hvorfor er det så sterk nedtur at han ikke vil gifte seg? Er det et must? La oss gjøre en kjapp oppsummering 1) Du har en type du var glad i 2) Du har et barn med ham -- gode argumenter for å bli 3) Han hadde ikke guts nok til å fortelle deg at han ikke ville gifte seg 4) Han løy Okay, det er sikkert mer-- men ut det du har fortalt ville ikke jeg gjort det slutt. Kanskje hadde du sporet opp at han ikke ville gifte seg tidligere, så hadde du sluppet å høre ham lyve, eller du kunne unngått å fått barn med ham. Men OK, det er mange barn med mamma og pappa som ikke bor sammen. Det er ikke SÅ tragisk anno 2005. Problemet blir vel nå å finne en ny partner som både tilfredsstiller deg, er fordøyelig for datteren din, er villig til å gifte seg OG aksepterer at du har ekstraballast. Riktig eller galt er vanskelig å si. Jeg sier bare gudd løkk.
Gjest Aria Skrevet 2. desember 2005 #19 Skrevet 2. desember 2005 Lykke til.. Er veldig enig i det Violetta sa om lykkelige barn etc. Og hva andre mener er riktig eller ikke spiller ingenrolle, da det er ditt liv og du må gjøre det som er best for deg! Jeg hadde gjort det samme som deg, ingenting er verre en gjentatte brutte løfter! Lykke til, alt kommer til å ordne seg!
Gjest Gjest_amanda_* Skrevet 3. desember 2005 #20 Skrevet 3. desember 2005 Ingen her kan si om du gjorde det rette i går, og det er sikkert mulig å rette opp i også om du ønsker det. Mulig eksen din er en vinglete og usikker type som har vanskelig for å ta valg (bortsett fra at han valgte deg), eller mulig han føler det beklemmende å stå foran presten/rådmannen, at han har litt angst på en måte og derfor egentlig kvier seg? Eller så er han ikke typen til å gifte seg, men heller ikke typen til å si fra om det (men høres merkelig ut, folk som ikke vil gifte seg av prinsipp/andre grunner pleier være bevisste på dette og prater gjerne åpent rundt det...) Jeg vet ikke, men siden du alene måtte belåne og kjøpe bolig, kan det tenkes at han er litt "ansvarsløs", vil ha en "mor", at han har gjeld du ikke vet om, eller misliker bindende forpliktelser (jeg påstår dermed ikke at han er en utro type). Hvor gamle er dere/han og hvor lenge har dere vært sammen da? Hvis du holder på avgjørelsen din, håper jeg for barnets del at han ikke er like vinglete mht. samvær osv. Å gjøre det slutt er gjerne like vondt som å bli forlatt. La sorgen komme til uttrykk, men husk også på alle de gode stundene dere hadde, slik at du ikke blir bitter. Kanskje er det hans foreldres holdning til DERES forhold (noe du ikke vet om som er negativt), som gjør at han ikke ville gifte seg. Prøv å spørre han litt rundt de tingene jeg har nevnt, hvis du egentlig vil at det skal være dere to.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå