Hvordan bli en person som har mange rundt seg?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt det sånn at hvis jeg skal ha sjans til å ha et sosialt liv så må jeg ta det meste av initiativ. Og ofte når jeg møter venninner opplever jeg at mobilen deres plinger og ringer ofte, andre venner vil prate med de og spør om de skal henge. Mens min mobil ligger der helt knysk stille.. Hvis jeg skal få møtt noen må jeg for det første ta det første steget og ta initiativ, og jeg nå ha en plan eller forslag for hva vi skal gjøre. For jeg føler ofte at hvis jeg bare spør om vi skal møtes så får jeg "ja det må vi", og så blir det glemt.

Misunner virkelig de som bare får invitasjoner kastet i fanget, at det er litt liv på mobilen og på some, og at folk har lyst til å bare henge uten så mye mer planer enn det. De vil bare være med de. 

Hvordan blir man egentlig en sånn person? For jeg ser at livene våres er ikke så veldig ulike, de har ikke nødvendigvis mer innhold i livene sine enn det jeg har. De er vel kanskje mer interessante enn det jeg er. 

Hva kjennetegner egentlig et sånt menneske som ikke trenger å gjøre så veldig mye for at venner og bekjente tar kontakt og vil ha en del av de uten at de trenger gjøre noe selv? 

Anonymkode: 442c5...975

[AnonymBruker]

Ser at du ønsker å være som andre.

Fokuser på ditt eget liv du, få det bra med deg selv. Ikke sammenlign deg med andre.

Anonymkode: 53088...919

[Bubs000]

Finn heller én ekte venn, enn ti falske. 

[AnonymBruker]

Du vet at mange rundt deg kan være like ensomt som ingen venner? Finn deg heller en god venn!

Anonymkode: 19f75...4c4

[AnonymBruker]

Jeg har mutet telefonen fordi det plinger i ett sett. Invitasjoner her og der av forskjellige. Jeg fatter ikke hvorfor. Jeg er generelt oppmerksom på andre og finner på mye morsomt. Men har mest perifiere sosiale antenner og ønsker ikke flere nære enn et par venner, selv om jeg er veldig sosial på en litt overfladisk måte ellers. Så masingen fra enkelte om å treffes oftere etter slike sosiale settinger er slitsomt. Vær glad om du har få nære venner. Det er mer enn nok. Lær deg også å bli glad i alenetid, det er gull verdt.
På en eller annen måte tror det er trekkplasteret på meg, at jeg er litt tilbakeholden og har en del invitasjoner «til gode» som jeg ikke benytter meg av.  

Anonymkode: c6b22...d99

[AnonymBruker]

^ Dette.

Det er slitsomt å være en person som er godt likt, og den som alltid blir invitert til alt og alle. Å takke nei, fordi jeg ønsker å heller være alene gnager på samvittigheten min. Jeg går til psykolog på DPS for å blant annet lære meg å sette grenser / lytte til mine egne behov. 

Anonymkode: 61cbf...823

[AnonymBruker]

Min mobil plinger og ringer hele tiden men er ikke veldig populær. Har 2 gode venner og en bestevenn jeg sjeldent møter. Ellers har jeg hobby der ei pleier å sende melding og spørre om vi skal trene. Har familie som ringer å snapper mye. Både mine gode venner og min bestevenn ringer engang i blant. Føler jeg ringer mest men jeg gjør ikke det får jeg ble redd får å mase får en stund tilbake å trakk meg unna alle å da oppdaget jeg at de etterlyser meg med engang ting ikke er sånn som rutinen vår er blitt. Men mobilen plinger hele dagen uansett , meldinger , folk som ringer , snap osv. Folk tror nokk jeg har mange venner men det har jeg ikke , har da mange bekjente. Men heller få og gode venner. 

Anonymkode: b393d...3fe

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2022 den 10.13):

Jeg har alltid hatt det sånn at hvis jeg skal ha sjans til å ha et sosialt liv så må jeg ta det meste av initiativ. Og ofte når jeg møter venninner opplever jeg at mobilen deres plinger og ringer ofte, andre venner vil prate med de og spør om de skal henge. Mens min mobil ligger der helt knysk stille.. Hvis jeg skal få møtt noen må jeg for det første ta det første steget og ta initiativ, og jeg nå ha en plan eller forslag for hva vi skal gjøre. For jeg føler ofte at hvis jeg bare spør om vi skal møtes så får jeg "ja det må vi", og så blir det glemt.

Misunner virkelig de som bare får invitasjoner kastet i fanget, at det er litt liv på mobilen og på some, og at folk har lyst til å bare henge uten så mye mer planer enn det. De vil bare være med de. 

Hvordan blir man egentlig en sånn person? For jeg ser at livene våres er ikke så veldig ulike, de har ikke nødvendigvis mer innhold i livene sine enn det jeg har. De er vel kanskje mer interessante enn det jeg er. 

Hva kjennetegner egentlig et sånt menneske som ikke trenger å gjøre så veldig mye for at venner og bekjente tar kontakt og vil ha en del av de uten at de trenger gjøre noe selv? 

Anonymkode: 442c5...975

Jeg tror ikke de er mer «ettertraktet», men at de kanskje lever mer på sosiale medier.

To ting!

1) Jeg er selv på sosiale medier, og er man på flere plattformer kan telefonen ringe støtt og stadig, men skal jeg være helt ærlig blir det litt overfladisk og slitsomt med mobil som durer i tide og utide.

Så jeg er nok i den kategorien som vennene dine, som ikke får «fred» på telefonen.

Misforstå meg rett, er ikke utakknemlig, men det kan bli litt mye. 

2) Min aller beste venn er så offline som man kan bli på sosiale medier, så han er nok litt som deg ts på mobilfronten. 

Og skal jeg være helt ærlig «misunner» jeg det litt, fordi han er alltid til stede, alltid i øyeblikket, uten å måtte la seg forstyrre av mobilen.

Og denne personen er min aller beste venn, han betyr alt for meg, og ville ikke bytta han bort mot noe. Så det å være «populær» på telefonen betyr ingen verdens ting!

Derfor….

Fokuser heller på gode venner, som er til stede, som setter pris på deg. Lev livet ditt utenfor telefonen og ikke ned i telefonen.

Bytt fokus, for det å få meldinger i tide og i utide er ikke noe å trakte etter. Er det noe man skal trakte etter så er det gode venner som setter deg over sosiale medier og mobilen  

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen, og lurt på det samme. Nå har jeg ikke problemer med å bli kjent med nye folk og hadde et tidspunkt ganske mange som jeg kunne møtes her og der, men det var alltid jeg som tok initiativet til alt, og hvis jeg spurte om de ville møtes, og det ikke passet så sa de at det ikke passet. Punktum. Ikke noe oppfølging.

Jeg merket at det ble veldig slitsomt i lengden,  at det kun går en vei. Så jeg sluttet å ta initiativ. Jeg har tenkt at jeg vil møte de, hvis de kan ta initiativet bare en gang, men jeg har ikke hørt et pip fra noen. Så da er det ikke så viktig for dem.

Og da sitter jeg her, og føler på det at ingen egentlig vil være venn med meg, og skulle innimellom ønske at jeg var sånn som alle tok kontakt med innimellom, og det er jo ikke sånn at de ikke klarer å ta initiativet med andre, for ser ofte at folk er ute med andre i sosiale medier. De bare prioriterer ikke meg.

Men det er bedre sånn, de må fortjene å være venn med meg også, ikke bare tenke at jeg skal gi og gi og gi...

Anonymkode: 5f4da...ea8

[AnonymBruker]

Den mest sosiale personen i min vennekrets er den som tar mest ansvar for det også, og hun er et overskuddsmenneske som er engasjert i andre og stråler. Stråler du, eller du litt stille og mutt, slik som telefonen din? 

Anonymkode: 67cf3...846

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Den mest sosiale personen i min vennekrets er den som tar mest ansvar for det også, og hun er et overskuddsmenneske som er engasjert i andre og stråler. Stråler du, eller du litt stille og mutt, slik som telefonen din? 

Anonymkode: 67cf3...846

Jeg er ikke stille og mutt men jeg er vel litt roligere enn venninnene mine ja. De betror seg gjerne lett til meg enn de andre i gjengen, får hvertfall inntrykk av det. Jeg prøver å være tilstede og legger vekk mobil når jeg er med de. Jeg er en god lytter. Mens venninnene mine er mer sånn at hvis jeg sitter å snakker og mobilen deres piper så plukker de den opp og sjekker den mens jeg driver å snakker. 

Anonymkode: 442c5...975

[AnonymBruker]

Nærmest umulig i Norge, med mindre du har mye familie, eller gifter deg i stor familie, eller har dannet kontakter i ungdomsårene eller bor et sted med mange utlendinger. 

Anonymkode: 9ecaf...b85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nærmest umulig i Norge, med mindre du har mye familie, eller gifter deg i stor familie, eller har dannet kontakter i ungdomsårene eller bor et sted med mange utlendinger. 

Anonymkode: 9ecaf...b85

Eller om du blir medlem i religiøs menighet. 

Anonymkode: 9ecaf...b85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2022 den 10.13):

Jeg har alltid hatt det sånn at hvis jeg skal ha sjans til å ha et sosialt liv så må jeg ta det meste av initiativ. Og ofte når jeg møter venninner opplever jeg at mobilen deres plinger og ringer ofte, andre venner vil prate med de og spør om de skal henge. Mens min mobil ligger der helt knysk stille.. Hvis jeg skal få møtt noen må jeg for det første ta det første steget og ta initiativ, og jeg nå ha en plan eller forslag for hva vi skal gjøre. For jeg føler ofte at hvis jeg bare spør om vi skal møtes så får jeg "ja det må vi", og så blir det glemt.

Misunner virkelig de som bare får invitasjoner kastet i fanget, at det er litt liv på mobilen og på some, og at folk har lyst til å bare henge uten så mye mer planer enn det. De vil bare være med de. 

Hvordan blir man egentlig en sånn person? For jeg ser at livene våres er ikke så veldig ulike, de har ikke nødvendigvis mer innhold i livene sine enn det jeg har. De er vel kanskje mer interessante enn det jeg er. 

Hva kjennetegner egentlig et sånt menneske som ikke trenger å gjøre så veldig mye for at venner og bekjente tar kontakt og vil ha en del av de uten at de trenger gjøre noe selv? 

Anonymkode: 442c5...975

det som kjennetegner de er selvtillit, og det få man mer av jo eldre man blir.
Inviter folk i hytt og pine og ikke gi deg med det😋 utvid vennekretsen din, og fortsett å gi av deg selv. 
 

Jeg har bare noen få venner. De fleste av de har sunket inn i seg selv og de er fraværende eller opptatt med seg selv. Den ene vennen min skjønner ikke at jeg ikke vet hvem hun snakker om en gang, når hun forteller hva som har skjedd med mannens venner eller familie. Fordi vi har egentlig ikke vært så nære. (Det er ikke min feil, det er fordi Mange år har gått og det er et svært gap i mellom oss. Jeg har egentlig bare hatt et kjennskap til henne som barn og et par år før ungdomsårene kanskje. Og hun fikk for seg at jeg var en mindre voksen person en henne osv. Det var så tydelig at hun hadde oppfatninger om meg som jeg ikke kjente meg igjen i, at jeg til slutt lot være å ta kontakt selv om jeg alltid var den som tok initiativet til det, og da tok hun ikke initiativ noe mer heller) 

Jeg tror, at når man blir eldre så er det viktig å ha mange bekjentskaper,  både dersom man ikke har Moen få nære  men også hvis man har noen få.  Det er fordi livet skjer, og da kan man i det minste rullere på flere å være sammen med, hvis man plutselig opplever at andre forsvinner litt. 

 

Anonymkode: 8ef3d...82e