Hvor mye omsorg er det normalt å søke i et forhold?

[AnonymBruker]

Etter at forholdet mitt tok slutt så har jeg tenkt at kanskje jeg ønsket for mye eller at han ikke klarte å gi meg nok. Samtidig ser jeg jo at ting jeg søkte/ønsket ikke er så uvanlig. 

Jeg har min barndom med omsorgssvikt og manglende kjærlighet. Han har sin barndom som har gjort at han ikke klarer å gi av seg selv. 

Jeg ønsket en samtalepartner om alt og ingenting. Hvis jeg hadde utfordringer så ønsket jeg å dele det med han for å få råd og støtte. Jeg ønsket en kos eller et kyss utenat det måtte føre til sex. Jeg ønsket at han ga litt ekstra I tunge perioder. Jeg ønsket at han prioriterte meg og barnet vårt oftere. 

Han ønsket ikke å lytte til meg i det hele tatt. Selv en morsom historie fra jobb så koblet han ut av hele samtalen for det interesserte ikke han. Han hadde ingen interesse av å ligge i armkroken for å se film, en tilfeldig klem når vi begge var hjemme. Han likte ikke å kysse så det skjedde aldri. Han hadde alltid så mye å drive med så jeg var heldig om jeg så han 2 kvelder per uke. Turer som en familie var bare å glemme, jeg og barnet reiste alene bestandig for han hadde ikke interesse for noe. 

Jeg ønsket at det var like regler/forventninger begge veier. F.eks når han syns det var ok å ha diverse jenter på fanget på en fest, men ikke ok om jeg så mye som pratet alene med en annen mann. Eller at jeg faktisk kunne fulgt opp på et treningssenter fordi vi begge skulle få tid til våre hobbyer. Ikke bare at han skal ut å farte for sine ting hele tiden.

Jeg ble ensom, lei meg, sur, irritert fordi jeg ønsket så sterkt å få mer av han. Han mente at jeg burde søke meg psykolog fordi jeg ønsket for mye av hva som er vanlig. 

Jeg satte ned foten to ganger på 1 år om hva jeg ønsker. Jeg spurte ukentlig om jeg kunne begynne å trene igjen. Jeg spurte daglig om han kunne bidra med noe i hjemmet. Alt ble overkjørt. Så dumpet han meg fordi jeg var så slitsom å bo med. 

Så nå sitter jeg her å lurer på om jeg faktisk er for mye for alt av forhold. Jeg er redd for å slite ut flere rundt meg ved å bare være den jeg er nå. 

Hvordan burde forhold egentlig være?

Anonymkode: 9d3a7...411

[AnonymBruker]

Det bør såklart være samme regler for begge, og begge må bidra med husarbeid. Om en person er helt urimelig på den måten, må man bare gå fra forholdet. 

Anonymkode: 46d3b...994

[AnonymBruker]

Utfra hva du forteller om han så tenker jeg at han definitivt har gitt for lite av seg selv i forholdet. Mulig han sliter med å åpne opp og slippe inn (både fysisk og psykisk), en person som er trygg på seg selv og har hatt en normal god oppvekst vil ikke ha problemer med berøringer, litt armkrok, snakke litt om ting DU bryr seg om (det er jo noe som går begge veier). Jeg tenker du ikke skal legge dette på dine skuldre, du ser deg selv klart i fht hva du trenger og forventer samt at du er åpen for at du muligens forventer mere enn hva andre vil. Det forteller meg at du er åpen for å justere deg mens han ikke har vert åpen eller klart å justere seg.

Anonymkode: a1cf8...a12

[Gjest dreamstar]

Oi. Ut fra dine beskrivelser så har du ikke forventet for mye. Du har hatt helt normale forventninger til forholdet. Men det virker som du har truffet på en mann som ikke klarer å gi noe av seg selv og se andre behov enn sine egne. Du skal bare være glad for at det er slutt tenker jeg. Det finnes menn der ute som tilfredsstiller de forventningene du har. Håper du finner en av dem 💕

[tussi84]

Det høres ikke ut som denne mannen var noe bra for deg å være i et forhold med. Alt det du nevner som du lurer på om det ble for mye av er ting man gjør i et godt forhold. Man prater sammen om alt,støtter seg på hverandre, er kjærlige mot hverandre og tilbringer en del av tiden sammen. Har man barn deltar man også i familie livet og blir med på aktiviteter. Begge skal bidra til husarbeid. 

Men det jeg stusser over mye: Hvorfor spurte du han om å kunne å begynne å trene? Hvorfor trengte du hans godkjennelse? Hvorfor gjorde du det bare ikke?

I tillegg virker det jo som denne mannen var noe kontrollere. Du sier han ble sur hver gang du pratet med en annen mann. 

Jeg tror ikke denne mannen var bra for deg, og at du får det bedre uten. Uansett så ville jeg tatt tak i de problemene vedr omsorgssvikten og manglende kjærlighet i barndommen om jeg var deg. Snakk med lege eller en psykolog om følsene du hadde/fortsatt har etter det som skjedde. En ny kjæreste kan aldri erstatte det man ikke fikk i barndommen på en måte, og det er lett å bli for trengete (too needy) i et forhold pga det.

Jeg sier ikke at du er det, for på meg ut i fra hva du skriver så var du den normale i forholdet, og ikke han. Samtidig så har jeg ikke hans side av historien, og en sak har minst 2 ulike varianter om ikke flere.

 

[AnonymBruker]

tussi84 skrev (1 time siden):

Det høres ikke ut som denne mannen var noe bra for deg å være i et forhold med. Alt det du nevner som du lurer på om det ble for mye av er ting man gjør i et godt forhold. Man prater sammen om alt,støtter seg på hverandre, er kjærlige mot hverandre og tilbringer en del av tiden sammen. Har man barn deltar man også i familie livet og blir med på aktiviteter. Begge skal bidra til husarbeid. 

Men det jeg stusser over mye: Hvorfor spurte du han om å kunne å begynne å trene? Hvorfor trengte du hans godkjennelse? Hvorfor gjorde du det bare ikke?

I tillegg virker det jo som denne mannen var noe kontrollere. Du sier han ble sur hver gang du pratet med en annen mann. 

Jeg tror ikke denne mannen var bra for deg, og at du får det bedre uten. Uansett så ville jeg tatt tak i de problemene vedr omsorgssvikten og manglende kjærlighet i barndommen om jeg var deg. Snakk med lege eller en psykolog om følsene du hadde/fortsatt har etter det som skjedde. En ny kjæreste kan aldri erstatte det man ikke fikk i barndommen på en måte, og det er lett å bli for trengete (too needy) i et forhold pga det.

Jeg sier ikke at du er det, for på meg ut i fra hva du skriver så var du den normale i forholdet, og ikke han. Samtidig så har jeg ikke hans side av historien, og en sak har minst 2 ulike varianter om ikke flere.

 

Det med trening må planlegges. Jeg kan ikke brått reise fra huset å la barnet være hjemme alene. Så lite hjemme var han. Jeg visste sjeldent når han kom hjem fra jobb. I blant var han hjemme for å spise også en kort beskjed om noe han skulle så dro han igjen. Det var ikke rom for at jeg skulle kunne handle på butikken alene, være med venner eller drive med hobbyer. 

Ja, jeg kunne få beskjed om at det hendte jenter bare satte seg på hans fang. Samtidig klikker han om jeg sitter på et fang, har han fortalt. Selv nå etter brudd, om vi er på samme festen så er den regelen gjeldende. 

Anonymkode: 9d3a7...411

[tussi84]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det med trening må planlegges. Jeg kan ikke brått reise fra huset å la barnet være hjemme alene. Så lite hjemme var han. Jeg visste sjeldent når han kom hjem fra jobb. I blant var han hjemme for å spise også en kort beskjed om noe han skulle så dro han igjen. Det var ikke rom for at jeg skulle kunne handle på butikken alene, være med venner eller drive med hobbyer. 

Ja, jeg kunne få beskjed om at det hendte jenter bare satte seg på hans fang. Samtidig klikker han om jeg sitter på et fang, har han fortalt. Selv nå etter brudd, om vi er på samme festen så er den regelen gjeldende. 

Anonymkode: 9d3a7...411

Han kan ikke bestemme noe som helst lengre. Du kan sitte på fanget til hvem du vil, flørte med hvem du vil og ha sex med hvem du vil. 

Kommuniserte dere overhodet i forholdet mellom dere vedrørende planer dere hadde? Virker jo ikke som han informerte deg om sine planer i det hele tatt men bare gjorde sin greie.

Jeg skal fortelle deg en ting. Du må komme deg vekk fra denne personen. Selv nå etter bruddet så kontrollerer han jo deg på en måte. 

 

 

[Blåjojo]

Forutsatt at hans versjon er akkurat den samme, så har dere hent klart ulike behov og forventninger til et forhold og var sånn sett en dårlig match. 
Han har hatt familie og likevel levd som om han var singel med tanke på å gjøre sine ting når det passet ham. 
 

Nå som dere ikke er sammen lengre har han ingen rett til å klikke om du sitter på fanget til noen, og det bør du gi han klar beskjed om. Det var jo dessuten han som gikk!

[AnonymBruker]

tussi84 skrev (12 minutter siden):

Han kan ikke bestemme noe som helst lengre. Du kan sitte på fanget til hvem du vil, flørte med hvem du vil og ha sex med hvem du vil. 

Kommuniserte dere overhodet i forholdet mellom dere vedrørende planer dere hadde? Virker jo ikke som han informerte deg om sine planer i det hele tatt men bare gjorde sin greie.

Jeg skal fortelle deg en ting. Du må komme deg vekk fra denne personen. Selv nå etter bruddet så kontrollerer han jo deg på en måte. 

 

 

Joda, i starten var vi på samme bølgelengde. Jeg var klar på å mene at det er samme regler begge veier. Han har lett for å overkjøre og heller ta tilgivelse enn tillatelse. Jeg har på ingen måte forsøkt å styre han, men har sagt ifra hvis jeg syns noe er ubehagelig. Blant annet stadig nye jentevenner på snap etter en fest. Stadig mas om fest og fyll, men aldri overskudd til en tur som familie. 

Jeg ba mange ganger om å si ifra i god tid om han hadde planer, dette ble stort sett glemt. Og det å si ifra når planer endres. Han nektet å ha noe form for meldeplikt og overkjørte med at han er voksen og han gjør som han vil. Sånn er det bare, fikk jeg beskjed om. 

Etter brudd fant han seg fort ei ny venninne. Så jeg sa at så fint for da trenger jeg ikke å være nervøs for å være sosial eller å dra ut en tur i blant. Da gikk det 4 dager så sa han at vennskapet var over der. Så har telefonen ringt hver dag fra han. 

Anonymkode: 9d3a7...411

[AnonymBruker]

Blåjojo skrev (7 minutter siden):

Forutsatt at hans versjon er akkurat den samme, så har dere hent klart ulike behov og forventninger til et forhold og var sånn sett en dårlig match. 
Han har hatt familie og likevel levd som om han var singel med tanke på å gjøre sine ting når det passet ham. 
 

Nå som dere ikke er sammen lengre har han ingen rett til å klikke om du sitter på fanget til noen, og det bør du gi han klar beskjed om. Det var jo dessuten han som gikk!

Ja, han er enige i at vi har et helt ulikt syn på å være i et forhold. Han trenger sin frihet til å gjøre som han vil. Det er han tydelig på, sånn tilslutt. En periode var det mange andre unnskyldninger. 

Ja, han var den som var ferdig, mens jeg sliter med kjærlighetssorg. Jeg syns det er vanskelig å sette ned foten for jeg er redd samarbeidet kan bli vanskelig om han ikke får det som han vil. 

Anonymkode: 9d3a7...411

[Elle Melle]

Jeg tror ikke problemet ditt er at du trenger for mye. Jeg tror det er at du ikke har normale grenser for hvordan folk kan tillate seg å behandle deg uten at du setter foten ned. 

De fleste er i et forhold for å ha det bedre enn hvis man er alene.

Å ikke bli respektert, få plass til egne ting, dele ansvar og arbeid, få selskap og omsorg og forståelse, når man faktisk ER i et forhold, da er det bedre å være alene.

Hva er det som er så bra med ham egentlig? Hva gir det å være sammen med ham? Han høres ut som en person som ikke er verken kjærestemateriale eller familiefarmateriale for å si det rett ut. 

Du fortjener et fint liv. Du fortjener å kunne bestemme over deg selv. Du er verd å bli lyttet til og du er verd å være glad i og få omsorg. Mennesker som vil være sammen med deg bør kunne gi deg det, ellers er det bedre å ikke ha dem i livet sitt.

Og så er det bare du som kan sette grensene og sette ned foten, og du som må passe på deg selv, for det er det ingen andre som kommer til å gjøre. 

 

[AnonymBruker]

Dere har barn sammen? Og så gjør han seg vanskelig i forbindelse med barna hvis du ikke er trofast mot han selv om dere har gått fra hverandre?

Det er helt normalt å ønske kos og familietid sammen med den du elsker og er sammen med. Det kan godt hende at det er normalt at hun er hjemme og han er ute med gutta, men da passer dere ikke sammen. Spiller ingen rolle om han hadde en kjip barndom. Finn deg en mann som du passer sammen med, og som setter pris på deg, og elsker å tilbringe tid med deg og barna.

Jeg var sammen med en som ikke gadd å være hjemme. Det gikk i trening og fest. Var han sammen med oss, så satt han på mobilen for å finne noe kjekkere å gjøre. Hvis vi grillet med familie oss og søsteren min sin familie f.eks, så klagde han fordi andre gjorde kjekkere ting. F.eks at kompisen var på grillfest med 30 gjester og full party. Jeg følte meg jo ikke god nok. Nå er jeg sammen med en som elsker å være med meg. Ikke bare meg, men han viser at han nyter hvert sekund han er med meg. I stedet for å bare klage.

Like regler for begge i et forhold er en selvfølge. Både trofasthet, og om en kan stikke på ting mens den andre passer barna.

Han kan IKKE kreve at du skal være trofast mot han etter at det er slutt. Hva skjer om du flørter med andre? Hvilke konsekvenser får det med samarbeidet?

Anonymkode: fc0b2...486

[AnonymBruker]

Elle Melle skrev (5 minutter siden):

Jeg tror ikke problemet ditt er at du trenger for mye. Jeg tror det er at du ikke har normale grenser for hvordan folk kan tillate seg å behandle deg uten at du setter foten ned. 

Dette!! 👆👏

Anonymkode: fc0b2...486

[AnonymBruker]

Elle Melle skrev (2 minutter siden):

Jeg tror ikke problemet ditt er at du trenger for mye. Jeg tror det er at du ikke har normale grenser for hvordan folk kan tillate seg å behandle deg uten at du setter foten ned. 

De fleste er i et forhold for å ha det bedre enn hvis man er alene.

Å ikke bli respektert, få plass til egne ting, dele ansvar og arbeid, få selskap og omsorg og forståelse, når man faktisk ER i et forhold, da er det bedre å være alene.

Hva er det som er så bra med ham egentlig? Hva gir det å være sammen med ham? Han høres ut som en person som ikke er verken kjærestemateriale eller familiefarmateriale for å si det rett ut. 

Du fortjener et fint liv. Du fortjener å kunne bestemme over deg selv. Du er verd å bli lyttet til og du er verd å være glad i og få omsorg. Mennesker som vil være sammen med deg bør kunne gi deg det, ellers er det bedre å ikke ha dem i livet sitt.

Og så er det bare du som kan sette grensene og sette ned foten, og du som må passe på deg selv, for det er det ingen andre som kommer til å gjøre. 

 

Nå som det har gått litt tid så merker jeg at jeg ikke ønsker å bruke så mye tid med han mer. Det begynner å gå bort det behovet for å bli sett av han. Jeg kjenner på meg at jeg egentlig syns han er en ubehagelig person. 

Jeg har lenge søkt etter den han er i gode perioder, men innser at de gode periodene var fasade. Om jeg opplevde noe vondt så fikk jeg beskjed om at det skulle ikke gå utover han. 

Jeg er ikke så kjent med hva som er normalt og ikke i et forhold. Vennskap er jeg flink på, men ikke kjærlighetsforhold. Grensene mine føles riktige i hodet mitt, men så kommer han med sterke svar og følger på med sine ting. Så er grensene dratt utover likevel. 

Anonymkode: 9d3a7...411

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dere har barn sammen? Og så gjør han seg vanskelig i forbindelse med barna hvis du ikke er trofast mot han selv om dere har gått fra hverandre?

Det er helt normalt å ønske kos og familietid sammen med den du elsker og er sammen med. Det kan godt hende at det er normalt at hun er hjemme og han er ute med gutta, men da passer dere ikke sammen. Spiller ingen rolle om han hadde en kjip barndom. Finn deg en mann som du passer sammen med, og som setter pris på deg, og elsker å tilbringe tid med deg og barna.

Jeg var sammen med en som ikke gadd å være hjemme. Det gikk i trening og fest. Var han sammen med oss, så satt han på mobilen for å finne noe kjekkere å gjøre. Hvis vi grillet med familie oss og søsteren min sin familie f.eks, så klagde han fordi andre gjorde kjekkere ting. F.eks at kompisen var på grillfest med 30 gjester og full party. Jeg følte meg jo ikke god nok. Nå er jeg sammen med en som elsker å være med meg. Ikke bare meg, men han viser at han nyter hvert sekund han er med meg. I stedet for å bare klage.

Like regler for begge i et forhold er en selvfølge. Både trofasthet, og om en kan stikke på ting mens den andre passer barna.

Han kan IKKE kreve at du skal være trofast mot han etter at det er slutt. Hva skjer om du flørter med andre? Hvilke konsekvenser får det med samarbeidet?

Anonymkode: fc0b2...486

Ja, jeg har fått beskjed om at jeg ikke er ønsket av han, men han nekter også for at jeg skal være med andre. 

Han kan finne på å gå til sak om å få hovedomsorgen. Han kan fortelle meg at barnet ikke er kledd riktig, lukter vondt, virket mer sulten enn normalt, virker trøtt og utslitt. Slike stikk som skal bety at jeg ikke tar vare på barnet. Noe som er veldig rart at kommer meninger om nå, fordi jeg har stort sett vært alene med barnet de årene vi bodde sammen. Så var det at han ikke ønsket at barnet skulle være så mye med meg for da ble barnet "feil." Så går ryktene fra han munn og videre rundt, da kan det ende med barnevern og alt. 

Jeg vet jo at disse tingene han kommer med da kun er av sinne mot at han ikke får kontrollert meg. Likevel blir det en redsel. 

Anonymkode: 9d3a7...411

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, jeg har fått beskjed om at jeg ikke er ønsket av han, men han nekter også for at jeg skal være med andre. 

Han kan finne på å gå til sak om å få hovedomsorgen. Han kan fortelle meg at barnet ikke er kledd riktig, lukter vondt, virket mer sulten enn normalt, virker trøtt og utslitt. Slike stikk som skal bety at jeg ikke tar vare på barnet. Noe som er veldig rart at kommer meninger om nå, fordi jeg har stort sett vært alene med barnet de årene vi bodde sammen. Så var det at han ikke ønsket at barnet skulle være så mye med meg for da ble barnet "feil." Så går ryktene fra han munn og videre rundt, da kan det ende med barnevern og alt. 

Jeg vet jo at disse tingene han kommer med da kun er av sinne mot at han ikke får kontrollert meg. Likevel blir det en redsel. 

Anonymkode: 9d3a7...411

Du.. kan du bevise på noen måte at han har vært lite hjemme og tilstede? For det kan være et viktig kort å ha med seg om han er så dum at han går til sak om omsorgen.

Og helt ærlig, ta opp samtaler! Om han går rundt å sier masse rart, så få det på opptak. Slå den på før du skal møte ham og la det rulle og gå. Så lenge du selv er tilstede så er det lov. 

Du kan også ta opp telefonsamtaler.

https://gadgetstouse.com/blog/2021/11/20/record-video-with-screen-off-on-android/

https://www.datatilsynet.no/personvern-pa-ulike-omrader/overvaking-og-sporing/lydopptak/

 

Og du, nå er du fri -du kjente kanskje ekstra på det fordi han var den som slo opp, men dette er jo ikke en bra mann. Godt at det er over nå! 

Anonymkode: b90dc...a21

[tussi84]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Joda, i starten var vi på samme bølgelengde. Jeg var klar på å mene at det er samme regler begge veier. Han har lett for å overkjøre og heller ta tilgivelse enn tillatelse. Jeg har på ingen måte forsøkt å styre han, men har sagt ifra hvis jeg syns noe er ubehagelig. Blant annet stadig nye jentevenner på snap etter en fest. Stadig mas om fest og fyll, men aldri overskudd til en tur som familie. 

Jeg ba mange ganger om å si ifra i god tid om han hadde planer, dette ble stort sett glemt. Og det å si ifra når planer endres. Han nektet å ha noe form for meldeplikt og overkjørte med at han er voksen og han gjør som han vil. Sånn er det bare, fikk jeg beskjed om. 

Etter brudd fant han seg fort ei ny venninne. Så jeg sa at så fint for da trenger jeg ikke å være nervøs for å være sosial eller å dra ut en tur i blant. Da gikk det 4 dager så sa han at vennskapet var over der. Så har telefonen ringt hver dag fra han. 

Anonymkode: 9d3a7...411

jo da stemmer til en viss grad at man som voksne kan gjøre som man vil, men det å si i fra om planer man har handler om både planlegging og respekt. Jeg kan feks ikke bare dra på venninne besøk, eller dra på trening når det passer meg. Jeg må høre med partner om det passer. Ikke fordi jeg ikke kan gjøre det jeg vil, men fordi han har kanskje lagt planer fra før av den dagen eller jobber på det tidspunktet som jeg ønsker å dra. En av oss må jo passe på barnet vårt. 

Og slike ting går begge veier. Hvis han skal noe så informerer han meg om det, og sjekker at vi ikke begge har planer samtidig.

Jeg trenger ikke noe detaljer om hva han har gjort, men det er greit å vite ca hvor han er, slik at jeg ikke skal være bekymret.

Endret 22. oktober 2022 av tussi84

[AnonymBruker]

Og han nekte deg ting til han blir blå, han bestemmer ikke over deg på noen som helst måte, og han bestemmer ikke hvem du tilbringer tid med. Men, jeg ville fått avklart det meste rundt bruddet før du går videre (for din egen del). 

Anonymkode: b90dc...a21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ja, jeg har fått beskjed om at jeg ikke er ønsket av han, men han nekter også for at jeg skal være med andre. 

Han kan finne på å gå til sak om å få hovedomsorgen. Han kan fortelle meg at barnet ikke er kledd riktig, lukter vondt, virket mer sulten enn normalt, virker trøtt og utslitt. Slike stikk som skal bety at jeg ikke tar vare på barnet. Noe som er veldig rart at kommer meninger om nå, fordi jeg har stort sett vært alene med barnet de årene vi bodde sammen. Så var det at han ikke ønsket at barnet skulle være så mye med meg for da ble barnet "feil." Så går ryktene fra han munn og videre rundt, da kan det ende med barnevern og alt. 

Jeg vet jo at disse tingene han kommer med da kun er av sinne mot at han ikke får kontrollert meg. Likevel blir det en redsel. 

Anonymkode: 9d3a7...411

Han kan true med barnevernet til han blir blå i trynet. Dette er vanligere enn du tror etter brudd med slike formådde ekser, og noen klarer dessverre å bruke denne redselen til å beholde makten over den andre. 

Faktum er at du burde bare oppfordre han til det om han ikke holder kjeft - det vil komme han til gode. Barnevernet vil først vurdere om de vil undersøke saken nærmere  (som de er pålagt, de er forøvrig også godt vant med slike usaklige anmeldelser etter brudd) og vil deretter vurdere om det er behov for å hjelpe deg med kompenserende tiltak til beste for deg og barnet - hvis det trengs. 

Det er ikke slik at barnevernet bare flytter ungene fra mødrene fordi eks-mennene påstår hverken det ene eller det andre. 

Selve prosessen kan føles ubehagelig, slik det alltid er når noen utenfra skal se på ens liv - alle vil være nervøse for at man gjør noe «feil» - men det er bare å stå idet, og peke nese til fjompenissen etterpå når saken henlegges.

Anonymkode: feb52...a85

[sicario]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Etter at forholdet mitt tok slutt så har jeg tenkt at kanskje jeg ønsket for mye eller at han ikke klarte å gi meg nok. Samtidig ser jeg jo at ting jeg søkte/ønsket ikke er så uvanlig. 

Jeg har min barndom med omsorgssvikt og manglende kjærlighet. Han har sin barndom som har gjort at han ikke klarer å gi av seg selv. 

Jeg ønsket en samtalepartner om alt og ingenting. Hvis jeg hadde utfordringer så ønsket jeg å dele det med han for å få råd og støtte. Jeg ønsket en kos eller et kyss utenat det måtte føre til sex. Jeg ønsket at han ga litt ekstra I tunge perioder. Jeg ønsket at han prioriterte meg og barnet vårt oftere. 

Han ønsket ikke å lytte til meg i det hele tatt. Selv en morsom historie fra jobb så koblet han ut av hele samtalen for det interesserte ikke han. Han hadde ingen interesse av å ligge i armkroken for å se film, en tilfeldig klem når vi begge var hjemme. Han likte ikke å kysse så det skjedde aldri. Han hadde alltid så mye å drive med så jeg var heldig om jeg så han 2 kvelder per uke. Turer som en familie var bare å glemme, jeg og barnet reiste alene bestandig for han hadde ikke interesse for noe. 

Jeg ønsket at det var like regler/forventninger begge veier. F.eks når han syns det var ok å ha diverse jenter på fanget på en fest, men ikke ok om jeg så mye som pratet alene med en annen mann. Eller at jeg faktisk kunne fulgt opp på et treningssenter fordi vi begge skulle få tid til våre hobbyer. Ikke bare at han skal ut å farte for sine ting hele tiden.

Jeg ble ensom, lei meg, sur, irritert fordi jeg ønsket så sterkt å få mer av han. Han mente at jeg burde søke meg psykolog fordi jeg ønsket for mye av hva som er vanlig. 

Jeg satte ned foten to ganger på 1 år om hva jeg ønsker. Jeg spurte ukentlig om jeg kunne begynne å trene igjen. Jeg spurte daglig om han kunne bidra med noe i hjemmet. Alt ble overkjørt. Så dumpet han meg fordi jeg var så slitsom å bo med. 

Så nå sitter jeg her å lurer på om jeg faktisk er for mye for alt av forhold. Jeg er redd for å slite ut flere rundt meg ved å bare være den jeg er nå. 

Hvordan burde forhold egentlig være?

Anonymkode: 9d3a7...411

Basert på dette innlegget, syntes jeg du hadde helt adekvate forventninger til partneren din. 

Om jeg måtte spurt min samboer om lov til å trene etc, hadde jeg heller avsluttet forholdet på dagen.

Det du beskriver er ikke et likeverdig forhold mellom to voksne som tilsynelatende er glad i hver andre.