Hvorfor bruker så mange at single og barnløse som psykologer?

[AnonymBruker]

Det er min erfaring ihvertfall, og det gjelder i hovedsak de som er i et forhold og har barn. Jeg synes ikke at alenemødre/fedre klager like mye og har behov for å snakke. Som singel og barnløs, så klager jeg heller ikke på noe (skjønner at denne tråden kan oppfattes sånn). Jeg opplever jeg at de i forhold og som har barn har mere behov for å klage,sutre og snakke om ting de synes er slitsomt. Hvorfor? Tror de at livet deres er viktigere enn andres? Bruker de folk som ikke lever livet deres fordi psykolog blir for dyrt, og de må bruke alle pengene på barna? Hva er egentlig greia? Og bare for å ha sagt det, så gjelder ikke dette kun kvinner, men en hel del menn også.

Anonymkode: 9e81f...663

[AnonymBruker]

Skulle ikke være med et "at" i overskriften.

Anonymkode: 9e81f...663

[Silva Pluvialis]

Kanskje fordi det er slitsomt å oppdra barn? 

[Daria]

Jeg får på følelsen av og til at det kan være lettere for dem å snakke til meg om litt "forbudte" følelser rundt forhold og barn - at fordi jeg ikke har noen av delene har jeg heller ikke de samme forventningene og oppfatningene av hva man skal mene. Det er mindre tabu å sukke til meg om ting de savner fra singellivet, at følelsene rundt å ha småbarn kanskje ikke er det glansbildet det helst skal være i barselgrupper - det er ikke så viktig å holde fasaden ovenfor meg som uansett har et helt annet liv.

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (Akkurat nå):

Kanskje fordi det er slitsomt å oppdra barn? 

Og de tror det er interessant for single og barnløse å høre på?

Anonymkode: 9e81f...663

[AnonymBruker]

Vel, ei barnløs venninne av meg bruker meg til psykolog og jeg har barn. Jeg tror du ikke kan slå alle over en kam altså...

Anonymkode: 9dcab...89a

[AnonymBruker]

Daria skrev (Akkurat nå):

Jeg får på følelsen av og til at det kan være lettere for dem å snakke til meg om litt "forbudte" følelser rundt forhold og barn - at fordi jeg ikke har noen av delene har jeg heller ikke de samme forventningene og oppfatningene av hva man skal mene. Det er mindre tabu å sukke til meg om ting de savner fra singellivet, at følelsene rundt å ha småbarn kanskje ikke er det glansbildet det helst skal være i barselgrupper - det er ikke så viktig å holde fasaden ovenfor meg som uansett har et helt annet liv.

Nettopp. Men når man har valgt vekk barn, så tenker man jo egentlig bare "hvorfor gidder du da?"

Anonymkode: 9e81f...663

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vel, ei barnløs venninne av meg bruker meg til psykolog og jeg har barn. Jeg tror du ikke kan slå alle over en kam altså...

Anonymkode: 9dcab...89a

Gjør ikke det. Sier at det gjelder mange, ikke alle.

Anonymkode: 9e81f...663

[AnonymBruker]

Jeg tror at de det gjelder, kan være litt oppslukt av sitt eget liv med partner, familie og hele pakka, og synes det er slitsomt og krevende; noe det jo også er.

Men så gjør de den feilen å tro at de som er single og barnøse, ikke har noe å være sliten for, ikke har noe krevende i tilværelsen. Og det stemmer bare ikke: single og barnløse kan absolutt ha sitt å stri med.

Anonymkode: 232f6...b55

[Daria]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nettopp. Men når man har valgt vekk barn, så tenker man jo egentlig bare "hvorfor gidder du da?"

Anonymkode: 9e81f...663

Deg om det - jeg er i stand til å forstå at andre tar andre valg og ønsker andre ting i livet enn meg - og at ingen liv er en dans på roser. Om jeg kan være et trygt sted å lufte seg litt og en påminnelse om at det finnes andre tilværelser er det helt greit - innen rimelighetens grenser. Jeg snakker jo til dem om ting som ikke nødvendigvis er så relevant i deres liv også.

[Adrenalina1]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vel, ei barnløs venninne av meg bruker meg til psykolog og jeg har barn. Jeg tror du ikke kan slå alle over en kam altså...

Anonymkode: 9dcab...89a

Det heter å skjære alle over en kam.

[AnonymBruker]

Daria skrev (2 minutter siden):

Deg om det - jeg er i stand til å forstå at andre tar andre valg og ønsker andre ting i livet enn meg - og at ingen liv er en dans på roser. Om jeg kan være et trygt sted å lufte seg litt og en påminnelse om at det finnes andre tilværelser er det helt greit - innen rimelighetens grenser. Jeg snakker jo til dem om ting som ikke nødvendigvis er så relevant i deres liv også.

Jeg synes det er hyggelig om de har noe fint og morsomt å fortelle, men blir lei når de må snakke med meg om det som er slitsomt for dem. Er det noe alvorlig, så forstår jeg det godt, men er det sånne hverdagslige slitsomme ting , så blir jeg lei av å høre på det. Og det er jo det de maser mest om.

Anonymkode: 9e81f...663

[Jegern Puahate]

Har vi kommet dit at det å dele utfordringer og problemer med venner er blitt "å bruke de som psykolog".

Er sosialisering utover helgefyll og overfladisk kontakt på sosiale medier blitt en byrde?

Jeg bare tenker litt høyt.

Jeg kan dog forstå at kategorisk syting over det samme kan bli slitsomt i lengden men det er jo bare å si fra, evt gjøre det mer givendes for deg selv med å komme med noen konkrete råd, siden de spør. Eller si at du ikke er rett person å ta dette opp med. Uansett, å bare være en passiv tilskuer til adferd du misliker uten å reagere har ikke noe for seg. Har venner med og uten barn og opplever liten forskjell på sytenivå sånn ellers.

Dr. Phil ut. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Det er min erfaring ihvertfall, og det gjelder i hovedsak de som er i et forhold og har barn. Jeg synes ikke at alenemødre/fedre klager like mye og har behov for å snakke. Som singel og barnløs, så klager jeg heller ikke på noe (skjønner at denne tråden kan oppfattes sånn). Jeg opplever jeg at de i forhold og som har barn har mere behov for å klage,sutre og snakke om ting de synes er slitsomt. Hvorfor? Tror de at livet deres er viktigere enn andres? Bruker de folk som ikke lever livet deres fordi psykolog blir for dyrt, og de må bruke alle pengene på barna? Hva er egentlig greia? Og bare for å ha sagt det, så gjelder ikke dette kun kvinner, men en hel del menn også.

Anonymkode: 9e81f...663

La nå være å være tilgjengelig hvis du ikke liker å høre på folks klagemål. Hvert liv har sine utfordringer, og det er lov å klage/ be om råd. Har man barn er det enda viktigere å be om råd, fordi det går også ut over barna om de voksne ikke finner ut av sitt liv.

Anonymkode: c9ccf...af2

[minienthe]

Daria skrev (43 minutter siden):

Jeg får på følelsen av og til at det kan være lettere for dem å snakke til meg om litt "forbudte" følelser rundt forhold og barn - at fordi jeg ikke har noen av delene har jeg heller ikke de samme forventningene og oppfatningene av hva man skal mene. Det er mindre tabu å sukke til meg om ting de savner fra singellivet, at følelsene rundt å ha småbarn kanskje ikke er det glansbildet det helst skal være i barselgrupper - det er ikke så viktig å holde fasaden ovenfor meg som uansett har et helt annet liv.

Har merket det samme. Synes det er bra at de stoler såpass på meg at de tør å "bruke" meg som en trygg base for ting som er helt reelle men som du også nevner, kan oppfattes som tabu.

Når det er sagt så er det jo viktig at vennskapet går begge veier og at den uten barn ikke får en rolle som konstant klagemur. Har dog ikke opplevd denne utfordringen i min krets.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

La nå være å være tilgjengelig hvis du ikke liker å høre på folks klagemål. Hvert liv har sine utfordringer, og det er lov å klage/ be om råd. Har man barn er det enda viktigere å be om råd, fordi det går også ut over barna om de voksne ikke finner ut av sitt liv.

Anonymkode: c9ccf...af2

Og da er det riktig å betro seg til folk som ikke har barn? Hvordan skal jeg vite hva jeg skal svare?

Anonymkode: 9e81f...663

[AnonymBruker]

Det kalles vennskap og man skal kunne snakke om problemer og tanker uavhengig om man er singel eller i forhold med barn. 

Anonymkode: 06e69...80a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kalles vennskap og man skal kunne snakke om problemer og tanker uavhengig om man er singel eller i forhold med barn. 

Anonymkode: 06e69...80a

Og det er ingen tvil om hvem som tar mest plass i vennskapet. Dessuten er det ikke bare i vennskap det er sånn, men blant kollegaer også.

Anonymkode: 9e81f...663

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Og da er det riktig å betro seg til folk som ikke har barn? Hvordan skal jeg vite hva jeg skal svare?

Anonymkode: 9e81f...663

Du må sette grenser som kjennes riktig for akkurat deg. Jeg liker når folk betror seg. Men hvis jeg ikke likte det, hadde jeg sagt at de dessverre fikk snakke med andre om det. 

Anonymkode: c9ccf...af2

[AnonymBruker]

Jeg synes det er interessant at du nevner at aleneforsørgere ikke klager særlig mye, men at det er de i forhold med barn som klager mest og høyest. 

Jeg kan huske at jeg har merket dette i varierende grad fra toforeldre, når mitt barn var yngre. Selv har jeg vært alene med barn hele tiden, og hatt venninner som også i lengre perioder har vært aleneforsørgere. Som aleneforsørgere trenger man også å lufte frustrasjoner iblant, men velger jo hvem man gjør det med. Og som alene bruker man all energi på å få ting til å gå rundt alene, samtidig slipper man å måtte enes med og evt ta seg av enda et barn (avhengig av hva slags «mann» man lever med), og selv om det er tøft, så må man finne og prøve løsninger, dvs handle, fremfor å dvele ved å snakke rundt det hele tiden. 

Anonymkode: 05f75...2a7