Relasjon særkullsbarn når man har «ny familie»

[AnonymBruker]

Jeg har et voksent barn som fortsatt bor hjemme (skoleelev vgs). Har vært alene siden barnet var ett år gammelt. Jeg var ung mor, vi hadde dårlig råd, leide bolig, måtte flytte flere ganger. Fikk kjøpt egen bolig for noen år siden. Barnet fikk fortsette på samme skole, men det ble da to flyttinger på ett år (totalt tre på to år). 
 

Møtte mannen min og fikk barn med han. Alt vel, og barna er glade i hverandre tross aldersforskjell. 
 

(På fars side var det over de 15 årene ny kone, nytt stesøsken, nytt halvsøsken, skilsmisse (= null kontakt med stesøsken), ny samboer, to nye stesøsken igjen, flytting og salg av barndomshjem) 

 

Vi skal nå flytte da jeg og mannen har kjøpt felles bolig. Barnet mitt får eget stort rom, og eget bad. Samt egen inngang. Mye er i håp om å bli boende studietiden, og at barnet skal føle seg prioritert. 
 

Men nå sliter vi… Barnet vil ikke flytte, sier mye om rotløshet, liker ikke forandring osv. Jeg sliter med å takle at en 18-åring skal mislike sånne ting. Vi flytter ti minutter! Det er alt fra at det nye huset har feil farge, at den nye bussruten kjører på humpete vei osv. Tenker at disse tingene er uttrykk for andre ting? 

 

Samtidig kjenner jeg på den barnslige tanken av hvorfor far ikke har fått samme kritikk. Far som kun har hatt samvær 1-2 helger i måneden hele livet.
 

Og jeg kjenner på noen vonde, stygge tanker om at jeg gleder meg til jeg slipper å ta hensyn til det voksne barnet, når det flytter ut. Skammer meg innmari over dette, det er jo helt forferdelig å tenke slik om eget barn?! Hvorfor gjør jeg det? Jeg er så sint og har lyst til å rope ut at barnet er utakknemlig, men jeg skjønner jo at det er vanskelig følelser her jeg må validere på et hvis. Jeg finner bare ikke ut hva og hvordan, og så sliter jeg med å være oppriktig, siden jeg har en liten trass-følelse i meg om at nå må det for pokker være nok av å sette dette barnet først, dette barnet som uansett skal flytte ut snart.

 

Jeg elsker barnet mitt og forstår ikke hvordan jeg kan tenke sånn. Er jeg bare superegoist her? Hva gjør jeg? Hvordan stoppe dette? Barnet mitt trenger meg, mens jeg sliter med å føle sympati. Er redd jeg ødelegger forholdet vårt fullstendig nå 😩😩 

 

ps, barnet vet ikke noe om mine følelser og tanker her, har holdt detfor meg selv, men jeg sprekker snart. og er så redd det skinner gjennom. 

Anonymkode: 8030f...a67

[Hmmmmmm]

Hvorfor kunne du ikke ha ventet da, til barne har flyttet ut. Folk har så hastverk!

[AnonymBruker]

Du må bare fortsette å snakke om det og validere følelsene. Gi uttrykk for at du skjønner det med rotløshet. Faren får ikke kritikken fordi de ikke er nære. Men barnet er nær deg og trygg på deg, og tør snakke med deg. Det tenker jeg er bra. Nå blir det jo slik dere har bestemt, men du kan godt støtte ungdommen i dennes følelser. Det er ikke ideelt for barnet, men det er sånn det blir. Og du er her for å snakke og støtte.

Anonymkode: 3b72c...4b2

[AnonymBruker]

Og ja barnet har blitt skjemt bort hjemme her. Ingen huslige oppgaver. Lommepenger uten plikter. Over-forståelse fra meg gjennom hele livet siden far er stikk motsatt. Jeg har nok curlet litt. 
 

Samtidig har det skjedd tunge ting, alvorlig sykdom, død, jeg fikk kreft og måtte opereres for noen år siden osv. Mye traumatisk. Og jeg har ikke vært en god mamma, har vært mye deprimert, slitt økonomisk, singel i mange år, ensom.
 

Men i ene øyeblikket sier barnet at dey føler at oppveksten har vært så god på tross av dårlig råd og alt sammen, fordi vi har vært oss to. Og i neste øyeblikk er det fortellinger om hvor mye barnet har savnet fast bosted, hatet så mye flytting, aldri fått bodd lenge er sted (vi har flyttet til ny by to ganger. Men i siste by flyttet vi som nevnt tre ganger på to år, men alt av skole og venner ble beholdt).

 

Jeg veksler mellom dårlig samvittighet med skyldfølelse,  og til å ville forsvare meg med at jeg gjorde mitt beste og sånn ble det, og at nå vil jeg endelig gjøre som jeg vil. 

Anonymkode: 8030f...a67

[AnonymBruker]

Hmmmmmm skrev (1 minutt siden):

Hvorfor kunne du ikke ha ventet da, til barne har flyttet ut. Folk har så hastverk!

Fordi vi har ventet i mange år allerede, vi har bodd sammen i min bolig. Men drømmehuset dukket opp, og siden det blir ny skolekrets for fellesbarn ville vi flytte før skolestart. Det er da ikke sånn at man velger eksakt når man skal flytte, når man bare er på utgikk over tid? 
Ikke vet jeg om barnet flytter ut neste år heller, eller vil bo hjemme og studere i 3-5 år. 
 

Men som du ser, nå forsvarer jeg meg.. 😔 Vet det er stygt. Men jeg må jo også ta hensyn til fellesbarn og meg selv også. Det er motstridende mot eldste barnets ønsker. Jeg må «ofre» noen, og føler meg fortvilet over at jeg i min logikk tenkte at eldste som snart flytter ut var den som måtte vike.

Anonymkode: 8030f...a67

[AnonymBruker]

Det er slett ikke sikkert barnet egentlig har behov for forklaringer eller gode råd. Barnet vil nok bare klage litt, ventilere og få litt støtte. Bare vær trygg, tydelig og stødig, så går det seg nok til.

Anonymkode: 3b72c...4b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er slett ikke sikkert barnet egentlig har behov for forklaringer eller gode råd. Barnet vil nok bare klage litt, ventilere og få litt støtte. Bare vær trygg, tydelig og stødig, så går det seg nok til.

Anonymkode: 3b72c...4b2

Jeg håper jo at dette er grunnen. Men synes uansett det er vanskelig å stå i. Barnet har det så mye bedre enn jeg hadde da jeg vokste opp, men jeg føler det aldri nytter. Eller så feiler jeg på de viktige tingene da? Hvorfor kjenner jeg på trass og irritasjon mot mitt eget barn og tenker at barnet er utakknemlig? Jeg er moren og den voksne, jeg skal jo ikle legge et sånt ansvar på barnet mitt 

Anonymkode: 8030f...a67

[PM75]

Barnet ditt er tenåring og inne i den mest egoistiske perioden av livet. Slik er det bare. Du må ta styringen og fortelle at du elsker han over alt på jord, men det er slik det blir. Og forklare at dette blir ekstra bra siden dere har tenkt på han med egen inngang og muligheter til å bo hjemme lenge.

La han få utløp for følelsene sine. Ikke diskuter med han, bare si at det blir slik. Det blir bra etter hvert. Du er hans trygge anker i livet, han trenger bare bekreftelse på at du fortsatt vil være der. 

[AnonymBruker]

Jeg ville flyttet, "barnet" er vel myndig?

Anonymkode: 1535c...75b

[AnonymBruker]

PM75 skrev (4 minutter siden):

Barnet ditt er tenåring og inne i den mest egoistiske perioden av livet. Slik er det bare. Du må ta styringen og fortelle at du elsker han over alt på jord, men det er slik det blir. Og forklare at dette blir ekstra bra siden dere har tenkt på han med egen inngang og muligheter til å bo hjemme lenge.

La han få utløp for følelsene sine. Ikke diskuter med han, bare si at det blir slik. Det blir bra etter hvert. Du er hans trygge anker i livet, han trenger bare bekreftelse på at du fortsatt vil være der. 

Takk for svar, håper det «bare» er dette ❤️

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ville flyttet, "barnet" er vel myndig?

Anonymkode: 1535c...75b

Barnet er myndig ja. Og flytting skjer uansett. Huset er kjøpt og alt er klart, men barnet drar ut alt av pakking og vil ikke.. og jeg sliter med å stå i det og hvordan jeg bør støtte her. 

Anonymkode: 8030f...a67

[fru Alving]

Barnet (sier barnet selv om det er en på 18) føler vel at der dere bor nå er barndomshjemmet. Jeg kan godt forstå motstanden når dere har bodd der i flere år og barnet har slått rot.

Innlegget ditt viser jo hvor vanskelig det kan være for barn å flytte flere ganger i oppveksten, samtidig så er det også bra for barn å få utfordringer og se at noe nytt og kan bli bra.

Om dere har kjøpt nytt hus så må dere jo bare stå i det og kanskje ser og barnet ditt fordelene når dere vel bor der. En 18 åring kan ikke få bestemme hvor dere skal bo.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

hvorfor far ikke har fått samme kritikk. Far som kun har hatt samvær 1-2 helger i måneden hele livet.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var ung mor, vi hadde dårlig råd, leide bolig, måtte flytte flere ganger (…) det ble da to flyttinger på ett år (totalt tre på to år). 

Far får ikke denne kritikken fordi den rettmessig er rettet mot deg. Du er den primære omsorgspersonen og ditt hjem er barnets hovedhjem. Når du stadig flytter barnet skaper det uro, utrygghet og enda mer ustabilitet enn det barnet allerede opplever hos samværsforelderen. Dine valg må du selv stå til ansvar for, og du kan ikke begynne å skylde på utenforstående. 

Anonymkode: ce79c...b96

[AnonymBruker]

Kanskje barnet føler på at du 'bytter han ut' ? Altså det virker som at i det nye huset skal han være mer eller mindre for seg selv 

Anonymkode: 04ea4...dd0

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (11 minutter siden):

Barnet (sier barnet selv om det er en på 18) føler vel at der dere bor nå er barndomshjemmet. Jeg kan godt forstå motstanden når dere har bodd der i flere år og barnet har slått rot.

Innlegget ditt viser jo hvor vanskelig det kan være for barn å flytte flere ganger i oppveksten, samtidig så er det også bra for barn å få utfordringer og se at noe nytt og kan bli bra.

Om dere har kjøpt nytt hus så må dere jo bare stå i det og kanskje ser og barnet ditt fordelene når dere vel bor der. En 18 åring kan ikke få bestemme hvor dere skal bo.

Ja, barnet føler nok det, enda barnet selv har tatt initiativ til å bytte soverom tre ganger her. Og vi har flyttet på både barn og voksne for at det eldste barnet skal få det ønskede rommet. Ikke minst har jeg hørt så mye negativt om dette huset, at jeg skjønner ikke helt. Eventuelt har barnet endelig slått seg til ro på rommet som har vært fast siste året. Og oppusset… får oppusset rom i nytt hus også, men kan skjønne tanken her. 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Far får ikke denne kritikken fordi den rettmessig er rettet mot deg. Du er den primære omsorgspersonen og ditt hjem er barnets hovedhjem. Når du stadig flytter barnet skaper det uro, utrygghet og enda mer ustabilitet enn det barnet allerede opplever hos samværsforelderen. Dine valg må du selv stå til ansvar for, og du kan ikke begynne å skylde på utenforstående. 

Anonymkode: ce79c...b96

Jeg bestemte de to valgene av flytting til ny by ja, og de var riktige. (Ene var krav fra Nav for å få arbeid, ellers hadde jeg mistet stønad, men den andre var helt min avgjørelse). 
Det var gode valg som barnet delvis er enig i (uansett grunner et lite barn ikke kan bestemme, men de to flyttingene vet jeg at var helt rett). 
 

De flyttingene innenfor samme by kunne ikke jeg bestemme. Det var pga avsluttede leiekontrakter. Og den siste (til nåværende hus) fordi vi endelig fikk boliglån og kunne kjøpe bolig. 

Denne som kommer nå kunne jeg utsatt, jeg valgte det av hensyn til andre barn. Og det er selvsagt stygt gjort mot eldste. 
 

Det barnet forklarer var at flytting med meg ikke var noe problem før far solgte barndomshjemmet.. Men at da hadde plutselig barnet ikke noe. 

Anonymkode: 8030f...a67

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør tenke litt på at din eldste ikke føler seg ivaretatt av noen av foreldrene. En 18 åring er bare voksen på papiret. 

Anonymkode: 0b5cc...7e0

[AnonymBruker]

Jeg forstår frustrasjonen din. Har kjent på det noen ganger selv. Sønnen min er litt yngre enn din, men typisk tenåring okke som. 
Jeg har ikke hatt en bra barndom, og når jeg var på den alderen han er nå, hadde jeg gjennomgått litt av hvert- flyttinger, dødsfall, sykdom, skilsmisser, mobbing, dødsfall igjen, psykisk sykdom i familien, fanatisme, sosial kontroll, depresjon, selvmordsforsøk og selvskading. I tillegg til alle typer vold, og at vi var fattige. 
Når sønnen min da klager på «filleting» blir jeg irritert. Men tar meg i det, og prøver å være voksen. Men, det er ikke lett. 
Så jeg skjønner deg.

Anonymkode: ab0b8...7b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tror du bør tenke litt på at din eldste ikke føler seg ivaretatt av noen av foreldrene. En 18 åring er bare voksen på papiret. 

Anonymkode: 0b5cc...7e0

Det er nå så, men en 18 åring skal ikke kunne bestemme om huset skal selges eller ei. 

Anonymkode: 1535c...75b

[Surriball]

Jeg kan forstå dere begge. Eldstebarnet har de følelsene han har, og den opplevelsen han har, og de må han få lov å ha. De er det mest fornuftig at du validerer og forstår. Han kjenner nok på rotløshet, da. Og at alt er feil med huset er nok uttrykk for at han synes det er kjipt å flytte på nytt. 

Det betyr ikke at det ikke er rett valg for familien som helhet, eller at de tidligere flyttingene er feil. Det var det du mente måtte til for å gjøre livene dere bedre den gangen dere stod i det. Ikke hadde du noe valg heller, og du gjorde så godt du kunne. Det klarer ikke han å se akkurat nå, men kanskje om et par år når han er ute av tenåra. Du trenger ikke å tenke at det er stygt gjort mot eldste å flytte når drømmehuset dukker opp. Det er ikke stygt gjort mot eldste å ta hensyn til yngste - nå har du jo sjansen til å skape tryggere rammer enn du greide før. For livet forandrer seg, og i deres tilfelle til det bedre! Vær litt grei mot deg selv og gi deg selv litt slækk. 

Så jeg tenker at eldstebarnet får surmule og synes at det er kjipt, for det ER det for ham. Men han får ikke bestemme over hele familien og hva som er gode valg for dere framover. 

[AnonymBruker]

Surriball skrev (7 minutter siden):

Jeg kan forstå dere begge. Eldstebarnet har de følelsene han har, og den opplevelsen han har, og de må han få lov å ha. De er det mest fornuftig at du validerer og forstår. Han kjenner nok på rotløshet, da. Og at alt er feil med huset er nok uttrykk for at han synes det er kjipt å flytte på nytt. 

Det betyr ikke at det ikke er rett valg for familien som helhet, eller at de tidligere flyttingene er feil. Det var det du mente måtte til for å gjøre livene dere bedre den gangen dere stod i det. Ikke hadde du noe valg heller, og du gjorde så godt du kunne. Det klarer ikke han å se akkurat nå, men kanskje om et par år når han er ute av tenåra. Du trenger ikke å tenke at det er stygt gjort mot eldste å flytte når drømmehuset dukker opp. Det er ikke stygt gjort mot eldste å ta hensyn til yngste - nå har du jo sjansen til å skape tryggere rammer enn du greide før. For livet forandrer seg, og i deres tilfelle til det bedre! Vær litt grei mot deg selv og gi deg selv litt slækk. 

Så jeg tenker at eldstebarnet får surmule og synes at det er kjipt, for det ER det for ham. Men han får ikke bestemme over hele familien og hva som er gode valg for dere framover. 

Tusen takk for god validering av meg. Jeg trengte den ❤️ så kanskje jeg blir flinkere til å validere eldste skikkelig. Jeg har hatt store problemer med grenser og krav til eldste, unngått det meste for å kompensere for en veldig streng og hard far. Så hos meg har det vært mye kos, film, droppe oppvask, at jeg har tatt søpla og både vasket og ryddet rommet osv. Det er sikkert også litt sårt at det ikke er eldste som er absolutte førstepri for de fleste valg jeg har. Før har jo dette barnet vært alene på «topp», kan jo tenke at det er litt vondt. 

Anonymkode: 8030f...a67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg tror du bør tenke litt på at din eldste ikke føler seg ivaretatt av noen av foreldrene. En 18 åring er bare voksen på papiret. 

Anonymkode: 0b5cc...7e0

Ja, jeg tror også dette. Jeg var jo den stabile mens far fikk ny kone og flere barn. Jeg var alene med barnet i nesten ti år. Og nå blir det yngre barn og «ny familie» her også. Et skilsmissebarn der begge foreldre har «komplette» familier på hver side vil jo fort føle seg svært ensom og utenfor. Vi har vel egentlig alltid jobbet mye for at det ikke skal skje her. Resultatet er jo at eldste dropper både bursdagsgaver og julegaver hit og til søsken her, fordi jeg sier at «det går fint, ikke tenk på det», mens det stresses veldig med alt sånt til fars familie. 
 

Tror jeg har ødelagt det litt feil vei? For minste her blir jo veldig lei seg av å se eldste prioritere sine halv og stesøsken, fremfor de man bor med 90% av tiden..

Anonymkode: 8030f...a67