Du med traumatisk oppvekst: Hvordan opplevde du det å bli mor?

[AnonymBruker]

Du med traumatisk oppvekst: Hvordan opplevde du det å bli mor? Ble det ekstra utfordrene?  Og hvordan er du som mor?

Anonymkode: edbaa...7e1

[AnonymBruker]

Jeg elsker barna mine over alt på jord, prøver å gi del en trygg oppvekst. Men er litt sensitiv på om de har hatt en dårlig dag eller om noe har skjedd med dem- blir litt lett bekymret. Overkompenserer en god del- så de mangler ikke noe materialistisk. Er ofte sliten og tenker at ikke noe jeg gjør er godt nok- prøver å ha hodet over vannet hele tiden.

 

Skulle ønske jeg var mer tilstede og mer avslappet, ikke sliten og bekymret.

Anonymkode: 1292a...ab7

[AnonymBruker]

Litt samme som hun over, egentlig. 
På det første barnet mitt hadde jeg også fødselsdepresjon. 

Som mor er jeg veldig «på», og kan også være masete. Jeg tror aldri jeg er god nok. Men dette kan vel kanskje også gjelde andre mødre?

Det største sporet etter traumene mine er nok at jeg er redd og skeptisk til menn og at jeg ikke er så flink på fysisk kontakt. Sånt er jeg ganske redd for å føre videre til barna mine. 

Anonymkode: 2a47f...fcf

[AnonymBruker]

Blir altfor lett stressa. Dårlig på rutiner. Mye sliten. Og altfor ettergivende. Resultat: litt bortskjemte barn. Men sosiale, trygge og for det meste fornøyde.

Anonymkode: f8c3b...3f9

[AnonymBruker]

Jeg har problemer med å knytte meg til andre mennesker og slippe de inn i livet mit. På en måte distanse.  Jeg er aktiv og deltar rund det med barna. Men jeg har ingen venner bare mange bekjentskaper og mennesker jeg forholdet meg til pga barna og jobben. Men ingen, absolutt ingen utenom barna kjenner meg. Eller, ikke helt.Jeg er er "flink" å holde tråde i samtaler bort fra meg selv og hvet at kollegaer setter pris på meg. Jeg takker pent nei til invitasjonener uten barna, de blir min unskyldnig for å ikke delta i voksen relaterte aktiviteter. 

Anonymkode: 320c2...95c

[AnonymBruker]

Litt usikker på om min oppvekst kan kallast traumatisk,men vanskeleg i alle fall.

Eg opplevde dei første åra som mor som veldig altoppslukande, måtte vere til stades i alt og ville ikkje ha hjelp/stolte ikkje på andre. Utsletta eigne behov. 

Har fått fleire barn og funne meir balanse no når dei er større. Er oppteken av å snakke fint til dei og om meg sjølv. Eg var omgitt av mykje negativitet og kommentarar om eigen og mora mi sin kropp, noko som har prega meg i stor grad. Dette skyr eg (truleg i litt overdreven) grad no. 

Opplever også at eg kan bli litt kald(kynisk?) når ungane føler  mykje. Det jobbar eg med, og prøvar så godt eg kan å møte dei med det eg kan gi av omsorg, sjølv om eg ofte lagar som. (Elskar dei og vil at dei skal ha det beste i verda, så det latar eg ikkje som. Men enkelte situasjonar der eg opplever dei som overfølsomme gjer det vanskeleg å handtere. Eg fekk ikkje lov/hjelp til å uttrykke så mykje kjensler som barn)

Kan vere vanskeleg å klemme dei av og til.

Anonymkode: 280e6...c7b

[AnonymBruker]

Min ekskone hadde en dårlig oppvekst. Litt forskjellig hva man legger i dette, men hennes mor var innvandrer og dårlig integrert, og hennes far hadde alkoholproblemer, var serieutro og til tider voldelig.

Dette var ikke noe jeg var klar over da vi ble sammen, selv om jeg visste hun kom fra en familie med mindre ressurser enn min. Det ble veldig tydelig da vi fikk barn. Hun var enormt styrete fra det øyeblikket hun ble gravid, og hadde ekstrem fødselsangst, som jeg tror kom fra moren. Hun ble veldig overbeskyttende da barna kom, og fikk det for seg at spesielt vårt yngste trengte "ekstra tilpasning". Det ble en ond sirkel der hun på forhånd gikk rundt og sa til andre foreldre at vårt barn "slet litt", og barnet fikk aldri fikk sjansen til å starte med blanke ark. Hun er fullstendig immun mot å være streng med barn, og jeg ble behandlet omtrent som en overgriper dersom jeg irettesatte dem. 

Vi ble etterhvert skilt - dette var ikke den eneste årsaken, men en medvirkende. Barna klarer seg helt greit, men yngste er nok en mammadalt og bruker mesteparten av sin tid til spilling. 

Anonymkode: e945c...d4f

[AnonymBruker]

Takk for gode svar. Fint å se jeg ikke er alene om de følelsene som beskrives oppe. Prøver å jobbe med det, og å aksptere at det er slik, og at andre har hatt det/har det litt lilt hjelper litt.

Anonymkode: edbaa...7e1

[AnonymBruker]

De er det beste som har skjedd meg og mishandlingen stopper med meg. Mine barn har jeg et svært godt forhold til nå som de er nesten voksne.

Jeg har jo ingen referanser på hva "normalt" er, mye har jeg måttet finne ut av selv. Jeg ante jo ikke hva jeg dreiv med og mannen min har også en traumatisk bakgrunn. 

Har måttet jobbe med dette med fysisk kontakt. Det faller ikke naturlig for meg. Men morsinstinktet våkner jo og instinktene slår inn og erfaring gjør man seg. "Barnet mitt lar seg trøste av kroppskontakt ".

Jeg som mamma er omsorgsfull,  litt masete og vi snakker mye om alt. Merker nok at jeg hele tida må "sjekke ut" om de har det bra, sikkert litt slitsomt 😅 alltid vært opptatt av å lære de å tenke sjøl og å klare seg selv i livet og det har jeg lykkes med 😊

Anonymkode: 7f22c...f0c

[AnonymBruker]

Jeg opplever det som både positivt og negativt. 

Enorm sorg over hvor vanskelig jeg selv hadde det. Ser nå hvor liten og hjelpeløs jeg var. At ting ikke var min skyld.

Men det er også reparerende i form av at jeg kan selv velge hva slags familie jeg skal ha nå. Jeg kan gi mine barn det jeg selv ikke fikk. Glede over alt jeg kom meg bort fra.

Jeg jobber også med meg selv med å repetere mønstre og holdninger mine foreldre hadde. Det er noe jeg har jobbet med lenge før jeg fikk barn. Kanskje jeg alltid må jobbe med det. 

Anonymkode: 7b701...554

[AnonymBruker]

Mye av barndommen kom tilbake og måtte bearbeides ved første barn. Følte hat mot min mor, sorg for min tapte barndom, og frykt for fremtiden og mange tanker om mine egne kvaliteter som mor. Det var som å ta et oppgjør. Ved barn nr2 så var det helt annerledes og en annen fred. 

Mye grov psykisk og fysisk vold i min barndom. Grove omsorgssvikter fra flere.

Jeg blir fort overbeskyttende og jobber mye med å gi rom til barna, slik at de skal få utfolde seg. + gi tillitt til andre omsorgspersoner. Mye frykt for hva andre mennesker kan utsette de for. 

Anonymkode: 18863...7b8

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg opplever det som både positivt og negativt. 

Enorm sorg over hvor vanskelig jeg selv hadde det. Ser nå hvor liten og hjelpeløs jeg var. At ting ikke var min skyld.

Men det er også reparerende i form av at jeg kan selv velge hva slags familie jeg skal ha nå. Jeg kan gi mine barn det jeg selv ikke fikk. Glede over alt jeg kom meg bort fra.

Jeg jobber også med meg selv med å repetere mønstre og holdninger mine foreldre hadde. Det er noe jeg har jobbet med lenge før jeg fikk barn. Kanskje jeg alltid må jobbe med det. 

Anonymkode: 7b701...554

Jobber med å IKKE repetere, så klart.

Kan også legge til at jeg som mor faktisk ikke er så overbeskyttende. Jeg klarte meg, mot alle odds. Tenker at flekkete klær, skjermtid, klemmepose ikke er så farlig så lenge man er omgitt av kjærlighet og trygghet. Men alt med måte, så klart.

Anonymkode: 7b701...554

[AnonymBruker]

Som andre så er jeg veldig opptatt av å være bra nok, og overkompenserer ved å gi materielle ting og stille på for mange fritidsaktiviteter. 

Barna ville sikkert vært mer fornøyd om vi var mer hjemme og bakte boller. Men det er jeg skikkelig dårlig på. 

Anonymkode: e5a32...24d

[AnonymBruker]

TS her. 
Ser mange har like erfaringer her. Men kan noen som kanskje har hatt vansker fortelle hvordan de ble bedre på å gi slipp? 
Vvis noen har klart det da. Heh

Anonymkode: edbaa...7e1

[AnonymBruker]

Her var det mye selvinnsikt! Fint å se at dere kommer til å stoppe generasjonsocerføring av familiens dårligere arv.❤️

Anonymkode: 5e3df...990

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

TS her. 
Ser mange har like erfaringer her. Men kan noen som kanskje har hatt vansker fortelle hvordan de ble bedre på å gi slipp? 
Vvis noen har klart det da. Heh

Anonymkode: edbaa...7e1

Det handler vel mye om selvransakelse. Passe på å ikke reprodusere fraser man selv vokste opp med men som ikke gir mening. For eksempel store barn gråter ikke, det er ikke noe å gråte for, gå og skam deg, og slikt. Sånt har jeg aldri sagt til mitt barn. Det er barnet som vet om det er verdt å gråte for eller ei. Dessuten kan det være at barnet gråter for noe som har hendt tidligere for eksempel i barnehagen og så er det en liten ting som minner barnet på hendelsen og nå kan det få trøst av foreldrene.
 

Hvis barnet har gjort noe galt ble setningen gå og skam deg brukt hjemme hos meg. Så ble man sittende alene uten å vite hva man hadde gjort galt. Med mitt barn prøver jeg å tåle alle barnets følelser. Det er vanskelig for meg hvis barnet har sterke sinneutbrudd. Jeg hjelper barnet å forstå hva barnet har gjort galt og at man kan reparere ved å si unnskyld. I min oppvekst sa ikke voksne unnskyld til barn for voksne gjorde aldri feil. Jeg vil være et forbilde og si unnskyld når det trengs. 

Anonymkode: 5e3df...990

[AnonymBruker]

Tror min oppvekst gjør meg til en bedre mor. Jeg er veldig bevisst og oppmerksom! Men føler jeg slites litt ut av å være verdens beste mamma hele tiden. Mangler ingen kjærlighet og barnet mitt er et lykkelig barn, det er alt som betyr noe selvom jeg glemmer meg selv oppi det! 

Anonymkode: 4019b...29c

[AnonymBruker]

Jeg skulle aldri ha barn, grunnet min traumatiske barndom. Var vel livredd, for at jeg skulle ha noe av min mor eller far i meg. Men ble gravid på prevensjon 2 ganger, første gang tok jeg abort, andre gang klarte jeg ikke. Fikk og et planlagt barn noen år senere. Og jeg har elsket å være mamma, og elsker barna ut av en annen verden. Og har vært veldig bevisst, og aldri skulle utsette de for noe av det jeg ble, men heller gi de alt jeg manglet. Var vel først da de ble tenåringer at ting ble vanskeligere, ene barnet slet 1 år med alvorlig depresjon og angst, det var grusomt. For har barna det vondt, så gjør det forferdelig vondt, og jeg bekymrer meg noe forferdelig. Har pratet med andre venninner om dette, og de bekymrer seg selvfølgelig for sine barn de og, men jeg gjør det nok en god del mer enn de. Og jeg fikk jeg psykisk smell da barnet var mye bedre igjen, var jo først da jeg kunne slappe av litt. Men gikk da til psykolog, og fikk hjelpen jeg trengte.

I dag er barna 16 og 21 år, og jeg har et veldig godt forhold til de. Har og fått veldig mye ros av de, på hvor god mor de synes jeg er, og det er utrolig godt å høre. Og er det noe jeg føler jeg har fått til i livet, så er det å være mamma. Men jeg bekymrer meg fortsatt for de, og det kommer jeg nok til å gjøre resten av livet.

Anonymkode: a035b...104

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Du med traumatisk oppvekst: Hvordan opplevde du det å bli mor? Ble det ekstra utfordrene?  Og hvordan er du som mor?

Anonymkode: edbaa...7e1

Elsker barna overalt på jord og gir de alt jeg ikke selv fikk. Trygghet, omsorg og kjærlighet. Åpen hjem til venner. En klem, prate om alt. Være tilstede for de. Mulig jeg til tider stiller for mye opp da ingen gjorde det for meg. Trist å få barn når du har kuttet din egen familie etter mange traumer. Men fantastisk og få egne barn. Følte vel bare glede og takknemmelighet!

Anonymkode: bb9c0...fdb

[AnonymBruker]

I begynnelsen slet jeg med å knytte meg til barnet, da det endte med hastesnitt og sykehuset gjorde meg livredd. Husker fremdeles, etter 14 år, at jeg lå der midt på natten på 4-mannsrom og tittet på den lille uskyldige klumpen og tenkte "Jeg skulle ønske ikke du var her". Det varte i 1 år. Kan fremdeles huske dagen jeg virkelig skjente ordentlig mammakjærlighet.  Har fremdeles dårlig samvittighet likevel, for han var jo uskyldig og hadde ikke bedt om å være her. 

Den dag i dag, med flere barn, så er jeg nok veldig obs på å unngå at barna noensinne skal oppleve noe som helst lignende traumer som jeg opplevde. Bruker god tid på "min kropp, mitt valg" type ting og drikker ikke alkohol i lag med barna (skal sies at jeg ikke har noe imot at folk tar seg noen glass vin eller øl i helgen, det er ikke traumatiserende. Jeg er bare skrudd sammen annerledes da min far drakk flasker og kartonger). Er blitt døpt "mamma bobleplast" og kanskje det er usunt på sine egne måter, men en ting er klart; jeg ønsker heller at mine barn vokser opp med for mye beskyttelse og en mor som er litt "for mye" enn for lite. Skal nevnes at jeg i dag har det beste forholdet til han på 14 år. Han er bestevennen min <3

Anonymkode: 09d86...d24