Er så lykkelig med kjæresten min, jeg som aldri før har hatt et ordentlig forhold

[AnonymBruker]

Er det flere som "sent i livet" har funnet den store kjærligheten, etter mange negative erfaringer og ensomhet tidligere?

Jeg møtte mannen i mitt liv da jeg var 38. Har alltid vært en loner, ble mobbet en god del, vanskelig for å få venner, har vært veldig alene og ensom. Vært tidvis veldig deprimert, slitt med selvmordsønsker, men skjult det for alle og bare gått på jobb som vanlig år etter år.

Har hatt noen korte forhold, men det var aldri gjensidig kjærlighet. Enten hadde jeg følelser, mens mannen ikke hadde det, eller så var det motsatt.

Pga. dette har jeg på en måte alltid  følt meg helt utenfor samfunnet, selv om jeg har utdanning og en bra jobb. Fordi jeg har vært så ensom på fritiden, har jeg liksom ikke identifisert meg med samfunnet og følt at jeg alltid kom til å være utenfor alt. Jeg er introvert og selv om jeg er hyggelig og høflig mot folk, og flere ganger har møtt folk via jobben jeg kunne tenke meg å bli venner med, har det aldri skjedd. Men har gang på gang vært vitne til at andre har dannet vennskap, men jeg har aldri blitt inkludert.

Når folk har snakket om kjærester, samboere, ektefeller....jeg har aldri forsått hvordan de for det første klarte å finne noen og at følelsene var gjensidige. Og dernest har jeg ikke forstått hvordan de har hatt noe å snakke om med hverandre år etter år, om de ikke blir lei, eller slipper opp for ting å snakke om. Hvordan vite at noen er den rette? Hvordan orke ha sex med noen, og føle seg tom likevel?

Så, møtte jeg han som ble kjæresten min. Vi hadde en felles interesse, og merket fra første stund at vi hadde veldig god kjemi. Det har jeg jo også hatt med andre iblant, men har aldri endt godt. Men merket at denne gangen føltes det litt annerledes. Han stilte meg spørsmål, og lyttet interessert til det jeg sa. Jeg stilte han spørsmål, og merket at jeg faktisk var interessert i svarene. Er blitt så vant til å late som om jeg er interessert, bare gjør ting og oppfører meg slik jeg vet at samfunnet forventer at jeg skal være.

Etter andre gangen vi møttes, sendte jeg han en melding og skrev at jeg hadde tenkt mye på han og gledet meg til å møtes igjen. Han fulgte opp og sa at han også gledet seg. Følte at jeg var betatt, kanskje til og med litt forelska. Men, det var han som etter et par uker sa at han var litt forelska i meg. Ufattelig å høre og tro. Den flotte, fantastiske og smarte mannen, hvorfor meg, når det finnes så mange bedre kvinner der ute?

Vi begynte å ha sex, og han kalte meg kjæresten sin. Jeg kunne kjøre hjem etter en helg sammen med han, og gråte av glede i bilen. Hvordan kunne dette skje meg? Begynte å kjenne meg igjen i bøker jeg hadde lest, sangtekster, filmer....interesserte meg mer for samfunnet. Ville bli et bedre menneske, et gladere menneske.

Nå, tre år etter at jeg møtte drømmemannen, føler jeg at jeg for første gang i livet ikke trenger å late som om jeg har det bra. Tomrommet inni meg er borte, jeg føler at livet har mening, er mer effektiv på jobb, er mer optimistisk, legger planer for livet.

Tenkte bare å skrive dette, siden jeg iblant ser tråder om folk i voksen alder som lurer på om de noengang finner kjærligheten, men det kan altså være mulig. Og livet blir helt annerledes, mye bedre.

Anonymkode: 76e21...108

[Pås]

Skikkelig koselig historie ❤️

[AnonymBruker]

Så heldig du er 🥰

Anonymkode: 65bf4...088

[AnonymBruker]

Glad på dine vegne! Kjærlighet er så fantastisk ❤️❤️❤️

Anonymkode: d9a09...fdc

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 2eb76...a25

[McMary]

Så koselig med en fin historie her. Glad på dine vegne. 🧡

[origin]

Åh så herlig å høre. Jeg savner også en kjæreste:) 

[AnonymBruker]

Åååå <3 Dette unner jeg deg virkelig <3

Anonymkode: 30358...fe0

[AprilLudgate]

Åh det var koselig 🥰

[jabx]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2022 den 13.51):

Er det flere som "sent i livet" har funnet den store kjærligheten, etter mange negative erfaringer og ensomhet tidligere?

Jeg møtte mannen i mitt liv da jeg var 38. Har alltid vært en loner, ble mobbet en god del, vanskelig for å få venner, har vært veldig alene og ensom. Vært tidvis veldig deprimert, slitt med selvmordsønsker, men skjult det for alle og bare gått på jobb som vanlig år etter år.

Har hatt noen korte forhold, men det var aldri gjensidig kjærlighet. Enten hadde jeg følelser, mens mannen ikke hadde det, eller så var det motsatt.

Pga. dette har jeg på en måte alltid  følt meg helt utenfor samfunnet, selv om jeg har utdanning og en bra jobb. Fordi jeg har vært så ensom på fritiden, har jeg liksom ikke identifisert meg med samfunnet og følt at jeg alltid kom til å være utenfor alt. Jeg er introvert og selv om jeg er hyggelig og høflig mot folk, og flere ganger har møtt folk via jobben jeg kunne tenke meg å bli venner med, har det aldri skjedd. Men har gang på gang vært vitne til at andre har dannet vennskap, men jeg har aldri blitt inkludert.

Når folk har snakket om kjærester, samboere, ektefeller....jeg har aldri forsått hvordan de for det første klarte å finne noen og at følelsene var gjensidige. Og dernest har jeg ikke forstått hvordan de har hatt noe å snakke om med hverandre år etter år, om de ikke blir lei, eller slipper opp for ting å snakke om. Hvordan vite at noen er den rette? Hvordan orke ha sex med noen, og føle seg tom likevel?

Så, møtte jeg han som ble kjæresten min. Vi hadde en felles interesse, og merket fra første stund at vi hadde veldig god kjemi. Det har jeg jo også hatt med andre iblant, men har aldri endt godt. Men merket at denne gangen føltes det litt annerledes. Han stilte meg spørsmål, og lyttet interessert til det jeg sa. Jeg stilte han spørsmål, og merket at jeg faktisk var interessert i svarene. Er blitt så vant til å late som om jeg er interessert, bare gjør ting og oppfører meg slik jeg vet at samfunnet forventer at jeg skal være.

Etter andre gangen vi møttes, sendte jeg han en melding og skrev at jeg hadde tenkt mye på han og gledet meg til å møtes igjen. Han fulgte opp og sa at han også gledet seg. Følte at jeg var betatt, kanskje til og med litt forelska. Men, det var han som etter et par uker sa at han var litt forelska i meg. Ufattelig å høre og tro. Den flotte, fantastiske og smarte mannen, hvorfor meg, når det finnes så mange bedre kvinner der ute?

Vi begynte å ha sex, og han kalte meg kjæresten sin. Jeg kunne kjøre hjem etter en helg sammen med han, og gråte av glede i bilen. Hvordan kunne dette skje meg? Begynte å kjenne meg igjen i bøker jeg hadde lest, sangtekster, filmer....interesserte meg mer for samfunnet. Ville bli et bedre menneske, et gladere menneske.

Nå, tre år etter at jeg møtte drømmemannen, føler jeg at jeg for første gang i livet ikke trenger å late som om jeg har det bra. Tomrommet inni meg er borte, jeg føler at livet har mening, er mer effektiv på jobb, er mer optimistisk, legger planer for livet.

Tenkte bare å skrive dette, siden jeg iblant ser tråder om folk i voksen alder som lurer på om de noengang finner kjærligheten, men det kan altså være mulig. Og livet blir helt annerledes, mye bedre.

Anonymkode: 76e21...108

Nice. Det er håp!

[AnonymBruker]

Utrolig hyggelig å høre. Ønsker dere en fin fremtid❤️

Anonymkode: 873ec...5a5

[AnonymBruker]

Ble glad over å lese dette, har som mann hatt en litt liknende erfaring. Ble selv 35 før jeg fant kvinnen i mitt liv, eller egentlig ble funnet av henne, da....

 Før det var det mye rot og forhold byggeg på for mye ungdommelige men urealistiske forhåpninger, som aldri hadde den store fremtiden foran seg.

 Så godt når det endelig klaffer for fullt og man endelig finner lykken og noe begge tror på og vil satse alt på. Gift på 16. året nå og kjærligheten blomstrer som aldri før! 

Anonymkode: db6fa...eb1

[AnonymBruker]

Glad på dine vegne ts ❤️

Personlig tror jeg de som føler seg evig single og som aldri får seg kjæreste uansett hvor mye de prøver må slappe av litt. Slett Tinder og prøv heller å vær mer tilstede akkurat nå. Smil til folk, legg vekk telefonen og få øyekontakt. Det er ofte det du venter det minst at de interessante dukker opp. Alle sitter med trynet i mobilen i rushen på vei hjem fra jobb og studier. Ingen tør å være litt vågal og faktisk si hei og starte en samtale fysisk med et fremmed menneske. Nei, vi sitter heller der å Ni-sveiper på tinder for å finne den rette. Og så sitter kanskje den rette rett foran deg og hvis du bare hadde løftet blikket litt så hadde du sett ham. 

Anonymkode: cac59...a7b

[AnonymBruker]

Så koselig ❤️ 

Ønsker dere alt godt for fremtiden 🥰

Anonymkode: 1aa1f...bac