Jeg blir kjølig etter krangler

[AnonymBruker]

Må bare ha litt innspill fra noen. 

Mannen min og jeg krangler i blant, som mange andre par. Men det som kanskje er litt uheldig med oss er at han er kruttønne, mens jeg ikke lett blir sint. Når jeg først blir det varer det imidlertid en stund. Gangen i det blir derfor sånn at han blir sint for noe, jeg prøver å snakke rolig om det uten at det nytter fordi han ikke tenker klart, så blir jeg også fyrt opp, da er hans sinne på vei ned mens jeg er vrang og sint et godt stykke videre. Haha! Det er jo komisk sett i ettertid, men der og da er det ikke noe gøy.

Og min mann, italiener i temperamentet, er lei seg og enda mer amorøs når sinnet hans slukner. Sier han elsker meg, mens jeg bare tenker "Din tosk, som om jeg har lyst til å kysse deg nå!". 

Kjenner noen seg igjen i dette? Hvordan takler dere det? Tvinger dere dere selv til å være kjærlige tilbake før sinnet har gått over?

Anonymkode: bff12...107

[AnonymBruker]

Dere kunne vært oss, bare motsatt. Jeg er hissig, men det går fort over. Han er langsint og kjører fullstendig taushet i dagesvis. 

Vi har ikke funnet noen konkret løsning, men vi har snakket mye om problemet. Vi har også skrevet mye til hverandre for å kunne gå grundigere til verks uten at det påvirker hele familien. Det skjer stadig sjeldnere, nå kanskje 1-2 ganger pr år. For min del er dette skilsmissegrunn (og det vet han) om det tar seg opp igjen. Du er kanskje ikke like lenge sint, mens han kan være taus i over en uke. Det er forferdelig.

Anonymkode: 3bbcc...ef2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Dere kunne vært oss, bare motsatt. Jeg er hissig, men det går fort over. Han er langsint og kjører fullstendig taushet i dagesvis. 

Vi har ikke funnet noen konkret løsning, men vi har snakket mye om problemet. Vi har også skrevet mye til hverandre for å kunne gå grundigere til verks uten at det påvirker hele familien. Det skjer stadig sjeldnere, nå kanskje 1-2 ganger pr år. For min del er dette skilsmissegrunn (og det vet han) om det tar seg opp igjen. Du er kanskje ikke like lenge sint, mens han kan være taus i over en uke. Det er forferdelig.

Anonymkode: 3bbcc...ef2

Min eks var sånn som din mann er, og det var helt forferdelig. Silent treatment kan være ren mishandling, og det skal ikke forekomme, mener jeg. 

Jeg er med andre ord ikke slik. Vi snakker sammen og lever et vanlig liv, det er bare at jeg føler meg mye mer lunken. Har ikke like lyst til å komme med kjærlighetserklæringer og kose, selv om det er akkurat dét min mann trenger der hvor han er i prosessen.

Anonymkode: bff12...107

[AnonymBruker]

Helt likt hos oss, jeg kan tenke på og være sur kjempe lenge.

Anonymkode: f9c20...6c9

[AnonymBruker]

Kan det være en løsning at dere tar diskusjonen når han ikke lenger er sint? Da kan dere prate rolig om det sammen i stedet for at det blir en krangel.

Anonymkode: 59a45...984

[AnonymBruker]

Nå krangler vi veldig sjelden, men når vi gjør det er vi ganske like. Ingen av oss sier noe. Det er egentlig ganske digg😂.

Men for all del. Skjønner jo at det kan være fryktelig kjipt om kun den ene er sånn.

Ha gode samtaler om dette når dere begge er i godt humør. Da blir som oftest samtaler mer konstruktive.

Anonymkode: d1430...ea0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kan det være en løsning at dere tar diskusjonen når han ikke lenger er sint? Da kan dere prate rolig om det sammen i stedet for at det blir en krangel.

Anonymkode: 59a45...984

Det er faktisk helt umulig! Når min elskede kruttønne eksploderer kan ingenting hindre ham i si nøyaktig hva han føler akkurat da

Anonymkode: bff12...107

[AnonymBruker]

Vi hadde det sånn, jeg blir bråsint og like fort blid igjen, han er litt mer langsur/sint prater men svarer kort, bil ikke kysse, kose osv. Jeg hadde omtrent glemt krangelen etter 5 min så for meg var det rart å ikke kunne kose samme kveld for eks. Vi løste det med at de gangene jeg ble sint som en furie, mens han fortsatt var rolig så sa han timeout og gikk ut en tur, eller i et annet rom, butikken eller lignende. Da sto jeg igjen og freste for meg selv, men innen han kom tilbake hadde jeg roet meg ned, og vi kunne diskutere normalt etterpå om samme sak. Nå er det sjelden det skjer lenger for jeg prøver å holde meg saklig, og unngå hisse meg opp, for timeout var enda mer irriterende 😂.

Anonymkode: dc3e1...c24

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er faktisk helt umulig! Når min elskede kruttønne eksploderer kan ingenting hindre ham i si nøyaktig hva han føler akkurat da

Anonymkode: bff12...107

Kan dere da bli enige om at når han eksploderer så bør enten han eller du gå ut av rommet slik at det ikke eskalerer. Vente til han har roet seg og så kan dere ta det opp igjen.

Anonymkode: 59a45...984

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Må bare ha litt innspill fra noen. 

Mannen min og jeg krangler i blant, som mange andre par. Men det som kanskje er litt uheldig med oss er at han er kruttønne, mens jeg ikke lett blir sint. Når jeg først blir det varer det imidlertid en stund. Gangen i det blir derfor sånn at han blir sint for noe, jeg prøver å snakke rolig om det uten at det nytter fordi han ikke tenker klart, så blir jeg også fyrt opp, da er hans sinne på vei ned mens jeg er vrang og sint et godt stykke videre. Haha! Det er jo komisk sett i ettertid, men der og da er det ikke noe gøy.

Og min mann, italiener i temperamentet, er lei seg og enda mer amorøs når sinnet hans slukner. Sier han elsker meg, mens jeg bare tenker "Din tosk, som om jeg har lyst til å kysse deg nå!". 

Kjenner noen seg igjen i dette? Hvordan takler dere det? Tvinger dere dere selv til å være kjærlige tilbake før sinnet har gått over?

Anonymkode: bff12...107

Det kommer helt an på hva krangelen handler om. Handler det om noe som gjør at jeg midter respekten for ham og han ikke gir seg, så blir jeg ikke kjærlig og later ikke som heller. Andre ganger går det helt fint. Noen krangler er jo bare teite eller i det minste krangler der man føler seg likeverdige og ikke blir forsktfull overfor partner.

Anonymkode: 984fb...e80

[Trolltunge]

Samme her, bare at det er han som er langsint. Eller langfurt. 

Dette var et mareritt å leve med for meg i mange år (føles som mental vold), til jeg ga klar beskjed om at han gjerne kan få være sur i dagevis, men da distanserer jeg meg fra det, gjør meg opptatt med mine ting, og han får håndtere sine følelser og "leve det ut" i fred for at jeg prøver å kommunisere med ham (får ikke svar uansett), eller prøver å få ham blid igjen. 

Det er visst ikke særlig stas å furte i dagevis når han ikke får oppmerksomhet rundt det, og konemor ikke kosemoser og diller for å få ham blid igjen, så nå regulerer han seg fortere. Går en tur eller går på trening og blåser det ut. Vet at jeg er tilgjengelig for samtaler og at livet går tilbake til normalt når han klarer å regulere seg, men at jeg ikke stresser med det, og ikke kommer til å dille med ham for å få ham blid igjen. Altså må han håndtere denne siden av seg selv. Da har han blitt mer moden, og bedre til å ta seg sammen igjen enn da slik oppførsel ble belønnet med kos, godsnakk og oppmerksomhet. Blåser fortere over. 

Endret 20. oktober 2022 av Trolltunge
Skriveleif

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tvinger dere dere selv til å være kjærlige tilbake før sinnet har gått over?

Anonymkode: bff12...107

Jeg kan relatere til å ha reaksjonsmønstre etter verbal konflikt hvor andre part søkte fysisk kontakt før jeg var klar. 
Selv om du ikke blåser ild ut av nesen så han har visuell og fysisk grunn til å vente så er du ikke emosjonelt *der* enda. Det er jo en bra ting at du forholder deg kjølig opp mot hans temperament. Gir bedre odds enn to som står og snøfter; men, som voksen mann i forhold, kanskje et reaksjonsmønster han kan jobbe litt ned.
Kan det være at du finner det litt (mer) slitsomt (ubevisst), og lukker deg litt vekk emosjonelt som følge av? Har du sammenligningsgrunnlag som er ulikt? 
Selv om du er rolig er ikke du emosjonelt ferdig med krangelen. Det er destruktivt imo å presse seg selv til å avbryte eget behov for å roe seg ned for å tilfredstille hans reaksjonsmønster. Det blir som å tvinge ham til å ikke ha noe temperament. Kunne du tenke deg å tvinge deg selv til å heve stemmen og hytte med neven for å «komme ham i møte»? 
 

En krangel i ny og ne er ikke en dårlig ting i seg selv, tvert imot;  og det høres ut som om dere takler en frustrasjon sammen bra, men, han må vente med å få fysisk bekreftelse på det inntil du er klar. 
En krangel skjer i blant i de fleste forhold og alt fra en klem til sex for å fysisk vise hverandre at man er ferdig med saken og vil ha det bra sammen er sunt og normalt, men alle må da være på samme stadie i eget tempo. 
Prøv å kreve klem og kos av ham en dag han henger litt oppi lufta og kjefter for noe du ikke har en reaksjon på så får han kjenne på ubehaget det gir? 🤭
Han får feber og du hodepine, han må vente for hodepine er ikke målbart men like fullt en faktisk tilstand som går over. Kroppen sier ifra når og det er dumt av dere å presse deg mot din vilje; at hans normale bevissthet overkjører deg og du ignorerer og overkjører din underbevissthet for å gjøre ham til lags.  Kroppen husker den situasjonen og og over lang tid kan det skape sitt eget problem. 
Hjernen og følelser

Les de 3 paragrafene om Utvikling av emosjonsregulering. God innsikt.
Ideelt tar han seg litt ned, men om ikke det fungerer anbefaler jeg at han jogger på stedet/rundt huset mens du blir emosjonelt ferdig i stillhet.

Det var det vi gjorde, men, det var jeg som løp foran min mor langt opp i 30-års alder og skreik at jeg ikke var klar for klem!!! 
Ikke våre fineste øyeblikk, men vi hadde maaaange andre, og ingen flere joggeturer rundt huset den dagen jeg fikk ADHD-diagnosen og ikke løp men kjølig men saklig avslo klem før minimum 1 kopp kaffe i ro først. 🤭 🤗

Anonymkode: 9735f...c8b