Jeg er så redd for å havne tilbake der jeg var!

[AnonymBruker]

Det er høst i luften, snart er det vinter. Denne lukta og stemningen gjør meg deprimert hvert år. Jeg har denne diagnosen på papiret, så er ikke selvdiagnotisert. Jeg har hatt det fint siste tiden, har hatt det fint siste tiden og går på ad. Hvis det er noe uklart her så spør, for det blir et langt innlegg om jeg skal skrive detaljene. 
Men jeg ser tilbake på fortiden min, og forstår ikke hvordan jeg taklet det. Jeg stod i jobber jeg ikke trivdes i, fordi jeg måtte tjene penger og ville ha noe på cvn. Jeg er bare nå litt redd for at noe skal skje så jeg mister jobben. Og at jeg da må tilbake til dette. Som om grunnen til at alt har gått så treigt i livet mitt er at jeg enkelt og greit hører hjemme på «en lavere rang», i mangel på bedre beskrivende ord. For hele livet mitt har hatt en stor bremsekloss. Følte andre gjorde ting så lett, og med meg har alt liksom gått så treigt. 
Nå har jeg nylig vært på noe, og jeg har hatt det så fint! Men enda en gang er det liksom noe som går treigt. Det er så stor forskjell, et stort gap mellom dette og sånn jeg hadde det i mine mer depressive perioder. Jeg blir irritert på meg selv for at jeg ikke klarer bedre, og jeg blir irritert på livet for at det har så lite å by på. 
Stiller liksom ikke noen spørsmål her. Jeg bare trengte å lufte tankene og se hva kanskje dere har å mene om saken.

Anonymkode: 44a62...15d

[AnonymBruker]

Nå er det litt der. Jeg kjeder meg så jeg er trett hele dagen. Hver dag nå, de siste 3 dagene har jeg duppet av på dagtid fordi jeg har det så kjedelig. Godt jeg begynner på jobb igjen snart. Men jeg har ikke fulltid og jeg innser jeg nok er ganske ensom siden jobben er det eneste som gir meg mening i hverdagen. Jeg kjeder meg sånn på fritiden. Jeg sover og klarer likevel å sovne på kvelden når jeg legger meg. Dette er for meg et sikkert tegn på at depresjonen forsterkes (nå denne årstiden). 
 

Som jeg skrev, så finner jeg glede i livet. Men jeg havner alltid tilbake til der jeg alltid har ønsket meg fra. Det er som om jeg bare får en smakebit på det jeg kunne hatt, men må bare tilbake til det kjedelige. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg bare ikke kan få leve sånn jeg trives! Hvorfor gir livet så jævla lite glede? 

Anonymkode: 44a62...15d

[AnonymBruker]

Åh. Kjenner meg igjen, har vært der mange ganger. Den følelsen av at alle små oppturer avløses av større nedturer. Vet at det gode aldri varer, snart kommer det noe dårlig. 

Anonymkode: 3037f...b14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Åh. Kjenner meg igjen, har vært der mange ganger. Den følelsen av at alle små oppturer avløses av større nedturer. Vet at det gode aldri varer, snart kommer det noe dårlig. 

Anonymkode: 3037f...b14

Men det virker som de andre som jeg har vært med ikke har dette over seg. De klarer liksom alt. Med meg går alt veldig tregt fremover og jeg føler dette er en forbannelse jeg bare har over meg.. 

Anonymkode: 44a62...15d