Hvor mye krangling og dårlig stemning er vanlig i en familie?

[AnonymBruker]

Vi er ofte sure på hverandre, og krangler en del. Vi krangler også forran barna og barna får også overhøvling innimellom. Barna har nå tatt opp  vår måte å være på så vi er nå snart 4 stykker i familien som hakker på hverandre. I tillegg til dette så er tonen mellom oss voksne ganske dårlig og vi går noen ganger i ring rundt hverandre, prater i perioder nesten ikke sammen og har ikke sex på flere uker.
Barna har ytret bekymring for at mamma og pappa skal skille seg så de mener nok at dette ikke er ok. Jeg bare lurer på hvordan andre har det? Det er jo tross alt husarbeid, arbeid, idrett, interesser, venner. Masse greier som som skal skje, og da er det lett at alt sklir ut. Er vi langt over grensen for hva som er normalt, eller har de fleste det slik? Er det vanlig med "krig" i familien noen ganger i året ? 

Anonymkode: cb4f8...e7b

[Sirinna]

Jeg vokste opp i et slikt familiemiljø, og er derfor veldig bevisst på hva det gjør med barn. Vi har det veldig harmonisk og fredelig hjemme. Er vi uenig snakker vi fremdeles rolig og ordentlig til hverandre. Dersom det er noe som plager oss og som må snakkes om tar vi det opp etter ungene er i seng, og da fremdeles på en rolig og saklig måte. Ingen er tjent med dårlig stemning, men minst av alt barn som vokser opp i et slikt konfliktfylt miljø. 

[Snok1]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

 

Vi er ofte sure på hverandre, og krangler en del. Vi krangler også forran barna og barna får også overhøvling innimellom. Barna har nå tatt opp  vår måte å være på så vi er nå snart 4 stykker i familien som hakker på hverandre.

 

Når vi var kommet dit skjønte jeg at jeg skyldte barna et brudd. Vi var blitt en familie hvor ingen trivdes og hvor vi lærte det verste fra hverandre.

Det var bare én måte å bryte sirkelen på.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en mor og far som alltid kranglet, kalte hverandre idiot, kjerring og i det hele tatt mye dårlig stemning og høyt volum. Mamma involverte meg alltid via manipulasjon om å ta hennes side. Fikk alltid høre at det var helt normalt å krangle sånn når man har vært sammen en stund. Når jeg selv fikk samboer(etterhvert mann) så fikk jeg høre at vi kom også til å bli sånn, særlig om jeg hintet om at kanskje mamma og pappa har hatt det bedre hver for seg. Vi har hvert sammen 12 år og har barn men vi har aldri hatt stygge krangler, og barna ville uansett blitt skånet fra dette. Det skaper enorm utrygghet og tro meg de vil være triste over at dere krangler så mye. Jeg ble vant til å holde alt for meg selv. Men jeg gråt ofte i det skjulte. Selv om det ikke er vold involvert så er det ikke sunt å vokse opp i et slikt forhold fullt av konflikter. Nei, det er noe feil om dere har det sånn...

Anonymkode: 9eac0...f97

[AnonymBruker]

Snok1 skrev (23 minutter siden):

Når vi var kommet dit skjønte jeg at jeg skyldte barna et brudd. Vi var blitt en familie hvor ingen trivdes og hvor vi lærte det verste fra hverandre.

Det var bare én måte å bryte sirkelen på.

oi, den stakk 

Hvordan kunne du være sikker på at det var riktig og hva følte du etterpå? Hvordan ble livet etter skilsmissen? 

Anonymkode: cb4f8...e7b

[AnonymBruker]

Helt ukjent for meg iallfall. Vi krangler aldri og kjefter ikke på barna. Det er av og til noe frustrasjon som må uttrykkes men om det blir uheldig så ber vi om unnskyldning alle sammen. Hadde ALDRI orket å leve i konflikter og dårlig stemning. 
Jeg syns oppriktig talt at voksne mennesker må finne måter å løse problemer på uten å ty til kjeft, furting, aggresjon eller lignende. 

Anonymkode: e899d...759

[AnonymBruker]

Her er det god stemning. Det er vi veldig bevisste på som foreldre, men det kommer også naturlig pga god kjemi mellom meg og samboer. Hender vi maser litt på barna, men lite sur stemning. 

Anonymkode: 61087...52c

[AnonymBruker]

Vi diskuterte nok mer når ungene var små. Fordelen da var jo at vi kunne gjøre det når de sov. Det går ikke med tenåringer.

Vi har alltid hatt fokus på at krangling foran barna ikke er greit. Mannen er av det rolige slaget heldigvis, men jeg har roet meg mye med alderen.

Det handler om kommunikasjon. Tell til ti og lytt til den andre. Dere skal være et team. Snakk gjennom ting FØR det eskalerer. Ikke alltid lett.

Anonymkode: 6cc71...3d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Vi er ofte sure på hverandre, og krangler en del. Vi krangler også forran barna og barna får også overhøvling innimellom. Barna har nå tatt opp  vår måte å være på så vi er nå snart 4 stykker i familien som hakker på hverandre. I tillegg til dette så er tonen mellom oss voksne ganske dårlig og vi går noen ganger i ring rundt hverandre, prater i perioder nesten ikke sammen og har ikke sex på flere uker.
Barna har ytret bekymring for at mamma og pappa skal skille seg så de mener nok at dette ikke er ok. Jeg bare lurer på hvordan andre har det? Det er jo tross alt husarbeid, arbeid, idrett, interesser, venner. Masse greier som som skal skje, og da er det lett at alt sklir ut. Er vi langt over grensen for hva som er normalt, eller har de fleste det slik? Er det vanlig med "krig" i familien noen ganger i året ? 

Anonymkode: cb4f8...e7b

Dere burde kontakte familievernskontoret, parterapi - og Cos-kurs. Dere foreldre trenger jo tydelig veiledning for hvordan man skal oppføre deg rundt barn, dette er både skremmende og traumatiserende for barna dine. Kunne selv aldri falt meg inn å oppføre meg slik, foran et barn. Er selv oppvokst med grov omsorgssvikt, så jeg vet godt hvordan jeg IKKE skal oppføre meg. 
 

Barna ytrer bekymring for skilsmisse fordi de er redde, og mest sannsynelig så vil heller ikke barna leve som dette, men dessverre så er dette det eneste de kjenner til inntil videre. Pass på så dere ikke skader dem for livet. Kjenner jeg blir rimelig satt ut av mennesker som føler seg berettiget til å oppføre seg slik her foran unger.

Anonymkode: 503e2...928

[Mamajune11]

Vokste opp i et slikt hjem. Det er ødeleggende for barna og det blir en ond sirkel. Nå lærer du barna dine at det er sånn et samliv skal være, slik at de igjen kommer til å leve slik med sine partnere og barn. Gjør det mange ikke tørr, skill dere, for barnas skyld. 
 

Jeg har jobbet mye med meg selv for å bryte sirkelen. Her hjemme hos meg, min mann og våre barn krangles det slik du forklarer aldri. 

Endret 19. oktober 2022 av Mamajune11

[AnonymBruker]

Det skal ikke være sånn. Høres ikke ut som dere trives i lag. Dere må velge om dere skal gjøre noe for å få det bedre, eller om dere skal gå fra hverandre. Så bra at ungene sier ifra! Lytt til dem!

Anonymkode: 9723a...d95

[AnonymBruker]

Kjenner meg ikke igjen. Dersom noe må tas opp, tar vi det aldri foran barna. Er veldig bevisst på at det skal være koselig hjemme. Selvfølgelig kjefter jeg på ungdommene innimellom, men far og jeg krangler aldri foran barna, og nesten aldri ellers. Vi har stor respekt for hverandre, og har med årene lært oss hvordan kommunisere.

Anonymkode: 1cce9...6a5

[Mamajune11]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

oi, den stakk 

Hvordan kunne du være sikker på at det var riktig og hva følte du etterpå? Hvordan ble livet etter skilsmissen? 

Anonymkode: cb4f8...e7b

Hvordan være sikker?! Les ditt egen start inlegg! 

[AnonymBruker]

Vanskelig å si hva som er vanlig. Hos oss, med 3 barn som har kranglet mye seg imellom og en mann som aldri blir sint/krangler, så er det barna som har stått for "bråket". Og at jeg har kjeftet på de, da, Men mellom mannen og meg har det så å si ikke vært noe krangling. Vi er uenige i mye, men krangler ikke. Barna er såpass lite vant til det, at hvis vi voksne snakker om noe, helt rolig, som vi ikke er enige om, så får vi beskjed om at vi ikke må "krangle" fra barna. Så de vet rett og slett ikke hva voksenkrangling er, søskenkrangling derimot, der er de verdensmestere. Har hevet stemmen til barna i enkelte tilfeller, men aldri kalt de noe eller kalt mannen noe om det har gått en kule varmt (hos meg).

Anonymkode: 7d081...709

[AnonymBruker]

Det der er jo ikke sunt for hverken barna eller dere voksne. Hvem vil leve sånn 😳 Vi krangler sjeldent… diskuterer sjeldent men kan gå en kule varm av og til, men da er det ofte en kommentar til og fra , også er vi ferdig. Krangler ikke forran barn, og har aldri opplevd at mine foreldre krangla 🤔 Høres ut som dere bør ta tak i problemene deres… 

Anonymkode: c933e...44b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Vi er ofte sure på hverandre, og krangler en del. Vi krangler også forran barna og barna får også overhøvling innimellom. Barna har nå tatt opp  vår måte å være på så vi er nå snart 4 stykker i familien som hakker på hverandre. I tillegg til dette så er tonen mellom oss voksne ganske dårlig og vi går noen ganger i ring rundt hverandre, prater i perioder nesten ikke sammen og har ikke sex på flere uker.
Barna har ytret bekymring for at mamma og pappa skal skille seg så de mener nok at dette ikke er ok. Jeg bare lurer på hvordan andre har det? Det er jo tross alt husarbeid, arbeid, idrett, interesser, venner. Masse greier som som skal skje, og da er det lett at alt sklir ut. Er vi langt over grensen for hva som er normalt, eller har de fleste det slik? Er det vanlig med "krig" i familien noen ganger i året ? 

Anonymkode: cb4f8...e7b

Mine foreldre som er 80+ har aldri hatt det sånn. De er enige den dag i dag om alt mulig. Jeg har aldri opplevd at de kranglet om noe i samlivet. Og de er faktisk lykkelige sammen fortsatt. Det vet jeg. Jeg snakket med min far på bryllupsdagen deres, og han var så lykkelig og i godt humør over å feire den dagen. Og jeg har snakket med dem begge i dag.

Begge har alltid vært i jobb, og de var godt utdannet.

De diskuterte av og til jobb mens jeg var liten, ettersom de jobbet samme sted, og da kunne de krangle litt om ulike synspunkt der. Men de har såvidt jeg  vet alltid hatt et godt forhold seg imellom, selv om de var og er ganske ulike. Det handler vel om at man godtar partner for den han/hun er. 

Både min mor og min far har vist storsinn overfor den andre. Dvs at de godtok den andre for det de var. Det ser jeg når jeg ser dem som over 80 år begge to, og vet historien deres. Nå har de andre utfordringer, med helse. Begge klarer seg bra, men de er veldig avhengig av hverandre. 

Da jeg var ung var det også masse fritidsaktiviteter. Vi var på speider, håndball og turn. Jeg tror egentlig ikke at hverdagen har endret seg så mye siden mine foreldre måtte trå til der. Mine foreldre hakket aldri på hverandre. De sto sammen.

Dette var på tidlig 80-tall.

 

 

 

Anonymkode: 67170...72e

[AnonymBruker]

Jeg og mannen kan være uenige og kjekle litt foran ungene, men ikke krangling og ikke ofte. Vi har blitt enige om at det er bra for de å se litt sunn uenighet så de ikke vokser opp og tror at uenighet i et forhold er et tegn på at noe er galt eller at konflikter er noe å være redd for. 

Og det kan gå en kule varmt innimellom med barna, har tvillinger på 12 og en på 5. Og alle vil snakke samtidig og bli hørt samtidig og vil bli delt med, men ikke dele. Men jeg tror ikke det er mere enn det som er vanlig. Er mere god stemning og vanlig hverdagsstemning enn dårlig stemning. 

Hadde det vært en krigssone hjemme ofte så hadde vi skilt oss. Sånn skal ikke unger vokse opp. 

Anonymkode: d0619...051

[AnonymBruker]

Vi snakker fint til hverandre selv om vi er uenige. Større diskusjoner eller mer «krangling» tar vi i såfall når ungene sover, men vi kjefter omtrent aldri på hverandre. Det har vel skjedd 3-4 ganger på 15 år. Det skal ikke mye diskusjon til før våre barn oppfatter at vi «krangler», så jeg vet at de er veldig oppmerksomme på slike ting. Ønsker at de skal se at voksne kan løse ting uten å bli sure eller sinte på hverandre.

Anonymkode: 4fbd7...bfe

[AnonymBruker]

Stakkars barn, som må vokse opp slik.

Nei, det er ikke normalt. Hvertfall ikke riktig.

To voksne som ikke evner å kommunisere, og styre følelser. Dårlige forbilder for barna. Dere vokste kanskje opp i lite ressurssterke familier begge to?

Og nå videreføres dette til neste generasjon.

 

Anonymkode: d94fa...18b

[Flamme]

Har enda ikke opplevd at vi krangler eller har dårlig stemning hjemme. Barnet i meg får vondt i magen av å tenke på å bo med foreldre som lager trykkende og dårlig stemning. 💔