Samlivsbrudd med barn, hvordan takler jeg denne situasjonen?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen skal skille lag, vi har ett barn i barnehagealder. Her må vi selge huset, jeg velger å flytte til foreldrene mine frem til jeg finner meg egen bolig jeg vil kjøpe. Jeg vil helst selge før jeg kjøper nytt for å se hvor mye jeg har å rutte med. Barnefar kommer til å kjøpe seg leilighet ganske raskt etter boligsalget nå. Boligen er lagt ut for salg, barnet på 3 år forstår ingenting av dette foreløpig. I forrige uke tok jeg selvbestemt abort i uke 11 fordi jeg ikke vil føde enda ett barn midt i ett brudd. Dette var et utrolig vondt valg og ta. 
 

 Vi har en god samværsavtale og foreløpig god dialog med hverandre rundt barnet og fordeling av ansvar. Boligen ligger ute for salg nå. 
 

Føler alt i livet er så usikkert, føler meg ikke høy i hatten fordi jeg må flytte inn til foreldre som 30 åring med barn, men det ble løsningen nå. Siden boligmarkedet er som det er og det er usikkert hva huset vårt blir solgt for. Synes det er vondt og slitsomt. Jeg er i tillegg fra en annen kultur, der skilsmisser blir sett ned på og er tabu fremdeles. Mine foreldre er også skuffet over meg og synes det er kjempedumt at jeg går ifra mannen min. De eneste legitime grunnene for skilsmisse i vår kultur er hvis mannen er voldelig, rusmisbruker eller lignende. Her var vi bare veldig ulike og vi trives ikke sammen. Orker ikke mer rett og slett 🥲

Det er kjempetøft nå, jeg sover ikke, spiser ikke,  er forvirret og legger ikke merke til helt opplagte ting. F.eks naboen hadde med seg hunden på tur vi stod og snakka sammen i 3-4 minutter utafor garasjen vår, men jeg la ikke merke til hunden. Det er skremmende hvordan jeg er for tida. Har ved andre tilfeller glemt nøkler og så funnet ut at de ligger i veska. Midt oppi dette her har jeg en veldig krevende jobb med mye ansvar. Føler også at jeg ikke gir barnet mitt nok oppmerksomhet og at jeg ikke fungerer for tiden. Hva gjør jeg? Jeg kan ikke snakke med foreldrene mine om dette, de er skuffet over meg. Det er bare for barnets skyld at de lar meg bo hjemme i perioden jeg ser meg om etter ny bolig. Jeg har en søster, men vi har ikke det næreste forholdet. Dette er fælt rett og slett. 

Har dere noen gode råd? Hva gjør jeg? Fikk i råd å skrive ned det positive i livet mitt akkurat nå, det eneste jeg kom frem til var at jeg hadde en god og trygg jobb, god fysisk helse og barnet vårt, men det stopper der. Ser ingenting bra ved livet mitt nå bortsett fra tingene jeg nevner. Har utrolig dårlig samvittighet ovenfor barnet som vokser opp i to hjem. Vet at huset blir solgt med tap og at vi må belage oss på å degradere livsstil og bolig betydelig i årene fremover. Ser ingen lyspunkter mer. Har snakket med fastlegen og hun tilbyr meg ikke annet enn en sykemelding og noen sovepiller. Ingen av delene hjelper, sykemelding vil gjøre at jeg vil havne bakpå på jobben min. I tillegg til at jeg er alene med tankene mine. Sovepillene gjør at jeg sovner, men våkner med angst 3-4 timer senere. 

Jeg ligger langt nede fra før, håper nett troll kan holde seg unna denne tråden 🙏🙏

Anonymkode: c787a...0b1

[AnonymBruker]

Sjekk om kommunen har lavterskeltilbud for psykisk helse. Der kan du isåfall etter en enkel søknad - henvisning fra lege er ikke nødvendig - få samtaler med passende helsepersonell. I kommunene rundt her heter det blant annet mestringsenheten og rask psykisk helse o.l. Det er helt gratis og kan være gull verdt for å få hodet over vannet igjen i en krisesituasjon som du står i nå. 

Anonymkode: 85d1c...130

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Sjekk om kommunen har lavterskeltilbud for psykisk helse. Der kan du isåfall etter en enkel søknad - henvisning fra lege er ikke nødvendig - få samtaler med passende helsepersonell. I kommunene rundt her heter det blant annet mestringsenheten og rask psykisk helse o.l. Det er helt gratis og kan være gull verdt for å få hodet over vannet igjen i en krisesituasjon som du står i nå. 

Anonymkode: 85d1c...130

Kommunen min har ikke rask psykisk helsehjelp. Jeg har sendt inn en søknad, men de har en behandlingstid på 6-8 uker.

Anonymkode: c787a...0b1

[AnonymBruker]

Nett-terapi om du bor langt fra Oslo.

Anonymkode: 2427f...938

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Kommunen min har ikke rask psykisk helsehjelp. Jeg har sendt inn en søknad, men de har en behandlingstid på 6-8 uker.

Anonymkode: c787a...0b1

Oj det var lenge! Her var det ikke to uker engang fra jeg sendte søknad til jeg fikk første time. 

Anonymkode: 85d1c...130

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Nett-terapi om du bor langt fra Oslo.

Anonymkode: 2427f...938

Nett terapi? Hva har det med avstand til Oslo å gjøre…

Anonymkode: c787a...0b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Oj det var lenge! Her var det ikke to uker engang fra jeg sendte søknad til jeg fikk første time. 

Anonymkode: 85d1c...130

Ja, tilbudet her i kommunen er kjempedårlig. Det er lang ventetid og etter de 6-8 ukene får jeg en kartleggingstime. 

Anonymkode: c787a...0b1

[AnonymBruker]

Har kanskje ikke så mange råd, men sender deg mye kjærlighet❤ står i en lignende situasjon selv, selv om vi ikke er kommet så langt som salg av leilighet og slikt ennå. 

Mitt eneste råd er å virkelig ta en dag om gangen. Og om så én time om gangen. Dytt unna tanker om fremtiden, bekymringer om barnet osv. Akkurat nå skal du bare komme gjennom det du står i her og nå! Det andre tar du senere. Pust med magen og kom deg gjennom denne dagen. Det må jeg minne meg selv om hele tiden, når hodet er fullt av bekymringer om økonomi, dårlig samvittighet, hjertesorg osv. Bare denne dagen. 

Og se om det er noen oppgaver du kan kvitte deg med på jobb. Er det mulig å få en delvis sykemelding, og ikke ta på seg alle oppgavene man pleier? Forklare til sjefen om situasjonen din. 

Det kommer til å bli bra, en eller annen gang❤ da vil du se tilbake på denne tiden og tenke på hvor mye du har vokst. 

Anonymkode: 71f2f...a36

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg og mannen skal skille lag, vi har ett barn i barnehagealder. Her må vi selge huset, jeg velger å flytte til foreldrene mine frem til jeg finner meg egen bolig jeg vil kjøpe. Jeg vil helst selge før jeg kjøper nytt for å se hvor mye jeg har å rutte med. Barnefar kommer til å kjøpe seg leilighet ganske raskt etter boligsalget nå. Boligen er lagt ut for salg, barnet på 3 år forstår ingenting av dette foreløpig. I forrige uke tok jeg selvbestemt abort i uke 11 fordi jeg ikke vil føde enda ett barn midt i ett brudd. Dette var et utrolig vondt valg og ta. 
 

 Vi har en god samværsavtale og foreløpig god dialog med hverandre rundt barnet og fordeling av ansvar. Boligen ligger ute for salg nå. 
 

Føler alt i livet er så usikkert, føler meg ikke høy i hatten fordi jeg må flytte inn til foreldre som 30 åring med barn, men det ble løsningen nå. Siden boligmarkedet er som det er og det er usikkert hva huset vårt blir solgt for. Synes det er vondt og slitsomt. Jeg er i tillegg fra en annen kultur, der skilsmisser blir sett ned på og er tabu fremdeles. Mine foreldre er også skuffet over meg og synes det er kjempedumt at jeg går ifra mannen min. De eneste legitime grunnene for skilsmisse i vår kultur er hvis mannen er voldelig, rusmisbruker eller lignende. Her var vi bare veldig ulike og vi trives ikke sammen. Orker ikke mer rett og slett 🥲

Det er kjempetøft nå, jeg sover ikke, spiser ikke,  er forvirret og legger ikke merke til helt opplagte ting. F.eks naboen hadde med seg hunden på tur vi stod og snakka sammen i 3-4 minutter utafor garasjen vår, men jeg la ikke merke til hunden. Det er skremmende hvordan jeg er for tida. Har ved andre tilfeller glemt nøkler og så funnet ut at de ligger i veska. Midt oppi dette her har jeg en veldig krevende jobb med mye ansvar. Føler også at jeg ikke gir barnet mitt nok oppmerksomhet og at jeg ikke fungerer for tiden. Hva gjør jeg? Jeg kan ikke snakke med foreldrene mine om dette, de er skuffet over meg. Det er bare for barnets skyld at de lar meg bo hjemme i perioden jeg ser meg om etter ny bolig. Jeg har en søster, men vi har ikke det næreste forholdet. Dette er fælt rett og slett. 

Har dere noen gode råd? Hva gjør jeg? Fikk i råd å skrive ned det positive i livet mitt akkurat nå, det eneste jeg kom frem til var at jeg hadde en god og trygg jobb, god fysisk helse og barnet vårt, men det stopper der. Ser ingenting bra ved livet mitt nå bortsett fra tingene jeg nevner. Har utrolig dårlig samvittighet ovenfor barnet som vokser opp i to hjem. Vet at huset blir solgt med tap og at vi må belage oss på å degradere livsstil og bolig betydelig i årene fremover. Ser ingen lyspunkter mer. Har snakket med fastlegen og hun tilbyr meg ikke annet enn en sykemelding og noen sovepiller. Ingen av delene hjelper, sykemelding vil gjøre at jeg vil havne bakpå på jobben min. I tillegg til at jeg er alene med tankene mine. Sovepillene gjør at jeg sovner, men våkner med angst 3-4 timer senere. 

Jeg ligger langt nede fra før, håper nett troll kan holde seg unna denne tråden 🙏🙏

Anonymkode: c787a...0b1

Hei❤️
Ja, skilsmisse er tøft. Det anses faktisk som en livskrise. I tillegg har du nettopp tatt en abort, som bare i seg selv er vondt og trist. 

Jeg tenker at du må se litt realistisk på situasjonen og godta at alt er litt vondt og kjipt nå, men så blir det bedre. 
Prøv å fokuser på det positive. Og ikke glem å ivareta barnet ditt. I tida fremover vil det bli tøft for barnet også, noe som kan føre til uventede reaksjoner (utagering, sinne og gråt, regresjon og avvisning). 

Prioriter et godt samarbeid med åpen kommunikasjon. 
Ser du etter bolig i samme krets som han?

Til slutt vil jeg bare minne på å ta til deg næring, og kanskje ekstra med vitaminer. Jeg hadde nylig en spontanabort og var utrolig sliten i ukevis etterpå. Måtte øke jerntilskudd for å komme ovenpå igjen. Det siste du trenger nå, er å ikke ha ork til noe.  
 

Det vil bli bedre. Ta tida til hjelp og ta vare på deg selv🤞🏻

[AnonymBruker]

Be om noe å sove på en periode. Det har alt å si! I tillegg ville jeg ha snakket med legen, be han purre på kommunen -ser hjelper ofte! Kanskje du må sykemeldes en periode og bare roe helt ned? Evt få noe medisin for å stoppe en begynnende depresjon? Du står i livskrise, det er helt naturlig at du blir litt fjern og trenger timeout♥️

Anonymkode: c0b3b...e72

[Gjest CamillaCollett]

Jeg har vært der du er, og punktet du er på akkurat nå var det verste. Du lever med de verste konsekvensene av et brudd uten å merke de positive ennå fordi det er så mye usikkerhet. Når jeg fikk kjøpt leilighet så livet allerede lysere ut. Jeg kunne telle ned til dagen hvor jeg overtok leiligheten og kunne starte et nytt liv og komme meg videre. Da sank lettelsen inn. Å slippe å forholde seg til et menneske man ikke lenger elsker eller orke å bo med, for en frihet. Få forme livet mer på egenhånd. Omdefinere og omprioritere. 

Det kommer til å gå mye bedre, og det vil skje snarere enn du tror. I mellomtiden er mitt beste råd å behandle deg selv ekstra pent. Ta imot hjelp. Søk støtte. Snakk med noen. Forsøk å gjøre noe hyggelig hver dag. Få lys og luft og søvn. Du skal bare gjennom en kneik nå, så venter et flunkende nytt liv hvor du har mange muligheter og mye overskudd igjen ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har kanskje ikke så mange råd, men sender deg mye kjærlighet❤ står i en lignende situasjon selv, selv om vi ikke er kommet så langt som salg av leilighet og slikt ennå. 

Mitt eneste råd er å virkelig ta en dag om gangen. Og om så én time om gangen. Dytt unna tanker om fremtiden, bekymringer om barnet osv. Akkurat nå skal du bare komme gjennom det du står i her og nå! Det andre tar du senere. Pust med magen og kom deg gjennom denne dagen. Det må jeg minne meg selv om hele tiden, når hodet er fullt av bekymringer om økonomi, dårlig samvittighet, hjertesorg osv. Bare denne dagen. 

Og se om det er noen oppgaver du kan kvitte deg med på jobb. Er det mulig å få en delvis sykemelding, og ikke ta på seg alle oppgavene man pleier? Forklare til sjefen om situasjonen din. 

Det kommer til å bli bra, en eller annen gang❤ da vil du se tilbake på denne tiden og tenke på hvor mye du har vokst. 

Anonymkode: 71f2f...a36

Takk for gode råd. Det er mulig å få en sykemelding, legen anbefalte det, men jeg tørr ikke. Mine to nærmeste kollegaer (de jeg jobber tettest sammen med på team) er veldig lite empatiske og kan slenge ut mye dritt hvis jeg er borte. Det har de til og med gjort ved kortidsfravær på 2-3 dager i forbindelse med sykt barn. Tar en dag om gangen nå, men fungerer ikke optimalt, hverken på jobb eller hjemmebane. 

Anonymkode: c787a...0b1

[AnonymBruker]

CamillaCollett skrev (12 timer siden):

Jeg har vært der du er, og punktet du er på akkurat nå var det verste. Du lever med de verste konsekvensene av et brudd uten å merke de positive ennå fordi det er så mye usikkerhet. Når jeg fikk kjøpt leilighet så livet allerede lysere ut. Jeg kunne telle ned til dagen hvor jeg overtok leiligheten og kunne starte et nytt liv og komme meg videre. Da sank lettelsen inn. Å slippe å forholde seg til et menneske man ikke lenger elsker eller orke å bo med, for en frihet. Få forme livet mer på egenhånd. Omdefinere og omprioritere. 

Det kommer til å gå mye bedre, og det vil skje snarere enn du tror. I mellomtiden er mitt beste råd å behandle deg selv ekstra pent. Ta imot hjelp. Søk støtte. Snakk med noen. Forsøk å gjøre noe hyggelig hver dag. Få lys og luft og søvn. Du skal bare gjennom en kneik nå, så venter et flunkende nytt liv hvor du har mange muligheter og mye overskudd igjen ❤️

Takk, det er akkurat det jeg ser frem til nå. Egen bolig og en ny start. Livet har vært tøft lenge nå. 

Anonymkode: c787a...0b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Be om noe å sove på en periode. Det har alt å si! I tillegg ville jeg ha snakket med legen, be han purre på kommunen -ser hjelper ofte! Kanskje du må sykemeldes en periode og bare roe helt ned? Evt få noe medisin for å stoppe en begynnende depresjon? Du står i livskrise, det er helt naturlig at du blir litt fjern og trenger timeout♥️

Anonymkode: c0b3b...e72

Anonymkode: c787a...0b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Be om noe å sove på en periode. Det har alt å si! I tillegg ville jeg ha snakket med legen, be han purre på kommunen -ser hjelper ofte! Kanskje du må sykemeldes en periode og bare roe helt ned? Evt få noe medisin for å stoppe en begynnende depresjon? Du står i livskrise, det er helt naturlig at du blir litt fjern og trenger timeout♥️

Anonymkode: c0b3b...e72

De sovepillene jeg har fått hjelper med innsovning, men jeg våkner med angst noen timer senere. Har spurt om sterkere eller andre sovemedisiner, men fått til svar av fastlegen at hun ikke kunne skrive ut noe annet pga avhengighet og bivirkninger. Jeg vurderer sykemelding sterkt nå, bare fordi jeg føler at det ikke går lenger hverken på jobb eller hjemmebane. Men det er stor stigma tilknyttet sykemelding både på jobb og hjemme, er redd for stygge kommentarer fra kollegaer. De jeg jobber med er dessverre ganske ille når det kommer til sånt. 

Anonymkode: c787a...0b1

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (12 timer siden):

Hei❤️
Ja, skilsmisse er tøft. Det anses faktisk som en livskrise. I tillegg har du nettopp tatt en abort, som bare i seg selv er vondt og trist. 

Jeg tenker at du må se litt realistisk på situasjonen og godta at alt er litt vondt og kjipt nå, men så blir det bedre. 
Prøv å fokuser på det positive. Og ikke glem å ivareta barnet ditt. I tida fremover vil det bli tøft for barnet også, noe som kan føre til uventede reaksjoner (utagering, sinne og gråt, regresjon og avvisning). 

Prioriter et godt samarbeid med åpen kommunikasjon. 
Ser du etter bolig i samme krets som han?

Til slutt vil jeg bare minne på å ta til deg næring, og kanskje ekstra med vitaminer. Jeg hadde nylig en spontanabort og var utrolig sliten i ukevis etterpå. Måtte øke jerntilskudd for å komme ovenpå igjen. Det siste du trenger nå, er å ikke ha ork til noe.  
 

Det vil bli bedre. Ta tida til hjelp og ta vare på deg selv🤞🏻

Ja, jeg har merket at jeg er mer sliten nå enn før pga aborten og det jeg går igjennom. Det hjelper heller ikke at jeg går lange dager uten mat, vil ikke spise pga kvalme.

 

Det er nok lurt å ta vitaminer nå, det må jeg bli flinkere til. 

Anonymkode: c787a...0b1

[AnonymBruker]

Hvis du har mulighet til å skaffe en psykolog eller en annen terapaut så vil jeg absolutt anbefale det. Da jeg ble alene så ba jeg om sykmelding noen uker slik at jeg kunne dra meg selv opp på to bein igjen. Fokuserte på det positive, gikk masse turer, gråt fra meg og la en framtidsplan. Jeg måtte ha noen mål. 

Det er ingen som takker deg den dagen du går ned for telling bare fordi du skal kjempe deg igjennom dag for dag. Fokuser på deg selv og skriv ned hva du ønsker for fremtiden, både for deg og ditt barn. Du klarer dette til tross for at det ser mørkt ut nå! 

Anonymkode: 2da62...5e6

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, jeg har merket at jeg er mer sliten nå enn før pga aborten og det jeg går igjennom. Det hjelper heller ikke at jeg går lange dager uten mat, vil ikke spise pga kvalme.

 

Det er nok lurt å ta vitaminer nå, det må jeg bli flinkere til. 

Anonymkode: c787a...0b1

Du kan kjøpe næringsdrikker på apoteket, f. Eks Fresubin. Forskjellige smaker. Det kan hjelpe i en overgangsperiode ☺️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvis du har mulighet til å skaffe en psykolog eller en annen terapaut så vil jeg absolutt anbefale det. Da jeg ble alene så ba jeg om sykmelding noen uker slik at jeg kunne dra meg selv opp på to bein igjen. Fokuserte på det positive, gikk masse turer, gråt fra meg og la en framtidsplan. Jeg måtte ha noen mål. 

Det er ingen som takker deg den dagen du går ned for telling bare fordi du skal kjempe deg igjennom dag for dag. Fokuser på deg selv og skriv ned hva du ønsker for fremtiden, både for deg og ditt barn. Du klarer dette til tross for at det ser mørkt ut nå! 

Anonymkode: 2da62...5e6

Jeg har dessverre ikke råd til psykolog. Det går fra hånd til munn nå pga utgifter til megler og boligsalg med tap etterhvert. Det var ikke lenge siden vi flyttet inn i denne boligen, og nå ser det ut til at vi kommer til å selge med tap. Må også forberede meg på å leve på en lønn i tiden fremover. Men jeg hadde hatt veldig godt av å gå til en god psykolog, uten tvil. Men jeg har ikke økonomi til det. Har søkt om psykolog gjennom kommunen, men der er det mange ukers ventetid bare på å få en kartleggingstime. Prøver å ta en dag om gangen og ikke presse for hardt. Men det er vanskelig. 

Anonymkode: c787a...0b1

[AnonymBruker]

God klem til deg, høres vanskelig ut å være fra en annen kultur når det er vanskelig nok med samlivsbrudd fra før og at familien på toppen av det hele ikke støtter deg. 

Anonymkode: 4f9b4...60e