Vet ikke om kan fortsette forhold med samboer

[AnonymBruker]

Opplever at jeg er i en veldig vanskelig situasjon som jeg ikke klarer å se noen løsning på.. Min samboer og jeg har vært sammen i 17 år og har tre barn sammen i alderen 13 år til 2 år. Jeg har siden vi ble sammen skjønt at han har vært plaget med depresjoner, men har aldri opplevd det så utfordrende som denne runden. Samboeren har rett og slett ikke behandlet meg noe bra. Når han blir deprimert blir han sjalu og kontrollerende. Han forventer at jeg alltid skal stille opp for han og prate med han på telefonen, også når jeg er på jobb. Hvis ikke bryr jeg meg ikke om han. Vi har samme yrke, selv om vi jobber med ulikt område. Han har veldig lav tro på seg selv og sammenlikner seg med andre, meg inkludert. Han spør meg gjentatte ganger for å finne ut hvordan jeg klarer meg ift han. Om jeg svarer feil, dvs er «bedre»/klarer meg bedre enn han så blir det skikkelig styr og jeg må svare for meg til han får hevet seg og blir fornøyd. Han ønsker videre at jeg ikke skal ta noen form form videreutdanning eller noe som kan øke faglig kompetanse da han ser på den veien som jeg har gått (som har blitt til ganske tilfeldig) som bedre enn hans. Videre ønsker han at jeg ikke skal holde på men noen form for ledelse eller andre ting han opplever som videre på «karrierestigen». Jeg er veldig fornøyd med der jeg er nå og har ikke noe ønske per nå om å gjøre noe mer ut av jobben. Det er imidlertid vanskelig å si hva jobben evt ønsker etter hvert av meg og synes det som er verst at han skal definere hva som er greit at jeg skal gjøre og ikke. Dette gjelder ikke bare faglig men også alle andre områder han selv opplever at han strever og hvor han da sammenlikner seg med meg. Eks.ble det en stor greie at jeg visste noe om en kollega om meg som jeg av og til har spist lunsj sammen med, men ikke kjenner spesielt godt. Han kan streve litt med sosiale situasjoner og tenkte at dette betyr at jeg prater med alle på jobb og bare har det fint. (Noe som jo i og for seg burde være greit!). Da han har holdt på med utspørring av hvordan jeg klarer meg i ulike situasjoner og konsekvenser om jeg har svart feil er at han har holdt på non stop med slik utspørring om ulike situasjoner over flere timer, evt på melding om barna er tilstede, men der han likevel «krever» at jeg hele tiden svarer, at han har blitt sint, og ved et par anledninger slått meg, har gjort at jeg synes dette er veldig ubehagelig og har derfor dreid litt på sannheten, slik at det skulle fremstå mindre truende for han. Jeg synes det er helt forferdelig at jeg skal være nødt til å gjøre det og føler meg ikke bra med det, men det oppleves forferdelig å stå i slike avhør og opplever at det gjør at jeg ikke får vært der for barna når det er slik. Jeg er sliten og lei, pågått i over halvannen mnd nå om enn med varierende intensitet. Samboer har begynt hos psykolog og med medisin. Mener jeg opplever noe bedring, men sjalusi og kontrollbehovet er fortsatt der. Kjenner jeg er veldig usikker på om dette er noe jeg kan fortsette å leve med. Ønsker ikke å ødelegge familien for barnas del og hadde også sett for meg at vi skulle bli gamle sammen. Kjenner imidlertid at jeg tenker mer og mer på brudd, men det gjør vondt å tenke slik.. Dette ble langt og kronglete, men setter pris på innspill til hvordan forholde meg til situasjonen.

Anonymkode: 6ae6d...a72

[AnonymBruker]

Avsnitt!

Anonymkode: a1845...cc1

[Forundret..]

Jiiizes. 

Jeg har ikke som vane å klage på andres skrive måter, men TS,  dette var slitsomt 

[AnonymBruker]

Beklager at det ble langt og rotete og uten avsnitt. Har gått og kjent på dette alene over så lang tid så var vanskelig å sette ord på dette..

 

Ts

Anonymkode: 6ae6d...a72

[AnonymBruker]

Skulle forresten gjerne ha endret på innlegget og laget avsnitt, men skjønner nå at jeg ikke kan gjøre dette som anonym (første gang jeg er på forumet..)

 

Ts

Anonymkode: 6ae6d...a72

[AnonymBruker]

Sykdom og diagnoser er ikke en unnskyldning, og gir ikke fripass for drittsekkoppførsel. Jeg hadde ikke tolerert vold. Da hadde forholdet vært slutt. Og det er vel strengt tatt ikke du som ødelegger familien om du går? Det er hans oppførsel; psykisk og fysisk mishandling over tid, som har gjort et normalt familieliv med han umulig!

Anonymkode: f790a...f86

[AnonymBruker]

Han har slått deg?? Resten er uakseptabelt i seg selv, men fysisk vold: nope. Spark drittungen ut av livet ditt. Han burde dessuten ikke være rundt barn. 

Anonymkode: d4e52...9ad

[AnonymBruker]

Ja han har slått meg, dvs første gangen nå dyttet han meg ned på sofaen slik at jeg traff sofabordet med ene foten slik at jeg fikk et sår på leggen. Andre gang slo han meg på kinnet da jeg lå i senga med en sovende toåring ved siden av meg. Han har slått/tatt fysisk tak i meg noen få ganger tidligere også for flere år siden. Jeg vet at vold ikke er noe en skal se lett på, men opplever at det er utspørringa og kontrollen hans som er det som virkelig påvirker hvordan jeg har det..

 

Ts

Anonymkode: 6ae6d...a72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Sykdom og diagnoser er ikke en unnskyldning, og gir ikke fripass for drittsekkoppførsel. Jeg hadde ikke tolerert vold. Da hadde forholdet vært slutt. Og det er vel strengt tatt ikke du som ødelegger familien om du går? Det er hans oppførsel; psykisk og fysisk mishandling over tid, som har gjort et normalt familieliv med han umulig!

Anonymkode: f790a...f86

Takk for innspill. Jeg er enig i det du sier, samtidig så føles det som at det blir min skyld om jeg går og kommer garantert til å få høre det også.. Har også fått høre av han at det er ikke sikkert at han overlever om vi går fra hverandre..

 

Ts

Anonymkode: 6ae6d...a72

[AnonymBruker]

Dette er vold. Kontrollen og sjalusien er og vold! Det er like skadelig som ett slag (kan noen ganger være verre). 

Mitt råd er å avslutte forholdet. Han sliter psykisk, og med dette i tillegg blir det mye å "fikse". Tror neppe Han har selvinnsikt til å forstå sjalusien sin og fikse den. 

Anonymkode: 7767b...eda

[AnonymBruker]

Er det slik du ønsker å ha det resten av livet? Denne mannen henger som en møllestein rundt halsen på deg og drar deg ned. Kom deg vekk, ikke bli for barnas skyld. Hilsen en med samme erfaring. 

Anonymkode: a0605...273

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Opplever at jeg er i en veldig vanskelig situasjon som jeg ikke klarer å se noen løsning på.. Min samboer og jeg har vært sammen i 17 år og har tre barn sammen i alderen 13 år til 2 år. Jeg har siden vi ble sammen skjønt at han har vært plaget med depresjoner, men har aldri opplevd det så utfordrende som denne runden. Samboeren har rett og slett ikke behandlet meg noe bra. Når han blir deprimert blir han sjalu og kontrollerende. Han forventer at jeg alltid skal stille opp for han og prate med han på telefonen, også når jeg er på jobb. Hvis ikke bryr jeg meg ikke om han. Vi har samme yrke, selv om vi jobber med ulikt område. Han har veldig lav tro på seg selv og sammenlikner seg med andre, meg inkludert. Han spør meg gjentatte ganger for å finne ut hvordan jeg klarer meg ift han. Om jeg svarer feil, dvs er «bedre»/klarer meg bedre enn han så blir det skikkelig styr og jeg må svare for meg til han får hevet seg og blir fornøyd. Han ønsker videre at jeg ikke skal ta noen form form videreutdanning eller noe som kan øke faglig kompetanse da han ser på den veien som jeg har gått (som har blitt til ganske tilfeldig) som bedre enn hans. Videre ønsker han at jeg ikke skal holde på men noen form for ledelse eller andre ting han opplever som videre på «karrierestigen». Jeg er veldig fornøyd med der jeg er nå og har ikke noe ønske per nå om å gjøre noe mer ut av jobben. Det er imidlertid vanskelig å si hva jobben evt ønsker etter hvert av meg og synes det som er verst at han skal definere hva som er greit at jeg skal gjøre og ikke. Dette gjelder ikke bare faglig men også alle andre områder han selv opplever at han strever og hvor han da sammenlikner seg med meg. Eks.ble det en stor greie at jeg visste noe om en kollega om meg som jeg av og til har spist lunsj sammen med, men ikke kjenner spesielt godt. Han kan streve litt med sosiale situasjoner og tenkte at dette betyr at jeg prater med alle på jobb og bare har det fint. (Noe som jo i og for seg burde være greit!). Da han har holdt på med utspørring av hvordan jeg klarer meg i ulike situasjoner og konsekvenser om jeg har svart feil er at han har holdt på non stop med slik utspørring om ulike situasjoner over flere timer, evt på melding om barna er tilstede, men der han likevel «krever» at jeg hele tiden svarer, at han har blitt sint, og ved et par anledninger slått meg, har gjort at jeg synes dette er veldig ubehagelig og har derfor dreid litt på sannheten, slik at det skulle fremstå mindre truende for han. Jeg synes det er helt forferdelig at jeg skal være nødt til å gjøre det og føler meg ikke bra med det, men det oppleves forferdelig å stå i slike avhør og opplever at det gjør at jeg ikke får vært der for barna når det er slik. Jeg er sliten og lei, pågått i over halvannen mnd nå om enn med varierende intensitet. Samboer har begynt hos psykolog og med medisin. Mener jeg opplever noe bedring, men sjalusi og kontrollbehovet er fortsatt der. Kjenner jeg er veldig usikker på om dette er noe jeg kan fortsette å leve med. Ønsker ikke å ødelegge familien for barnas del og hadde også sett for meg at vi skulle bli gamle sammen. Kjenner imidlertid at jeg tenker mer og mer på brudd, men det gjør vondt å tenke slik.. Dette ble langt og kronglete, men setter pris på innspill til hvordan forholde meg til situasjonen.

Anonymkode: 6ae6d...a72

Dette skal du ikke finne deg i. Han har crab-mentality. ( holder deg nede ved å være sjalu , kontrollerende og manipulerende ) . Han er livredd du skal lykkes i noe , evnt lykkes bedre enn han . Beklager å si det, men å bli gammel med han høres utrolig krevende og lite stimulerende ut . Fysisk og psykisk vold i et forhold er aldri greit 

[AnonymBruker]

Det at han truer med selvmord om du går, er psykisk vold! Det er ikke ekte suicidalitet, det er psykisk kontroll! Du må komme deg bort, TS! Dette er IKKE depresjon, dette er noe farligere.

Mulig han er deprimert altså, men han er også syk. Skriv ned ALT han har sagt og gjort mot deg, detaljert og med tidspunk hvis du kan. Og alt han gjør framover. For dette kan ende som en sak hos politi eller barnevern. Det bør det i alle fall. Han har slått deg med et lite barn i umiddelbar nærhet, og bør ikke ha ansvar for barna nå. Kom deg ut, og vær forberedt på at han kan bli farlig. Ta kontakt med alle instanser i forkant, slik at det blir lettere å få hjelp fort om det utvikler seg ille. 

Hvis du ikke går nå, bør du egentlig ikke ha ansvar for barna du heller. For nå lar du dem bli utsatt for vold. Det er psykisk vold å la et barn være i et hjem der mor blir utsatt for det. 

Anonymkode: e6610...672

[AnonymBruker]

Kjære deg, så vondt å lese. Jeg anbefaler deg å ta en tur til psykolog om du har penger, for å snakke med noen om det du opplever og få en utenforstående til å bekrefte at ingenting av dette er din feil.

Jeg var i et lignende forhold, men uten fysisk vold ("bare" psykisk og materiell), og det hjalp enormt mye å fortelle om hverdagen min og høre at dette var uholdbart. Jeg gikk en god stund i hemmelighet for å bygge meg opp så jeg var sterk nok til å dra. 

Dette klarer du, for både deg selv og barna dine ❤️

Anonymkode: 906a2...8ac

[Blåttvann]

Han truer med å ta livet sitt fordi det funker som en trussel.

Men slike trusler er bare manipulasjon i 99% av tilfellene. Og dersom han mener det så er det uansett ikke ditt ansvar. 

Du kan ikke fortsette å bo med denne mannen, han ødelegger deg! Barna dine fortjener en lykkelig mamma!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kjære deg, så vondt å lese. Jeg anbefaler deg å ta en tur til psykolog om du har penger, for å snakke med noen om det du opplever og få en utenforstående til å bekrefte at ingenting av dette er din feil.

Jeg var i et lignende forhold, men uten fysisk vold ("bare" psykisk og materiell), og det hjalp enormt mye å fortelle om hverdagen min og høre at dette var uholdbart. Jeg gikk en god stund i hemmelighet for å bygge meg opp så jeg var sterk nok til å dra. 

Dette klarer du, for både deg selv og barna dine ❤️

Anonymkode: 906a2...8ac

Takk for støtten, det setter jeg virkelig pris på! Har så få rundt meg så kjente at nå kom tårene pressende på.. Jeg har en stund nå tenkt på å ta kontakt med Familievernkontoret for å få noen utenforstående å snakke med og i går la jeg faktisk igjen kontaktinfo for å bli kontaktet for time. 
 

Er virkelig barna som er det viktigste i livet mitt så vet at jeg må finne en løsning som blir bra for både dem og meg.

 

Ts

Anonymkode: 6ae6d...a72

[AnonymBruker]

Blåttvann skrev (10 minutter siden):

Han truer med å ta livet sitt fordi det funker som en trussel.

Men slike trusler er bare manipulasjon i 99% av tilfellene. Og dersom han mener det så er det uansett ikke ditt ansvar. 

Du kan ikke fortsette å bo med denne mannen, han ødelegger deg! Barna dine fortjener en lykkelig mamma!

Takk for støtten! Ja tror jo helst at han ikke vil handle på det. Tror det jeg kjenner mest på er sorgen over at jeg ikke får gitt barna den stabile barndommen jeg har ønsket at de skulle få om det blir brudd. Samboerens foreldre skilte seg da han gikk på barneskolen og de snakker fortsatt ikke sammen, er noe som har preget han hele veien..

Ts

 

Anonymkode: 6ae6d...a72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Opplever at jeg er i en veldig vanskelig situasjon som jeg ikke klarer å se noen løsning på.. Min samboer og jeg har vært sammen i 17 år og har tre barn sammen i alderen 13 år til 2 år. Jeg har siden vi ble sammen skjønt at han har vært plaget med depresjoner, men har aldri opplevd det så utfordrende som denne runden. 

Samboeren har rett og slett ikke behandlet meg noe bra. Når han blir deprimert blir han sjalu og kontrollerende. Han forventer at jeg alltid skal stille opp for han og prate med han på telefonen, også når jeg er på jobb. Hvis ikke bryr jeg meg ikke om han. Vi har samme yrke, selv om vi jobber med ulikt område. Han har veldig lav tro på seg selv og sammenlikner seg med andre, meg inkludert. Han spør meg gjentatte ganger for å finne ut hvordan jeg klarer meg ift han. Om jeg svarer feil, dvs er «bedre»/ klarer meg bedre enn han så blir det skikkelig styr og jeg må svare for meg til han får hevet seg og blir fornøyd.

Han ønsker videre at jeg ikke skal ta noen form form videreutdanning eller noe som kan øke faglig kompetanse da han ser på den veien som jeg har gått (som har blitt til ganske tilfeldig) som bedre enn hans. Videre ønsker han at jeg ikke skal holde på men noen form for ledelse eller andre ting han opplever som videre på «karrierestigen». Jeg er veldig fornøyd med der jeg er nå og har ikke noe ønske per nå om å gjøre noe mer ut av jobben. Det er imidlertid vanskelig å si hva jobben evt ønsker etter hvert av meg og synes det som er verst at han skal definere hva som er greit at jeg skal gjøre og ikke.

Dette gjelder ikke bare faglig men også alle andre områder han selv opplever at han strever og hvor han da sammenlikner seg med meg. Eks.ble det en stor greie at jeg visste noe om en kollega om meg som jeg av og til har spist lunsj sammen med, men ikke kjenner spesielt godt.

Han kan streve litt med sosiale situasjoner og tenkte at dette betyr at jeg prater med alle på jobb og bare har det fint. (Noe som jo i og for seg burde være greit!). Da han har holdt på med utspørring av hvordan jeg klarer meg i ulike situasjoner og konsekvenser om jeg har svart feil er at han har holdt på non stop med slik utspørring om ulike situasjoner over flere timer, evt på melding om barna er tilstede, men der han likevel «krever» at jeg hele tiden svarer, at han har blitt sint, og ved et par anledninger slått meg, har gjort at jeg synes dette er veldig ubehagelig og har derfor dreid litt på sannheten, slik at det skulle fremstå mindre truende for han. Jeg synes det er helt forferdelig at jeg skal være nødt til å gjøre det og føler meg ikke bra med det, men det oppleves forferdelig å stå i slike avhør og opplever at det gjør at jeg ikke får vært der for barna når det er slik.

Jeg er sliten og lei, pågått i over halvannen mnd nå om enn med varierende intensitet. Samboer har begynt hos psykolog og med medisin. Mener jeg opplever noe bedring, men sjalusi og kontrollbehovet er fortsatt der. Kjenner jeg er veldig usikker på om dette er noe jeg kan fortsette å leve med. Ønsker ikke å ødelegge familien for barnas del og hadde også sett for meg at vi skulle bli gamle sammen. Kjenner imidlertid at jeg tenker mer og mer på brudd, men det gjør vondt å tenke slik.. Dette ble langt og kronglete, men setter pris på innspill til hvordan forholde meg til situasjonen.

Anonymkode: 6ae6d...a72

Lagde noen avsnitt til deg

Anonymkode: 87f4f...801

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Lagde noen avsnitt til deg

Anonymkode: 87f4f...801

Tusen takk for hjelpen! ❤️

Anonymkode: 6ae6d...a72

[AnonymBruker]

Dette var trist lesning! Vi kvinner finner oss i så mye dritt! Kom deg bort ts, ikke bruk en kcal på å tomme trusler. Dette typisk skjult narsissist.. Absolutt verste sort. Be om time på fvk, allier deg ev med lege og krisesenter. 
Jeg kan garantere deg at livet som alene/deltidsmor er enormt mye bedre enn slik du har det nå. 

Anonymkode: 9ea59...fdd