Hva er forskjellen på sjenerthet og sosial angst?

[AnonymBruker]

?

 

Anonymkode: 525cf...6df

[AnonymBruker]

Forskjellen er at sjenerte folk ikke nødvendigvis har angst

Anonymkode: 64e42...36a

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker said:

Forskjellen er at sjenerte folk ikke nødvendigvis har angst

Anonymkode: 64e42...36a

Men når du er sjenert så får du jo angstsymptomer? Så hvordan skiller man mellom sosial angst og sjenerthet? 

Anonymkode: 525cf...6df

[AnonymBruker]

Har vært sjenert. Da jeg var ung - Var redd for å ta ordet, rødmet, følte meg dum. Fikk høy puls når jeg måtte snakke foran mange. Torde ikke ta initiativ, ble «alle» invitert var jeg alltid usikker på om jeg skulle si ja, gruet meg litt for å gå på ting osv. Lot være å gå selv om jeg hadde lyst osv

Men jeg hadde jo ikke angst! Angst er litt mer alvorlig enn som så, pustevansker og skrekk og virkelig seriøst redd for å gjøre ting. 
Sjenanse kommer man over med å jobbe med seg selv,  ordentlig angst krever kanskje mer hjelp. Det er en psykisk lidelse. Sjenanse er gjerne mer en «vane», et karaktertrekk som kan jobbes med

Anonymkode: 082de...5dd

[mo1234]

Sosial angst: Blir redd og engstelig i sosiale sammenhenger.

Sjenert: Rolig og tilbaketrukket uten å være redd/engstelig.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Men når du er sjenert så får du jo angstsymptomer? Så hvordan skiller man mellom sosial angst og sjenerthet? 

Anonymkode: 525cf...6df

Får ikke angstsymptomer nei. Er ikke skummelt å være sjenert

Anonymkode: 64e42...36a

[AnonymBruker]

Jeg var sjenert og fikk senere sosial angst. 

Da jeg var genert var jeg nervøs, usikker, rødmet, stammet, overanalyserte og tenkte mye på hva jeg skulle si, grudde meg fryktelig for alt av fremføringer, høylesninger, det var skikkelig slitsomt. 

Med sosial angst så klarte jeg ingenting. Jeg klarte ikke være rundt mennesker uten å få panikk. Jeg gikk av toget 3 timer før holdeplassen min en gang fordi jeg fikk alt for mye angst til å kunne være på toget. Midt i ødemarka. Måtte sove på perrongen

Jeg gikk 2 mil midt på natta fordi jeg ikke klarte dele sete på full nattbuss. Jeg trakk en tann på meg selv fordi jeg var redd folkene hos tannlegen. Bilen min sto i grøfta i flere dager fordi jeg ikke turte snakke med noen som kunne komme og berge den. Jeg ble så redd at jeg bæsjet på meg flere ganger når jeg måtte på butikken f.eks og det gjorde jeg aldri da jeg bare var sjenert. 

Anonymkode: 40d37...f40

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Får ikke angstsymptomer nei. Er ikke skummelt å være sjenert

Anonymkode: 64e42...36a

Ikke litt engang?😅 Sikker på at du ikke tenker på å være introvert?

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var sjenert og fikk senere sosial angst. 

Da jeg var genert var jeg nervøs, usikker, rødmet, stammet, overanalyserte og tenkte mye på hva jeg skulle si, grudde meg fryktelig for alt av fremføringer, høylesninger, det var skikkelig slitsomt. 

Med sosial angst så klarte jeg ingenting. Jeg klarte ikke være rundt mennesker uten å få panikk. Jeg gikk av toget 3 timer før holdeplassen min en gang fordi jeg fikk alt for mye angst til å kunne være på toget. Midt i ødemarka. Måtte sove på perrongen

Jeg gikk 2 mil midt på natta fordi jeg ikke klarte dele sete på full nattbuss. Jeg trakk en tann på meg selv fordi jeg var redd folkene hos tannlegen. Bilen min sto i grøfta i flere dager fordi jeg ikke turte snakke med noen som kunne komme og berge den. Jeg ble så redd at jeg bæsjet på meg flere ganger når jeg måtte på butikken f.eks og det gjorde jeg aldri da jeg bare var sjenert. 

Anonymkode: 40d37...f40

Men er det vanlig at det blir så ekstremt, for folk flest med sosial angst?

Anonymkode: 525cf...6df

[mo1234]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ikke litt engang?😅 Sikker på at du ikke tenker på å være introvert?

Men er det vanlig at det blir så ekstremt, for folk flest med sosial angst?

Anonymkode: 525cf...6df

Det trenger ikke være så ekstremt, og man kan likevel ha sosial angst. Den kommer i ulike grader. Negativ påvirkning på livskvaliteten har det uansett. 

[Tone83]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke litt engang?😅 Sikker på at du ikke tenker på å være introvert?

Men er det vanlig at det blir så ekstremt, for folk flest med sosial angst?

Anonymkode: 525cf...6df

Der er forskjellige grader av angst. Man kan være der, og man kan være der at man klarer å gjennomføre det med bare litt kvalme og småskjelving. Veldig vanlig å få diaré pga nervene. 

[mo1234]

Har du fått medisiner for angsten, ts? Høres alvorlig ut. 

[AnonymBruker]

Just now, mo1234 said:

Har du fått medisiner for angsten, ts? Høres alvorlig ut. 

Det var ikke jeg som skrev det med toget og nattbussen, osv.   Det var en annen anonym.

-ts

 

Anonymkode: 525cf...6df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ikke litt engang?😅 Sikker på at du ikke tenker på å være introvert?

Men er det vanlig at det blir så ekstremt, for folk flest med sosial angst?

Anonymkode: 525cf...6df

Det er et spektrum. Mitt tilfelle var ikke ekstremt. Men jeg merket tydelig forskjell på sjenert og angst da jeg fikk angst. 

Anonymkode: 40d37...f40

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært det man kaller sjenert. Jeg mener det er en form for angst. Symptomene var hjertebank, svetting, rødming, uro, pustet overfladisk/hyperventilerte, iskalde hender eller numne hender, klarte ikke å konsentrere meg eller fokusere, voldsomt fokusert på min egen væremåte og alle feil jeg gjorde. Og alt dette når jeg fikk bittelitt fokus på meg selv.

Jeg fikk angstdiagnose som voksen etter flere vonde hendelser og det var de samme symptomene jeg hadde, men da hindret det meg i å gå ut og jeg isolerte meg i stor grad. Som barn var jeg for det meste hjemme for sjenertheten hindret meg i å gå ut, måtte bli stor tenåring/ung voksen før det ble borte. 

Jeg ser jo at mitt ene barn sliter med det samme som jeg gjorde som barn. Jeg har da valgt å ikke bagatellisere det eller bortforklare det som mine foreldre gjorde, men heller fortelle at dette er normalt og pushe litt forsiktig hver gang. Sånn ville jeg ha blitt møtt som barn. Og det virker på barnet, men det tar tid da vi tar veldig små skritt.

Anonymkode: ee4df...96f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er et spektrum. Mitt tilfelle var ikke ekstremt. Men jeg merket tydelig forskjell på sjenert og angst da jeg fikk angst. 

Anonymkode: 40d37...f40

Ikke ekstremt? (mener ikke noe vondt nå, men det hørtes bare utrolig tøft ut) Så det må være skikkelig ille, før man kan kalle det sosial angst?

 

Jeg har hatt noen sjenerte venner, men de virker liksom ikke så påvirket av det sosiale sånn utenom når de er i situasjonen. Jeg gruer meg og bekymrer meg lenge før, og tenker masse på hvordan det gikk i en sosial situasjon. Skulle ønske jeg helst kunne slippe, selv om jeg også har lyst til å bli kjent med folk og ha nære vennskap. Når jeg er i en sosial situasjon så blir jeg veldig ukomfortabel og anspent, rødmer veldig, hjertebank og sliter med øyekontakt. Og jeg aner plutselig ikke hvor jeg skal hvile hendene mine, og kan overtenke f.eks. hvordan jeg spiser eller hvordan jeg løfter opp noe.

Det er aldri sånn at det jeg klarer å slappe av i kroppen, sånn etterhvert. For det blir ikke bedre før jeg er ferdig med situasjonen. Og da begynner jeg å tenke på at de sikkert synes at jeg er kjemperar og dum, eller at jeg oppførte meg som et romvesen osv. 

Jeg unngår ikke ting som folk forventer at jeg deltar på, men er ikke tøff nok til å utfordre meg noe særlig heller. Og det påvirker meg veldig. Jeg bare skjønner ingenting, fordi på nett så står det at å være sjenert ikke er så ille, og at noen beskriver det som positivt osv. Også vet jeg ikke helt om det egentlig er sosial angst heller, fordi jeg unngår ikke såå mange ting. Men jeg har nesten ikke venner, og er ganske isolert.

Anonymkode: 525cf...6df

[mo1234]

For min del begynte det som liten jente: Redd for å gå i matbutikken med mor. Redd for å dra på besøk til folk jeg ikke kjente så godt. 

Skolealder: Engstelig. Redd for store forsamlinger. Redd for spørsmål fra lærer. Likte ikke presentasjoner. Rakk aldri opp hånda. Klarte aldri slappe av. Ønske om å forlate rommet i timene, men ble værende. Symptomer: Svette hender. Rask puls/hyperventilering. Svimmelhet. Problemer med konsentrasjon. Sterkt fokus på egen væremåte. Etterhvert stiv nakke som krevde behandling hos fysioterapeut og kiropraktor.

Universitetet: Panikkanfall her og der, men kom meg gjennom det. Taklet det sosiale livet brukbart.

Jobb: Perioder med angst og panikkanfall. 

Telefonskrekk i større eller mindre grad.
 

Endret 16. oktober 2022 av mo1234

[mo1234]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det er aldri sånn at det jeg klarer å slappe av i kroppen, sånn etterhvert. For det blir ikke bedre før jeg er ferdig med situasjonen.

Kjenner meg igjen. Man blir utrolig sliten av det. Kan føles veldig utmattende hvis man må være i situasjonen lenge. Husker jeg var i en barnedåp en gang med mange nye folk, jeg kjente nesten ingen. Var helt vrak etterpå.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, mo1234 said:

Kjenner meg igjen. Man blir utrolig sliten av det. Kan føles veldig utmattende hvis man må være i situasjonen lenge. Husker jeg var i en barnedåp en gang med mange nye folk, jeg kjente nesten ingen. Var helt vrak etterpå.

Det er helt forferdelig 😕 Hvordan skal man liksom klare å være seg selv, når alt bare låser seg i hodet, og man får masse fysiske symptomer..

Anonymkode: 525cf...6df

[mo1234]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er helt forferdelig 😕 Hvordan skal man liksom klare å være seg selv, når alt bare låser seg i hodet, og man får masse fysiske symptomer..

Anonymkode: 525cf...6df

Ja, det handler egentlig bare om å holde ut. Man klarer ikke kose seg eller ha det kjekt. Det tar bort gleden ved å være sosial.

[Tone83]

36 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke ekstremt? (mener ikke noe vondt nå, men det hørtes bare utrolig tøft ut) Så det må være skikkelig ille, før man kan kalle det sosial angst?

 

Jeg har hatt noen sjenerte venner, men de virker liksom ikke så påvirket av det sosiale sånn utenom når de er i situasjonen. Jeg gruer meg og bekymrer meg lenge før, og tenker masse på hvordan det gikk i en sosial situasjon. Skulle ønske jeg helst kunne slippe, selv om jeg også har lyst til å bli kjent med folk og ha nære vennskap. Når jeg er i en sosial situasjon så blir jeg veldig ukomfortabel og anspent, rødmer veldig, hjertebank og sliter med øyekontakt. Og jeg aner plutselig ikke hvor jeg skal hvile hendene mine, og kan overtenke f.eks. hvordan jeg spiser eller hvordan jeg løfter opp noe.

Det er aldri sånn at det jeg klarer å slappe av i kroppen, sånn etterhvert. For det blir ikke bedre før jeg er ferdig med situasjonen. Og da begynner jeg å tenke på at de sikkert synes at jeg er kjemperar og dum, eller at jeg oppførte meg som et romvesen osv. 

Jeg unngår ikke ting som folk forventer at jeg deltar på, men er ikke tøff nok til å utfordre meg noe særlig heller. Og det påvirker meg veldig. Jeg bare skjønner ingenting, fordi på nett så står det at å være sjenert ikke er så ille, og at noen beskriver det som positivt osv. Også vet jeg ikke helt om det egentlig er sosial angst heller, fordi jeg unngår ikke såå mange ting. Men jeg har nesten ikke venner, og er ganske isolert.

Anonymkode: 525cf...6df

Hvis det begrenser deg i hverdagen er det gått over til å bli et problem som kan bli alvorlig.

Hvor nye tenker du på hva andre har sagt i ettertid av en sosial situasjon? Mest opptatt av hva du har sagt og gjort? Det er de også 😉