Noen som har fridd seg fra angst av typen: følelse av at folk ser på deg, snakker dritt om deg, ler av deg?

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av å begrense livet mitt så mye som jeg gjør. Jeg vet nå at den eneste som virkelig kan hjelpe meg er meg selv. 

Har blitt min egen coatch å har begynt å tvinge meg selv ut istedefor å mure meg inne. Trener på treningssenter 2 dager i uka egentlig. Dette klarte jeg bare ikke mer å måtte gi meg. Fordi jeg klarer ikke fri meg fra tankene om at folk ser på meg og snakker om meg. Ser noen på meg med et resting bitch face så kjenner jeg det i hele kroppen. "Hun liker meg ikke, hun vil at jeg skal gå, hun synes treningstøyet mitt er stygt"

Er det noen her som har klart å snu tankegangen sin her? Hvordan evnt? Jeg synes det er så utrolig hardt. Jeg finner mye støtte i venninna mi også som er flink til å tvinge meg ut. Det føles godt av og til å komme seg ut, men som regel blir jeg bare sykt sliten av det og ser ikke at dette liksom skal gi noen resultater. Hjernen min tenker fremdeles helt feil og da blir jeg ikke bedre. Hjernen min tenker at folk ser på meg fordi de ikke liker meg eller synes jeg ser teit ut. Klarer ikke fri meg fra de tankene. Hvordan gjør man det? Jeg blir så sliten av å hele tiden tenke sånn! 

Dere som skiller dere ut utseendemessig/klær/stil og som gir totalt f i hva andre måtte tenke og tro om dere, og som ikke har problemer med å gå ute: Jeg misunner dere så inderlig

Anonymkode: 3c736...065

[skreppamedleppa]

Uff jeg får så vondt av deg, fordi jeg vet hvor vondt det er, og jeg vet hvor godt det er som du sier å gi f i andres tanker og meninger..

Dette svaret kan bli langt, det beklager jeg på forhånd.

Men, jeg hadde det slik som du en periode i livet mitt... Og jeg gjekk fra å være et menneske som alltid har hatt min egen stil, alltid kledd meg i farger og hatt en fargefull og quirky stil i klær og utrykk og alltid levd mitt eget liv helt uavhengig av hva andre måtte mene om det, til å bli en mørk skygge av meg selv. Den sosiale angsten min tok fullstendig kontroll og gjorde meg om til en slave. Jeg ville gå i et med parketten, jeg ville bli en grå mus, forsvinne i mengden, ikke bli sett.  Ikke ha egne meninger, ikke følge min stil i frykt. Den sosiale angsten gjorde meg fullstendig paranoid og nummen og jeg var helt overbevist om at folk så på meg med forakt, lo av meg, tisket og hvisket, den sosiale angsten fortalte meg hvor forbaska udugelig og feil jeg var på alle områder. Så jeg sluttet med farger, kledde meg mer dempet... Men når en fargeglad slutter med å gå med farger blir det også lagt merke til av omgivelsene, så jeg følte at uansett hvordan jeg var og gjekk kledd og sa og gjorde og ikke sa og ikke gjorde ble det feil... Det var en forferdelig tid i livet mitt! 

"Andres øyne våre fengsler, deres tanker våre bur"

Jeg kom meg ut av det, hvordan? Jeg vet faktisk ikke helt... Det er en stund siden nå.. Men jeg begynte å prate om det til mine beste venner, til reservemor og jeg begynte sakte, veldig sakte å bestemme meg for at jeg ikke skulle være angsten sin slave! Den dag i dag går jeg med mye farger igjen, med klær og en stil som jeg vet blir lagt merke til og det er ikke så viktig at folk legger merke til meg, jeg går ikke med klær og farger fordi folk skal legge merke til meg, jeg går med de fordi jeg liker farger og stilen min... I begynnelsen var det vanskelig, men jeg måtte utfordre meg noe helt vanvittig.. Det var slitsomt, utmattende. Men i dag vet jeg at hva andre tenker er igrunn none of my business! Jeg har et ganske kort liv, jeg vil gjøre det jeg vil.. Ikke det angsten vil, for angsten vil ikke jeg skal gjøre noe som helst, være noe som helst igrunn, være A4, være en dau sild som blir dratt med strømmen... Sånt fører ikke til et godt liv.. 

Du må som du sier bare tvinge deg, det er forferdelig slitsomt og helt utmattende.. i begynnelsen.. Følg instargram kontoer eller søk litt på pinterest om sosial angst, (det er utrolig mye bra informasjon og triks på pinterest om du f.eks søker "social anexiety"  det er mye bra tips og triks fra mennesker som har hatt det slik som kommer seg igjennom det. Det kan høres ut som litt sånn "guru bulshit" men for meg var det viktig i veien ut av det..

Og gjennkjenn angsten din, når du får slike tanker som at folk dømmer deg: Så vit at eller si til deg selv  "ok, angst, tok deg der, for det er det dette er: angsttanker og angst følelser".. Så lager du deg noen gode affeksjon tanker som du forteller deg selv etter at du har gjenkjent angsten din.. f.eks

Vit at dette, å si slike ting til deg selv kan føles helt dust ut: Men dess viktigere er det..

❤

[AnonymBruker]

Det som er fakta er jo at vi ikke kan vite hva andre mennesker tenker. Vi kan innbilde oss at vi "vet" det, men vi vet det ikke.

Du kan forsøke å tenke gjennom hva du selv bryr deg om når du er på treningssenteret. Ser du på andre og dømmer dem? Eller er du mest opptatt av deg selv, hva du holder på med, hva du skal etterpå osv.? De fleste er som deg (og meg), vi har nok med oss selv.

Når øynene til andre faller på oss så kan det være tusen forskjellige ting de kan tenke. 975 ganger er det kanskje ting som ikke har noe med oss å gjøre. Øynene våre dras automatisk mot bevegelse. Vi vil ikke stå i veien for andre. Vi kikker opp for å se om det er noen vi kjenner. Vi legger merke til skoene eller buksen fordi vi har sett maken et annet sted og så blir vi minnet på det. Kanskje noen har en pen klokke eller fin hårfarge. Kanskje tenker vi ikke noe på hva eller hvem vi ser på, bare hva vi skal ha til middag, om vi glemte noe på jobb sist og hvor har vi egentlig gjort av nøklene.

Å prøve å gjette på når tankene til andre eventuelt handler om deg og om de tankene er positive, nøytrale eller negative er et helt håpløst prosjekt. Vi kan aldri få vite svaret.

Hjernen vår vil velge minste motstands vei og gjøre det den er vant til å gjøre mange ganger før. Det tar tid og øvelse for hjernen å tråkke opp en ny vei. Er du blitt vant til å tenke at andre tenker noe negativt om deg, så vil du automatisk fortsette med det frem til du har øvd og øvd på å tenke noe annet i stedet.

Husk at selv om du føler noe (om hva andre tenker om deg) så betyr ikke det at det er sant. Følelser er ikke fakta.

Det er vanskelig å endre på tankemønstre, du er ikke dårlig eller svak om du ikke klarer det alene. Jeg måtte ha profesjonell hjelp, hadde aldri greid det alene. Ikke sjans! Om du ikke vil gå til fastlegen så kan du få hjelp i kommunen (psykisk helse team). Dette selvhjelpskurset er også verdt en titt: https://nhi.no/psykisk-helse/kognitiv-terapi/sosial-angst/sosial-angst-selvhjelpskurs/

Anonymkode: 8d659...c53

[Muskath]

1 hour ago, skreppamedleppa said:

Uff jeg får så vondt av deg, fordi jeg vet hvor vondt det er, og jeg vet hvor godt det er som du sier å gi f i andres tanker og meninger..

Dette svaret kan bli langt, det beklager jeg på forhånd.

Men, jeg hadde det slik som du en periode i livet mitt... Og jeg gjekk fra å være et menneske som alltid har hatt min egen stil, alltid kledd meg i farger og hatt en fargefull og quirky stil i klær og utrykk og alltid levd mitt eget liv helt uavhengig av hva andre måtte mene om det, til å bli en mørk skygge av meg selv. Den sosiale angsten min tok fullstendig kontroll og gjorde meg om til en slave. Jeg ville gå i et med parketten, jeg ville bli en grå mus, forsvinne i mengden, ikke bli sett.  Ikke ha egne meninger, ikke følge min stil i frykt. Den sosiale angsten gjorde meg fullstendig paranoid og nummen og jeg var helt overbevist om at folk så på meg med forakt, lo av meg, tisket og hvisket, den sosiale angsten fortalte meg hvor forbaska udugelig og feil jeg var på alle områder. Så jeg sluttet med farger, kledde meg mer dempet... Men når en fargeglad slutter med å gå med farger blir det også lagt merke til av omgivelsene, så jeg følte at uansett hvordan jeg var og gjekk kledd og sa og gjorde og ikke sa og ikke gjorde ble det feil... Det var en forferdelig tid i livet mitt! 

"Andres øyne våre fengsler, deres tanker våre bur"

Jeg kom meg ut av det, hvordan? Jeg vet faktisk ikke helt... Det er en stund siden nå.. Men jeg begynte å prate om det til mine beste venner, til reservemor og jeg begynte sakte, veldig sakte å bestemme meg for at jeg ikke skulle være angsten sin slave! Den dag i dag går jeg med mye farger igjen, med klær og en stil som jeg vet blir lagt merke til og det er ikke så viktig at folk legger merke til meg, jeg går ikke med klær og farger fordi folk skal legge merke til meg, jeg går med de fordi jeg liker farger og stilen min... I begynnelsen var det vanskelig, men jeg måtte utfordre meg noe helt vanvittig.. Det var slitsomt, utmattende. Men i dag vet jeg at hva andre tenker er igrunn none of my business! Jeg har et ganske kort liv, jeg vil gjøre det jeg vil.. Ikke det angsten vil, for angsten vil ikke jeg skal gjøre noe som helst, være noe som helst igrunn, være A4, være en dau sild som blir dratt med strømmen... Sånt fører ikke til et godt liv.. 

Du må som du sier bare tvinge deg, det er forferdelig slitsomt og helt utmattende.. i begynnelsen.. Følg instargram kontoer eller søk litt på pinterest om sosial angst, (det er utrolig mye bra informasjon og triks på pinterest om du f.eks søker "social anexiety"  det er mye bra tips og triks fra mennesker som har hatt det slik som kommer seg igjennom det. Det kan høres ut som litt sånn "guru bulshit" men for meg var det viktig i veien ut av det..

Og gjennkjenn angsten din, når du får slike tanker som at folk dømmer deg: Så vit at eller si til deg selv  "ok, angst, tok deg der, for det er det dette er: angsttanker og angst følelser".. Så lager du deg noen gode affeksjon tanker som du forteller deg selv etter at du har gjenkjent angsten din.. f.eks

Vit at dette, å si slike ting til deg selv kan føles helt dust ut: Men dess viktigere er det..

❤

❤️

[AnonymBruker]

Jeg hadde en kort periode, rundt tidlig tyveårene ellernoe? Husker ikke helt, men var en periode jeg følte at folk stirret, lo av meg på bussen, når jeg gikk forbi osv. Ble helt utmattet og følte meg som verdens styggeste.

Jeg tok tak i det tidlig og bare banket inn i skallen min at JEG ER UBETYDELIG.

Altså, det er da vitterlig ingen som glaner? Ingen bryr seg. Folk går forbi og enser deg ikke engang. 

Du kunne forsvunnet og alle som var på samme kjøpesenter som deg da det skjedde ville sagt "Hæ, nei jeg aner ikke. Aldri sett de før"

Og skulle det være noen usikre tenåringer som kniser når man går forbi, hveeeeeem i all verden bryr seg? Ingen voksne bryr seg om tenåringer. De er ikke relevante for mitt liv overhodet. Hva så om en random tenåring syns jakka mi er stygg? 

Du må alltid tenke "and then what?" Javel en tenåring kniser av jakka di...and then what? Hva skal de gjøre? Det skjer ingenting. De sier "lol ugly jakke" til venninna si også? Hva så? Du mister ikke penger, tanta di døde ikke av det, du blir ikke utestengt av kjøpesenteret fordi en tenåring ler av jakka di osv. Det har ingen betydning for noe som helst.

Hver gang du tenker at noen "bryr" seg om noe ved deg. STOPP tanken, og minn deg på

- ingen bryr seg om andre enn seg selv

- det betyr ingenting for deg og din hverdag i praksis.

Og skulle noen være helt løk i hodet og kommentere klærne dine negativt, så bare le av dem. Bare le. Hvorfor skulle ordene til en eller annen nobody bety noe for deg?

Anonymkode: 632ce...957

[AnonymBruker]

Litt enig med personen over. Det jeg gjør er A. Jeg ser ikke på folk når jeg er ute, fokuserer bare på min greie og det jeg gjør.  B. Hvis jeg føler at noen glor/ler/skuler/ser ned på meg, så sier jeg til meg selv «og så?» C. Blir det for ille konfronterer jeg dem (og angrer etterpå).

Anonymkode: c2d9e...d08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er så lei av å begrense livet mitt så mye som jeg gjør. Jeg vet nå at den eneste som virkelig kan hjelpe meg er meg selv. 

Har blitt min egen coatch å har begynt å tvinge meg selv ut istedefor å mure meg inne. Trener på treningssenter 2 dager i uka egentlig. Dette klarte jeg bare ikke mer å måtte gi meg. Fordi jeg klarer ikke fri meg fra tankene om at folk ser på meg og snakker om meg. Ser noen på meg med et resting bitch face så kjenner jeg det i hele kroppen. "Hun liker meg ikke, hun vil at jeg skal gå, hun synes treningstøyet mitt er stygt"

Er det noen her som har klart å snu tankegangen sin her? Hvordan evnt? Jeg synes det er så utrolig hardt. Jeg finner mye støtte i venninna mi også som er flink til å tvinge meg ut. Det føles godt av og til å komme seg ut, men som regel blir jeg bare sykt sliten av det og ser ikke at dette liksom skal gi noen resultater. Hjernen min tenker fremdeles helt feil og da blir jeg ikke bedre. Hjernen min tenker at folk ser på meg fordi de ikke liker meg eller synes jeg ser teit ut. Klarer ikke fri meg fra de tankene. Hvordan gjør man det? Jeg blir så sliten av å hele tiden tenke sånn! 

Dere som skiller dere ut utseendemessig/klær/stil og som gir totalt f i hva andre måtte tenke og tro om dere, og som ikke har problemer med å gå ute: Jeg misunner dere så inderlig

Anonymkode: 3c736...065

Du kan aldri få kontroll på hva folk sier bak ryggen din, og heller aldri vite det. Så dette må du bare legge fra deg. 
Om folk snakker om deg bak ryggen din er ikke det ditt problem. Skal love deg at de fleste du møter på gata har sett seg i speilet ca 5 ganger før de går ut, for å se om de ser bra nok ut.. alle er opptatt med seg selv og sitt, og hvordan de selv framstår. Er sikker på at ingen ser på deg eller tenker negativt om deg. Dette er bare i ditt hode. 

Uansett vil vi alle oppleve at noen mener  og tenker noe om oss, bare å heve seg over det 

 

Anonymkode: 39a2c...51a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du kan aldri få kontroll på hva folk sier bak ryggen din, og heller aldri vite det. Så dette må du bare legge fra deg. 
Om folk snakker om deg bak ryggen din er ikke det ditt problem. Skal love deg at de fleste du møter på gata har sett seg i speilet ca 5 ganger før de går ut, for å se om de ser bra nok ut.. alle er opptatt med seg selv og sitt, og hvordan de selv framstår. Er sikker på at ingen ser på deg eller tenker negativt om deg. Dette er bare i ditt hode. 

Uansett vil vi alle oppleve at noen mener  og tenker noe om oss, bare å heve seg over det 

 

Anonymkode: 39a2c...51a

Det er ikke bare å "legge fra seg" sosial angst. Tror du virkelig at viss det var så enkelt at vi hadde hatt angst som sykdom da? 

Anonymkode: 3549d...f32

[AnonymBruker]

 Start med å finne ut av hvem du er. Gjør det du kan for å være 'venn' med deg selv. Aksepter deg selv som du er, jobb med det du kan endre på som du ikke er fornøyd med.

Prøv å endre tankesett, prøv å se deg selv og omgivelsene fra utsiden. Spør deg selv om det du sier og gjør egentlig spiller en så stor rolle som det føles som det gjør. Folk glemmer som regel hva du sier og gjør veldig fort. og viktigst av alt: eksponer deg selv for det du synes er ubehagelig. Det vokser du mye på! f.eks meld deg inn i en gruppe som prater om angstproblemer. Når du møter andre med lignende problemer skjønner du at du absolutt ikke er alene om å ha det sånn, i tilegg får en en større forståelse av hvorfor ting er som de er når en sier høyt det en føler og tenker.

Vær på lag med deg selv, drit i hva andre mener og hvor de er i livet sitt. Dette er ditt liv og din reise med dine utfordringer. Gled deg over hva du klarer å overvinne, din fremgang og positive opplevelser.

Gi deg selv den aksepten du ønsker i fra andre, så vil du innse at det er egentlig hva du trenger. Når du er god mot deg selv tiltrekker du deg gode omgivelser. Du skaper ditt liv, ikke vær for hard mot deg selv. Ha troen på at du får det til. Se for deg hva du ønsker å oppleve, hva du ønsker å føle og sett deg mål. Ikke ta det for tungt om du ikke får til ting, men gi deg selv creds for at du forsøkte. 

 

Anonymkode: 8c653...3b5

[Avstand]

Svarer til din tittel. Leser ikke innlegget ditt. Tenk mer som en narsissist. Du må finne noe ved deg du liker og bygg opp det. Tråkk på alle som har gjort deg vondt, la andre være i fred så klart. 

Nå vet ikke jeg hvorfor du har det sånn. Kanskje det ikke er personer? Da blir det seff litt andre løsninger. Natta