Hvor mye skal man dele av psykiske problemer med venner?

[AnonymBruker]

Jeg opplever at noen deler veldig mye. Det kan være hyggelige personer men så blir man bekymra og føler at man kanskje må ta avstand, fordi det blir forventninger som nærmest er på liv og død. Jeg føler at det ikke er helt fair å stille venner til ansvar for eget liv og psykiske helse. 

Hva gjør man når venner blir veldig needy og nærmest føler at du må være på suicide watch, uten å ha selv tilbudt seg den rollen?

Anonymkode: d80c7...729

[AnonymBruker]

Jo eldre jeg har blitt jo mer har jeg skjønt at folk gir faen så jeg deler minst mulig 

Anonymkode: 2c7d2...79f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jo eldre jeg har blitt jo mer har jeg skjønt at folk gir faen så jeg deler minst mulig 

Anonymkode: 2c7d2...79f

Jeg gjør det samme selv, men opplever av og til at mange deler mye med meg som om de forventer at jeg skal redde dem ut av en situasjon. Èn ting er å dele, men når det stilles forventninger til delingen i tillegg så blir jo straks livet mitt mye mer komplisert også. 

Anonymkode: d80c7...729

[AnonymBruker]

Jeg deler veldig lite med mine venner. Vil ikke være en byrde. Vil ikke at de skal måtte bekymre seg over meg. De har sine egne problemer å tenke på. 

Anonymkode: d1d5f...29f

[MyMichelle]

Jeg og min beste venninne deler alt. Det betyr ikke at vi er avhengige av hverandre. Vi takler våre liv så bra vi kan, og forteller hverandre om opp- og nedturer. Med en annen venninne deler jeg nesten alt. Jeg kjenner ikke igjen dette med å stille noen til ansvar. Man tar ansvar for seg selv og egen helse. Og er et medmenneske ved å lytte til noen som har behov for å snakke med noen. Er nok også de færreste med psykiske problemer som har selvmordtanker.

[AnonymBruker]

MyMichelle skrev (1 minutt siden):

Jeg og min beste venninne deler alt. Det betyr ikke at vi er avhengige av hverandre. Vi takler våre liv så bra vi kan, og forteller hverandre om opp- og nedturer. Med en annen venninne deler jeg nesten alt. Jeg kjenner ikke igjen dette med å stille noen til ansvar. Man tar ansvar for seg selv og egen helse. Og er et medmenneske ved å lytte til noen som har behov for å snakke med noen. Er nok også de færreste med psykiske problemer som har selvmordtanker.

Jeg kan skjønne det om dere er to bestevenninner som kjenner hverandre veldig godt.

Jeg snakker om folk jeg ikke kjenner så godt som faktisk har selvmordstanker.

Anonymkode: d80c7...729

[Gjest ti10]

MyMichelle skrev (1 minutt siden):

Jeg og min beste venninne deler alt. Det betyr ikke at vi er avhengige av hverandre. Vi takler våre liv så bra vi kan, og forteller hverandre om opp- og nedturer. Med en annen venninne deler jeg nesten alt. Jeg kjenner ikke igjen dette med å stille noen til ansvar. Man tar ansvar for seg selv og egen helse. Og er et medmenneske ved å lytte til noen som har behov for å snakke med noen. Er nok også de færreste med psykiske problemer som har selvmordtanker.

Det er dessverre ikke alle som tar ansvar for egen helse eller egen lykke/livsmestring. Og det kan være tungt nok å lytte til folk uten at man nødvendigvis er redd for at de skal ta livet av seg.

[AnonymBruker]

Jeg deler heller ikke. Jeg er 100% ærlig med psykologen min, men ikke med venner eller familie. Det hjelper verken meg eller de at jeg deler mine selvmordstanker. Det er relativt åpenbart at jeg ikke har det bra, og det har det vært i et halvt år, men ingen spørsmål om det. Tror mange vil skåne seg selv eller som nevnt over, slippe å føle noe ansvar, og det respekterer jeg. Fungerer forsåvidt greit for meg, da jeg bare får det verre mentalt av å være rundt familie og venner. 

Anonymkode: 9db00...c6f

[AnonymBruker]

Synes det du spør om er alt for vidt til at man kan gi et kort svar. Det vil jo avhenge av hva slags relasjon man har til vennene, hvor mye man sliter, hvor lenge man har slitt, osv. 

Anonymkode: e4b6d...20c

[makkapakka]

Minst mulig og kun de du stoler 100 % på, vanligvis INGEN klarer å holde kjeft om sånt. 

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg opplever at noen deler veldig mye. Det kan være hyggelige personer men så blir man bekymra og føler at man kanskje må ta avstand, fordi det blir forventninger som nærmest er på liv og død. Jeg føler at det ikke er helt fair å stille venner til ansvar for eget liv og psykiske helse. 

Hva gjør man når venner blir veldig needy og nærmest føler at du må være på suicide watch, uten å ha selv tilbudt seg den rollen?

Anonymkode: d80c7...729

jeg har erfart dette og det å være en støttende person har ført til at jeg bare ble en dumpingplass. Tror det er litt som med små barn, de tester grenser for å se hvor mye drit du tåler, virker det som på meg. Samt at slike sjeldent tåler noe særlig i retur. Jeg tror det er slik at de ikke ser på deg som en egen person, bare en slags selvfølgelig forlengelse av seg selv, eller noe, bare at de slipper å føle på hvor vondt det gjør når de lemper det over på deg i stedet for, min følelse ble i alle fall at jeg tok imot alt det de hadde ønsket å si/gjøre mot noen som har gjort dem urett, men det er jo ikke din skyld. 

Du skal jo leve et liv du og! Ikke tenk at du tåler det for slike ting går så sakte at plutselig står du der og er den som påfører andre slik smerte, med andre ord, du blir stående der som idioten…. Du bør enten bare kutte dem ut eller sette grenser. Du kan liksom ikke bare anta at de skjønner hva de gjør, og hvis de skjønner det, så driter de i det… 

Anonymkode: 5923e...ba2

[AnonymBruker]

makkapakka skrev (3 minutter siden):

Minst mulig og kun de du stoler 100 % på, vanligvis INGEN klarer å holde kjeft om sånt. 

Trist, men sant. 

Anonymkode: 5923e...ba2

[Thessa97]

Føler det er veldig variert i hvor gode vennene er, hvor mye deler de med deg? Osv...

[AnonymBruker]

Thessa97 skrev (6 timer siden):

Føler det er veldig variert i hvor gode vennene er, hvor mye deler de med deg? Osv...

Føler egentlig det kommer mer an på personen. Og jeg vil heller ikke si at det er sånn at kvinner deler mer enn menn. Det er faktisk ikke min erfaring! 

Anonymkode: d80c7...729

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 1a58f...09e

[AnonymBruker]

I nære relasjoner er det viktig for meg å kunne være åpen og ærlig og at begge kan støtte hverandre. Jeg synes det er trist hvis jeg oppdager at en venninne har hatt en vanskelig periode uten å si noe, for jeg ville gjerne støttet henne. Men så er det viktig å ikke bruke venner som psykolog. Man må la det gå begge veier og man må også sørge for å bidra positivt slik at ikke hele vennskapet bygger på at en hjelper en annen som bare klager.

Anonymkode: 5aa65...79c

[AnonymBruker]

I et vennskap skal du kunne dele om utfordringer og det som er vanskelig i livet, men du skal ikke bruke venner som en terapeut. 

Anonymkode: ec85e...8ea

[AnonymBruker]

 

Psykisk helse er ekstremt viktig, og det er like viktig å snakke om det som at man har ryggsmerter. 
Hvem skal man ellers snakke med når man har det vanskelig? 
Forrige uke var jeg i begravelse til en ung mann som valgte å forlate verden. Jeg kjente han ikke, men kjente godt familien. 
Satt med tanker som; tenk om han bare kunne ringt en god venn/ familie den dagen det ble mørkt for han. 
Dette var en flott ung mann med jobb, venner, familie, interesser og talenter. 
Ta vare på hverandre og de vi har rundt oss. 
 

Anonymkode: 049de...aa8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.10.2022 den 23.58):

Jeg opplever at noen deler veldig mye. Det kan være hyggelige personer men så blir man bekymra og føler at man kanskje må ta avstand, fordi det blir forventninger som nærmest er på liv og død. Jeg føler at det ikke er helt fair å stille venner til ansvar for eget liv og psykiske helse. 

Hva gjør man når venner blir veldig needy og nærmest føler at du må være på suicide watch, uten å ha selv tilbudt seg den rollen?

Anonymkode: d80c7...729

Ville svart at jeg spiller ikke selvmordsspillet. Jeg synes det er uakseptabelt å nevne dette som en mulighet, og er alltid tydelig på dette. Har vokst opp med mye manipulering og faenskap, Jeg skyr slike folk som pesten! Det å true med selvmord er en form for manipulering som gjør at iallefall jeg skygger banen. Nevn det ordet en gang til meg, og jeg skygger banen for resten av livet!!

Anonymkode: 48283...60d

[AnonymBruker]

Du bør dele minst mulig. Bedre å snakke med en psykolog. Folk skjønner ingenting av det.

Anonymkode: 7a785...d5a