Føler genuint at ingen er glad i meg

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om noen har hatt samme tanker før og om det noen gang har gått over. 

Jeg sliter med selvfølelsen min, eller hva det heter. Jeg har siden jeg var i tenårene aldri trodd at noen er virkelig glad i meg utenom foreldrene mine. Nå har jeg sluttet å tro at de er glade i meg også. 

Jeg er gift og har barn. To barn som jeg elsker over alt i verden, men tror at hvis jeg dør, vil den gråten gå fort over og at de ikke trenger meg fordi de har pappaen sin. 

Jeg har ingen nære venninner, et par bekjente bare. 

Utenom det har jeg min familie og min manns familie. Tror ikke de bryr seg nevneverdig heller. 

Hvorfor tror jeg det? Jeg synes jeg er rar og teit, keitete og virker som ingen vil bruke tid med meg. Ingen ta kontakt med meg eller virker veldig glade for å se meg. 

Jeg har hatt et par arbeidsplasser opp igjennom, og alle fem utenom én har jeg følt meg utenfor..Men tror det er fordi at jeg ikke drikker eller går ut på byen og julebord etc at jeg ble ekskludert fra alt, men jeg vet ikkje. 

Jeg bryr meg ikke veldig om alle andre, men den verste følelsen er når jeg genuint tror at barna og de nærmeste ikke er glad i meg. Særlig barna.. Det er de som er gleden i livet mitt ❤️

Hva kan jeg gjøre for at dette skal bli lettere? 

Anonymkode: 5dd8f...e2e

[Motelvibes]

Du er mor, det er ingen person i verden som er viktigere for barna dine enn deg og ingen kjærlighet er større enn kjærligheten man føler for sin mamma (og sine barn). 

Du er elsket. De trenger deg. Du er viktig.

[AnonymBruker]

Det fungerer dessverre sånn at om du fokuserer på om andre liker/er glad i deg, så merker de at du er fokusert på deg selv, og vil ikke like deg så godt. Om du derimot fokuserer på at du liker/er glad i andre, så vil de føle seg sett, og da vil de like deg og bli glad i deg. Snu fokuset fra deg selv og ut på andre mennesker!

Anonymkode: c594a...cab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg lurer på om noen har hatt samme tanker før og om det noen gang har gått over. 

Jeg sliter med selvfølelsen min, eller hva det heter. Jeg har siden jeg var i tenårene aldri trodd at noen er virkelig glad i meg utenom foreldrene mine. Nå har jeg sluttet å tro at de er glade i meg også. 

Jeg er gift og har barn. To barn som jeg elsker over alt i verden, men tror at hvis jeg dør, vil den gråten gå fort over og at de ikke trenger meg fordi de har pappaen sin. 

Jeg har ingen nære venninner, et par bekjente bare. 

Utenom det har jeg min familie og min manns familie. Tror ikke de bryr seg nevneverdig heller. 

Hvorfor tror jeg det? Jeg synes jeg er rar og teit, keitete og virker som ingen vil bruke tid med meg. Ingen ta kontakt med meg eller virker veldig glade for å se meg. 

Jeg har hatt et par arbeidsplasser opp igjennom, og alle fem utenom én har jeg følt meg utenfor..Men tror det er fordi at jeg ikke drikker eller går ut på byen og julebord etc at jeg ble ekskludert fra alt, men jeg vet ikkje. 

Jeg bryr meg ikke veldig om alle andre, men den verste følelsen er når jeg genuint tror at barna og de nærmeste ikke er glad i meg. Særlig barna.. Det er de som er gleden i livet mitt ❤️

Hva kan jeg gjøre for at dette skal bli lettere? 

Anonymkode: 5dd8f...e2e

Kjære deg, jeg føler det på akkurat samme måte, har hatt det sånn i mange år. Tenker også at sønnen min klarer seg utmerket uten meg fordi han har pappaen sin. Mannen min føler jeg holder ut mest av økonomiske årsaker og den ene venninna jeg hadde har sklidd mer og mer unna.

Det er vondt å føle seg sånn til overs. Jeg har ikke så mange gode tips eller råd, men noen ganger er det godt å vite at man er fler i samme båt!

Håper du finner selvfølelsen ❤️

Anonymkode: 959d7...a6b

[AnonymBruker]

det er ufattelig provoserende når dere som har mann og barn sutrer "åå, jeg er så alene" 

Jeg har mest lyst å bruke f-ordet, men skal holde det for megselv 

Anonymkode: 89e9d...e55

[AnonymBruker]

Motelvibes skrev (16 minutter siden):

Du er mor, det er ingen person i verden som er viktigere for barna dine enn deg og ingen kjærlighet er større enn kjærligheten man føler for sin mamma (og sine barn). 

Du er elsket. De trenger deg. Du er viktig.

Tusen takk kjære deg, det var fint skrevet ❤️💕 det trengte jeg.. 🥺

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det fungerer dessverre sånn at om du fokuserer på om andre liker/er glad i deg, så merker de at du er fokusert på deg selv, og vil ikke like deg så godt. Om du derimot fokuserer på at du liker/er glad i andre, så vil de føle seg sett, og da vil de like deg og bli glad i deg. Snu fokuset fra deg selv og ut på andre mennesker!

Anonymkode: c594a...cab

Altså jeg er helt enig i det du sier. Nå er jeg veldig opptatt av at andre skal ha det bra og jeg er veldig lite fokusert på meg selv når jeg er med de jeg er glad i. Jeg synes jeg har forandret meg mye etter jeg fikk første barnet, og ting som var viktig før, er ikke så viktig lenger. Bryr meg ikke så hva andre tenker så lenge jeg kan stå for det jeg mener.. 

Men på kveldene, sånn som nå, blir jeg gjerne sittende og gå igjennom ting som har skjedd i løpet av dagen og overtenker og noen ganger kommer det slike tanker som det her.. 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kjære deg, jeg føler det på akkurat samme måte, har hatt det sånn i mange år. Tenker også at sønnen min klarer seg utmerket uten meg fordi han har pappaen sin. Mannen min føler jeg holder ut mest av økonomiske årsaker og den ene venninna jeg hadde har sklidd mer og mer unna.

Det er vondt å føle seg sånn til overs. Jeg har ikke så mange gode tips eller råd, men noen ganger er det godt å vite at man er fler i samme båt!

Håper du finner selvfølelsen ❤️

Anonymkode: 959d7...a6b

Uff, håper det bedrer seg for deg også ❤️ det er en skikkelig kjip følelse, at man er bare i veien og overflødig og teit... 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

det er ufattelig provoserende når dere som har mann og barn sutrer "åå, jeg er så alene" 

Jeg har mest lyst å bruke f-ordet, men skal holde det for megselv 

Anonymkode: 89e9d...e55

Jeg er ikke alene.. Men ja vann så mye du vil 😂

Anonymkode: 5dd8f...e2e

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Har følt det sånn siden jeg var liten, kan ikke huske noen annen følelse. Og det blir bare verre og verre med årene. 

Jeg har ikke mann, men barn. Men jeg føler ikke at han er glad i meg heller. Ikke mamma, ikke broren min, ingen. Er også utenfor på jobb. Jeg sier alltid noe rart, ser rar ut, osv. Det er vondt å gå rundt sånn og jeg er utslitt etter 35 år med dette. 

Anonymkode: febb5...245

[AnonymBruker]

Jeg føler/har følt det sånn i perioder. Bare hjernen som tuller det til. Da blir jeg  veldig selvsentrert, fokusert på at folk skal like meg og at jeg ikke tråkker på noen (for da minsker sannsynligheten for å bli likt), peoplpleaser og da er jeg faktisk ikke lett å like 🙈

Har gått til psykolog en stund, og der jobber jeg med det å fokusere utover, i stede for innover. Være nysgjerrig på personen man prater med, i stede for å fokusere på om personen liker meg og analysere. Kjempe befriende. 

Så må man tørre å ta plass. "Jeg er verdt like mye som andre". Jeg kan nogenlunde bestemme hvem jeg ønsker i livet mitt og styrer mitt liv. Er det noen som ikke liker meg, så er det helt ok, jeg liker ikke/går ikke overens med alle jeg heller. 

Så er det det å forstå andre. Møter man på en sur nabo i butikken som ikke hilser - det er ikke noe galt med meg, kanskje naboen har en dårlig dag. Møter man på mennesker som manipulerer, sier stygge ting, er frekke osv - da har de faktisk et problem som ikke er mitt. Ergo, ikke ta andres atferd og handlinger personlig. 

Som sagt, kjempe befriende å ha en slik tankegang. Etter jeg jobbet mye med dette og endret tankegangen så har jeg fått mange flere venner, bekjente og gamle venner er mer interessert i å finne på ting. Mannen min og jeg har det bedre enn noen gang og jeg tror barna føler seg mer sett. 

Faller tilbake til gammelt tankesett, men da jobber jeg meg tilbake igjen. 

Anonymkode: e0def...3b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

det er ufattelig provoserende når dere som har mann og barn sutrer "åå, jeg er så alene" 

Jeg har mest lyst å bruke f-ordet, men skal holde det for megselv 

Anonymkode: 89e9d...e55

Kanskje legge bort bitterheten? Selv om man har 100 venner, familie, mann og barn kan man føler seg ensom og lite verdt. Det handler om selvfølelse og tankegangen, ikke hva man har rundt seg. 

Man kan også være helt alene, men fortsatt ikke føle seg ensom. 

Anonymkode: e0def...3b5

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

det er ufattelig provoserende når dere som har mann og barn sutrer "åå, jeg er så alene" 

Jeg har mest lyst å bruke f-ordet, men skal holde det for megselv 

Anonymkode: 89e9d...e55

Du kan sikkert pakke deg ut fra denne tråden da. F.. Assa! 

Anonymkode: c8a8b...4a8

[AnonymBruker]

Hei, ville bare si at den følelsen kan være ett av symptomene på en depresjon.. Nå har jeg ikke lest alle svarene her men ville bare si det i tilfelle..

Jeg hadde ofte samme tankene, om at barna hadde hatt det bedre uten meg osv.. Når man er mye alene kan tanker som dette sette seg ordentlig fast i hodet og til slutt blir det en slags sannhet, men kun for deg..

Heldigvis går jeg nå til psykolog som hjelper meg. Jeg tenkte også ofte at jeg var så ensom, så alene, alltid jeg som tar initiativ osv... Det blir bedre når man får hvilt seg godt over en lengre periode, god og sunn mat, terapi og ro.. du er ikke alene. 

Ønsker deg lykke til❤️

Anonymkode: bdd8a...2e9

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik. Jeg har barn, men ingen mann/kjæreste, ingen venner og ikke familie. Det er ingen som er glad i meg. Barna mine trenger meg, det er noe annet. 

Jeg jobber med selvhjelpsbøker, går i terapi og øver meg på å tåle det. Jeg ble født alene og jeg kommer til å dø alene, det er normalt og naturlig og jeg må bare akseptere det. 

Anonymkode: 0d182...1c6