Hvordan vite om jeg fortsatt har følelser for samboer gjennom 10 år?

[AnonymBruker]

Jeg er der at jeg er litt usikker på mine følelser overfor samboer. Vi har ett barn sammen, og jeg føler mer at vi bare bor sammen, enn at vi er så veldig mye kjærester. 

På hjemmebane gjør jeg det aller meste, mens samboer jobber en del og er litt egoistisk i prioriteringene sine. Veldig mye faller derfor for meg - med både hus og barn. Vi er dårlig på å snakke sammen, «se» hverandre, sette pris på hverandre og sette av tid til å pleie forholdet.

Jeg irriterer meg en del over han, da jeg innimellom føler at han er «mitt andre barn», og bærer nok litt «nag» for at han ikke bidrar mer. Per dags dato nekter jeg også å ligge med han av ulike grunner (ikke utroskap), og vet ikke hvor seksuelt tiltrukket jeg egentlig er av han lengre. 

Innimellom kan jeg føle for å ligge inntil, kose osv, men veldig ofte ikke. Vi sover nesten ikke sammen fordi han stadig sovner på sofaen, og jeg foretrekker nesten mer nå å ha senga for meg selv enn å sove med han fordi jeg har blitt så vant til det.

Er han borte på lengre jobbreiser, savner jeg han nesten ikke og merker nesten ikke at han er borte når det gjelder hus og barn fordi han bidrar så lite likevel. Likevel gir han meg en trygghet og «moralsk støtte».

Noen ganger visualiserer jeg meg et liv uten han, og har litt for mye fokus på det negative ved han fremfor det positive. Så får jeg dårlig samvittighet, minner meg selv på det fine med å være sammen med han, så føler jeg meg takknemlig en liten stund, før jeg er tilbake til førstenevnte. 

Hva tenker dere? 

Ja, parterapi er på planen, men nå er jeg litt der hvor jeg prøver å finne ut hva jeg føler selv også.
 

Anonymkode: 649aa...60a

[Queen of the North]

Gleder du deg til å se han hvis dere har vært borte fra han ei stund eller gruer du deg? Eller er du likegyldig? 

Nå er ikke jeg i samme situasjon, men hvis jeg ser noen på avstand som kan se ut som min partner så blir jeg kjempeskuffa hvis det viser seg att det ikke er han, og veldig glad hvis det er han. 

Det virker som om du føler noe ihvertfall - er noe av det positivt? Eller er det bare dårlig samvittighet? 

[AnonymBruker]

Du nekter å ligge med han? Hva er det for noe i et parforhold? Da må dere jo være ekstremt langt fra hverandre følelsesmessig i hvert fall.

Anonymkode: 2e4d1...2fb

[AnonymBruker]

Uansett følelser tenker jeg dere må ta en prat om hvordan dere fordeler jobb, husarbeid og omsorg for barnet deres. 

Anonymkode: 3a4a1...056

[MilaNO]

Jeg har det på akkurat samme måte som deg faktisk, syns det er så vanskelig selv.

Vil ut av forholdet men er så redd for at jeg skal angre meg?

Vil være 100% sikker før jeg tar et valg.

[AnonymBruker]

Regel nr 1: kommuniser alt og ingenting.

Regel nr 2: aldri slutt å ta på hverandre.

Regel nr 3: aldri slutt med kvalitetstid sammen, kun dere to.

Ellers blir det sånn du beskriver det. Den personen du lever med må du velge, og den personen må velge deg tilbake. Hver dag. Kjærlighet er et valg du tar hver dag, ikke noe som bare flyter i lufta dessverre.. det er en jobb, for dere begge. Begynn med å kommunisere det du føler først, så kanskje skuta snur

Anonymkode: 7095a...659

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Du nekter å ligge med han? Hva er det for noe i et parforhold? Da må dere jo være ekstremt langt fra hverandre følelsesmessig i hvert fall.

Anonymkode: 2e4d1...2fb

Ja, med god grunn. For å unngå smitte av kjønnsvorter som han aldri tar seg vett til å bli kvitt.

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

[AnonymBruker]

Queen of the North skrev (17 timer siden):

Gleder du deg til å se han hvis dere har vært borte fra han ei stund eller gruer du deg? Eller er du likegyldig? 

Nå er ikke jeg i samme situasjon, men hvis jeg ser noen på avstand som kan se ut som min partner så blir jeg kjempeskuffa hvis det viser seg att det ikke er han, og veldig glad hvis det er han. 

Det virker som om du føler noe ihvertfall - er noe av det positivt? Eller er det bare dårlig samvittighet? 

Sist nå når han var borte, var jeg mest likegyldig, men synes det var litt deilig at han var borte. Kjente på at han gjerne kunne vært borte lengre. Hadde besøk av en kusine som står meg nært denne uken han var borte, så følte meg ikke ensom likevel. Redd jeg ville blitt veldig ensom om jeg skulle endt opp alene på fulltid derimot. 
 

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Regel nr 1: kommuniser alt og ingenting.

Regel nr 2: aldri slutt å ta på hverandre.

Regel nr 3: aldri slutt med kvalitetstid sammen, kun dere to.

Ellers blir det sånn du beskriver det. Den personen du lever med må du velge, og den personen må velge deg tilbake. Hver dag. Kjærlighet er et valg du tar hver dag, ikke noe som bare flyter i lufta dessverre.. det er en jobb, for dere begge. Begynn med å kommunisere det du føler først, så kanskje skuta snur

Anonymkode: 7095a...659

Men det er det som er, vi er veldig dårlig på å kommunisere. Det er som at min samboer ikke vil snakke med meg om ting. Som at han er redd for konflikt. Bare vi diskuterer noe som vi er uenig om (som ikke angår oss som par engang), på en ikke-uvennlig måte, trekker han seg ut av diskusjonen med en gang. Mens jeg er der at jeg mener det bare er sunt å diskutere litt (les: ikke krangle), og at man på den måten kan lære å kjenne hverandre og også faktisk komme nærnere hverandre. 

Ellers takk for gode tips  jeg er enig i det du skriver, men når man får barn sammen, er det så lett for å gå ut av kjæresterollen og inn i foreldrerollen.

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

[AnonymBruker]

MilaNO skrev (13 timer siden):

Jeg har det på akkurat samme måte som deg faktisk, syns det er så vanskelig selv.

Vil ut av forholdet men er så redd for at jeg skal angre meg?

Vil være 100% sikker før jeg tar et valg.

Det er kjempevanskelig. Så redd for å angre jeg også, særlig når det er et barn inni bildet. 
 

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

[AnonymBruker]

Elsker du han? Svar fort.

Anonymkode: 5f41f...31d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Elsker du han? Svar fort.

Anonymkode: 5f41f...31d

Jeg har spurt meg selv om det samme mange ganger selv den siste tiden, men sannheten er at jeg ikke vet. Noen ganger føler jeg at jeg elsker han, andre ganger føler jeg meg så langt fra han følelsesmessig at jeg er usikker.

Noen ganger føler jeg at jeg sliter litt med respekten min for han, og det påvirker kanskje mine følelser. 

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Noen ganger føler jeg at jeg sliter litt med respekten min for han, og det påvirker kanskje mine følelser. 

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

Alt det du skriver er akkurat der jeg også er nå, inkludert dette med respekten for han. Jeg synes at samboeren tar så utrolig mange dumme valg at jeg sliter med å respektere han.

Så og si alt med hus og barn er mitt ansvar og samboeren klarer ikke en eneste oppgave uten å slurve eller gjøre den halvferdig. Jeg klarer i perioder å stenge øynene for hvordan ting er, frem til jeg plutselig ser alt helt tydelig. Men det er så vondt så jeg har alltid klart å stenge øynene igjen. Men det har en høy pris. Jeg føler meg utvasket, borte. Jeg holder hodet såvidt over vann, men ellers føler jeg meg som en utslitt skygge. Og jeg ser jo at det ikke er riktig. Hvorfor skal det være så vanskelig å gå? 

Nå leste jeg det du skrev om kommunikasjon også. Vi er like der også, du og jeg. Han gir så utrolig lite av seg selv. Vil ikke diskutere noe og trekker seg med en gang. Eller så sier han èn ting og jeg tror vi er på bølgelengde, men så gjør han stikk motsatt. Og det gjør meg forvirret. Når jeg er ordentlig streng på at jeg trenger at han bidrar mer (fortsatt på en saklig måte) så blir han som en valp jeg har sparket. Bare legger seg i senga i fosterstilling. Og jeg hater det. Da skal jeg få dårlig samvittighet over at han ikke klarer å gjøre noe for felleskapet? Jeg skjønner at forholdet mitt ikke er liv laga og bare kommer til å ødelegge meg enda mer, men det er så vanskelig likevel. 

Anonymkode: 14210...66a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, med god grunn. For å unngå smitte av kjønnsvorter som han aldri tar seg vett til å bli kvitt.

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

…. What? Dere har jo vært sammen i 10 år - har han hatt det hele tiden? Da må han vel ha ligget med noen andre, det manifester vel ikke av seg selv? 

Anonymkode: 93372...eda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men det er det som er, vi er veldig dårlig på å kommunisere. Det er som at min samboer ikke vil snakke med meg om ting. Som at han er redd for konflikt. Bare vi diskuterer noe som vi er uenig om (som ikke angår oss som par engang), på en ikke-uvennlig måte, trekker han seg ut av diskusjonen med en gang. Mens jeg er der at jeg mener det bare er sunt å diskutere litt (les: ikke krangle), og at man på den måten kan lære å kjenne hverandre og også faktisk komme nærnere hverandre. 

Ellers takk for gode tips  jeg er enig i det du skriver, men når man får barn sammen, er det så lett for å gå ut av kjæresterollen og inn i foreldrerollen.

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

Det er vanskelig når den andre parten ikke klarer å kommunisere. Kanskje dere bør prøve parterapi? Det må kanskje være noe han sliter med som gjør han så konfliktsky?
Det er veldig enkelt å glemme kjæresterollen da man blir foreldre, ja. Men jeg tror det gjelder så og si alle. Det vil nok være den viktigste tiden å jobbe med de tingene jeg skrev, for å ikke glemme hverandre helt.  Dette er altså ikke lett. 

Anonymkode: 7095a...659

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har spurt meg selv om det samme mange ganger selv den siste tiden, men sannheten er at jeg ikke vet. Noen ganger føler jeg at jeg elsker han, andre ganger føler jeg meg så langt fra han følelsesmessig at jeg er usikker.

Noen ganger føler jeg at jeg sliter litt med respekten min for han, og det påvirker kanskje mine følelser. 

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

Akkurat som meg. Og det at jeg ikke umiddelbart kan svare JA, gjør at jeg tror vi vil få det best uten hverandre. Han fortjener en som elsker han, og jeg fortjener en jeg kan elske. Det gjelder deg og.

Anonymkode: 5f41f...31d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

…. What? Dere har jo vært sammen i 10 år - har han hatt det hele tiden? Da må han vel ha ligget med noen andre, det manifester vel ikke av seg selv? 

Anonymkode: 93372...eda

Han har hatt det de siste par årene. Det er noe som kan ligge latent i kroppen i mange år (ja, inntil 10 år) - før vortene blusser opp, så sannsynligvis har han hatt det siden før vi ble sammen, men uten vorter. 

Er først i nyere tid skjønte at det var smittsomt, og etter mye mas fra min side om at han må behandle det og han ikke tar til seg det, har jeg sagt til han at jeg ikke ønsker å ha sex med han før han får det vekk.

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Alt det du skriver er akkurat der jeg også er nå, inkludert dette med respekten for han. Jeg synes at samboeren tar så utrolig mange dumme valg at jeg sliter med å respektere han.

Så og si alt med hus og barn er mitt ansvar og samboeren klarer ikke en eneste oppgave uten å slurve eller gjøre den halvferdig. Jeg klarer i perioder å stenge øynene for hvordan ting er, frem til jeg plutselig ser alt helt tydelig. Men det er så vondt så jeg har alltid klart å stenge øynene igjen. Men det har en høy pris. Jeg føler meg utvasket, borte. Jeg holder hodet såvidt over vann, men ellers føler jeg meg som en utslitt skygge. Og jeg ser jo at det ikke er riktig. Hvorfor skal det være så vanskelig å gå? 

Nå leste jeg det du skrev om kommunikasjon også. Vi er like der også, du og jeg. Han gir så utrolig lite av seg selv. Vil ikke diskutere noe og trekker seg med en gang. Eller så sier han èn ting og jeg tror vi er på bølgelengde, men så gjør han stikk motsatt. Og det gjør meg forvirret. Når jeg er ordentlig streng på at jeg trenger at han bidrar mer (fortsatt på en saklig måte) så blir han som en valp jeg har sparket. Bare legger seg i senga i fosterstilling. Og jeg hater det. Da skal jeg få dårlig samvittighet over at han ikke klarer å gjøre noe for felleskapet? Jeg skjønner at forholdet mitt ikke er liv laga og bare kommer til å ødelegge meg enda mer, men det er så vanskelig likevel. 

Anonymkode: 14210...66a

Huff, det er utrolig vanskelig. Jeg ser også at min samboer i perioder kan bidra mer (etter mas fra min side), men det aller meste gjøres halvferdig og jeg blir nødt å gå over etter han. Så tungvindt å steg for steg måtte fortelle han hva han skal gjøre til enhver tid om ting skal gjøres ordentlig.

Samme når han står opp med barnet. Han gir frokost, og får kanskje(!) omsider kledd på han og pusset tenner, men da våkner jeg til et bombet bad og rotet kjøkken og må rydde opp etter samboer. Blir så sliten av å hele tiden måtte gjøre opp for det jeg ikke får gjort når jeg enten sover eller er borte, fordi samboer ikke klarer å gjøre ting skikkelig. 

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er vanskelig når den andre parten ikke klarer å kommunisere. Kanskje dere bør prøve parterapi? Det må kanskje være noe han sliter med som gjør han så konfliktsky?
Det er veldig enkelt å glemme kjæresterollen da man blir foreldre, ja. Men jeg tror det gjelder så og si alle. Det vil nok være den viktigste tiden å jobbe med de tingene jeg skrev, for å ikke glemme hverandre helt.  Dette er altså ikke lett. 

Anonymkode: 7095a...659

Ja, vi skal prøve terapi.

Jeg er litt konfliktsky jeg også når det gjelder å ta opp ting jeg er misfornøyd med i forholdet, da jeg opplever samboer som veldig nærtagende når det kommer til «kritikk».

Dermed blir det en dårlig match og vi unngår heller å snakke om ting fremfor å snakke sammen.

Ts

Anonymkode: 649aa...60a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Akkurat som meg. Og det at jeg ikke umiddelbart kan svare JA, gjør at jeg tror vi vil få det best uten hverandre. Han fortjener en som elsker han, og jeg fortjener en jeg kan elske. Det gjelder deg og.

Anonymkode: 5f41f...31d

Det er sant, men jeg er litt redd for å sette for høye forventninger til hvordan det skal være, og at man ikke «kan» forvente mer etter 10 år sammen. Jeg er rett og slett redd gresset ikke er grønnere på den andre siden.

Ts

Anonymkode: 649aa...60a