Dame med barn

[Gjest Gjest]

Jeg har en kjæreste med en datter på ti. Vi har vært sammen i et år. Jeg har et nært forhold til datteren, og hun setter tydeligvis stor pris på meg. Vi treffes mange dager i uken og hver helg bor de hos meg. Min kjæreste har et vennskapelig forhold til en ekssamboer (ikke barnefaren), og han har også en viss sporadisk kontakt med barnet (en til to dager i måneden) Så var det bursdag, og jeg ble invitert. Da jeg fikk høre at eksen også skulle komme, takket jeg høflig nei. Jeg synes det var ubehagelig å treffe han for første gang i et barneselskap.

I ettertid slo det meg at kanskje jeg burde vært invitert først og at jeg kunne få uttale meg om han andre også burde bli invitert? Eller er jeg for følsom nå?

[Gjest allium]

Du er for følsom.

Jeg synes det er en grei regel i sånne situasjoner at den som sier "hvis h*n kommer, kommer ikke jeg", er den som får holde seg borte.

Det er barnets dag, og barnet bør få invitere dem h*n er glad i.

[Missbumblebee]

Kan skjønne at du reagerte som du gjorde til å begynne med, men du hadde ingen god grunn til å takke nei syns jeg. Det er barnets bursdag og hun tenker ikke over dette med kjærester og ekser, nettopp fordi hun er et barn. Hvis hun har et godt forhold til dere begge så er det vel bare hyggelig å være der for henne. Det er kanskje nettopp i en barnebursdag at det kan være lettest å møtes for første gang, for da skal jo alt fokus være på jenta, og ikke på de voksne.

[Gjest Gjest_lillemeg_*]

Kan skjønne at du reagerte som du gjorde til å begynne med, men du hadde ingen god grunn til å takke nei syns jeg. Det er barnets bursdag og hun tenker ikke over dette med kjærester og ekser, nettopp fordi hun er et barn. Hvis hun har et godt forhold til dere begge så er det vel bare hyggelig å være der for henne. Det er kanskje nettopp i en barnebursdag at det kan være lettest å møtes for første gang, for da skal jo alt fokus være på jenta, og ikke på de voksne.

←

må si meg enig her jeg

[Gjest Gjest]

Jeg har en kjæreste med en datter på ti. Vi har vært sammen i et år. Jeg har et nært forhold til datteren, og hun setter tydeligvis stor pris på meg. Vi treffes mange dager i uken og hver helg bor de hos meg. Min kjæreste har et vennskapelig forhold til en ekssamboer (ikke barnefaren), og han har også en viss sporadisk kontakt med barnet (en til to dager i måneden) Så var det bursdag, og jeg ble invitert. Da jeg fikk høre at eksen også skulle komme, takket jeg høflig nei. Jeg synes det var ubehagelig å treffe han for første gang i et barneselskap.

I ettertid slo det meg at kanskje jeg burde vært invitert først og at jeg kunne få uttale meg om han andre også burde bli invitert? Eller er jeg for følsom nå?

←

Så fint at hun kan bevare vennskap med ekser. Ikke mange som har den egenskapen.

Kansje eksen betyr mye for datteren. Hva om det var far som ble invitert? Takker du nei da også?

Selvfølgelig kan det være ekkelt for deg, men se på det positive med det.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Fint med litt følelser, vel. For det første ville jeg nok ikke reagert hvis det var barnefaren. For det andre følte jeg vel at hun kunne diskutert dette med meg før hun inviterte eksen. Evnt invitere meg først og så gi han mulighetene til å komme eller ikke. Egentlig ikke noen stor sak, men jeg har ingen erfaring med denne problematikken fra før og har heller ikke egne barn (men det ser ut som grunnreglene ved hundehold er til god nytte :-)

[Gjest Gjest]

Fint med litt følelser, vel. For det første ville jeg nok ikke reagert hvis det var barnefaren. For det andre følte jeg vel at hun kunne diskutert dette med meg før hun inviterte eksen. Evnt invitere meg først og så gi han mulighetene til å komme eller ikke. Egentlig ikke noen stor sak, men jeg har ingen erfaring med denne problematikken fra før og har heller ikke egne barn (men det ser ut som grunnreglene ved hundehold er til god nytte :-)

←

Du har ikke barn selv,men tenk på ungen. Kan det være at barnet har et godt forhold til fyren? At mor vil at slikt skal bestå?

Blir dere to, så vil han komme mer i bakgrunnen etterhvert.

hvorfor reagere så sterkt på han,men ikke far?

[Gjest Gjest]

Jeg synes du gjorde helt rett. Dersom det er du som er kjæresten hennes, hvorfor i alle dager skulle hun invitere eksen som ikke en gang er barenfaren? Nei, kvinnfolk med unger er bruktvare. Hiv henne ut.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du gjorde helt rett. Dersom det er du som er kjæresten hennes, hvorfor i alle dager skulle hun invitere eksen som ikke en gang er barenfaren? Nei, kvinnfolk med unger er bruktvare. Hiv henne ut.

←

stakkars deg. Her får du en klem Det virker som du behøver det.

hilsen en bruktvare med fire barn.

[Gjest Gjest]

Barnets far må du bare forholde deg til og være positiv til uansett, far er far. Men en annen eks?! Som ikke er far?! Hvordan skal barnet kunne opprettholde denne kontakten?! Nei det synes jeg ikke noe om, skjønner godt at du føler deg litt snurt, jeg. Dama må skjerpe seg.

[Gjest Aria]

Kan skjønne at du reagerte som du gjorde til å begynne med, men du hadde ingen god grunn til å takke nei syns jeg. Det er barnets bursdag og hun tenker ikke over dette med kjærester og ekser, nettopp fordi hun er et barn. Hvis hun har et godt forhold til dere begge så er det vel bare hyggelig å være der for henne. Det er kanskje nettopp i en barnebursdag at det kan være lettest å møtes for første gang, for da skal jo alt fokus være på jenta, og ikke på de voksne.

←

Akkurat! Hvis han ble invitert i din kjærestes bursdag hadde jeg skjønt at du reagerte, men i denne situajsonen reagerte du barnslig!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Akkurat! Hvis han ble invitert i din kjærestes bursdag hadde jeg skjønt at du reagerte, men i denne situajsonen reagerte du barnslig!

←

Jeg har vel ikke fremstillt dette som om jeg reagerte, i hvert fall ikke reagerte sterkt som en annen skrev. Jeg er ukjent med å forholde meg til dame med barn, derfor spør jeg om andres mening. Det vel ganske vanlig å ikke ønske å omgås kjærestens ekser. Jeg føler i hvert fall et ubehag.

Jeg er helt enig med de som skriver at for barnet hadde det sikkert vært hyggelig om begge kom. Derimot synes jeg hun kunne diskutert saken med meg i forkant eller i det minste invitert meg først slik at han andre kunne ta sine avgjørelser på bakgrunn om jeg kom eller ikke. Jeg ser ikke bort i fra at han også ville følt situasjonen beklemmende.

Nå ble utfallet at jeg inviterte til en ny bursdag med ungen hos meg noen dager etter. Det kunne kanskje vært omvendt?

[Gjest Gjest]

Syns du forventer for mye av ungen. En tiåring - som har kontakt med to voksne (altså deg og eksen til mor) har ikke den erfaring som tilsier at det er ubehagelig for disse to voksne å møtes. Unger har et helt annet forhold til kjærestebegrepet enn det vi voksne har, Fra hennes ståsted handlet det helt sikkert om at HUN er glad i dere begge, og gjerne vil ha med begge. Tviler på at hun overhode har sett problemet.....

[Gjest Trylletrollet]

Du har min fulle støtte! Hvis du ikke synes det er ok, så synes du ikke det. Vær glad for at dere ikke bor sammen og sørg for å få avklart slikt FØR dere eventuelt flytter ihop! Ungen til samboeren min hadde bursdag 4 uker etter at vi hadde overtatt nøkkelen til vårt første felles hjem. På 4 uker skulle vi altså gjøre dette til et hjem som den nærmeste familien kunne inviteres til. Av diverse årsaker mente jeg at det ikke passet helt at mora til ungen skulle komme, blant annet fordi dette var første gang vi inviterte noen til vårt felles hjem - det skulle være en liten innflyttingsfest også. Fikk full støtte av sambo helt til kjerringa laget en helvetes masse styr fordi hun var barnets mor og hadde rett til å komme, min nye svigerfamilie var også hennes familie gjennom denne ungen osv. osv. Sambo gikk tilbake på alt han hadde sagt til meg og viste seg som en ynkelig patetisk mann, men noen vil vel si han bare tok hensyn til ungen (som sikkert hadde fått det ganske kjipt hvis mora ikke hadde fått det som hun ville). Men det ble på ingen måte et hyggelig samvær for oss andre, og jeg hadde mest lyst til å flytte ut igjen.

[Gjest Gjest]

"Ungen til samboeren min hadde bursdag 4 uker etter at vi hadde overtatt nøkkelen til vårt første felles hjem. På 4 uker skulle vi altså gjøre dette til et hjem som den nærmeste familien kunne inviteres til. Av diverse årsaker mente jeg at det ikke passet helt at mora til ungen skulle komme, blant annet fordi dette var første gang vi inviterte noen til vårt felles hjem - det skulle være en liten innflyttingsfest også."

øøøh.. dette skjønte jeg ikke.. du og samboeren din flytter inn i et nytt hus, og har fire uker på å arrangere bursdag for din samboers barn.. 4 uker??? på å flytte inn?? eller skulle huset pusses opp eller noe? også på bursdagen til ungen skal dere ikke invitere moren? fordi det skal være "innflyttningsfest" også? burde ikke ungens bursdag være 1 pri? dette skjønte jeg rett og slett ikke, du fremstår som kjempesmålig!

[Gjest Trylletrollet]

, ja jeg vet jeg høres fryktelig ut, men det tar faktisk litt tid å få ting på plass. Vi manglet det meste og hadde altså 4 på å forberede oss, men bare 2 uker på å organisere to flyttelass, vaske ned to leiligheter og få alt på plass i den nye. Har du prøvd dette selv, ved siden av full jobb?

Men tenk, da: Du står der med ditt første hjem, dødssliten, og så skal eks.kona komme og inspisere? Ja, det var det hun sa: hun hadde rett til å se hvordan ungen skulle bo. Så ja, jeg er kanskje kjempesmålig, men sakens kjerne er at dette var et problem for meg, og da hjalp det ikke hva andre mente og syntes. Fra et foreldresynspunkt er det selvsagt riktig at man prioriterer barna sine først, og de hadde vel en tradisjon for at hun var til stede. Jeg på min side, har ALDRI fått være med på disse bursdagene før vi flyttet sammen. For da var jo HUN der, og det mente sambo at ville bli vanskelig.... Så jeg tenkte at nå er dette vårt hjem, og da ville rollene skifte. Dumme lille meg, det var så fryktelig naivt

[Gjest Snop]

Det virker jo som om siden barnet ikke har kontakt med den biologiske faren, at eksen har overtatt den plassen. Hvor lenge var de sammmen?

Om det er snakk om at de var i et seriøst forhold lenge, slik at barnet ser på eksen som "faren" sin, så synes jeg en skal akseptere det i sammenheng med barnet. En annen ting er når det skjer "voksenting" som ferier, fester etc...da er du som skal prioriteres. Men i sammenheng med barnet, så synes jeg du skal være mann og klare å settes barnet før dine egne følelser....

[Gjest Gjest]

Det virker jo som om siden barnet ikke har kontakt med den biologiske faren, at eksen har overtatt den plassen. Hvor lenge var de sammmen? 

Om det er snakk om at de var i et seriøst forhold lenge, slik at barnet ser på eksen som "faren" sin, så synes jeg en skal akseptere det i sammenheng med barnet. En annen ting er når det skjer "voksenting" som ferier, fester etc...da er du som skal prioriteres. Men i sammenheng med barnet, så synes jeg du skal være mann og klare å settes barnet før dine egne følelser....

←

Som trådstarter må jeg poengtere at mitt innlegg ikke hadde bakgrunn i vurderinger for barnets beste. Da hadde innlegget mitt blitt formulert på en annen måte. Jeg ser det som en selvfllge at batnets behov i denne sammenheng kommer først. Her var det snakk om at kjæresten ikke diskuterte problemstillingen med meg i forkant, men inviterte eksen og spurte SÅ om jeg også ville komme! Og jeg synes forøvrig at jeg (og voksne generelt) da har lov å kjenne på mine egne følelser - at jeg synes det var for ubehagelig å treffe eksen for første gang på denne måten. Han visste forresten ikke at jeg også ville bli invitert.

Kjæresten min og eksen var sammen før hun fikk barn. De har kun vært venner etterpå, men han har hatt kontakt med barnet jevnlig. Jeg tror at barnet har en noe uklar definisjon av denne kontakten. Kanskje mer som en venn. Barnet kaller i hvert fall han tidligerte kjæreste av moren. Den biologiske faren har barnet aldri truffet, men hun får presenter til bursdag og jul.

[Gjest Gjest]

Jeg har en kjæreste med en datter på ti. Vi har vært sammen i et år. Jeg har et nært forhold til datteren, og hun setter tydeligvis stor pris på meg. Vi treffes mange dager i uken og hver helg bor de hos meg. Min kjæreste har et vennskapelig forhold til en ekssamboer (ikke barnefaren), og han har også en viss sporadisk kontakt med barnet (en til to dager i måneden) Så var det bursdag, og jeg ble invitert. Da jeg fikk høre at eksen også skulle komme, takket jeg høflig nei. Jeg synes det var ubehagelig å treffe han for første gang i et barneselskap.

I ettertid slo det meg at kanskje jeg burde vært invitert først og at jeg kunne få uttale meg om han andre også burde bli invitert? Eller er jeg for følsom nå?

←

Jeg vil anta at barnet ser på eksen hennes som en slags farsfigur og at han er det nærmeste hun kommer en far ettersom den biologiske faren ikke er inne i bildet. Følgelig synes jeg det er helt naturlig at han inviteres

Fint med litt følelser, vel. For det første ville jeg nok ikke reagert hvis det var barnefaren. For det andre følte jeg vel at hun kunne diskutert dette med meg før hun inviterte eksen. Evnt invitere meg først og så gi han mulighetene til å komme eller ikke. Egentlig ikke noen stor sak, men jeg har ingen erfaring med denne problematikken fra før og har heller ikke egne barn (men det ser ut som grunnreglene ved hundehold er til god nytte :-)

←

Tipper hun synes det er helt naturlig at han er der

Det virker jo som om siden barnet ikke har kontakt med den biologiske faren, at eksen har overtatt den plassen. Hvor lenge var de sammmen? 

Om det er snakk om at de var i et seriøst forhold lenge, slik at barnet ser på eksen som "faren" sin, så synes jeg en skal akseptere det i sammenheng med barnet. En annen ting er når det skjer "voksenting" som ferier, fester etc...da er du som skal prioriteres. Men i sammenheng med barnet, så synes jeg du skal være mann og klare å settes barnet før dine egne følelser....

←

Som trådstarter må jeg poengtere at mitt innlegg ikke hadde bakgrunn i vurderinger for barnets beste. Da hadde innlegget mitt blitt formulert på en annen måte. Jeg ser det som en selvfllge at batnets behov i denne sammenheng kommer først. Her var det snakk om at kjæresten ikke diskuterte problemstillingen med meg i forkant, men inviterte eksen og spurte SÅ om jeg også ville komme! Og jeg synes forøvrig at jeg (og voksne generelt) da har lov å kjenne på mine egne følelser - at jeg synes det var for ubehagelig å treffe eksen for første gang på denne måten. Han visste forresten ikke at jeg også ville bli invitert.

Kjæresten min og eksen var sammen før hun fikk barn. De har kun vært venner etterpå, men han har hatt kontakt med barnet jevnlig. Jeg tror at barnet har en noe uklar definisjon av denne kontakten. Kanskje mer som en venn. Barnet kaller i hvert fall han tidligerte kjæreste av moren. Den biologiske faren har barnet aldri truffet, men hun får presenter til bursdag og jul.

←

Joda, det er lov til å ha følelser, men da ville jeg diskutert de med dama istedenfor å boikotte en barnebursdag...

Nå for tiden er det stadig nye familiekonstellasjoner. En venninne av meg er alenemor og har akkurat fått seg ny kjæreste. Barnefaren har ikke vært inne i bildet siden barnet var lite og bor nå i utlandet. Dersom det varer lenge mellom hun og denne nye vil jeg tro at han vil bli en farsfigur for sønnen hennes. Blir det slutt vil han nok forsatt være farsfigur og en barnet har hatt kontakt med = viktig for barnet.

Men snakk med kjæresten din, si hva du føler og ta det derfra, det ville jeg ha gjort

[Gjest Gjest]

Joda, det er lov til å ha følelser, men da ville jeg diskutert de med dama istedenfor å boikotte en barnebursdag...

Her var vel poenget mitt at hun kunne snakket med meg i forkant. Samtalen om mine følelser var enkel etterpå.:"du kunne kanskje diskutert dette med meg først" Noe hun faktisk tok selvkritikk for. Hun kunne heller ikke utelukke at eksen hadde valgt å takke nei hvis han først visste jeg skulle komme.

Jeg mener generelt det er lov for voksne å kjenne på sine egne grenser og ubehag og vurdere dette mot barnas behov. Uten å måtte bruke så sterke uttrykk som "boikott". I mitt tilfelle skyldte jeg på viktig jobb og inviterte heller barnet, som en kompensasjon, på bursdagsmiddag til meg noen dager senere.

Så i det hele var mitt ubehag ved å måtte omgås sosialt en eks til dama så stort at evnt. skade, om noen, for barnet måtte vike.