Spørsmål til psykologer, hvordan er det å lytte til alle de mørke tankene?

[AnonymBruker]

Hvordan er det å bruke arbeidsdagen til å høre på folk snakke om at livet er meningsløst, at de ønsker at livet skal ta slutt, at de tenke og at de tenker på å ende livet.  I tillegg når dere ikke kan gjøre så mye for å hjelpe pasienten. Psykologer er ikke som kirurger som lapper sammen pasienten. Hvordan det går med en psykologpasient er stort sett utenfor psykogens kontroll. Det er pasienten som må ta grepene som trengs for å få et godt liv. 

Anonymkode: 5fcaa...884

[AnonymBruker]

Går fint det. Sjeldent jeg tenker på det etter jobb. 

Anonymkode: ddba7...cec

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Går fint det. Sjeldent jeg tenker på det etter jobb. 

Anonymkode: ddba7...cec

Takk, men en ting er etter jobb. Men hvordan er det å være på jobb når jobben består i å lytte til slike tanker?

TS

Anonymkode: 5fcaa...884

[Tone83]

De fleste som går til psykolog ønsker jo å bli bedre fra noe som plager de, ikke alle vil dø liksom… 

[AnonymBruker]

Jeg vil si man blir vant til det. Det er mye som kan gå inn på meg, og jeg føler virkelig med de som har det veldig vondt og særlig de som har opplevd mye fælt, hatt en vanskelig barndom osv. Men jeg klarer stort sett å legge det fra meg når jeg går hjem. Og det går også fint å håndtere dette ila arbeidsdagen. Og så er det mye positivt som skjer også. Mange får det bedre, og jeg føler jeg har en meningsfull jobb.

Anonymkode: 69c4b...966

[AnonymBruker]

Jeg er ikke psykolog, men har en jobb som består i å høre på andre menneskers problemer. FÆLE problemer. Det gjør inntrykk på meg. Men, jeg føler meg privilegert som har mulighet til å hjelpe dem. Selv om problemene deres gjør inntrykk på meg så glemmer jeg aldre at det tross alt er verst for dem.

Anonymkode: fa4b8...d4f

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg vil si man blir vant til det. Det er mye som kan gå inn på meg, og jeg føler virkelig med de som har det veldig vondt og særlig de som har opplevd mye fælt, hatt en vanskelig barndom osv. Men jeg klarer stort sett å legge det fra meg når jeg går hjem. Og det går også fint å håndtere dette ila arbeidsdagen. Og så er det mye positivt som skjer også. Mange får det bedre, og jeg føler jeg har en meningsfull jobb.

Anonymkode: 69c4b...966

Ja, det glemte jeg å ta med i åpninginnlegget. Det å bruke dagene på å alt det fæle folk har opplevd må være nitrist. 

Hvordan håndterer man egentlig arbeidsdagen når den går ut på å lytte til fæle historier? Jeg kan skjønne at man ikke tar med seg tingene hjem. Men jeg skjønner ikke helt hvordan man f.eks kan glede seg til å gå på jobb om jobben går ut på å lytte til folk som har blitt utsatt for overgrep som barn eller som drømmer om å ende livet. Det er vel vanskelig å si at man har det gøy på jobb som psykolog. Og jeg har litt mer forståelse for at det kan oppleves som givende i de andre helsejobbene hvor man faktisk selv har en kontrol over om pasienten får det bedre.  Da kan man jo gjøre pasienten frisk.

TS

Anonymkode: 5fcaa...884

[AnonymBruker]

Det føles meningsfylt og jeg elsker jobben min. Det gir meg en god følelse å faktisk kunne hjelpe noen. Gi håp ❤️ 

Anonymkode: a4f26...013

[AnonymBruker]

Men TS, de skriver jo her at jobben er meningsfull og de bidrar til at pasienten får det bedre.. 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du sier at pasienten ikke blir frisk. For det er det jo mange som blir. Fra depresjon og angst for å ta noen eksempler. 

Helsehjelp er jo frivillig. Det er også frivillig å gå til grunne så fremt man er samtykkekompetent og klarer å ta et informert valg om å ikke ta imot helsehjelp. Slik er det både i psykiatri og somatikk. En kolspasient kan få det bedre ved å lytte til og etterleve den veiledningen de får. Eller de kan velge å fremskynde sykdommen. En pasient med diabetes kan velge å regulere blodsukkeret sitt godt, eller la vær og ende opp med amputasjoner eller å bli blind osv. Det er ikke sjeldent at man som helsepersonell blir trist over hvilke valg pasienten tar som fortsetter å skade seg selv, man har aldri full kontroll over det å helbrede eller fremme helse i somatikken. Du tenker kanskje på inne kirurgi, som ofte tar sikte på helbred. Men det er jo langt fler medisinske tilstander som ikke krever kirurgi. 

Anonymkode: 5eeab...500

[AnonymBruker]

Husk også at ikke alle psykologer jobber med voksne pasienter med tunge problemer. Jeg jobber med barn og foreldre, og det er på mange måter annerledes. Oftest lettere å få til endring og bedring hos barn enn hos voksne. Dessuten er foreldreveiledning noe som kan hjelpe mange foreldre til å få en bedre relasjon til barnet sitt. Triste historier er jo også en del av min jobb, men det er rett og slett endel av jobben. Fokuset mitt er på hva som kan hjelpe dette barnet eller denne familien. På løsninger, ressurser og hva jeg kan gi av veiledning eller terapi. Sånn er det også i voksenpsykiatrien at man tenker løsninger og muligheter, og behandling. Problemene og de triste historiene er jo der, og det er vi forberedt på. Derfor vi har den utdanningen vi har og det vi lærer gjennom jobberfaring. Problemene er jo selve premisset for jobben vår. Vi må orke at det handler om problemer ellers kan vi ikke være psykologer. Blir som å være en kokk som ikke å orker å se mat, eller en frisør som ikke orker å klippe. 

Anonymkode: e4947...9bb

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Men TS, de skriver jo her at jobben er meningsfull og de bidrar til at pasienten får det bedre.. 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du sier at pasienten ikke blir frisk. For det er det jo mange som blir. Fra depresjon og angst for å ta noen eksempler. 

Anonymkode: 5eeab...500

Det har jeg aldri skrevet. Jeg tror innlegget ditt bygger på at du ikke har lest innleggene mine godt nok. Det jeg har skrevet er at det ikke er så mye psykologen kan gjøre for å hjelpe pasienten med å bli frisk og at det nærmest utelukkende står på pasienten om hun blir frisk. Er man deprimert eller har angst så er det en selv som må gjøre de riktige grepene for å bli bedre. Det er ikke psykologen som lytter litt til deg også blir alt bra. 

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Helsehjelp er jo frivillig. Det er også frivillig å gå til grunne så fremt man er samtykkekompetent og klarer å ta et informert valg om å ikke ta imot helsehjelp. Slik er det både i psykiatri og somatikk. En kolspasient kan få det bedre ved å lytte til og etterleve den veiledningen de får. Eller de kan velge å fremskynde sykdommen. En pasient med diabetes kan velge å regulere blodsukkeret sitt godt, eller la vær og ende opp med amputasjoner eller å bli blind osv. Det er ikke sjeldent at man som helsepersonell blir trist over hvilke valg pasienten tar som fortsetter å skade seg selv, man har aldri full kontroll over det å helbrede eller fremme helse i somatikken. Du tenker kanskje på inne kirurgi, som ofte tar sikte på helbred. Men det er jo langt fler medisinske tilstander som ikke krever kirurgi. 

Anonymkode: 5eeab...500

Jeg også skjønner at det er frivillig å ta i mot helsehjelp.  Jeg skjønner også at en som har brukket armen, går til legen for å få den gipset kan ødelegge det hele ved å rive av gispen rett etterpå. Det er vel ingen som tror noe annet?  Jeg synes det er ganske stor forskjell på en lege som har gipset en brukket arm og en psykolog som har hatt samtaleterapi med en deprimert pasient. Legen kan med rette tenke: Nå blir armen bra så lenge pasienten ikke ødelegger behandlingen. En psykolog som har hatt samtaleterapi med en deprimert kan ikke si: Så lenge pasienten ikke gjør noe for å ødelegge erfaringen fra terapitimen så bør pasienten bli frisk. Sånn fungerer ikke depresjon. Pasienten må gjøre nærmest all jobben for å bli frisk.

TS

Anonymkode: 5fcaa...884

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Husk også at ikke alle psykologer jobber med voksne pasienter med tunge problemer. Jeg jobber med barn og foreldre, og det er på mange måter annerledes. Oftest lettere å få til endring og bedring hos barn enn hos voksne. Dessuten er foreldreveiledning noe som kan hjelpe mange foreldre til å få en bedre relasjon til barnet sitt. Triste historier er jo også en del av min jobb, men det er rett og slett endel av jobben. Fokuset mitt er på hva som kan hjelpe dette barnet eller denne familien. På løsninger, ressurser og hva jeg kan gi av veiledning eller terapi. Sånn er det også i voksenpsykiatrien at man tenker løsninger og muligheter, og behandling. Problemene og de triste historiene er jo der, og det er vi forberedt på. Derfor vi har den utdanningen vi har og det vi lærer gjennom jobberfaring. Problemene er jo selve premisset for jobben vår. Vi må orke at det handler om problemer ellers kan vi ikke være psykologer. Blir som å være en kokk som ikke å orker å se mat, eller en frisør som ikke orker å klippe. 

Anonymkode: e4947...9bb

Takk. Ja, jeg tenkte nok mest på offentlige psykologer som skal hjelpe voksne med de mørkeste tankene.  Tror deg når du skriver at det kan være lettere med barn og når man faktisk kan drive med foreldregiving.

TS

Anonymkode: 5fcaa...884

[AnonymBruker]

Jeg jobber ikke som psykolog, men i mitt yrke får jeg også høre om vonde ting jeg må ta stiling til. Det går ikke inn på meg på et personlig plan. Men jeg har kollegaer jeg drøfter ting med, og jeg er opptatt av å gjøre det faglig riktig. Det er ikke mitt problem, eller noe jeg tar med meg hjem. 
Men om noe skjer barna mine, eller de opplever noe kjipt på skolen går det veldig inn på meg. 
Når en jobber med mennesker får man en følelsesmessig distanse fra de man jobber med. Samtidig er jeg påkoblet og bryr meg oppriktig når jeg er på jobb. 
Jeg er mest opptatt av å gjøre og si det riktige når jeg er på jobb. 
Det hjelper ikke vedkommende at jeg blir trist eller får en følelsesmessig reaksjon. 
En blir litt avflatet på en måte, da ting jeg hører på jobb er ting jeg har hørt mange ganger før. 
Ingenting sjokkerer. 

Anonymkode: cec27...39a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk. Ja, jeg tenkte nok mest på offentlige psykologer som skal hjelpe voksne med de mørkeste tankene.  Tror deg når du skriver at det kan være lettere med barn og når man faktisk kan drive med foreldregiving.

TS

Anonymkode: 5fcaa...884

Jeg tror ikke de bryr seg, da de har hørt alt du sier hundre ganger før. De lar seg ikke sjokkere, men de leter etter det riktige å si for å hjelpe. 
Så hvis du tror din historie berører psykologen i den grad at hun tenker på deg etter jobb så gjør hun nok ikke det

Anonymkode: cec27...39a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Ja, det glemte jeg å ta med i åpninginnlegget. Det å bruke dagene på å alt det fæle folk har opplevd må være nitrist. 

Hvordan håndterer man egentlig arbeidsdagen når den går ut på å lytte til fæle historier? Jeg kan skjønne at man ikke tar med seg tingene hjem. Men jeg skjønner ikke helt hvordan man f.eks kan glede seg til å gå på jobb om jobben går ut på å lytte til folk som har blitt utsatt for overgrep som barn eller som drømmer om å ende livet. Det er vel vanskelig å si at man har det gøy på jobb som psykolog. Og jeg har litt mer forståelse for at det kan oppleves som givende i de andre helsejobbene hvor man faktisk selv har en kontrol over om pasienten får det bedre.  Da kan man jo gjøre pasienten frisk.

TS

Anonymkode: 5fcaa...884

Man har som regel ikke full kontroll på det. 
Og helse er sammensatt. 

Anonymkode: 63797...a6d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg jobber ikke som psykolog, men i mitt yrke får jeg også høre om vonde ting jeg må ta stiling til. Det går ikke inn på meg på et personlig plan. Men jeg har kollegaer jeg drøfter ting med, og jeg er opptatt av å gjøre det faglig riktig. Det er ikke mitt problem, eller noe jeg tar med meg hjem. 
Men om noe skjer barna mine, eller de opplever noe kjipt på skolen går det veldig inn på meg. 
Når en jobber med mennesker får man en følelsesmessig distanse fra de man jobber med. Samtidig er jeg påkoblet og bryr meg oppriktig når jeg er på jobb. 
Jeg er mest opptatt av å gjøre og si det riktige når jeg er på jobb. 
Det hjelper ikke vedkommende at jeg blir trist eller får en følelsesmessig reaksjon. 
En blir litt avflatet på en måte, da ting jeg hører på jobb er ting jeg har hørt mange ganger før. 
Ingenting sjokkerer. 

Anonymkode: cec27...39a

Takk!

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror ikke de bryr seg, da de har hørt alt du sier hundre ganger før. De lar seg ikke sjokkere, men de leter etter det riktige å si for å hjelpe. 
Så hvis du tror din historie berører psykologen i den grad at hun tenker på deg etter jobb så gjør hun nok ikke det

Anonymkode: cec27...39a

Jeg også regner med at psykologen har hørt alt pasienten sier hundre ganger før. Og det er vel delvis derfor man går til psykologen

Og igjen jeg har god forståelse for at psykologen ikke tenker på pasienten på fritiden. Det er mer dette med hvordan det er i arbeidstiden jeg lurte på. Og det svarte du jo på i innlegget over. 

Det skinner kanskje gjennom, men jeg jobber altså ikke i helsesektoren. I min jobb er det fokus på mestringsfølelse og også at man skal ha det litt gøy på jobben. Så for meg så er det ganske fremmed å ville bruke arbeidsdagen på å lytte til vonde historier. 

TS

Anonymkode: 5fcaa...884

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk!

Jeg også regner med at psykologen har hørt alt pasienten sier hundre ganger før. Og det er vel delvis derfor man går til psykologen

Og igjen jeg har god forståelse for at psykologen ikke tenker på pasienten på fritiden. Det er mer dette med hvordan det er i arbeidstiden jeg lurte på. Og det svarte du jo på i innlegget over. 

Det skinner kanskje gjennom, men jeg jobber altså ikke i helsesektoren. I min jobb er det fokus på mestringsfølelse og også at man skal ha det litt gøy på jobben. Så for meg så er det ganske fremmed å ville bruke arbeidsdagen på å lytte til vonde historier. 

TS

Anonymkode: 5fcaa...884

Det er en jobb, og en jobb en er utdannet til å håndtere. Hadde man tatt ting innover seg hadde en ikke klart å stå i jobben særlig lenge. 

Anonymkode: cec27...39a