Eks som ødelegger for meg og barna

[AnonymBruker]

Jeg har en eksmann som har lyktes godt i å ødelegge mye av livet mitt. Han er en mann med svært utpreget offermentalitet. I vårt samliv var det alltid fokus på ham og hans behov, og alle som krevde noe av ham var "slemme". Han går fra jobb til jobb fordi "sjefen er urimelig", og da vi var sammen ble det silent treatment hvis jeg ba ham om å bidra med barn og husarbeid. 

Da jeg gikk fra ham ble jeg selvsagt "den slemme". Her hadde han vært en utmerket mann og far i mange år, mens jeg var utakknemlig og forlot ham. Og derfor skulle jeg straffes. Han klarte å sørge for at jeg satt igjen med veldig lite penger etter bruddet. Jeg fikk karret til meg en liten leilighet med maksimalt lån og velvilje fra banken. Han beholdt huset og lever komfortabelt. Samtidig har historien han har fortalt alle vært at jeg har forsøkt å få urimelig mye penger av ham etter bruddet, og at jeg var utro mot ham (noe han selv er overbevist om at er sant fordi jeg fikk meg kjæreste et halvt år etter bruddet, noe han ved en tilfeldighet oppdaget og dermed bestemte seg for at jeg må ha vært med ham mens vi fremdeles var sammen). 

Jeg har klart å heve meg over det meste. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å få ham med på familievernkontor, men det vil han ikke "fordi det er for vondt for ham". I mellomtiden lider barna under oppførselen hans. Han sier til dem at jeg har stjålet med ting fra huset (møbler jeg tok med meg videre, kjøpt for mine egne penger). Han forteller dem ting som "det er rart at mamma bare tar to uker ferie med dere om sommeren, jeg tar fire" (jeg har ikke råd til mer). Han bruker mer penger på ting og opplevelser og framstiller det som om jeg er gjerrig som ikke gjør det samme (igjen, jeg har ikke råd). Han sender drittmeldinger til meg på mail og svarer ikke på praktiske henvendelser jeg har. 

Jeg har gjort mitt beste for å holde meg til the high road. Jeg forklarer så nøkternt jeg kan til barna, uten å slenge noe dritt om far, at jeg ikke har råd til ditt og datt. Men jeg begynner å bli så sliten at jeg begynner å bli irrasjonell og ikke lenger er like flink til å møte barna mine på den måten jeg burde. I dag kom for eksempel barna glade og fortalte at de skal få ny bil hos pappa, at de var kjempeglade fordi de hadde fått solgt bilen han og jeg eide sammen (og jeg betalte for!) og nå hadde masse ekstra penger og gleder seg til å dra på lang kjøretur til Danmark snart. I mens må jeg leve veldig fornuftig for å få endene til å møtes. Og jeg klarer ikke å være glad på deres vegne. Og barna virker langt snillere med ham enn med meg. "Pappa er så flink og jobber hardt, det er derfor han har hus", sier de, noe han åpenbart har sagt til dem. Vel, jeg jobber like mye og tjener like mye, men jeg har en leilighet fordi han har oppført seg helt forkastelig. 

Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg føler meg fanget. Ikke får jeg gjort noe med det, og ikke kan jeg fortelle barna hvordan han egentlig er. Jeg er redd de skal bli som ham. Det har vært år med trakassering og jeg er på et punkt nå hvor jeg kjenner at jeg ikke orker det lenger.

Anonymkode: 7120b...c26

[AnonymBruker]

Du kan jo fortelle en balansert sannhet til dem, uten å slenge dritt.

"Nå er det faktisk jeg som betalte for den bilen, men jeg fikk ikke beholde den i skilsmisseoppgjøret."

Anonymkode: 4de58...eed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du kan jo fortelle en balansert sannhet til dem, uten å slenge dritt.

"Nå er det faktisk jeg som betalte for den bilen, men jeg fikk ikke beholde den i skilsmisseoppgjøret."

Anonymkode: 4de58...eed

Ja, og: vi (dere barn og jeg) var kjempesnille som lot pappa beholde det fine huset! Nå: så bra, den bilen har jeg betalt for, jeg er glad dere barna mine får glede av den, det var derfor jeg lot pappa få den. Osv. Spill hans spill, ikke si noe drit om han, men skryt av deg selv (sannheten). 

Anonymkode: 6625e...725

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du kan jo fortelle en balansert sannhet til dem, uten å slenge dritt.

"Nå er det faktisk jeg som betalte for den bilen, men jeg fikk ikke beholde den i skilsmisseoppgjøret."

Anonymkode: 4de58...eed

Nei. Det styrker bare far. Mor gjør det beste ved å holde seg helt nøytral og ikke svare bekreftende på slike påstander.

Anonymkode: e072c...b3d

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en eksmann som har lyktes godt i å ødelegge mye av livet mitt. Han er en mann med svært utpreget offermentalitet. I vårt samliv var det alltid fokus på ham og hans behov, og alle som krevde noe av ham var "slemme". Han går fra jobb til jobb fordi "sjefen er urimelig", og da vi var sammen ble det silent treatment hvis jeg ba ham om å bidra med barn og husarbeid. 

Da jeg gikk fra ham ble jeg selvsagt "den slemme". Her hadde han vært en utmerket mann og far i mange år, mens jeg var utakknemlig og forlot ham. Og derfor skulle jeg straffes. Han klarte å sørge for at jeg satt igjen med veldig lite penger etter bruddet. Jeg fikk karret til meg en liten leilighet med maksimalt lån og velvilje fra banken. Han beholdt huset og lever komfortabelt. Samtidig har historien han har fortalt alle vært at jeg har forsøkt å få urimelig mye penger av ham etter bruddet, og at jeg var utro mot ham (noe han selv er overbevist om at er sant fordi jeg fikk meg kjæreste et halvt år etter bruddet, noe han ved en tilfeldighet oppdaget og dermed bestemte seg for at jeg må ha vært med ham mens vi fremdeles var sammen). 

Jeg har klart å heve meg over det meste. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å få ham med på familievernkontor, men det vil han ikke "fordi det er for vondt for ham". I mellomtiden lider barna under oppførselen hans. Han sier til dem at jeg har stjålet med ting fra huset (møbler jeg tok med meg videre, kjøpt for mine egne penger). Han forteller dem ting som "det er rart at mamma bare tar to uker ferie med dere om sommeren, jeg tar fire" (jeg har ikke råd til mer). Han bruker mer penger på ting og opplevelser og framstiller det som om jeg er gjerrig som ikke gjør det samme (igjen, jeg har ikke råd). Han sender drittmeldinger til meg på mail og svarer ikke på praktiske henvendelser jeg har. 

Jeg har gjort mitt beste for å holde meg til the high road. Jeg forklarer så nøkternt jeg kan til barna, uten å slenge noe dritt om far, at jeg ikke har råd til ditt og datt. Men jeg begynner å bli så sliten at jeg begynner å bli irrasjonell og ikke lenger er like flink til å møte barna mine på den måten jeg burde. I dag kom for eksempel barna glade og fortalte at de skal få ny bil hos pappa, at de var kjempeglade fordi de hadde fått solgt bilen han og jeg eide sammen (og jeg betalte for!) og nå hadde masse ekstra penger og gleder seg til å dra på lang kjøretur til Danmark snart. I mens må jeg leve veldig fornuftig for å få endene til å møtes. Og jeg klarer ikke å være glad på deres vegne. Og barna virker langt snillere med ham enn med meg. "Pappa er så flink og jobber hardt, det er derfor han har hus", sier de, noe han åpenbart har sagt til dem. Vel, jeg jobber like mye og tjener like mye, men jeg har en leilighet fordi han har oppført seg helt forkastelig. 

Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg føler meg fanget. Ikke får jeg gjort noe med det, og ikke kan jeg fortelle barna hvordan han egentlig er. Jeg er redd de skal bli som ham. Det har vært år med trakassering og jeg er på et punkt nå hvor jeg kjenner at jeg ikke orker det lenger.

Anonymkode: 7120b...c26

Høres ut som du beskriver min eks 😅. Her må du nok bare bite tennene sammen å ikke skue katten på hårene . Vær liksom glad på barnas vegne . Å så bra , ja da blir det ferietur etc . Bit i deg det du kunne tenkt deg å sagt . Blokker / ikke svar der han slenger dritt . Om noen år ( uten respons fra deg ) gir han opp . Nå prøver han bruke barna både til å irritere / imponere / kverulere . Ikke gi han gleden av å få noen reaksjon . Han har gått i offerrollen å trenger narsisistisk forsyning , lik et bål trenger ved. Ikke gi han det: jobb hardt og målrettet videre i ditt eget liv ❤️

[Tatja]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har en eksmann som har lyktes godt i å ødelegge mye av livet mitt. Han er en mann med svært utpreget offermentalitet. I vårt samliv var det alltid fokus på ham og hans behov, og alle som krevde noe av ham var "slemme". Han går fra jobb til jobb fordi "sjefen er urimelig", og da vi var sammen ble det silent treatment hvis jeg ba ham om å bidra med barn og husarbeid. 

Da jeg gikk fra ham ble jeg selvsagt "den slemme". Her hadde han vært en utmerket mann og far i mange år, mens jeg var utakknemlig og forlot ham. Og derfor skulle jeg straffes. Han klarte å sørge for at jeg satt igjen med veldig lite penger etter bruddet. Jeg fikk karret til meg en liten leilighet med maksimalt lån og velvilje fra banken. Han beholdt huset og lever komfortabelt. Samtidig har historien han har fortalt alle vært at jeg har forsøkt å få urimelig mye penger av ham etter bruddet, og at jeg var utro mot ham (noe han selv er overbevist om at er sant fordi jeg fikk meg kjæreste et halvt år etter bruddet, noe han ved en tilfeldighet oppdaget og dermed bestemte seg for at jeg må ha vært med ham mens vi fremdeles var sammen). 

Jeg har klart å heve meg over det meste. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å få ham med på familievernkontor, men det vil han ikke "fordi det er for vondt for ham". I mellomtiden lider barna under oppførselen hans. Han sier til dem at jeg har stjålet med ting fra huset (møbler jeg tok med meg videre, kjøpt for mine egne penger). Han forteller dem ting som "det er rart at mamma bare tar to uker ferie med dere om sommeren, jeg tar fire" (jeg har ikke råd til mer). Han bruker mer penger på ting og opplevelser og framstiller det som om jeg er gjerrig som ikke gjør det samme (igjen, jeg har ikke råd). Han sender drittmeldinger til meg på mail og svarer ikke på praktiske henvendelser jeg har. 

Jeg har gjort mitt beste for å holde meg til the high road. Jeg forklarer så nøkternt jeg kan til barna, uten å slenge noe dritt om far, at jeg ikke har råd til ditt og datt. Men jeg begynner å bli så sliten at jeg begynner å bli irrasjonell og ikke lenger er like flink til å møte barna mine på den måten jeg burde. I dag kom for eksempel barna glade og fortalte at de skal få ny bil hos pappa, at de var kjempeglade fordi de hadde fått solgt bilen han og jeg eide sammen (og jeg betalte for!) og nå hadde masse ekstra penger og gleder seg til å dra på lang kjøretur til Danmark snart. I mens må jeg leve veldig fornuftig for å få endene til å møtes. Og jeg klarer ikke å være glad på deres vegne. Og barna virker langt snillere med ham enn med meg. "Pappa er så flink og jobber hardt, det er derfor han har hus", sier de, noe han åpenbart har sagt til dem. Vel, jeg jobber like mye og tjener like mye, men jeg har en leilighet fordi han har oppført seg helt forkastelig. 

Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg føler meg fanget. Ikke får jeg gjort noe med det, og ikke kan jeg fortelle barna hvordan han egentlig er. Jeg er redd de skal bli som ham. Det har vært år med trakassering og jeg er på et punkt nå hvor jeg kjenner at jeg ikke orker det lenger.

Anonymkode: 7120b...c26

Hvor gamle er barna? De vil forstå mer, dess større de blir. Du kan ikke forklare dem dette her, det blir feil uansett hvordan du sier det. OG; DA SYNKER DU NED PÅ HANS BARNSLIGE NIVÅ. 

Når det er sagt, så skjønner jeg godt at du er drittlei dette her. Selvfølgelig er du det. Tror vi er mange damer som må svelge kameler, kjenner innimellom på det selv. I situasjonener hvor jeg ber min mann om hjelp i huset feks, kan det yngste barnet si at 'du må ikke mase sånn på pappa'. Klart jeg høres masete ut, for barneører, men sannheten er at jeg tar 80% av 'det andre skiftet'. Barnet skjønner jo ikke det, foreløpig iallefall. 

Endret 14. oktober 2022 av Tatja

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har en eksmann som har lyktes godt i å ødelegge mye av livet mitt. Han er en mann med svært utpreget offermentalitet. I vårt samliv var det alltid fokus på ham og hans behov, og alle som krevde noe av ham var "slemme". Han går fra jobb til jobb fordi "sjefen er urimelig", og da vi var sammen ble det silent treatment hvis jeg ba ham om å bidra med barn og husarbeid. 

Da jeg gikk fra ham ble jeg selvsagt "den slemme". Her hadde han vært en utmerket mann og far i mange år, mens jeg var utakknemlig og forlot ham. Og derfor skulle jeg straffes. Han klarte å sørge for at jeg satt igjen med veldig lite penger etter bruddet. Jeg fikk karret til meg en liten leilighet med maksimalt lån og velvilje fra banken. Han beholdt huset og lever komfortabelt. Samtidig har historien han har fortalt alle vært at jeg har forsøkt å få urimelig mye penger av ham etter bruddet, og at jeg var utro mot ham (noe han selv er overbevist om at er sant fordi jeg fikk meg kjæreste et halvt år etter bruddet, noe han ved en tilfeldighet oppdaget og dermed bestemte seg for at jeg må ha vært med ham mens vi fremdeles var sammen). 

Jeg har klart å heve meg over det meste. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å få ham med på familievernkontor, men det vil han ikke "fordi det er for vondt for ham". I mellomtiden lider barna under oppførselen hans. Han sier til dem at jeg har stjålet med ting fra huset (møbler jeg tok med meg videre, kjøpt for mine egne penger). Han forteller dem ting som "det er rart at mamma bare tar to uker ferie med dere om sommeren, jeg tar fire" (jeg har ikke råd til mer). Han bruker mer penger på ting og opplevelser og framstiller det som om jeg er gjerrig som ikke gjør det samme (igjen, jeg har ikke råd). Han sender drittmeldinger til meg på mail og svarer ikke på praktiske henvendelser jeg har. 

Jeg har gjort mitt beste for å holde meg til the high road. Jeg forklarer så nøkternt jeg kan til barna, uten å slenge noe dritt om far, at jeg ikke har råd til ditt og datt. Men jeg begynner å bli så sliten at jeg begynner å bli irrasjonell og ikke lenger er like flink til å møte barna mine på den måten jeg burde. I dag kom for eksempel barna glade og fortalte at de skal få ny bil hos pappa, at de var kjempeglade fordi de hadde fått solgt bilen han og jeg eide sammen (og jeg betalte for!) og nå hadde masse ekstra penger og gleder seg til å dra på lang kjøretur til Danmark snart. I mens må jeg leve veldig fornuftig for å få endene til å møtes. Og jeg klarer ikke å være glad på deres vegne. Og barna virker langt snillere med ham enn med meg. "Pappa er så flink og jobber hardt, det er derfor han har hus", sier de, noe han åpenbart har sagt til dem. Vel, jeg jobber like mye og tjener like mye, men jeg har en leilighet fordi han har oppført seg helt forkastelig. 

Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg føler meg fanget. Ikke får jeg gjort noe med det, og ikke kan jeg fortelle barna hvordan han egentlig er. Jeg er redd de skal bli som ham. Det har vært år med trakassering og jeg er på et punkt nå hvor jeg kjenner at jeg ikke orker det lenger.

Anonymkode: 7120b...c26

rart far alltid er den slemme i de fleste familier

Anonymkode: 01901...63a

[AnonymBruker]

Jeg har fortalt sannheten om min x til våre barn. Det blir for urettferdig å sitte å ta imot dritt og usannheter. Jeg har bare forklart hvordan ting er, uten å slenge dritt. Men sannheten.

Anonymkode: bdeb8...71e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har fortalt sannheten om min x til våre barn. Det blir for urettferdig å sitte å ta imot dritt og usannheter. Jeg har bare forklart hvordan ting er, uten å slenge dritt. Men sannheten.

Anonymkode: bdeb8...71e

Alder på barna? 

Anonymkode: fcdca...eb3

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (16 timer siden):

Høres ut som du beskriver min eks 😅. Her må du nok bare bite tennene sammen å ikke skue katten på hårene . Vær liksom glad på barnas vegne . Å så bra , ja da blir det ferietur etc . Bit i deg det du kunne tenkt deg å sagt . Blokker / ikke svar der han slenger dritt . Om noen år ( uten respons fra deg ) gir han opp . Nå prøver han bruke barna både til å irritere / imponere / kverulere . Ikke gi han gleden av å få noen reaksjon . Han har gått i offerrollen å trenger narsisistisk forsyning , lik et bål trenger ved. Ikke gi han det: jobb hardt og målrettet videre i ditt eget liv ❤️

Du har jo rett. Takk ❤️

Tatja skrev (16 timer siden):

Hvor gamle er barna? De vil forstå mer, dess større de blir. Du kan ikke forklare dem dette her, det blir feil uansett hvordan du sier det. OG; DA SYNKER DU NED PÅ HANS BARNSLIGE NIVÅ. 

Når det er sagt, så skjønner jeg godt at du er drittlei dette her. Selvfølgelig er du det. Tror vi er mange damer som må svelge kameler, kjenner innimellom på det selv. I situasjonener hvor jeg ber min mann om hjelp i huset feks, kan det yngste barnet si at 'du må ikke mase sånn på pappa'. Klart jeg høres masete ut, for barneører, men sannheten er at jeg tar 80% av 'det andre skiftet'. Barnet skjønner jo ikke det, foreløpig iallefall. 

Jeg merker (og dette er litt barnslig) at jeg er lei av at alt er så urettferdig. At jeg etter bruddet stadig sitter og må forholde meg til hans egoistiske verdensbilde, hvor jeg har fått minst og likevel langt mer enn jeg fortjener.

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

rart far alltid er den slemme i de fleste familier

Anonymkode: 01901...63a

Det tror jeg ikke stemmer, men nå er du på Kvinneguiden, så det er vel ikke så underlig at det ser sånn ut her.

Anonymkode: 7120b...c26

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du har det. Eksen til min mann er slik. Hun forteller barna at det er min mann sin skyld at hun må bo i en liten leilighet, fordi mannen min ikke vil betale henne mer bidrag. Sannheten er at vi betaler mye bidrag, samt at hun rotet bort 3 millioner etter skilsmisseoppgjøret på forbruk istedenfor å kjøpe seg et sted å bo. Hun fremstiller alltid seg selv som offer i alle sammenhenger. Det er slitsom å bli hengt ut som den store, stygge ulven med løgner. 

Anonymkode: bf281...e43