Hvordan stole på et (eldre) familiemedlem som har brutt tilliten på ganske grove vis flere ganger?

[AnonymBruker]

Hun er gammel og ensom, og har støtt fra seg de fleste i familien ved adferd hun selv mener var berettiget, eller som hun (antagelig) ikke husker selv, engang. 
Jeg er en av få som har kontakt med henne enda. Nå er hun svært syk (ikke dødssyk) både fysisk og mentalt, og sliter veldig. Jeg synes likevel det er vanskelig å stille opp. Når jeg først er der, drikker hun seg som regel full mens hun snakker om hvor vondt og vanskelig alt er, og hvor kjip verden er. Jeg føler meg tappet for livskraft hver gang jeg har vært der. Alle mine forslag til hvordan å bedre situasjonen hennes, skytes ned eller bærer ingen steder hen. Hun følger ikke opp egne forslag, engang. Jeg skjønner at hun har det vanskelig, men det føles som å gå inn i et mørkt rom. Jeg har ikke mental styrke til å bære henne, i tillegg til meg selv.

Tillitsbruddene veier også svært tungt. Noen få eksempler av veldig forskjellige sorter, bare for å illustrere omfanget:
- Hun fortalte meg da jeg var 4 at hun ønsket at mamma skulle gå fra pappa. Pappa var ikke helt grei mot meg, så jeg skjønner tanken (men man sier ikke sånt til et barn)

- Da jeg var tenåring rømte jeg hjemmefra og ville bo hos henne. Var naturligvis svært trist denne tiden, og hun fikk meg lagt inn på psykiatrisk og forlot meg der i flere uker fordi hun ikke "taklet" meg. I inntakssamtalen var hun til stede og snakket om sine egne traumer mer enn jeg snakket om mine.

- Hun fortalte meg siden jeg var svært liten at hun førte en logg over alt det vonde som hadde skjedd mellom henne og foreldrene mine, alt av brev og ting sagt i telefonsamtaler, observasjoner hun hadde gjort. Jeg skulle få denne loggen da jeg fylte 16. Deretter da jeg fylte 18. Det ble stadig utsatt, helt til hun fortalte at hun hadde brent loggen. Jeg vet ikke om jeg tror hun fantes, og at hun brant den - eller om hun løy til meg hele veien. Begge er like ille. 

- Jeg var i en økonomisk situasjon der hun tilbød seg å gi meg en viss sum over tid, slik at jeg kunne komme videre. Om hun ikke hadde tilbudt dette, hadde jeg ikke tatt valg jeg tok etterpå. Hun ga meg bare 1/4 av beløpet, og kun tilfeldigheter gjorde at jeg klarte meg likevel. Dette er en dame med orden i sysakene, det er absolutt ingen sjanse for at hun glemte det. Og jeg klarer ikke å tigge om å få penger av folk. 

Og, mest nylig: Hun havnet på sykehuset for en tid tilbake og ringte meg i panikk, jeg ringte alt av leger og avdelinger, brukte hele dagen og masse krefter på å roe henne ned over telefon og prøve å sørge for at ting gikk rett for seg. Da hun ble sendt hjem, spurte jeg om jeg skulle komme og se til henne, samme eller påfølgende dag. Nei, sa hun. Bare tvert nei. Da kjente jeg at jeg bare skrudde av følelsene mine.

...Men, hun har som sagt svært få andre. Og om hun var langt yngre og friskere hadde det vært lettere å ta en beslutning her. Hva gjør man når dette er et gammelt, ensomt og sykt menneske som man tross alt bryr seg om? Det er vanskelig å oppfatte henne som slem, jeg tror ikke hun gjør alt det her med vilje. Eller, jeg vet ikke. Alle rundt meg sier hun manipulerer og drar i meg, men hjernen min klarer liksom ikke forstå det emosjonelt, om det gir mening? Jeg føler jeg har et spesielt ansvar, siden jeg er en av få som er igjen i hennes krets, samtidig som det kanskje ikke er lenge igjen for henne. 

Har noen vært i lignende situasjoner? Hva gjorde dere?

Anonymkode: 4eb05...7ab

[AnonymBruker]

å ha en familie er omtrent som å ha en blindtarm. 

det er selvfølgelig helt greit å ha en, så lenge den fungerer ordentlig. Men dersom ett eller annet går feil, ikke fungerer lenger, og dette risikerer å gå ut over andre (enten det er snakk om andre familie-medlemmer, eller andre indre organger) så er det selvfølgelig på tide å gjøre noe med den før. Man ender opp med å bli dårligere selv også.

Anonymkode: 65c16...df3

[AnonymBruker]

Du kan ikke stole på vedkommende. Hvis du likevel ønsker å være i livet hennes, bør du overhodet ikke ha NOEN forventninger til at det kan være ok, bra eller hyggelig å besøke henne.  Hvis samvittigheten din blir dårlig over å ikke besøke henne, kan du gjøre besøkene korte. Vær tøff, si at du har avtale e.l. så bare drar du når du føler det er nok. 

Anonymkode: 319a0...9c9

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du stole på henne? Du kan jo vøre der for henne i den grad du orker/ønsker/greier/ gidder, det er snilt og raust sv deg. Men din tillit trenger hun ikke. 

Anonymkode: 91b6d...66b

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hun er gammel og ensom, og har støtt fra seg de fleste i familien ved adferd hun selv mener var berettiget, eller som hun (antagelig) ikke husker selv, engang. 
Jeg er en av få som har kontakt med henne enda. Nå er hun svært syk (ikke dødssyk) både fysisk og mentalt, og sliter veldig. Jeg synes likevel det er vanskelig å stille opp. Når jeg først er der, drikker hun seg som regel full mens hun snakker om hvor vondt og vanskelig alt er, og hvor kjip verden er. Jeg føler meg tappet for livskraft hver gang jeg har vært der. Alle mine forslag til hvordan å bedre situasjonen hennes, skytes ned eller bærer ingen steder hen. Hun følger ikke opp egne forslag, engang. Jeg skjønner at hun har det vanskelig, men det føles som å gå inn i et mørkt rom. Jeg har ikke mental styrke til å bære henne, i tillegg til meg selv.

Tillitsbruddene veier også svært tungt. Noen få eksempler av veldig forskjellige sorter, bare for å illustrere omfanget:
- Hun fortalte meg da jeg var 4 at hun ønsket at mamma skulle gå fra pappa. Pappa var ikke helt grei mot meg, så jeg skjønner tanken (men man sier ikke sånt til et barn)

- Da jeg var tenåring rømte jeg hjemmefra og ville bo hos henne. Var naturligvis svært trist denne tiden, og hun fikk meg lagt inn på psykiatrisk og forlot meg der i flere uker fordi hun ikke "taklet" meg. I inntakssamtalen var hun til stede og snakket om sine egne traumer mer enn jeg snakket om mine.

- Hun fortalte meg siden jeg var svært liten at hun førte en logg over alt det vonde som hadde skjedd mellom henne og foreldrene mine, alt av brev og ting sagt i telefonsamtaler, observasjoner hun hadde gjort. Jeg skulle få denne loggen da jeg fylte 16. Deretter da jeg fylte 18. Det ble stadig utsatt, helt til hun fortalte at hun hadde brent loggen. Jeg vet ikke om jeg tror hun fantes, og at hun brant den - eller om hun løy til meg hele veien. Begge er like ille. 

- Jeg var i en økonomisk situasjon der hun tilbød seg å gi meg en viss sum over tid, slik at jeg kunne komme videre. Om hun ikke hadde tilbudt dette, hadde jeg ikke tatt valg jeg tok etterpå. Hun ga meg bare 1/4 av beløpet, og kun tilfeldigheter gjorde at jeg klarte meg likevel. Dette er en dame med orden i sysakene, det er absolutt ingen sjanse for at hun glemte det. Og jeg klarer ikke å tigge om å få penger av folk. 

Og, mest nylig: Hun havnet på sykehuset for en tid tilbake og ringte meg i panikk, jeg ringte alt av leger og avdelinger, brukte hele dagen og masse krefter på å roe henne ned over telefon og prøve å sørge for at ting gikk rett for seg. Da hun ble sendt hjem, spurte jeg om jeg skulle komme og se til henne, samme eller påfølgende dag. Nei, sa hun. Bare tvert nei. Da kjente jeg at jeg bare skrudde av følelsene mine.

...Men, hun har som sagt svært få andre. Og om hun var langt yngre og friskere hadde det vært lettere å ta en beslutning her. Hva gjør man når dette er et gammelt, ensomt og sykt menneske som man tross alt bryr seg om? Det er vanskelig å oppfatte henne som slem, jeg tror ikke hun gjør alt det her med vilje. Eller, jeg vet ikke. Alle rundt meg sier hun manipulerer og drar i meg, men hjernen min klarer liksom ikke forstå det emosjonelt, om det gir mening? Jeg føler jeg har et spesielt ansvar, siden jeg er en av få som er igjen i hennes krets, samtidig som det kanskje ikke er lenge igjen for henne. 

Har noen vært i lignende situasjoner? Hva gjorde dere?

Anonymkode: 4eb05...7ab

Hun høres jo meget dysfunksjonell ut, å hadde ikke vært en jeg hadde orket pleid noen hyppig omgang med . Å hvertfall ikke når hun drakk seg full . Her blir det ditt ansvar å sette grenser for deg selv , å ikke være mer med henne , enn at du selv kan trives med .