Hvordan gå videre sammen etter et tillitsbrudd, som ikke er utroskap?

[AnonymBruker]

Vi er gift på 6. året, vært sammen i 9 år. Mine, dine og våre barn. Stort sett hatt et fint forhold, og en sterk kjærlighet mellom oss. For ca 1,5 år siden ble jeg gravid, og bare dager etterpå ville han flytte fra meg. Måtte "jobbe med seg selv" og alt det der.. Han slet psykisk, og mente at han ikke kunne fokusere på seg selv dersom han ikke var alene. 

Uansett, vi flyttet fra hverandre, men hadde daglig kontakt. Han var med på fødsel og de første to ukene etterpå. Deretter var vi litt fra hverandre, samtidig som han var på besøk ofte for å være sammen med babyen. Vi hadde det veldig vondt begge to, jeg ville bare ha tilbake familien min, han trengte mer tid. Denne perioden er nok den verste i mitt liv, har aldri følt meg mer sviktet og alene. 

Etter utallige timer hos familievernkontoret og masse hard jobb, er vi nå sammen igjen, og alt er tilsynelatende som før. Han er veldig oppmerksom og snill, tydelig at han ønsker at vi skal ha det bra sammen. Så jeg fikk jo det jeg ville, familien min tilbake. Så hvorfor føles det ikke så bra som jeg hadde sett for meg?

Jeg irriterer meg letter over ham enn før, jeg blir mistenksom til andre damer (uten noen spesiell grunn til det egentlig), jeg fantaserer om hvordan det ville vært å bo alene (på ordentlig), og jeg merker at jeg trekker meg litt unna ham. Har ikke så lyst på fysisk nærhet, samtaler osv. Jeg har valgt å leie ut boligen vi hadde sammen, men som nå kun står på meg, i stedet for å selge. Kanskje for å ha en forsikring om at jeg har et sted å bo dersom dette skulle skjære seg igjen? 

Kan dette skyldes at jeg ikke har greid å tilgi det tillitsbruddet som det jo var, da han valgte å vrake meg på mitt mest sårbare (under svangerskapet)? Jeg føler at forholdet er så skjørt nå, at om det blir en stor nedtur igjen i fremtiden, så er det liksom kroken på døra.. 

Anonymkode: fcb37...7d1

[AnonymBruker]

Ja. Jeg ville bok sagt til ham at jeg ikke var over det jeg anså som et tillitsbrudd og tatt noen flere runder hos familievernkontoret. Han bør gjøres oppmerksom på hvor godt dette sitter i deg og at det kan ta tid selv om han han gjør det han kan. Samtalen må tas uansett så han vet hvorfor du trekker deg unna og før det blir en ond sirkel.

Anonymkode: ffc9c...a67

[AnonymBruker]

Jeg syntes det høres ut som han har vært åpen å ærlig om sin situasjon. Han trengte en tid for å komme seg ovenpå igjen. Ikke alltid lett det når man hele tiden må ta hensyn til andre. Så han så vel bare hva han hadde behov for , for å få det til å fungere med deg . 

Da er det jo synd om du ødelegger det ved å bli sur og frekk mot han. Som du skiver så har han slitt psykisk. Og det blir jo ikke bedre om du er frekk mot han.

Min oppdaget jeg ikke var helt over ex han hadde barn med. Hadde en mistanke om at det i bunn og grunn handlet om felles barn. Å leve et forhold med en til på lasset ble for meget. Så vi ble enige om en pause i forholdet,  så han fikk dealet med hva han egentlig følte. Vi hadde iallefall ikke kunne gå videre uten det. Vi tok pause,  han fant ut at det var tankene rundt felles barn som var greia. Så da han hadde funnet ut av det, så flyttet vi sammen igjen. Ellers hadde han uansett kronisk gått å lurt på om han gjorde nie dumt ved å ikke være sammen med barnemor. 

Litt kjip tid å vente på gjerdet,  ne PP en annen side fint å få det ut av verden, så vi kunne fokusere på oss. Jeg vet at iallefall hadde jeg endt opp med å gå , hvis det hadde fortsatt. Så om han hadde valgt å gå tilbake til henne, så hadde jeg sluppet mye bry iht krangler osv. 

Anonymkode: 5f850...78d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Ja. Jeg ville bok sagt til ham at jeg ikke var over det jeg anså som et tillitsbrudd og tatt noen flere runder hos familievernkontoret. Han bør gjøres oppmerksom på hvor godt dette sitter i deg og at det kan ta tid selv om han han gjør det han kan. Samtalen må tas uansett så han vet hvorfor du trekker deg unna og før det blir en ond sirkel.

Anonymkode: ffc9c...a67

Vi har fortsatt jevnlige samtaler med familievernkontoret, og jeg tror han vet hvor dype spor dette har satt i meg. Samtidig virker det som at han er ferdig med det, og vil videre som om ingenting har skjedd. Jeg prøvde det i en periode, men ser nå at det "hjemsøker" meg litt..

TS

Anonymkode: fcb37...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg syntes det høres ut som han har vært åpen å ærlig om sin situasjon. Han trengte en tid for å komme seg ovenpå igjen. Ikke alltid lett det når man hele tiden må ta hensyn til andre. Så han så vel bare hva han hadde behov for , for å få det til å fungere med deg . 

Da er det jo synd om du ødelegger det ved å bli sur og frekk mot han. Som du skiver så har han slitt psykisk. Og det blir jo ikke bedre om du er frekk mot han.

Min oppdaget jeg ikke var helt over ex han hadde barn med. Hadde en mistanke om at det i bunn og grunn handlet om felles barn. Å leve et forhold med en til på lasset ble for meget. Så vi ble enige om en pause i forholdet,  så han fikk dealet med hva han egentlig følte. Vi hadde iallefall ikke kunne gå videre uten det. Vi tok pause,  han fant ut at det var tankene rundt felles barn som var greia. Så da han hadde funnet ut av det, så flyttet vi sammen igjen. Ellers hadde han uansett kronisk gått å lurt på om han gjorde nie dumt ved å ikke være sammen med barnemor. 

Litt kjip tid å vente på gjerdet,  ne PP en annen side fint å få det ut av verden, så vi kunne fokusere på oss. Jeg vet at iallefall hadde jeg endt opp med å gå , hvis det hadde fortsatt. Så om han hadde valgt å gå tilbake til henne, så hadde jeg sluppet mye bry iht krangler osv. 

Anonymkode: 5f850...78d

Ja, etter hver greide han å være åpen om hva han tenkte og følte. Men da det stod på som verst greide han ikke å sette ord på det, og jeg satt igjen med en følelse av å bli forlatt "uten grunn". Skjønte ingenting. Jeg satt også på gjerdet veldig lenge, og det er en vond følelse. Vente på at han skal bestemme seg for om han ønsker å være sammen med meg eller ikke. Dette er selvsagt en veldig kort versjon av alt som har skjedd det siste halvannet året, det har vært utrolig mye sårende og vondt. 

Jeg tror nok også at det var nødvendig for ham å gå gjennom denne prosessen, slik du forteller om din opplevelse. Samtidig gjør det det ikke mindre vanskelig for meg. Det at han slet psykisk var ikke noe han kunne noe for, det skjedde, og det skjedde med "oss", ikke bare ham. Slik er det dessverre når en lever sammen, at en blir påvirket av den andre. 

Hvor har du det fra at jeg er frekk mot ham? Jeg skrev at jeg irriterer meg lettere over ham, men jeg uttrykker ikke det i ord og handling. Skulle ønske jeg kunne det, men jeg er konfliktsky, og holder mye inni meg. Det er en ting vi jobber med, med hjelp fra familievernkontoret. Vi er begge konfliktsky, og må arbeide med å bli tydeligere på hva vi ønsker og trenger fra hverandre. 

Jeg er mer stille og innesluttet, og kjenner på følelsen av at jeg ønsker å være i fred. Prøver å være blid og hjelpsom, men akkurat nå er det jeg som har det tungt psykisk, ikke han. 

Så spørsmålet er hvordan jeg skal greie å komme meg videre, hvordan jeg skal få bearbeidet dette på en god måte. Om det fortsetter slik som det er nå, er jeg redd at jeg sliter i stykker meg selv og forholdet.

TS 

Anonymkode: fcb37...7d1

[AnonymBruker]

Det er kanskje for mye å kreve at du skal «komme over» dette nå, samtidig som du har ansvaret for en liten baby?
Et alternativ er og at du ikke «blir ferdig» med dette, og at forholdet tar slutt pga hans tillitsbrudd. 

Anonymkode: 901c6...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Det er kanskje for mye å kreve at du skal «komme over» dette nå, samtidig som du har ansvaret for en liten baby?
Et alternativ er og at du ikke «blir ferdig» med dette, og at forholdet tar slutt pga hans tillitsbrudd. 

Anonymkode: 901c6...db9

Jeg vet ikke, det er vanskelig for oss å snakke om det. Kommer liksom ikke videre. Lurer på om jeg bør snakke med en profesjonell om det alene, få hjelp til å bearbeide det. Funker ikke det, er kanskje for mye blitt ødelagt mellom oss, jeg vet ikke. 

TS

Anonymkode: fcb37...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke, det er vanskelig for oss å snakke om det. Kommer liksom ikke videre. Lurer på om jeg bør snakke med en profesjonell om det alene, få hjelp til å bearbeide det. Funker ikke det, er kanskje for mye blitt ødelagt mellom oss, jeg vet ikke. 

TS

Anonymkode: fcb37...7d1

Tenkte å si det samme

Anonymkode: 20c3d...d37

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

(...) er vi nå sammen igjen, og alt er tilsynelatende som før.

Så hvorfor føles det ikke så bra som jeg hadde sett for meg?

Anonymkode: fcb37...7d1

Fordi du er ikke den samme som før det ynkelige skvatt stakk og etterlot deg gravid og alene. Du vet, klisjeen med å kyle et egg i gulvet og si 'unnskyld' til det - egget forblir knust. 

Det er ikke alt som kan eller bør tilgis. 

 

 

 

Anonymkode: a7fb1...d33