Samlivsbrudd. Hvordan tok barna det?

[AnonymBruker]

Det nærmer seg med stormskritt at vi må fortelle barna at vi går fra hverandre. De er i alderen 8-13 år. Vi har landet på delt omsorg der barna skal bo annen hver uke hos han og hos meg. Jeg beholder huset. 
Hvordan tok deres barn nyheten om at pappa skulle flytte ut? Hvordan tok de beskjeden om å flytte annen hver uke mellom dere foreldrene? Og går det bra? 

Anonymkode: 6c61c...1f8

[AnonymBruker]

Vi sa det til 12 åringen for ca 2 uker siden. Han tok det helt fint! Ragerte først med stor overraskelse og sa "neeeeeei" eller noe sånt. Men så tok det bare et halvt minutt før han syntes det var helt ok. Trengte bare å høre at faren skulle beholde huset. Og underveis i samtalen avbrøt han oss til og med og ville vise oss en skoleoppgave han var stolt over å ha skrevet.😅 Jeg flytter ut i dag, så har ingen erfaring med hvordan det vil fungere å bo fra hverandre.

Anonymkode: b7b67...498

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Vi sa det til 12 åringen for ca 2 uker siden. Han tok det helt fint! Ragerte først med stor overraskelse og sa "neeeeeei" eller noe sånt. Men så tok det bare et halvt minutt før han syntes det var helt ok. Trengte bare å høre at faren skulle beholde huset. Og underveis i samtalen avbrøt han oss til og med og ville vise oss en skoleoppgave han var stolt over å ha skrevet.😅 Jeg flytter ut i dag, så har ingen erfaring med hvordan det vil fungere å bo fra hverandre.

Anonymkode: b7b67...498

Jøss, er det sant? Og ingen reaksjon i ettertid? Han tar det fremdeles fint? 
Jeg trooor kanskje mine kommer til å ta det fint og. Husker da jeg var liten så var det mitt verste mareritt, men jeg tror mine egne barn er mye mer rasjonelle. De har nok sett at pappaen og jeg ikke er kjærester, og ikke har vært det på en stund. Iallfall har jeg lest at unger er flinke til å «sense» sånt. 
Glad sønnen din tar det pent. 
TS

Anonymkode: 6c61c...1f8

[AnonymBruker]

Mine tok det veldig fint. Men de var små. Yngste 4 og eldste 8. de sa ingenting på det. Bare lurte på vi skulle flytte, og gledet seg til å se det nye hjemmet. 

Anonymkode: 86219...a95

[AnonymBruker]

Eldste hos oss ble bare lettet, sa vel egentlig at "det skulle dere gjort for lenge siden" (var nesten 15 år) yngste som var  nesten 5 år derimot opplevde en stor sorg, den satt i over lang lang tid på tross av at vi samarbeidet veldig bra som foreldre. Selv 10 år etter var det å bo en peride her og en der vanskelig for yngste. 

Anonymkode: 469ad...d80

[AnonymBruker]

Det har vært tøft for dem med et rotete brudd og en far som har oppført seg som en dust etterpå. De var 11 og 15 år. 

Eldste ble 20 år denne uken og uttrykte; skulle ønske vi kunne ha selskap sammen alle, så jeg slapp å skuffe noen. Jeg ble da ikke invitert i selskapet. 

Anonymkode: 53518...a95

[AnonymBruker]

Våre var 5 og 10. Der og da gikk det vel greit, dvs. bedre enn man fryktet.

Det er alt som kommer etterpå som har vært vanskelig.

Anonymkode: 44784...540

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Våre var 5 og 10. Der og da gikk det vel greit, dvs. bedre enn man fryktet.

Det er alt som kommer etterpå som har vært vanskelig.

Anonymkode: 44784...540

Hva er alt som kom etterpå?

Anonymkode: 64afd...da1

[AnonymBruker]

Husk at enkelte barn merker ting, lenge før de voksne tror. Det ligger mye ansvar i måten man formidler det på.

Viktig at man selv ikke er hysterisk, når man skal fortelle. Her ligger mye av nøkkelen

Anonymkode: e58dd...3f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva er alt som kom etterpå?

Anonymkode: 64afd...da1

Alt relatert til samlivsbruddet.

Det var min ekskone som dro, og ettersom jeg ikke kjempet noe særlig imot dette, levde jeg nok i troen på at vi kunne løse dette på en ok måte. Hun har skapt en skyttergravskrig der hun har dratt barna inn i felten.

Jeg visste ikke på det tidspunktet at jeg ville miste mye av min gode relasjon til barna, og det gjorde nok ikke de heller.

Jeg er nå etablert på ny og håper i hvert fall at denne familien vil fungere. 

Anonymkode: 44784...540

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

 

Eldste ble 20 år denne uken og uttrykte; skulle ønske vi kunne ha selskap sammen alle, så jeg slapp å skuffe noen. Jeg ble da ikke invitert i selskapet. 

Anonymkode: 53518...a95

Snart tror jeg du kan si til det barnet at han/ hun kan invitere alle og så får det være opp til den enkelte om den vil komme. Barnet trenger ikke ta noe mer ansvar for situasjonen enn som så, resten er utenfor hans/ hennes kontroll.

[AnonymBruker]

Datteren vår var åtte år da vi gikk fra hverandre. Det var utrolig sårt det første året, og vi brukte mye tid på å trygge og gradvis treffes mindre sammen. Vi feiret jul sammen det første året osv, var med på kveldsstund ofte osv. 

 

Etterpå har det gått strålende. Vi har god kommunikasjon og snakkest flere ganger i uken. Hun kjenner på at vi begge vet hva som skjer i livet hennes 100%, selv om hun bytter hus annenhver uke. Vi roser hverandre og det ser jeg at hun blir glad for. Vi deler alle utgifter og hun føler aldri på misstemning der. Ting og tøy flyter mellom oss, og hun har ikke ansvar selv når hun glemmer noe, da leverer vi det. Vi deltar begge på konferansetimer, håndballkamper ol i begge uker.  Målet har vært at det meste skal føles sømløst, når hun er den som har blitt skilt mellom to hus. 
Det oppleves fremdeles som at vi er en familie, og eksmann og min nåværende mann går fint ilag. Hun er nå 14 år og ei glad jente, både på skolen og hjemme. Hun har sagt at hun ikke har vonde minner nå fra den første tiden, de er det nok vi foreldre som bærer, og godt er det. 
 

ønsker dere lykke til. Viser dere til barna at dere er glad i hverandre og det dere har skapt sammen, verdsetter minner dere har skapt og snakker godt om hverandre, så vil nok barna med tiden oppleve at dette går fint. Trygge voksne som klarer å være nettopp det, har nok vært alfa omega. God klem

Anonymkode: dde0d...f48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eldste hos oss ble bare lettet, sa vel egentlig at "det skulle dere gjort for lenge siden" (var nesten 15 år) yngste som var  nesten 5 år derimot opplevde en stor sorg, den satt i over lang lang tid på tross av at vi samarbeidet veldig bra som foreldre. Selv 10 år etter var det å bo en peride her og en der vanskelig for yngste. 

Anonymkode: 469ad...d80

Unger er jo like forskjellige som voksne, så det er vel ikke overraskende. Kunne det ikke vært et alternativ å forlenge periodene? Jeg har alltid tenkt at det ville vært et mareritt for meg som barn å skulle flytte mellom foreldre annen hver uke. 

Anonymkode: f87f0...bc8

[AnonymBruker]

Mine barn var 5 og 9 da jeg flyttet ut. I begynnelsen syntes eldste at alt var veldig spennende. Også da jeg fikk ny kjæretse ganske kjapt. Faren kom like etter og eldste elsket all oppmerksomheten og spenningen i det å få nye nære kontakter. Etter ett par år begynte problemene. Angst, sinneutbrudd osv.. Ble behandlet på bup og måtte på medisiner. Helt forferdelig.

Yngste hadde ingen spesiell reaksjon, men ga etter hvert uttrykk for å mislike 50/50. Det var etter en del år, og vi lot det da være opp til barna å bestemme hvor lenge de ville være hos hver av oss. Yngste valgte å bytte skole og bo fast hos faren sin.

Egentlig har det vært et rent helvete etter vi ble skilt. Jeg følte jeg mistet så mye av oppveksten til barna. Hadde jeg kunne gjøre det om ville jeg jobbet mye mer med forholdet til barnefaren.

Anonymkode: f45c9...41e

[sicario]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det nærmer seg med stormskritt at vi må fortelle barna at vi går fra hverandre. De er i alderen 8-13 år. Vi har landet på delt omsorg der barna skal bo annen hver uke hos han og hos meg. Jeg beholder huset. 
Hvordan tok deres barn nyheten om at pappa skulle flytte ut? Hvordan tok de beskjeden om å flytte annen hver uke mellom dere foreldrene? Og går det bra? 

Anonymkode: 6c61c...1f8

Jeg tok det i hvert fall bra da jeg selv var på den alderen. Ble selvfølgelig trist, men det går jo over 😊

Det som var avgjørende var at mine foreldre fortsatte som «bestevenner», noe de egentlig fortsatt, 30 år senere er. 

De hadde og har et helt uanstrengt og fint forhold der de hele tiden har snakket, meldt osv mye sammen.

At de hadde et barn og nå barnebarn sammen prioriteres over alt annet. 

Så mine tanker er at dette kommer til å gå helt fint, forutsatt at dere klarer å legge evt konflikter til side, og aldri, aldri, aldri gå på kompromiss om dette selvom dere kanskje skulle få nye partnere som syntes det er vanskelig at dere har mye kontakt.

Om dere lar nye partnere påvirke kontakten dere har i mellom dere, er risikoen for at det går dårligere, mye høyere.

[Fremmed fugl]

Mamma og pappas samlivsbrudd for 37 år siden, gikk fint. Ble litt lei meg at dem rett etter det bodde 30 mil fra hverandre. Men sånn var det, til også pappa flyttet. 

De av mine barn som nå er voksne. Dem tok det fint og har klart seg meget godt etter det. Tror det hjalp med 50/50, godt samarbeid og bosted med et par hundre meters avstand.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det nærmer seg med stormskritt at vi må fortelle barna at vi går fra hverandre. De er i alderen 8-13 år. Vi har landet på delt omsorg der barna skal bo annen hver uke hos han og hos meg. Jeg beholder huset. 
Hvordan tok deres barn nyheten om at pappa skulle flytte ut? Hvordan tok de beskjeden om å flytte annen hver uke mellom dere foreldrene? Og går det bra? 

Anonymkode: 6c61c...1f8

Mine var 1,3 og 10, 10 åring var lenge lei seg, 3 åring var mye sint og 1åring reagerte ikke så mye, før hn kom i 3 års alderen, da savnet hn pappan veldig. Faren har lite kontakt med dem ,hadde litt de første 3 årene, men så traff han ei ny og fikk familie med henne, dette er 13 år siden nå, så størstemann har jo blitt 23,mens søskene er 16 og 14, lite kontakt med far og kona og halvsøsken som alle er under skolealder ( snart 6, Snart 5 og 3 år )

Anonymkode: 242e9...532