Jeg er ekstremt redd for mitt kommende barnebarn, som skal komme i Desember

[AnonymBruker]

Min sønn er 23 og er uten jobb ,og er lat og ønsker ikke og gjøre så mye løpet av dagen, han har penger fra nav, mens min svigerdatter er 22, de har vert sammen i snart 7 år og hun har vert veldig mye innlagt pga pykiske lidelser,selvom det ikke har skjedd på 5mnd nå,men jeg føler at dette ikke går bra og er ekstrem redd for at den lille gutten ikke får det han trenger av daglig omsorg og alt som følger med en baby.

Min sønn tar altfor lett på dette, og jeg føler at han ikke forstår hvor vanskelig det faktisk kan være, han har aldri vert flink med søskene sine som idag er 10,12 og snart 14,mens største gutten min som er 2 år eldre alltid har vert en fantastisk storebror for dem, han som nå skal bli pappa virker ikke intressert i barn i hele tatt og har heller ikke vert intressert i og ta med søskene på ting slik storebroren og samboeren hans har gjort mye.

Så jeg må si jeg frykter og er redd for mitt lille barnebarn, men er veldig usikker på hva jeg skal gjøre videre. Største sønnen har Tvillinger som fyller 1 år i Januar, men han er som sagt en helt annen type og samboer er også en helt annen type,enn min andre sønn og hans samboer.

Noe gode råd til en redd kommende 3gangs bestemor?

Anonymkode: 22e1a...2dd

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke noe på denne historien.

Anonymkode: c75f1...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror ikke noe på denne historien.

Anonymkode: c75f1...c28

Hvorfor ikke? Slike historier skjer da støtt og stadig. 

Anonymkode: 85621...3c1

[AnonymBruker]

Dette må vel være troll?

Anonymkode: 7a32e...697

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en vanskelig situasjon. Det eneste du kan gjøre er vel å stille opp for dem så godt du kan. Tilby å passe barnet så de får hvile innimellom, og ellers må du bare håpe at de blir voksne når barnet kommer. 

Anonymkode: e46cb...ec5

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Min sønn er 23 og er uten jobb ,og er lat og ønsker ikke og gjøre så mye løpet av dagen, han har penger fra nav, mens min svigerdatter er 22, de har vert sammen i snart 7 år og hun har vert veldig mye innlagt pga pykiske lidelser,selvom det ikke har skjedd på 5mnd nå,men jeg føler at dette ikke går bra og er ekstrem redd for at den lille gutten ikke får det han trenger av daglig omsorg og alt som følger med en baby.

Min sønn tar altfor lett på dette, og jeg føler at han ikke forstår hvor vanskelig det faktisk kan være, han har aldri vert flink med søskene sine som idag er 10,12 og snart 14,mens største gutten min som er 2 år eldre alltid har vert en fantastisk storebror for dem, han som nå skal bli pappa virker ikke intressert i barn i hele tatt og har heller ikke vert intressert i og ta med søskene på ting slik storebroren og samboeren hans har gjort mye.

Så jeg må si jeg frykter og er redd for mitt lille barnebarn, men er veldig usikker på hva jeg skal gjøre videre. Største sønnen har Tvillinger som fyller 1 år i Januar, men han er som sagt en helt annen type og samboer er også en helt annen type,enn min andre sønn og hans samboer.

Noe gode råd til en redd kommende 3gangs bestemor?

Anonymkode: 22e1a...2dd

Om du er oppriktig bekymret så kontakter du barnevernet tenker jeg. De kommer ikke bare for å "ta" barn, de har mange tiltak den kan iverksette og jobber med familien for å skape positive endringer slik at ting kan ordne seg for både barn og foreldre, der det er mulig. 

[AnonymBruker]

Du kan ikke bedømme en persons farsegenskaper på hvordan han har opptrådd overfor søsken. Det er virkelig helt forskjellige roller. Men utgangspunktet høres ikke så oppløftende ut, da. 

Anonymkode: 8ada7...b73

[AnonymBruker]

Hva er problemet? At han ikke er interessert i å passe på søsken betyr ikke at han ikke bryr seg om sitt eget barn. Og hvorfor skal han ikke ta lett på det å få barn? Det er jo lett? At du synes det er vanskelig er jo ikke noe du trenger å overføre til han?

Anonymkode: 0d393...34a

[AnonymBruker]

Forstår godt at du ønsker å lufte denne problemstillingen. Det er et reelt problem i motsetning til mange bagatellmessige tema på KG som skyldes mangel på livserfaring.
 

Jeg håper du kan få gode råd fra andre med erfaring her. Beklager på vegne av dem som anklager deg for å dikte dette opp.

Anonymkode: 568d4...ba7

[AnonymBruker]

Har du mulighet til å bidra noe, bor de i nærheten? Vær tett på det første halvåret hvertfall. Hjelp dem å bli trygge i den nye rollen.

Om du ser at det ikke går selv med din hjelp, kontakt hjelpeapparatet, som kan være alt fra din egen fastlege til helsesøster til barnevernet.

Min venninnes var i din situasjon for to-tre år siden, barnebarnet bor nå hos henne og mannen og deres yngste barn. De er blitt fosterforeldre og får betalt for jobben. Foreldrene har samvær, både hjemme hos dem og noen ganger hos seg selv. På sikt er tanken at gutten skal flytte hjem til foreldrene. 

Anonymkode: 226ed...535

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor ikke? Slike historier skjer da støtt og stadig. 

Anonymkode: 85621...3c1

Det kan nok hende det skjer, men akkurat denne tror jeg ikke på.

Anonymkode: c75f1...c28

[Amossa]

Jeg forstår godt din bekymring og frustrasjon.  Hadde ligget søvnløs om jeg var i din situasjon.  

De to unge foreldrene er neppe modne nok til oppgaven.  De fleste 20-åringer i dag er ikke det.  Men de er blitt foreldre, og kanskje går det bra likevel.  

Du kan ingenting gjøre nå.  Men du må følge godt med på hvordan den lille har det framover.  Avlast gjerne, men ikke overdriv, og ikke mer enn du selv har overskudd til.  Det er lett å påta seg for mye i situasjonen du beskriver.  

Hvis du ser at baby ikke har det som den skal, må du si i fra til sønnen din om at hvis ikke ting endres, så kommer du til å melde fra til barnevernet.  Det er din plikt.  

Jeg håper ting ordner seg for deg og dine.   

[Rucula]

En naver og en med store psykiske problemer skal få barn. Jeg forstår godt at du er bekymret ❤️

Jeg ville ringt barnevernet og rådført meg

[Blåjojo]

Ha tett dialog med helsesykepleier og meld evt. anonymt til barnevernet om du ser at barnet ikke får god nok omsorg. 
Vær tilstede med råd og anbefalinger, men jeg vil anbefale å ikke avlaste for mye. Om de ikke får det til selv overlater de nok da fort ansvaret til deg. 
 

Skjønner godt at du bekymrer deg. Har hatt en liknende problemstilling, men ikke i like nær familie. Det var uansett en vanskelig tid. Barnet er i dag tenåring, og det gikk fint pga. hjelp fra helsesykepleier og barnevern.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg tror ikke noe på denne historien.

Anonymkode: c75f1...c28

 

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Dette må vel være troll?

Anonymkode: 7a32e...697

Dere bør sparkes på ræva ut. Den største pesten her på KG er faen med dere fanatiske trolljegere som ødelegger hver jævla tråd. Scroll forbi eller hold for faen kjeft.

Anonymkode: 066b4...d57

[AnonymBruker]

Hvis dette er reelt, håper jeg du har anonymisert med alder og annen info. Om alt dette stemmer er det veldig lett gjenkjennelig for folk rundt dere. 

Anonymkode: e1463...01e

[AnonymBruker]

Å være en uengasjert storebror betyr ikke at han blir en uengasjert far! De to tingene kan nemlig ikke sammenlignes!

Og den kommende mammaen er jo under helsevesenets omsorg, de følger forhåpentligvis med selv om dere rundt er klar over det

og som vedkommende over sier, jeg håper du har endret på alderen til de du omtaler!

Anonymkode: 04ac3...95b

[AnonymBruker]

Ville luftet det til barnevernet egentlig.. 

Og vær der så mye du kan ❤️ 

Og med en fødsel og graviditet fører det seg også med mye positivt for hodet når man blir mor... 😊

Anonymkode: f3c64...891

[liljene]

Hvis det er fem mnd siden hun var lagt inn på psyk, så vil jeg anta at hun automatisk blir fulgt opp. Hvis ikke, så kan du bruke jeg-språk og uttrykke bekymring. Start med å si noe positivt, og få de på glid.  Hvis de ikke er klar for å snakke, gi de tid. 

[AnonymBruker]

liljene skrev (15 minutter siden):

Hvis det er fem mnd siden hun var lagt inn på psyk, så vil jeg anta at hun automatisk blir fulgt opp. Hvis ikke, så kan du bruke jeg-språk og uttrykke bekymring. Start med å si noe positivt, og få de på glid.  Hvis de ikke er klar for å snakke, gi de tid. 

Det er ikke noe automatikk i det. 
 

Jeg ville ringt helsesykepleier og uttrykt min bekymring, og spurt om de kan være ekstra obs i starten. Er ikke vits å involvere barnevernet unødvendig, det kan hende at barnet snur opp ned på det meste. 

Anonymkode: 70274...b4b