Orker ikke være der for min sønn lenger

[AnonymBruker]

Sønnen min på 22 år sliter med rusavhengighet. Han bor i døgnbemannet bolig, har alle muligheter for hjelp. Han klarer ikke å samarbeide, eller ta i mot hjelpen de tilbyr. Vært rusavhengig i over ett år nå, og det har vært 17 overdoser og sykehusopphold, 2 ganger endte han i koma. Bare flaks at han enda lever.
 

Han sprekker, er fraværende i noen uker, kommer sliten tilbake. Full av angst. Da vil han bare hjem til meg, jeg stiller opp 100 %, før han plutselig forsvinner en ukes tid senere. Han lover bot og bedring. Likevel, han klarer ikke. Går tilbake til rusmiljøet, og kommer igjen sliten og full av angst noen uker senere. 

Det har vært snakk om en rusparagraf som gir hjelpeapparatet mer makt, men dette var visst en lang og kronglete vei som legen ikke har lov til å bruke, siden min sønn viser samarbeidsevne rett etter sykehusopphold. Han vil heller ikke legges inn til rusbehandling.
 

Han er totalt utilgjengelig når han er «utpå», går i angst for å få politi med dødsbudskap hjem til meg…

Kjenner at jeg ikke orker stort mer av dette, jeg er totalt utslitt nå. Nå har han igjen stukket av og inn i rusen. Jeg blir like skuffet og lei meg hver gang. Men som mor må jeg vel være der for han når han vil være hjemme «å komme seg»? På en annen side, det ser absolutt ikke ut til å hjelpe for bedring. 
 

Hva kan jeg gjøre som mor i denne situasjon? Dette er jo kun en evig runddans, der døden ser ut til å bli eneste utvei uansett? 

Anonymkode: 83c6d...ece

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sønnen min på 22 år sliter med rusavhengighet. Han bor i døgnbemannet bolig, har alle muligheter for hjelp. Han klarer ikke å samarbeide, eller ta i mot hjelpen de tilbyr. Vært rusavhengig i over ett år nå, og det har vært 17 overdoser og sykehusopphold, 2 ganger endte han i koma. Bare flaks at han enda lever.
 

Han sprekker, er fraværende i noen uker, kommer sliten tilbake. Full av angst. Da vil han bare hjem til meg, jeg stiller opp 100 %, før han plutselig forsvinner en ukes tid senere. Han lover bot og bedring. Likevel, han klarer ikke. Går tilbake til rusmiljøet, og kommer igjen sliten og full av angst noen uker senere. 

Det har vært snakk om en rusparagraf som gir hjelpeapparatet mer makt, men dette var visst en lang og kronglete vei som legen ikke har lov til å bruke, siden min sønn viser samarbeidsevne rett etter sykehusopphold. Han vil heller ikke legges inn til rusbehandling.
 

Han er totalt utilgjengelig når han er «utpå», går i angst for å få politi med dødsbudskap hjem til meg…

Kjenner at jeg ikke orker stort mer av dette, jeg er totalt utslitt nå. Nå har han igjen stukket av og inn i rusen. Jeg blir like skuffet og lei meg hver gang. Men som mor må jeg vel være der for han når han vil være hjemme «å komme seg»? På en annen side, det ser absolutt ikke ut til å hjelpe for bedring. 
 

Hva kan jeg gjøre som mor i denne situasjon? Dette er jo kun en evig runddans, der døden ser ut til å bli eneste utvei uansett? 

Anonymkode: 83c6d...ece

Nei, det må du aldeles ikke. Ikke når det ødelegger deg selv. 

Din sønn er voksen og kan ikke oppdras mer. Din jobb er å lære deg at du først og fremst må ta på din egen redningsvest, før du kan tenke på å redde andre. Hvis ikke drukner du. 

Håper du har andre folk rundt deg som kan gi deg omsorg og god dialog med legen din ❤️ 

Anonymkode: bdcfc...423

[Carrot]

Jeg skjønner du har det vondt og er fortvilet, at situasjonen er ubeskrivelig vanskelig, men er du sikker på du vil gi opp sønnen din? Hvordan vil du kunne fortsette hvis det verste skulle skje? Å være pårørende til rus er supertøft! Men kanskje du får mer hjelp her enn på KG: 22 49 19 22 drives av Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse og rus, og tilbyr rådgivning om pårørendes rettigheter og behov.

[AnonymBruker]

Det er jævlig å være pårørende. Noen ganger er det nesten værst for de pårørende. Det høres sykt ut, men tidligere tunge rusmisbrukers sier selv de ikke bryr seg mye når de er i det. Driter i alt og alle. Det er de rundt som er konstant redde. Så hva gjør man. Jeg er for at man er der å tar imot personen så langt der lar seg gjøre. At han har et sted å gå til. Han er under stadig rusbehandling. Hva er det som ligger bak? Hva et det som egentlig plager han. Dersom dere kunne nøstet opp i de bakenforliggende årsakene til at han må ruse seg såpass mye, er man litt på vei. Dessverre er behandling dårlig både på psyk og rus. Det hår mye i piller som ikke er å foretrekke når man sliter allerede med rus. Han trenger behandling for det som gjør at han må ruse seg, sikkert mer enn han trenger rusen. Men du må ta vare på deg selv også. Sørlig hvis du ønsker å ha energi til å være der for han, må du være frisk og i form til det. Sett av tid til deg og ting du gjør for kun egen selvutvikling/nytelse etc. Jeg føler med deg. Har jobbet mange år i behandling, men må si at han må ville det selv ellers er det ikke noe vits. Det fører heller bare til nye stoffer og værre venner når han må frekventere på for eksempel slike steder som han bor. Det beste er om han kan finne det i seg selv og ønske å bryte ut av det og starte et helt annen liv. Så lenge han er snill med deg, syns jeg dere skal beholde hjemmet åpent når han trenger det. 

Anonymkode: 5fa13...da0

[AnonymBruker]

Jeg mener medavhengighet kan defineres med at et menneske har latt et annet menneskes oppførsel og levemåte styre ens liv og dermed gjort den avhengiges problem til eget. Med den konsekvens at ens eget liv kontrolleres av den rusavhengige, samtidig som man også vil ha kontroll på den rusavhengige. At man gir fra seg styringen på eget liv kan føre til sykdom,

skriver pårørende Merete Almås i denne kronikken: Pårørende til en rusavhengig - når omsorg løper løpsk!

Jeg håper du vil ta deg tid til å lese kronikken. 

Anonymkode: bdcfc...423

[AnonymBruker]

Dette må være noe av det verste en forelder går gjennom. Men jeg er enig i at du ikke kan stille opp hele tiden når han bryter løfter. Jeg er enig med dem som anser narkomani som en sykdom, men det betyr ikke at familie må stille opp som en svingdør.
 

Kan du neste gang si at du ikke orker mer, før han har lagt seg inn og gått gjennom et rehab-opplegg. Kanskje hjelpe ham inn? 
 

For å forebygge for egne barn, vet du når og hvordan han begynte å ruse seg?  Var det noen triggere? Underliggende faktorer som mobbing, komplisert forhold til far eller annet? Uansett så må du ikke føle at det er ditt ansvar nå.

Anonymkode: ba15d...013

[AnonymBruker]

Du må ingenting annet enn å ta vare på seg selv nå. Gjøre det som er riktig for deg og din helse. Ingenting du gjør nå vil gjøre sønnen din frisk/rusfri uansett. Han bestemmer selv, og kan ikke tvinges til behandling. 

Anonymkode: 79a40...902

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Sønnen min på 22 år sliter med rusavhengighet. Han bor i døgnbemannet bolig, har alle muligheter for hjelp. Han klarer ikke å samarbeide, eller ta i mot hjelpen de tilbyr. Vært rusavhengig i over ett år nå, og det har vært 17 overdoser og sykehusopphold, 2 ganger endte han i koma. Bare flaks at han enda lever.
 

Han sprekker, er fraværende i noen uker, kommer sliten tilbake. Full av angst. Da vil han bare hjem til meg, jeg stiller opp 100 %, før han plutselig forsvinner en ukes tid senere. Han lover bot og bedring. Likevel, han klarer ikke. Går tilbake til rusmiljøet, og kommer igjen sliten og full av angst noen uker senere. 

Det har vært snakk om en rusparagraf som gir hjelpeapparatet mer makt, men dette var visst en lang og kronglete vei som legen ikke har lov til å bruke, siden min sønn viser samarbeidsevne rett etter sykehusopphold. Han vil heller ikke legges inn til rusbehandling.
 

Han er totalt utilgjengelig når han er «utpå», går i angst for å få politi med dødsbudskap hjem til meg…

Kjenner at jeg ikke orker stort mer av dette, jeg er totalt utslitt nå. Nå har han igjen stukket av og inn i rusen. Jeg blir like skuffet og lei meg hver gang. Men som mor må jeg vel være der for han når han vil være hjemme «å komme seg»? På en annen side, det ser absolutt ikke ut til å hjelpe for bedring. 
 

Hva kan jeg gjøre som mor i denne situasjon? Dette er jo kun en evig runddans, der døden ser ut til å bli eneste utvei uansett? 

Anonymkode: 83c6d...ece

Man kan ikke hjelpe folk som ikke vil/er klar for det selv. Det ender bare med at du ødelegger deg selv, uten at du egentlig hjelper han. Noen ganger så er det også "though love" som skal til heller enn å bare blindt være der uansett. Det er dessverre ditt valg å ta, å det kommer til å kjennes veldig vondt. Som du sier det man jo hva utfallet kan bli, men det utfallet kan man få uansett, det har ingenting med deg å gjøre, og sannsynligheten er stor for at det som skjer, det skjer, uansett om du er der eller ikke. 

Jeg skjønner godt at man virkelig prøver. Kjenner jeg meg selv rett så vet jeg at jeg hadde prøvd og prøvd og prøvd igjen og hatt kjempe problem med å gå videre og gjøre det som er nødvendig for meg selv, når den grensen er nådd. Men før eller siden må man. Og da hadde jeg hatt mye fokus selv på å bearbeide det faktum at dette er utenfor min kontroll. Du kan ikke hjelpe samme hvor mye du vil. Og på dette punktet har det antageligvis veldig lite å si fra eller til. Deretter ville jeg tatt det opp med avkommet og vært veldig tydelig på at jeg ikke kan være en del av dette lenger, fordi det sliter på meg. Men at jeg er veldig glad i han og at jeg alltid vil være der for han når/om han virkelig er klar. Og da kan jeg hjelpe han gjennom det på ordentlig vis, men kan ikke fortsette slik det har gjort. 

Noen trenger jo å treffe bunnen for å finne tilstrekkelig motivasjon til å snu om på livet. 

 

Endret 13. oktober 2022 av Crazydoglady

[AnonymBruker]

Uff, grusom situasjon.

Har selv vært tung rusavhengig og har skyldfølelse for hva jeg utsatte pårørende for. Det er ikke så mye du kan gjøre tror jeg. Det er fint om du orker å være der for ham, hjelpe ham på avrusning eller rehab, men likevel viktigst at du tar vare på deg selv. Går du til grunne så kan du ikke hjelpe noen.

 

..Hvis det ikke er for frekt: 17 overdoser på ett år? Da er det noe rart som foregår. Det er langt fra vanlig, selv for heroinavhengige som bruker sprøyte. Er han suicidal? Er han litt..kort sånn ellers? (Unnskyld uttrykket, kom ikke på noe bedre) Du som mor vet kanskje ikke, men her er det noe langt dypere enn bare rusavhengighet.

 

PS. Sånne korte 2-3 ukers opphold på avrusning hjelper ofte ikke noe særlig når man er tungt avhenging. Det er mest for å få kroppen frisk igjen. Jeg var på sånne avrusningssteder flere ganger. Det var først etter jeg hadde vært på på rehabilitering et sted med tverrfaglig rus/psykiatrikompetanse i 14 måneder at jeg klarte å komme meg ut av det verste. Sprakk og stakk av flere ganger under oppholdet, så sprekking må nesten forventes..

Men nei, døden er ikke eneste utvei.

Anonymkode: ad217...eda

[AnonymBruker]

Man skal være der for familie, men selv for familie går det en grense. Man skal ikke utslette seg selv, selv om det er barna sine. Du kan ikke gjøre ham rusfri, han må ta det valget selv. Så neste gang han kommer hjem, og har den fasen hvor han er samarbeidsvillig, ville jeg vært ærlig. Si det som det er, du har vært der for ham i X år når han kommer hjem fra kjøret, og nå makter du ikke med mer. Neste gang må han dra på boligen, angst eller ikke angst. Sett grenser, vært tydelig og forutsigbar. Og for guds skyld, ikke gi etter. Dette kan være bunnen han trenger for å komme seg ut av dette permanent.

Anonymkode: 98125...828

[AnonymBruker]

man kan egentlig ikke hjelpe noen som egentlig ønsker å ta imot hjelpen de får tilbud om... 

Anonymkode: ae8fd...f94

[AnonymBruker]

Du må slutte å "hjelpe", for i grunn ødelegger du bare mer. Selv så vondt det er å stå på sidelinjen å se på og helt normalt å ønske å hjelpe. 

Kontakt heller noen du kan prate med og som har kunnskap om dette.

Anonymkode: e246f...0cf

[AnonymBruker]

Vondt å lese dine ord som mor. Jeg er eks-kjæreste med en som døde av rus i 20 årene og familien hans sa at det nesten var en lettelse fordi de hadde levd så mange år med frykten og uroen og løgnene og svikene og søvnløse netter og sliter. Det gjorde jeg også årene jeg var i livet hans..  vil bare si jeg forstår deg utrolig godt og tror man bare må gi slipp for å redde seg selv. Stille krav om feks at han kan komme hjem når han har vært 6 mnd sammenhengende rusfri og ikke være en del av all ustabiliteten med sprekker hver tredje uke eller annen annenhver måned hver gang han sverger på å slutte. Har du forklart han hvordan det smerter deg? Kan familieterapi hjelpe å få han til å innse alvoret og bry seg om familiens følelser eller oppfatter du han uempatisk?

Jeg ga min eks én mulighet til å bevare samboerskapet og sa at jeg og familien hans ville skrape sammen de 90.000 det kostet for privat behandlingssenter hvor han skulle bo i 6 mnd. Han sa ja til tilbudet der og da men trakk seg når vi skulle kjøpe plassen. Det var på det tidspunktet jeg forstod at jeg ikke lenger kunne være i hans liv. Kan du stille det samme ultimatumet? Da har du vist at du har tilbudt han alt og hvis han ikke vil så har du ikke mer å stille opp med. Et sted må du også få lov til å sette grensen... Det er fryktelig vondt men de hører ikke samme hvor mye man trygler eller gråter så lenge de ikke vil nok selv å bli rusfri 

Anonymkode: 52637...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vondt å lese dine ord som mor. Jeg er eks-kjæreste med en som døde av rus i 20 årene og familien hans sa at det nesten var en lettelse fordi de hadde levd så mange år med frykten og uroen og løgnene og svikene og søvnløse netter og sliter. Det gjorde jeg også årene jeg var i livet hans..  vil bare si jeg forstår deg utrolig godt og tror man bare må gi slipp for å redde seg selv. Stille krav om feks at han kan komme hjem når han har vært 6 mnd sammenhengende rusfri og ikke være en del av all ustabiliteten med sprekker hver tredje uke eller annen annenhver måned hver gang han sverger på å slutte. Har du forklart han hvordan det smerter deg? Kan familieterapi hjelpe å få han til å innse alvoret og bry seg om familiens følelser eller oppfatter du han uempatisk?

Jeg ga min eks én mulighet til å bevare samboerskapet og sa at jeg og familien hans ville skrape sammen de 90.000 det kostet for privat behandlingssenter hvor han skulle bo i 6 mnd. Han sa ja til tilbudet der og da men trakk seg når vi skulle kjøpe plassen. Det var på det tidspunktet jeg forstod at jeg ikke lenger kunne være i hans liv. Kan du stille det samme ultimatumet? Da har du vist at du har tilbudt han alt og hvis han ikke vil så har du ikke mer å stille opp med. Et sted må du også få lov til å sette grensen... Det er fryktelig vondt men de hører ikke samme hvor mye man trygler eller gråter så lenge de ikke vil nok selv å bli rusfri 

Anonymkode: 52637...36c

Hei, meg tidligere rusavhengig over her.

Ut fra min erfaring, så kan jeg si at sånne ultimatumer sjelden fungerer og kan virke mot sin hensikt. En person som er langt langt nede bryr seg ikke om seg selv engang. Å tvinge dem til å bry seg om og høre hvor mye de skader andres følelser fører gjerne bare til at de flykter til rusen for å glemme at de smerter andre.

Sier ikke at man skal skåne den rusavhengige og unngå å uttrykke følelsene sine, men å tvinge fram en konfrontasjon på den måten har jeg veldig liten tro på. Jeg er ikke overrasket i det hele tatt over handlingsforløpet du beskriver med eksen din. Selvfølgelig sa han ja, han ville ikke såre dere mer og han visste at han hadde et problem. Nesten like selvfølgelig stakk han av, fordi initiativet var ikke kommet fra ham, det var tvunget på ham, han var ikke egentlig klar for det.

Foreslå gjerne rehabiliteringssentre, terapi og slikt, men ikke som et ultimatum. Pasienten må aktivt være en del av prosessen selv. Den pårørende må sette grenser for å ivareta seg selv, men ikke betinget på ultimatumer som krever en enorm livsendring fra den avhengige, det vil ikke fungere.

Kanskje kan det fungere for noen. Men jeg har ikke hørt om det.

Anonymkode: ad217...eda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er jævlig å være pårørende. Noen ganger er det nesten værst for de pårørende. Det høres sykt ut, men tidligere tunge rusmisbrukers sier selv de ikke bryr seg mye når de er i det. Driter i alt og alle. Det er de rundt som er konstant redde. Så hva gjør man. Jeg er for at man er der å tar imot personen så langt der lar seg gjøre. At han har et sted å gå til. Han er under stadig rusbehandling. Hva er det som ligger bak? Hva et det som egentlig plager han. Dersom dere kunne nøstet opp i de bakenforliggende årsakene til at han må ruse seg såpass mye, er man litt på vei. Dessverre er behandling dårlig både på psyk og rus. Det hår mye i piller som ikke er å foretrekke når man sliter allerede med rus. Han trenger behandling for det som gjør at han må ruse seg, sikkert mer enn han trenger rusen. Men du må ta vare på deg selv også. Sørlig hvis du ønsker å ha energi til å være der for han, må du være frisk og i form til det. Sett av tid til deg og ting du gjør for kun egen selvutvikling/nytelse etc. Jeg føler med deg. Har jobbet mange år i behandling, men må si at han må ville det selv ellers er det ikke noe vits. Det fører heller bare til nye stoffer og værre venner når han må frekventere på for eksempel slike steder som han bor. Det beste er om han kan finne det i seg selv og ønske å bryte ut av det og starte et helt annen liv. Så lenge han er snill med deg, syns jeg dere skal beholde hjemmet åpent når han trenger det. 

Anonymkode: 5fa13...da0

Jeg er enig med deg. Samtidig trenger ts noen å snakke med og ofte gir de råd om å kutte kontakt. Vær der som en myk pute ts. Ab da0 skriver mye fornuftig. Å slutte med rus er vanskelig, og det er en sykdom. Les sinnsrobønnen. Innse at du ikke kan hjelpe han, men personlig ville jeg ikke kuttet kontakta, og heller ikke mast om rehab når han har det som verst. 

Hilsen tidligere medavhengig. 

Anonymkode: 4b8f9...c3c

[AnonymBruker]

Jeg håper du får den hjelpen og støtten du trenger for å komme deg gjennom dette ❤️ 

Anonymkode: 05970...7a1