Bli sammen med eksen

[AnonymBruker]

Jeg er 19 var 16 når jeg ble sammen med eksen som nå er 21. vi har hatt det supert sammen og krangler nesten ikke, kan diskutere. Jeg skulle egt «flytte» inn til han men dagen dette tror jeg jeg fikk kalde føtter ellerno, ble helt uttafor og følte meg dårlig, gråt på veit til jobb, hadde vondt i magen osv. Vi pratet om det når jeg kom hjem fra jobb men dumme som vi var så ble vi enige om å «avslutte» forholdet noe begge angrer på i etterkant pga vi hadde det så bra og skulle prøvd for å sjekket hvordan det ble med tid. Jeg har jo ikkeno problemer med å være hos han i flere dager tror ordet flyttet gjorde meg usikker selv om det er noe vi har pratet mye om og noe jeg har vært veldig på å gjøre.

Vi møtes fortsatt vær uke og jeg har overnattet der av og til, d dumme er at foreldrene våres veit d og lurer jo seff på ståa mellom oss men jeg greier ikke finne ut om jeg vil være med han eller ikke. Har det supert når vi er sammen men når vi ikke er det blir jeg usikker. Er det en kneik jeg må over eller begynner det bare å bli til at vi er venner? Savner han når jeg ikke er med han og vil være med han men samtidig så tenker jeg at det går greit som deg er nå. Vi er litt forskjellige det skal sies og vil litt forskjellige ting i livet men tror vi hadde kommet oss gjennom det. Nyforelskelsen er over men veit ikke om vi er mer venner eller har funnet den dype kjærligheten🤷‍♀️
plis kom med tips eller tanker og ikke bare «vekslingen til voksenlivet» eller «ungdomssforhold» fordi jeg skjønner det kan virke sånn men er faktisk hardt og vondt for meg. Føler meg så lost.

Det er første seriøse forholdet mitt.

Anonymkode: 298d3...d71

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør deg usikker? Du er 19 år, hvorfor må ting defineres, kan dere ikke bare si til foreldre og evt venner at dere liker hverandres selskap og be de slutte mase? Heng sammen når dere vil og vær alene når dere trenger det? Ikke ha det så travelt med å bli samboer, voksen og alt det der. Lær deg hvem du er, alene først før du skal være partner på heltid tenker jeg.. Og i mellomtiden kos dere sammen eller hver for dere.. 

Anonymkode: f04c3...d6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hva er det som gjør deg usikker? Du er 19 år, hvorfor må ting defineres, kan dere ikke bare si til foreldre og evt venner at dere liker hverandres selskap og be de slutte mase? Heng sammen når dere vil og vær alene når dere trenger det? Ikke ha det så travelt med å bli samboer, voksen og alt det der. Lær deg hvem du er, alene først før du skal være partner på heltid tenker jeg.. Og i mellomtiden kos dere sammen eller hver for dere.. 

Anonymkode: f04c3...d6b

Føler liksom jeg må komme med ett svar, blir litt stresset og redd for å gjøre noe jeg angrer på som i dette tilfellet sikkert blir d begge veier, må ikke flytteinn nei men føler jeg må finneut hva vi ska være da jeg ikke kan «pine» han siden han vet hva han vil. Hadde det bare vært så enkelt å si d til foreldrene så hadde d gått men er ikke sånn ikke mine ihvertfall. Har vært sånn i snart 6 månder

Anonymkode: 298d3...d71

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg er 19 var 16 når jeg ble sammen med eksen som nå er 21. vi har hatt det supert sammen og krangler nesten ikke, kan diskutere. Jeg skulle egt «flytte» inn til han men dagen dette tror jeg jeg fikk kalde føtter ellerno, ble helt uttafor og følte meg dårlig, gråt på veit til jobb, hadde vondt i magen osv. Vi pratet om det når jeg kom hjem fra jobb men dumme som vi var så ble vi enige om å «avslutte» forholdet noe begge angrer på i etterkant pga vi hadde det så bra og skulle prøvd for å sjekket hvordan det ble med tid. Jeg har jo ikkeno problemer med å være hos han i flere dager tror ordet flyttet gjorde meg usikker selv om det er noe vi har pratet mye om og noe jeg har vært veldig på å gjøre.

Vi møtes fortsatt vær uke og jeg har overnattet der av og til, d dumme er at foreldrene våres veit d og lurer jo seff på ståa mellom oss men jeg greier ikke finne ut om jeg vil være med han eller ikke. Har det supert når vi er sammen men når vi ikke er det blir jeg usikker. Er det en kneik jeg må over eller begynner det bare å bli til at vi er venner? Savner han når jeg ikke er med han og vil være med han men samtidig så tenker jeg at det går greit som deg er nå. Vi er litt forskjellige det skal sies og vil litt forskjellige ting i livet men tror vi hadde kommet oss gjennom det. Nyforelskelsen er over men veit ikke om vi er mer venner eller har funnet den dype kjærligheten🤷‍♀️
plis kom med tips eller tanker og ikke bare «vekslingen til voksenlivet» eller «ungdomssforhold» fordi jeg skjønner det kan virke sånn men er faktisk hardt og vondt for meg. Føler meg så lost.

Det er første seriøse forholdet mitt.

Anonymkode: 298d3...d71

Spørsmålet er kanskje ikke hvorvidt du har det greit som det er nå, men heller hva du feks ville følt om han fant seg ei ny dame? Eller for å si det på en annen måte, er dere kjærester eller venner? Og om dere er venner, er du klar for at han går videre? Eller er du fornøyd nå fordi du føler at dere er sammen, på en måte, selv om dere ikke bor sammen? Man kan jo kalle det ett forhold, å fortsette å bo hver for seg viss man ikke er helt klar for å ta det videre enda. Men om man ikke tror at man noen gang kommer til å ønske noe mer så er det vell ikke greit å gå videre først som sist. Eller, om begge synes det er greit slik det er nå, uten at man har definert akkurat hva det er dette opplegget så er det jo heller ingen ting i veien med å bare fortsette å se hva som skjer. 😊

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (35 minutter siden):

Spørsmålet er kanskje ikke hvorvidt du har det greit som det er nå, men heller hva du feks ville følt om han fant seg ei ny dame? Eller for å si det på en annen måte, er dere kjærester eller venner? Og om dere er venner, er du klar for at han går videre? Eller er du fornøyd nå fordi du føler at dere er sammen, på en måte, selv om dere ikke bor sammen? Man kan jo kalle det ett forhold, å fortsette å bo hver for seg viss man ikke er helt klar for å ta det videre enda. Men om man ikke tror at man noen gang kommer til å ønske noe mer så er det vell ikke greit å gå videre først som sist. Eller, om begge synes det er greit slik det er nå, uten at man har definert akkurat hva det er dette opplegget så er det jo heller ingen ting i veien med å bare fortsette å se hva som skjer. 😊

Du sier no der, ikke klar for at han sku ha funnet seg ei ny ei nei, meeeen siden han ikke har gjort d tenker j at j må være glad på hans veien meeeeen hadde ikke tatt det lett om det faktisk hadde skjedd. Det er kjæreste/venneforhold jeg ikke greier å skille er fastlåst i situasjonen og det er vondt også får jeg dårlig samvittighet ovenfor han. Vi snakker mye om det

Anonymkode: 298d3...d71

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du sier no der, ikke klar for at han sku ha funnet seg ei ny ei nei, meeeen siden han ikke har gjort d tenker j at j må være glad på hans veien meeeeen hadde ikke tatt det lett om det faktisk hadde skjedd. Det er kjæreste/venneforhold jeg ikke greier å skille er fastlåst i situasjonen og det er vondt også får jeg dårlig samvittighet ovenfor han. Vi snakker mye om det

Anonymkode: 298d3...d71

Viss dere driver å ligger over osv så tenker jeg jo at det nok fort vil føles mer som ett kjæresteforhold. Ett trygt, godt og kjent forhold. Ett enkelt og ukomplisert forhold som ikke er så "formelt". Når man blir vant til det så tenker jeg veien videre kanskje blir vanskelig uansett. Å ta forholdet videre kan føles skummelt og man friker ut. Tryggere å være der man er. Samtidig så er det kanskje lett å tenke at man bare er venner og at det er veldig casual, men jeg tipper at det kanskje ikke føles helt sånn likevel det dagen man evt blir nødt til å gå videre/den andre går videre. Det eneste som er rimelig sikkert er jo at det neppe er noe som kommer til å vare evig slik det er, så man bør ihvertfall forberede seg på alternativene. 

Jeg hadde nok villet ta steget videre bare for å få en avklaring. Enten så funker det, eller så vet man at det ikke funker. Så kan man jo evt fortsette å treffes som venner/ff etc, men da med mer avklaring og kanskje andre forventninger. Lettere å gå videre på kjærlighetsfronten, og lettere for begge når dagen kommer an en av dere faktisk treffer en annen. 

Det er jo  ikke farlig å prøve heller liksom. Hoppe i det. Spesielt ikke når dere har snakket mye om det og begge er inneforstått med at ting er litt uklare pr nå. Og det at man friker ut trenger ikke å bety at man ikke er klar/at det ikke kommer til å funke. Jeg friker alltid ut når forhold begynner å bli seriøse. Og det er ikke så rart. Man er sårbar. Mye kan gå galt og ofte så gjør jo brudd vondt. Så man prøver å skjerme seg selv for negative opplevelser og følelser. Men før eller siden må man jo bare prøve om man vil ha ett forhold da.😊

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (31 minutter siden):

Viss dere driver å ligger over osv så tenker jeg jo at det nok fort vil føles mer som ett kjæresteforhold. Ett trygt, godt og kjent forhold. Ett enkelt og ukomplisert forhold som ikke er så "formelt". Når man blir vant til det så tenker jeg veien videre kanskje blir vanskelig uansett. Å ta forholdet videre kan føles skummelt og man friker ut. Tryggere å være der man er. Samtidig så er det kanskje lett å tenke at man bare er venner og at det er veldig casual, men jeg tipper at det kanskje ikke føles helt sånn likevel det dagen man evt blir nødt til å gå videre/den andre går videre. Det eneste som er rimelig sikkert er jo at det neppe er noe som kommer til å vare evig slik det er, så man bør ihvertfall forberede seg på alternativene. 

Jeg hadde nok villet ta steget videre bare for å få en avklaring. Enten så funker det, eller så vet man at det ikke funker. Så kan man jo evt fortsette å treffes som venner/ff etc, men da med mer avklaring og kanskje andre forventninger. Lettere å gå videre på kjærlighetsfronten, og lettere for begge når dagen kommer an en av dere faktisk treffer en annen. 

Det er jo  ikke farlig å prøve heller liksom. Hoppe i det. Spesielt ikke når dere har snakket mye om det og begge er inneforstått med at ting er litt uklare pr nå. Og det at man friker ut trenger ikke å bety at man ikke er klar/at det ikke kommer til å funke. Jeg friker alltid ut når forhold begynner å bli seriøse. Og det er ikke så rart. Man er sårbar. Mye kan gå galt og ofte så gjør jo brudd vondt. Så man prøver å skjerme seg selv for negative opplevelser og følelser. Men før eller siden må man jo bare prøve om man vil ha ett forhold da.😊

Takk for godt svar men det er det som er så skummelt, klarer ikke helt ta steget videre. Føler jeg har fått en sperre som jeg ikke kommer forbi, vi har det bra sammen men når jeg er alene blir det litt anderledes. Blir det ikke kleint å prøve igjen? Må vell bare over kneika men skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig. Har du vært sammen med mange da? Jeg har jo 0 erfaring ellers. Også er jeg så redd for å angre

Anonymkode: 298d3...d71

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Takk for godt svar men det er det som er så skummelt, klarer ikke helt ta steget videre. Føler jeg har fått en sperre som jeg ikke kommer forbi, vi har det bra sammen men når jeg er alene blir det litt anderledes. Blir det ikke kleint å prøve igjen? Må vell bare over kneika men skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig. Har du vært sammen med mange da? Jeg har jo 0 erfaring ellers. Også er jeg så redd for å angre

Anonymkode: 298d3...d71

Kleint ifht hvem? Men kleint eller ikke, verden er faktisk ikke full av mulige perfekte partnere og dere har jo ikke mange stygge brudd og problemer bak dere, så da tenker jeg at det definitivt kan være verdt å gi det en sjanse til, om det er noe dere ønsker. Og høres jo ut som dere har gjort det allerede på en måte. Bare skummelt å gjøre det offisielt?

Og den sperra kommer nok høyst sannsynlig ikke til å bli noe mindre når man lever inni en sånn casual, komfortabel og enkel boble. Dessverre. Heller tvert i mot. Jo mer komfortabel og trygg man blir jo vanskeligere er det å gå utenfor komfortsonen. Da blir man litt stuck/vant til også synes man det er bra nok. 

Det er vanskelig fordi det er en sårbar situasjon som potensielt ender med at noen blir såret. Eller man overtenker pga man er redd for hva andre tenker siden dere har vært sammen en gang allerede. Man er usikker fordi man ikke vet hva man går til. Fordi man føler det er ett stort og viktig valg etc. Det er veldig normalt for veldig mange. Jeg vet jeg har hatt denne samtalen med flere av mine venner oppigjennom iallefall, hvor mange føler det likt. Jeg personlig har egentlig aldri hatt noe problem med det når avgjørelsen er tatt. Men likevel så er det full panikk hver gang ett forhold begynner å nå en viss grad av seriøsitet. 

Erfaring er nok ikke så veldig avgjørende her. Kanskje heller tvert i mot. Negative erfaringer/tidligere brudd å sårede følelser gjør det ikke noe mindre skummelt å starte nye forhold. Og alle forhold er forskjellig så man må liksom bare bli kjent med partner, vaner og uvaner og finne ut av hvordan man best kan fungere sammen. 

Hva er du redd for å angre på? Hvor galt kan det gå liksom? I verste fall så funker det ikke, da har man prøvd og kan gå videre. 😊 og det er jo noe man må gjennom uansett. Om man møter noen nye så vet man jo aldri hvordan det går. Og det er veldig vanskelig å finne helt ut av på forhånd. Ting forandrer seg når man flytter sammen, når forelskelsen går over og man skal bo og leve sammen. Ta avgjørelser sammen. Leve med hverandres uvaner og særegenheter. Gå mer oppå hverandre og ha mindre tid sånn helt for seg selv. Vil man komme videre så må man bare ta en sjans. Kanskje går det, kanskje ikke. Det trenger uansett ikke å være noe krise/nederlag. Det er bare sånn det er. 😊

 

Endret 13. oktober 2022 av Crazydoglady

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (11 timer siden):

Kleint ifht hvem? Men kleint eller ikke, verden er faktisk ikke full av mulige perfekte partnere og dere har jo ikke mange stygge brudd og problemer bak dere, så da tenker jeg at det definitivt kan være verdt å gi det en sjanse til, om det er noe dere ønsker. Og høres jo ut som dere har gjort det allerede på en måte. Bare skummelt å gjøre det offisielt?

Og den sperra kommer nok høyst sannsynlig ikke til å bli noe mindre når man lever inni en sånn casual, komfortabel og enkel boble. Dessverre. Heller tvert i mot. Jo mer komfortabel og trygg man blir jo vanskeligere er det å gå utenfor komfortsonen. Da blir man litt stuck/vant til også synes man det er bra nok. 

Det er vanskelig fordi det er en sårbar situasjon som potensielt ender med at noen blir såret. Eller man overtenker pga man er redd for hva andre tenker siden dere har vært sammen en gang allerede. Man er usikker fordi man ikke vet hva man går til. Fordi man føler det er ett stort og viktig valg etc. Det er veldig normalt for veldig mange. Jeg vet jeg har hatt denne samtalen med flere av mine venner oppigjennom iallefall, hvor mange føler det likt. Jeg personlig har egentlig aldri hatt noe problem med det når avgjørelsen er tatt. Men likevel så er det full panikk hver gang ett forhold begynner å nå en viss grad av seriøsitet. 

Erfaring er nok ikke så veldig avgjørende her. Kanskje heller tvert i mot. Negative erfaringer/tidligere brudd å sårede følelser gjør det ikke noe mindre skummelt å starte nye forhold. Og alle forhold er forskjellig så man må liksom bare bli kjent med partner, vaner og uvaner og finne ut av hvordan man best kan fungere sammen. 

Hva er du redd for å angre på? Hvor galt kan det gå liksom? I verste fall så funker det ikke, da har man prøvd og kan gå videre. 😊 og det er jo noe man må gjennom uansett. Om man møter noen nye så vet man jo aldri hvordan det går. Og det er veldig vanskelig å finne helt ut av på forhånd. Ting forandrer seg når man flytter sammen, når forelskelsen går over og man skal bo og leve sammen. Ta avgjørelser sammen. Leve med hverandres uvaner og særegenheter. Gå mer oppå hverandre og ha mindre tid sånn helt for seg selv. Vil man komme videre så må man bare ta en sjans. Kanskje går det, kanskje ikke. Det trenger uansett ikke å være noe krise/nederlag. Det er bare sånn det er. 😊

 

Skjønner det du sier og det er jo det som er logisk men til syvende og sist så blir jeg usikker læll. Ja vi har det fint sammen osv men Ofc som alle andre har vi ikke helt like verdier og vil kanskje litt forskjellige ting ikke negativt i seg selv men føler folk finner noen som har mye av de samme verdiene så blir usikker på det også har vi litt forskjellige hobbyer også. Noe som sikkert ikke er negativt men da blir det jo til at man ikke har en som vil gjøre alt du gjør hele tiden. Dette forresten egoistisk ut men eks jeg er glad i å være ute å gå turer han blir med om jeg spørr men eller ikke. Han er glad i bil og jeg blir med på prosjektene hans men er jo ikke noe som r kjempegøy lurer derfor på om vi hadde hatt d bedre til syvende og sist om vi fant noen andre selv om det er vondt å skrive

Anonymkode: 298d3...d71

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Skjønner det du sier og det er jo det som er logisk men til syvende og sist så blir jeg usikker læll. Ja vi har det fint sammen osv men Ofc som alle andre har vi ikke helt like verdier og vil kanskje litt forskjellige ting ikke negativt i seg selv men føler folk finner noen som har mye av de samme verdiene så blir usikker på det også har vi litt forskjellige hobbyer også. Noe som sikkert ikke er negativt men da blir det jo til at man ikke har en som vil gjøre alt du gjør hele tiden. Dette forresten egoistisk ut men eks jeg er glad i å være ute å gå turer han blir med om jeg spørr men eller ikke. Han er glad i bil og jeg blir med på prosjektene hans men er jo ikke noe som r kjempegøy lurer derfor på om vi hadde hatt d bedre til syvende og sist om vi fant noen andre selv om det er vondt å skrive

Anonymkode: 298d3...d71

Det avhenger vell litt av dere. Om dere begge er flinke til å være med å engasjere dere litt i den andres interesser så må vell det være mer enn nok. Er vell bare greit å ha litt tid hver for seg i blant også? 😊

Forskjellige verdier kan jo kanskje være ett større problem, men det vet man vell etterhvert som man blir kjent, om du føler at det her går ikke, det er irriterende/blir krangling etc eller om dere begge greier å respektere at dere er forskjellig å la det være med det?

[AnonymBruker]

Crazydoglady skrev (20 timer siden):

Det avhenger vell litt av dere. Om dere begge er flinke til å være med å engasjere dere litt i den andres interesser så må vell det være mer enn nok. Er vell bare greit å ha litt tid hver for seg i blant også? 😊

Forskjellige verdier kan jo kanskje være ett større problem, men det vet man vell etterhvert som man blir kjent, om du føler at det her går ikke, det er irriterende/blir krangling etc eller om dere begge greier å respektere at dere er forskjellig å la det være med det?

Ja skjønner d, vi respekterer hverandre men d j ikke r så sikker på om d blir litt slitsomt i lengden. Bare tenker åssen d hadde vært å evt funnet en som var litt likere ikke d at d betyr d r bedre men ja. Man får jo ikke alt man vil ha i en person uansett regner j med men derfor j r så i tvil fordi personligheten osv er der bare at vi r litt forskjellige på fritidsfronten

 skjønner man ikke han få i pose og sekk men om d fins noe som r litt likere men kan ikke klage på åssen vi har d sånn sett å positivt at vi ikke r alt for like d hadde j ikke orket😂 kunne ikke levd med enda en meg selv

Anonymkode: 298d3...d71