Dere som i utgangspunktet ønsket dere barn men så ble det ikke sånn likevel av ulike grunner

[AnonymBruker]

Spør dere kvinner som har nådd en alder som med stor sannsynlighet umuliggjør ønsket om barn nå. Enten dere er i forhold eller single. Hvordan var det å godta og innse at det var sånn det ble? Var det fryktelig tungt? Eller var det overraskende greit å slå seg til ro med?

Anonymkode: 40da4...e19

[AnonymBruker]

Det er litt sårt, men går helt greit. Jeg har i grunnen aldri vært så veldig opptatt av å få barn, men hadde sett for meg at jeg skulle få ett barn. Derfor er det bittelitt sårt at det aldri ble sånn. Men med tanke på at jeg føler meg ganske umoden selv, er jeg sannelig ikke sikker på om jeg hadde trivdes i foreldrerollen. Jeg har godtatt at jeg forblir barnløs og må klare meg med pelskledde barn.

Anonymkode: 63949...d0e

[AnonymBruker]

Veldig vondt. Det er det verste i mitt liv. Jeg har bestandig ønsket meg barn. For meg var det å tilbringe tid med barn en av livets viktigste og beste ting. 
Da jeg fikk beskjeden om infertilitet måtte jeg bytte jobb for jeg klarte ikke lenger jobbe med barn fordi misunnelsen min ble for stor. Sliter fortsatt med misunnelse, bitterhet, sort, skam og mye vonde følelser. 
Føler meg som en mindreverdig kvinne siden alle andre på min alder har småbarn. Orker ikke ha like mye kontakt med venner på grunn av det. Og det eneste de snakker om er klaging på de perfekte barna sine.
Føler meg veldig ensom. Foreldrene mine er døde, så jeg er alene på alle helligdager og kjenner ekstra mye på sorgen over å ikke kunne få barn. Det føles som at hele livet mitt er ødelagt, og jeg klarer ikke finne ny mening med livet. Ser liten vits i å fortsette, men orker heller ikke å avslutte livet så jeg bare fortsetter å holde ut dag for dag. Tanken på å måtte leve i 50 år til i denne ensomheten er helt uutholdelig. 

Anonymkode: ba815...fcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Veldig vondt. Det er det verste i mitt liv. Jeg har bestandig ønsket meg barn. For meg var det å tilbringe tid med barn en av livets viktigste og beste ting. 
Da jeg fikk beskjeden om infertilitet måtte jeg bytte jobb for jeg klarte ikke lenger jobbe med barn fordi misunnelsen min ble for stor. Sliter fortsatt med misunnelse, bitterhet, sort, skam og mye vonde følelser. 
Føler meg som en mindreverdig kvinne siden alle andre på min alder har småbarn. Orker ikke ha like mye kontakt med venner på grunn av det. Og det eneste de snakker om er klaging på de perfekte barna sine.
Føler meg veldig ensom. Foreldrene mine er døde, så jeg er alene på alle helligdager og kjenner ekstra mye på sorgen over å ikke kunne få barn. Det føles som at hele livet mitt er ødelagt, og jeg klarer ikke finne ny mening med livet. Ser liten vits i å fortsette, men orker heller ikke å avslutte livet så jeg bare fortsetter å holde ut dag for dag. Tanken på å måtte leve i 50 år til i denne ensomheten er helt uutholdelig. 

Anonymkode: ba815...fcb

Jeg føler veldig med deg. Kan ikke sette meg inn i din situasjon, men kan tenke meg at det må være grusomt. Det er kanskje et litt lettvint og dårlig råd, men har du tenkt på fosterbarn? Jeg mener ikke at de skal erstatte følelsen av å ha egne barn eller noe sånt, men det høres ut som om du har en del omsorg å gi? Kanskje du kunne funnet en slags mening i det?

Anonymkode: dd4c8...a84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Veldig vondt. Det er det verste i mitt liv. Jeg har bestandig ønsket meg barn. For meg var det å tilbringe tid med barn en av livets viktigste og beste ting. 
Da jeg fikk beskjeden om infertilitet måtte jeg bytte jobb for jeg klarte ikke lenger jobbe med barn fordi misunnelsen min ble for stor. Sliter fortsatt med misunnelse, bitterhet, sort, skam og mye vonde følelser. 
Føler meg som en mindreverdig kvinne siden alle andre på min alder har småbarn. Orker ikke ha like mye kontakt med venner på grunn av det. Og det eneste de snakker om er klaging på de perfekte barna sine.
Føler meg veldig ensom. Foreldrene mine er døde, så jeg er alene på alle helligdager og kjenner ekstra mye på sorgen over å ikke kunne få barn. Det føles som at hele livet mitt er ødelagt, og jeg klarer ikke finne ny mening med livet. Ser liten vits i å fortsette, men orker heller ikke å avslutte livet så jeg bare fortsetter å holde ut dag for dag. Tanken på å måtte leve i 50 år til i denne ensomheten er helt uutholdelig. 

Anonymkode: ba815...fcb

Dette var veldig vondt å lese.

Du må ikke svare, men håper ikke du blir fornærmet over at jeg spør. Begrepet infertilitet er jo ganske bredt, og blir blant annet brukt hvis man har forsøkt i et år uten å lykkes, men nødvendigvis ikke finner noe galt. Noen ganger er det jo noe galt, og det er komplett umulig. Har du f.eks. mulighet til å bli gravid med hjelp som IVF eller noe annet?

Er du alene, eller har du partner? Ser at en annen her spør om fosterhjem, kan det være noe? Det blir jo ikke det samme, men kanskje noe som fyller livet litt.

Jeg bet meg ekstra merke i det du skriver om foreldre som klager på barna sine. Det forstår jeg at kan stikke veldig dypt. Jeg håper og tror at de selv også vet at alt det gode overskygger det som er tungt med å ha barn, men at man gjerne bare klager likevel.

Håper at du har eller finner noen å leve med, og at du slipper å være ensom i 50 år❤️  

Anonymkode: 0b6d2...ecb