Grovt misbrukt som barn. Blir ikke trodd.

[AnonymBruker]

Jeg ble misbrukt i svært tidlig alder (før skolealder), men foreldrene mine tror ikke på meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Noen som har opplevd det samme? Å ikke bli trodd av sine nærmeste? 

Anonymkode: 75f99...72b

[Gjest supernova_87]

Det er dessverre ganske vanlig. ❤️ 

Sender deg masse varme tanker. Anbefaler deg å heller snakke med noen som ikke er investert i at dette ikke skal være sant (å innse at dette er sant koster mye for dine foreldre, det betyr at de har sviktet deg totalt, og at du har opplevd noe som er helt grusomt som de ikke greide å beskytte deg fra). 

Ingen barn skal oppleve det du opplevde. Hvis det er sånn at dette plager deg i dag så finnes det hjelp å få. Man må ofte jobbe litt for det. Man kan også snakke med NOK som er et senter for de som er utsatt for seksuelle overgrep og incest. 

[AnonymBruker]

supernova_87 skrev (14 minutter siden):

Det er dessverre ganske vanlig. ❤️ 

Sender deg masse varme tanker. Anbefaler deg å heller snakke med noen som ikke er investert i at dette ikke skal være sant (å innse at dette er sant koster mye for dine foreldre, det betyr at de har sviktet deg totalt, og at du har opplevd noe som er helt grusomt som de ikke greide å beskytte deg fra). 

Ingen barn skal oppleve det du opplevde. Hvis det er sånn at dette plager deg i dag så finnes det hjelp å få. Man må ofte jobbe litt for det. Man kan også snakke med NOK som er et senter for de som er utsatt for seksuelle overgrep og incest. 

Takk for fint svar ❤️
 

Foreldrene mine var ikke tilstede og visste ingenting, så de har ikke gjort noe feil. Det var ingenting de kunne gjøre for å forhindre det.

Jeg er på vei mot anmeldelse, og er i kontakt med både NOK, støttesenteret og bistandsadvokat.

TS

Anonymkode: 75f99...72b

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for fint svar ❤️
 

Foreldrene mine var ikke tilstede og visste ingenting, så de har ikke gjort noe feil. Det var ingenting de kunne gjøre for å forhindre det.

Jeg er på vei mot anmeldelse, og er i kontakt med både NOK, støttesenteret og bistandsadvokat.

TS

Anonymkode: 75f99...72b

Så godt å høre. Og veldig leit at foreldrene dine reagerte sånn. ❤️ Lykke til! 

[AnonymBruker]

supernova_87 skrev (8 minutter siden):

Så godt å høre. Og veldig leit at foreldrene dine reagerte sånn. ❤️ Lykke til! 

Takk❤️ Har du selv opplevd å ikke bli trodd? Nå vet jeg ikke hva du evt har opplevd, men du virker som en veldig varm og omsorgsfull person. Setter pris på støtten. Har vært mye gråt i dag og flere telefonsamtaler til telefonen for seksuelt misbrukte.

Anonymkode: 75f99...72b

[AnonymBruker]

Noen som har opplevd det samme?❤️
 

TS

Anonymkode: 75f99...72b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Noen som har opplevd det samme?❤️
 

TS

Anonymkode: 75f99...72b

Det er veldig vanlig. Anbefaler å gi slipp og ikke la andres mening definere din erfaring. Snakk med fastlegen og få henvisning til psykolog om du trenger hjelp til å bearbeide. 

Anonymkode: fe041...046

[AnonymBruker]

Så trist at foreldrene dine reagerte på den måten. Som forelder selv, håper jeg at jeg hadde reagert annerledes. Foreldre finner alltid måter å skylde seg selv om noe galt har skjedd med barna, så det kan tenkes du bare må gi dem litt tid å prosessere det. Selv om du sier at det ikke var noe de kunne gjort for å unngå det, føles det nok likevel som de har sviktet deg. Det er nok tungt å innse og innrømme for seg selv. Er det lenge siden du fortalte det? Håper de klarer å se sine egne handlinger snart, og skjønne at dette ikke handler om dem. Godt å høre at du får hjelp. Jeg er enig i at psykolog kan være fint for å sortere tanker. 

Anonymkode: 5c012...076

[AnonymBruker]

Så tøff du er som tar tak ❤️❤️❤️
 

Ja, det er veldig vondt.

Ble trodd etterhvert når det dukket opp andre som hadde vært gjennom det samme. De var lite tilstede pga småsøsknene som kom til og sykdom og vet ikke hvorfor de er sånn mot meg. Sliter også med å takle det. Blitt en distanse mellom oss og jeg er blittganske bitter.  
 

Anonymkode: ab3d9...687

[AnonymBruker]

Sier de noe om hvorfor de ikke tror deg?

Anonymkode: 69103...39e

[Ulla Ullsokk]

Jeg kjente en som hadde blitt misbrukt av faren sin, hun hadde to brødre og hverken dem eller moren trodde henne. Jeg møtte henne i behandlingssammenheng, og jeg glemmer det aldri. En av brødrene hadde en gravid kjæreste og den misbrukte spurte henne rett ut og hun var sikker på at hun ville la bestefar være alene med ungen hennes. Da ble visst den gravide litt usikker selv om hun først bare hørte på kjæresten som mente det hadde klikket for søstera. Kanskje det lille frøet av tvil reddet det nye barnet fra noe? 
 

Tallene er helt grusomme, det er vel én av ti som blir utsatt for incest, det er TO stk i en liten klasse på 20 barn! Så har man overgrep gjort av andre i tillegg! 
 

Dine foreldre orker ikke å tro på deg, og selv om man kan forstå det, så er det er ekstremt stort svik. Håper de tar til vettet etterhvert.

Så bra du anmelder! Håper det og hjelpen du får kan gjøre livet ditt bedre. Masse lykke til! ❤️

 

[AnonymBruker]

Jeg har blitt trodd av noen, for noe, og andre har enten ikke trodd på alt, eller ignorert det. 

 

Triggerwarning med noen detaljer…

I min oppvekst var det mye styr med barnefordeling. Det var rettssaker og barnevernet inne i flere år kun for å vurdere hvor vi søsknene skulle være. Fra jeg var liten av var det mye ulikt. Mye har kommet opp senere igjennom flashbacks, annet husker jeg som det var nå idag. Min mor var streng ifht hva jeg fikk gjøre hos min far. Jeg fikk f.eks ikke krype opp i sengen hans på natten når jeg var i barnehagealder, som jo er ganske så vanlig at barn gjør. Det var misbruk fra så tidlig av, noe husker jeg helt klart. Fra liten av hadde jeg mange signaler på at jeg var igjennom overgrep av ulik karakter, men dette var jo 80-90 tallet, og andre tider. Retten bestemte hvor mye vi skulle være hos hver og det måtte følges. 
 

Min far var voldelig mot min mor, men jeg kan ikke huske han slo oss barna, men vi var alltid redd han. Avlyet på annen måte, fordi vi var redde. Jeg var igjennom grooming hos min far som endte med en voldtekt som 12 åring. I tillegg har en del skjedd før det også av seksualisert karakter. Voldtekten ble jeg trodd med en gang. Min mor rådførte seg med en nær oss som er utdannet innen psykiatri og konfronterte min far. Det var det. Prøvd behandling ikke lenge etter, men det satte min far stopper for da jeg var under 15år. 
 

Ene søsken som er eldre hadde noen seksualiserte leker med meg når jeg var ganske liten. Under skolealder, og starten av skolealder. Det er noe jeg har kun delt med en eller to. Jeg tenker jeg gjerne ikke var eneste i vår familie som hadde vært igjennom ting, for de lekene var ikke «normale» sånn jeg tenker som voksen. 
 

Min mor var voldelig mot oss. Noen i familien vet det, og prøvde å la meg komme dit mer, andre har jeg fortalt om situasjonen som voksen, og blitt blankt avvist og ikke trodd. Jeg møtte på skolen med blåmerker rundt halsen etter kvelertak for å ta noe. Folk visste. Naboen så og lot meg komme mer til dem, men nektet også nabojenta å komme til oss. Forståelig nok. 
 

Min mor tok seg også til rette ellers. Mer «kladding» (og litt annet). Flere ganger når hun skulle smøre meg, noe jeg trengte pga huden min, presset jeg armene tett ned langs siden for å hindre hun gikk frem mot brystpartiet. Hun bare presset seg forbi. Dette pågikk når jeg var i tidlig pubertet og akkurat som hun skulle kjenne «hvor langt jeg hadde kommet». Igjen noe jeg har delt med ytterst få, men flere enn med mitt eldre søsken. Min mor er ekstremt nysgjerrig, så jeg vet ikke om det var bundet i noe seksuelt, men helt klart ble det tatt seg til rette på min kropp. 
 

Det var mye ulikt, og dette er noe av det. 
 

Ene søsken har aldri støttet meg. Samme som hadde de «lekene». Mener jeg burde ha kontakt med min far og hjelpe mer til. Jeg kuttet all kontakt med min far i tenårene. Ingen i familien vil egentlig ha noe kontakt med min far, men dette søskenet føler det må. Jeg har ikke så tett kontakt med det søskenet. Jeg har flyttet til andre siden av landet, men min far blir valgt hvert år til julefering fremfor meg. Jeg nekter å feire med den mannen. Ca 10 år siden jeg sist ble invitert. Jeg blir totalt ignorert. 

Min far har aldri fått lov til å passe mine tantebarn da. Det er ikke oppe som noe tema en gang. De har et ganske hektisk familieliv, men virkelig alt som kan krype og gå av andre enn min far har hentet i barnehagen, etter skolen, eller hjulpet med pass ved behov. Det sier for meg sitt. Det er betryggende for meg å vite at det har blitt praktisert konsekvent. Begge mine foreldre har eller har hatt solide jobber, så utad er det ingen klar grunn for at min far ikke skal kunne hjelpe til med barnebarn. Min far er pensjonist nå, har egentlig tid, men nei. Så langt jeg vet så tilbyr han seg heller ikke hverken med pass, husarbeid, middagslaging, fiksing i hagen eller annet. Han er egentlig god på de to siste, og f.eks lage middag til familien kunne jo vært en hjelp i travel familiehverdag, også en takk til det avkommet som fremdeles stiller opp og har han med seg på alle feiringer. Fint for meg å vite at han ikke har anledning noen innpass i hverdagen til noen av mine tantebarn. 
 

Min far blir sett på som den sære og vanskelige innad i familien. Litt lettere for folk å forholde seg til at det var noe der, selv om det ikke blir snakket om. 
 

Min mor er det verre med. Kommer fra bedre familie, og har mye på stell. Fungerer og er utrolig godt likt sjef. Jeg velger å tie. Det er vondt, men det er ikke verdt det. Min mor var den som fulgte oss opp med alt, så det er mye dobbelt her. Jeg har en del helseutfordringer og var mye inn og ut av sykehus i deler av oppveksten, og min mor var den som var der. Hun var til tider totalt utslitt, men det unnskylder jo ikke volden. Jeg får hjelp og har en kompleks PTSD diagnose. Den dobbeltheten har vært mye oppe i behandlingen. Det har tatt tid å være åpen om en del av det jeg har vært igjennom, og det er ekstremt tøft å ikke bli trodd, så føler med deg. 
 

Jeg håper det var greit at jeg delte litt av mitt. Visste ikke hvordan jeg skulle si tingene uten en forklaring på hvor sammensatt tingene er, og at for mange familier er det fryktelig vanskelig å tenke seg at noen de er glad i/bryr seg om, har gjort ting, eller gjerne den at det er lettere å tenke det ikke har skjedd, enn å tenke over hva de kunne gjort for å beskytte deg. De fleste foreldre ønsker det beste for sine barn, også de som ikke får det helt til. Sier ikke dette fordi det er greit at du ikke blir trodd, men mulig det må modnes. 
 

Jeg vet ikke om du er voksen og står på egne bein nå, eller er yngre, men for meg ble ting lettere når jeg ikke var «avhengig» av familien, og hadde et annet støtteapparat rundt meg. Tenker ikke da bare på profesjonell hjelp, men rett og slett venner, studiekamerater, jobb osv. 

Jeg ble anbefalt av psykiater jeg hadde på videregående om å flytte og begynne på nytt annet sted. Det er jo ikke nødvendig for alle, men det gav meg nytt nettverk. 
 

Har du noen andre du kan lene deg på? Søsken eller venner? Jeg har hatt noe kontakt med Dixie som er et ressurssenter for seksuelle overgrep. De har vært utrolig fine. Senter mot seksuelle overgrep er et annet sted, og har lokale lokaler mange steder i landet. 
 

Er utrolig tøft å ikke bli trodd. Når boblen sprekker, eller en velger å ta sats og dele, og da ikke bli trodd er en ekstra belastning, og egentlig et ekstra svik, men igjen mulig det må modnes. 
 

Sender deg en klem. 🤗 Du er verdifull, og det du har vært igjennom er ting som ikke skal skje. Det skjer likevel med for mange. Dessverre så gjør det det. 💛

Anonymkode: 61b21...24b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har blitt trodd av noen, for noe, og andre har enten ikke trodd på alt, eller ignorert det. 

 

Triggerwarning med noen detaljer…

I min oppvekst var det mye styr med barnefordeling. Det var rettssaker og barnevernet inne i flere år kun for å vurdere hvor vi søsknene skulle være. Fra jeg var liten av var det mye ulikt. Mye har kommet opp senere igjennom flashbacks, annet husker jeg som det var nå idag. Min mor var streng ifht hva jeg fikk gjøre hos min far. Jeg fikk f.eks ikke krype opp i sengen hans på natten når jeg var i barnehagealder, som jo er ganske så vanlig at barn gjør. Det var misbruk fra så tidlig av, noe husker jeg helt klart. Fra liten av hadde jeg mange signaler på at jeg var igjennom overgrep av ulik karakter, men dette var jo 80-90 tallet, og andre tider. Retten bestemte hvor mye vi skulle være hos hver og det måtte følges. 
 

Min far var voldelig mot min mor, men jeg kan ikke huske han slo oss barna, men vi var alltid redd han. Avlyet på annen måte, fordi vi var redde. Jeg var igjennom grooming hos min far som endte med en voldtekt som 12 åring. I tillegg har en del skjedd før det også av seksualisert karakter. Voldtekten ble jeg trodd med en gang. Min mor rådførte seg med en nær oss som er utdannet innen psykiatri og konfronterte min far. Det var det. Prøvd behandling ikke lenge etter, men det satte min far stopper for da jeg var under 15år. 
 

Ene søsken som er eldre hadde noen seksualiserte leker med meg når jeg var ganske liten. Under skolealder, og starten av skolealder. Det er noe jeg har kun delt med en eller to. Jeg tenker jeg gjerne ikke var eneste i vår familie som hadde vært igjennom ting, for de lekene var ikke «normale» sånn jeg tenker som voksen. 
 

Min mor var voldelig mot oss. Noen i familien vet det, og prøvde å la meg komme dit mer, andre har jeg fortalt om situasjonen som voksen, og blitt blankt avvist og ikke trodd. Jeg møtte på skolen med blåmerker rundt halsen etter kvelertak for å ta noe. Folk visste. Naboen så og lot meg komme mer til dem, men nektet også nabojenta å komme til oss. Forståelig nok. 
 

Min mor tok seg også til rette ellers. Mer «kladding» (og litt annet). Flere ganger når hun skulle smøre meg, noe jeg trengte pga huden min, presset jeg armene tett ned langs siden for å hindre hun gikk frem mot brystpartiet. Hun bare presset seg forbi. Dette pågikk når jeg var i tidlig pubertet og akkurat som hun skulle kjenne «hvor langt jeg hadde kommet». Igjen noe jeg har delt med ytterst få, men flere enn med mitt eldre søsken. Min mor er ekstremt nysgjerrig, så jeg vet ikke om det var bundet i noe seksuelt, men helt klart ble det tatt seg til rette på min kropp. 
 

Det var mye ulikt, og dette er noe av det. 
 

Ene søsken har aldri støttet meg. Samme som hadde de «lekene». Mener jeg burde ha kontakt med min far og hjelpe mer til. Jeg kuttet all kontakt med min far i tenårene. Ingen i familien vil egentlig ha noe kontakt med min far, men dette søskenet føler det må. Jeg har ikke så tett kontakt med det søskenet. Jeg har flyttet til andre siden av landet, men min far blir valgt hvert år til julefering fremfor meg. Jeg nekter å feire med den mannen. Ca 10 år siden jeg sist ble invitert. Jeg blir totalt ignorert. 

Min far har aldri fått lov til å passe mine tantebarn da. Det er ikke oppe som noe tema en gang. De har et ganske hektisk familieliv, men virkelig alt som kan krype og gå av andre enn min far har hentet i barnehagen, etter skolen, eller hjulpet med pass ved behov. Det sier for meg sitt. Det er betryggende for meg å vite at det har blitt praktisert konsekvent. Begge mine foreldre har eller har hatt solide jobber, så utad er det ingen klar grunn for at min far ikke skal kunne hjelpe til med barnebarn. Min far er pensjonist nå, har egentlig tid, men nei. Så langt jeg vet så tilbyr han seg heller ikke hverken med pass, husarbeid, middagslaging, fiksing i hagen eller annet. Han er egentlig god på de to siste, og f.eks lage middag til familien kunne jo vært en hjelp i travel familiehverdag, også en takk til det avkommet som fremdeles stiller opp og har han med seg på alle feiringer. Fint for meg å vite at han ikke har anledning noen innpass i hverdagen til noen av mine tantebarn. 
 

Min far blir sett på som den sære og vanskelige innad i familien. Litt lettere for folk å forholde seg til at det var noe der, selv om det ikke blir snakket om. 
 

Min mor er det verre med. Kommer fra bedre familie, og har mye på stell. Fungerer og er utrolig godt likt sjef. Jeg velger å tie. Det er vondt, men det er ikke verdt det. Min mor var den som fulgte oss opp med alt, så det er mye dobbelt her. Jeg har en del helseutfordringer og var mye inn og ut av sykehus i deler av oppveksten, og min mor var den som var der. Hun var til tider totalt utslitt, men det unnskylder jo ikke volden. Jeg får hjelp og har en kompleks PTSD diagnose. Den dobbeltheten har vært mye oppe i behandlingen. Det har tatt tid å være åpen om en del av det jeg har vært igjennom, og det er ekstremt tøft å ikke bli trodd, så føler med deg. 
 

Jeg håper det var greit at jeg delte litt av mitt. Visste ikke hvordan jeg skulle si tingene uten en forklaring på hvor sammensatt tingene er, og at for mange familier er det fryktelig vanskelig å tenke seg at noen de er glad i/bryr seg om, har gjort ting, eller gjerne den at det er lettere å tenke det ikke har skjedd, enn å tenke over hva de kunne gjort for å beskytte deg. De fleste foreldre ønsker det beste for sine barn, også de som ikke får det helt til. Sier ikke dette fordi det er greit at du ikke blir trodd, men mulig det må modnes. 
 

Jeg vet ikke om du er voksen og står på egne bein nå, eller er yngre, men for meg ble ting lettere når jeg ikke var «avhengig» av familien, og hadde et annet støtteapparat rundt meg. Tenker ikke da bare på profesjonell hjelp, men rett og slett venner, studiekamerater, jobb osv. 

Jeg ble anbefalt av psykiater jeg hadde på videregående om å flytte og begynne på nytt annet sted. Det er jo ikke nødvendig for alle, men det gav meg nytt nettverk. 
 

Har du noen andre du kan lene deg på? Søsken eller venner? Jeg har hatt noe kontakt med Dixie som er et ressurssenter for seksuelle overgrep. De har vært utrolig fine. Senter mot seksuelle overgrep er et annet sted, og har lokale lokaler mange steder i landet. 
 

Er utrolig tøft å ikke bli trodd. Når boblen sprekker, eller en velger å ta sats og dele, og da ikke bli trodd er en ekstra belastning, og egentlig et ekstra svik, men igjen mulig det må modnes. 
 

Sender deg en klem. 🤗 Du er verdifull, og det du har vært igjennom er ting som ikke skal skje. Det skjer likevel med for mange. Dessverre så gjør det det. 💛

Anonymkode: 61b21...24b

 

AnonymBruker skrev (På 13.10.2022 den 3.42):

Takk for fint svar ❤️
 

Foreldrene mine var ikke tilstede og visste ingenting, så de har ikke gjort noe feil. Det var ingenting de kunne gjøre for å forhindre det.

Jeg er på vei mot anmeldelse, og er i kontakt med både NOK, støttesenteret og bistandsadvokat.

TS

Anonymkode: 75f99...72b

Ser nå du alt har tenkt på anmeldelse og få hjelp. Kjempebra og du er tøff! 💪🏻💛

Anonymkode: 61b21...24b

[AnonymBruker]

Jeg ble heldigvis trodd av moren min da jeg som 3-åring klarte å fortelle med en 3-årings ord hva pappaen min gjorde mot meg da vi var der i helgene. Hans familie var det verre med. Hverken besteforeldre, tanter eller onkler på hans side trodde på det jeg sa, og la mamma for hat fordi hun anmeldte og gikk til sak. De hater henne fortsatt og legge skylda på henne for at jeg og lillebroren min (som også er et offer) har lite til ingen kontakt med den siden i dag. 
Moren min turte ikke å la oss ha noe med de å gjøre, for de truet henne med at de skulle si i fra til faren min at vi var der når vi kom dit på besøk, de truet med at de skulle bare ta oss med bort på ferie og aldri komme tilbake igjen slik at faren min ikke skulle miste kontakten med oss og bestemoren min fortalte mamma at faren min uansett ikke hadde gjort noe galt, «det er jo tross alt slik man viser kjærlighet».
Så jeg er glad mamma tok den avgjørelsen, og kuttet all kontakt. Har minimal kontakt i dag, og ønsker heller ikke mer. 

Er også i kontakt med NOK, prater med ei dame der jevnlig. Dyktige folk, og gull verdt  

Anonymkode: e95fa...f57

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for overgrep da jeg var tenåring, og truet til å være still. Etter flere år tok jeg mot til meg og fortalte det til en slektning som sto meg nær, fikk beskjed om at alt var min feil. Bestemte meg da for å aldri snakke om det til noen, og det har jeg ikke gjort heller. Orker ikke å bli avvist og ikke trodd en gang til. 
Du er tøff som står opp for deg selv, heier på deg💜

Anonymkode: d5dce...64d

[Gjest vilkåret]

Det er ikke så uvanlig, dessverre. Dersom man som foreldre har "latt" barna være rundt personen, så kan det være grusomt for dem å innse det, de kan føle de bærer en del av skylden. Selv når de ikke kunne vite, er det mange som ikke hadde tålt å ta det innover seg. Da er det lettere å føle at det umulig kan ha skjedd.

I noen tilfeller er det snakk om nære familiemedlemmer, folk man er glad i. Da det kan også være en alt for grusom beskjed for enkelte, at noen de er glad i og stoler på skal være ansvarlig for noe så grusomt.

For flere er det alt for vanskelig å ta innover seg en grusom virkelighet. Da er det lettere å overbevise seg selv om at offeret lyver. Dessverre. Mennesker tror og mener ofte det følelsene deres sier. Dersom noe vekker for sterke fæle følelser, så er det lettere for dem å tro på det motsatte.

[AnonymBruker]

Ble ikke trodd av pappa og familien og de sa jeg løy, men mamma og de trodde meg. Pappa trodde meg ikke før flere år senere hvor flere i familien stod fram med samme historie. Ironisk nok flere av de som sa jeg løy i utgangspunktet.

 

Det ble 2 rettsaker og han ble dømt og har sonet ferdig.

Anonymkode: 303b2...9cb

[AnonymBruker]

Ikke blitt utsatt for noe sånt selv, men tror en veldig viktig tanke å ha i bakhodet er:

Kan det være en grunn til at man kategorisk nekter uten å være villig til å stille åpne spørsmål/avvente eventuelle rettssaker osv? 🤷‍♀️
 

Jeg tenker at alle de som kategorisk og blankt avviser ulike typer vold på enellerannen måte er ekstremt dysfunksjonelt preget av det selv.

Enten at den kulturen er innarbeidet i dem, de har vært med på noe direkte eller indirekte selv og ikke makter se sannheten. 
 

Jeg tror dette nesten aldri handler om den som anklager. Det handler om hvor skadet og påvirka de er de som kategorisk nekter å se/tro eller i det hele tatt bare være nøytrale før en uttaler seg. 
 

Det er jo i det hele tatt merkelig å nekte plent for noe man ikke har vært tilstede og sett selv at ikke har skjedd? 

Anonymkode: 5be91...e49

[AnonymBruker]

vilkåret skrev (9 timer siden):

Det er ikke så uvanlig, dessverre. Dersom man som foreldre har "latt" barna være rundt personen, så kan det være grusomt for dem å innse det, de kan føle de bærer en del av skylden. Selv når de ikke kunne vite, er det mange som ikke hadde tålt å ta det innover seg. Da er det lettere å føle at det umulig kan ha skjedd.

I noen tilfeller er det snakk om nære familiemedlemmer, folk man er glad i. Da det kan også være en alt for grusom beskjed for enkelte, at noen de er glad i og stoler på skal være ansvarlig for noe så grusomt.

For flere er det alt for vanskelig å ta innover seg en grusom virkelighet. Da er det lettere å overbevise seg selv om at offeret lyver. Dessverre. Mennesker tror og mener ofte det følelsene deres sier. Dersom noe vekker for sterke fæle følelser, så er det lettere for dem å tro på det motsatte.

Dette er ikke noen foreldrene mine er personlig knyttet til. Det er ingen familiemedlemmer eller venner av dem. Det er vanskelig å forklare, men det er ingen lojalitetsbånd tilstede på den måten. Foreldrene mine tror ikke jeg lyver. De tror at jeg føler det sånn, men tror ikke at overgrepene har skjedd. De tror jeg har vrangforestillinger. Men det er ikke vrangforestillinger. Jeg husker det. De er i full fornektelse. Det handler nok mye om at foreldrene mine stolte på de andre som var tilstede i huset rundt overgriperne. Overgriperne er utvilsomt ustabile mennesker, og foreldrene mine ville ikke sende meg dit, men pga. omstendigheter de ikke rådde over måtte de det (uten å gå mer i detalj på dette). De fikk heller ikke være med. Det var fagfolk inne som foreldrene mine stolte på, men de var ikke i rommet akkurat da overgrepene skjedde.Vanskelig sak. Men utrolig sårt å ikke bli trodd. 

TS

Anonymkode: 75f99...72b

[AnonymBruker]

Jeg ble heldigvis trodd av nærmeste familie. 
Politiet holder på å etterforsker saken mot min overgriper enda. De henla den først på bevisetsstilling, enda de ikke hadde innhentet dokumenter vi ga beskjed om kunne brukes i saken. Nå venter jeg enda på avgjørelsen om de blir å sikte han eller ikke og saken har vart i over 2 år. Selv om han har truet meg så får han ikke besøks/kontaktforbud. 
Mitt beste tips er å ikke anmelde med mindre du har en behandler i helsevesenet, før du har støtte av noen nære og at bistandsadvokaten anbefaler deg å anmelde. For hele prosessen er mildt sagt jævlig. 

Anonymkode: 75bc4...b6e